Alle innlegg Sukkerforum

Fornuftsekteskap

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym skuffet ma. 24 jan. 11:27

Etter å gått på trynet igjen etter å ha vært stormende forelsket i 3 måneder, har jeg innsett at JEG personlig aldri kommer til å klare dette her med forelskelse som går inn i dyp, varig kjærlighet. Dette var en fyr jeg traff her på Sukker - så jeg kan skrive under på at det er mulig å finne en å bli forelsket i her inne, hvis man leter lenge nok... ;) Mulig at disse tankene er preget av det ferske bruddet, men etter å ha opplevd lignende GANG PÅ GANG i livet, har jeg kommet fram til at jeg skal slutte å kreve forelskelse - de jeg blir forelsket i, er nemlig alltid kjekke gutter/menn som kan velge og vrake, og som ofte ikke gidder å ofre noe for kjærligheten. Jeg skal virkelig prøve å inngå et forhold med en BRA mann, som bor i nærheten, som jeg kan innlede et bra liv med, og få barn med (før det er for sent. Jeg er i tredveårene). Som dermed også kan bli en eventuell bra eksmann (!).

Hva synes dere menn om dette? Hvordan hadde dere reagert om dere fant ut at dama di aldri var forelsket i deg, men som ønsket å ha deg likevel pga personligheten din, og at hun ønsket å ha en bra fyr å dele livet/få barn med? Selv har jeg inntrykk av at menn generelt ser ganske pragmatisk på dette med kjærligheten (ja, hun skal være sexy og snill og alt det der, men hun skal også bo i nærheten/flytte inn til meg/ikke kreve så mye av meg) - i hvert fall de mennene som har draget. Er redd sexlivet aldri ville fått den hele store gnisten, men den forsvinner jo ofte med årene uansett!

(mann 40 år fra Hedmark) ma. 24 jan. 12:11 Privat melding

Kunne godt tenkt meg og få sett profilen din, før jeg svarte for meget her.

Skjult ID med pseudonym skuffet ma. 24 jan. 12:14

He, he, det tør jeg ikke, må jo holde disse faktaene hemmelig ;) Men kan opplyse dem at de fleste menn synes jeg er vakker/sexy, men bor laaaaangt unna deg ;) Svar sånn på generelt grunnlag, da ;)

(mann 44 år fra Rogaland) ma. 24 jan. 12:16 Privat melding

Et fornuftsekteskap hadde aldri funket for mitt vedkommende...Men lykke til, selv om jeg er redd at vedkommende du ender opp med kommer til å bli kjempeskuffet når han får vite sannheten...Da gjør du jo evt imot ham, det du selv ikke ønsker å bli utsatt for...Er ikke det betenkelig...??? :)

Skjult ID med pseudonym mann33 ma. 24 jan. 12:28

Jeg vil i alle fall for min del ikke kreve noen forelskelse fra dama sin side, siden jeg aldri forelsker meg selv lenger. Har ikke gjort det siden jeg var 19 - 20, og nå er jeg snart 34. Og jeg går jo inn i forhold likevel, i det håp om at kjærligheten (ikke forelskelsen, det er ikke nødvendigvis det samme) skal vokse fram etter hvert.

(mann 36 år fra Oslo) ma. 24 jan. 12:34 Privat melding

Jeg tror det er fullt mulig. Et forhold er i bunn og grunn basert på vennskap. Hvordan en da definerer kjærlighet er noe ullent. Men tror ikke et forhold kan fungere uten vennskap. Jeg har levd en stund i et slikt forhold, men gikk litt feil pga usikkerhet hos den andre parten.
Forelskelse går over etter hvert uansett.. Iallefall for de fleste. tror ikke det er mange som er forelsket i en alder av 50, selv om jeg har trefft noen av disse også. :)

(mann 42 år fra Oslo) ma. 24 jan. 12:47 Privat melding

Hade dama sagt at du ikke er forelsket i meg, så hade jeg nektet å tro på henne..klart hun elsker meg, jeg er jo jeg :D

nei, seriøst...for meg er det ikke noe, men samtidig så syns jeg at det er en helt akseptabel løsning...brorparten av gamle ekteskap var slike og i mange deler i verden så er dette fortsatt normen.
ikke all kjærlighet kommer ved forste blikk heller...noen vokser frem etter hvert og det kan være slik at du går inn i en fornyftsekteskap og ender opp med at det blir kjærlighet og dype følelser etter hvert.

motsattsen skjer jo også...man kan gifte seg, blinde av kjærlighet og sen etter noen år så forsvinner følelsene.

så, spør du meg...go for it, det er ikke ideelt, men det er godt nok så lenge begge parter vet hva det handler om.

Skjult ID med pseudonym Kald? ma. 24 jan. 13:36

Jeg må si at jeg "sliter" med samme tankene som ts.....

"Jeg skal virkelig prøve å inngå et forhold med en BRA mann, som bor i nærheten, som jeg kan innlede et bra liv med, og få barn med (før det er for sent. Jeg er i tredveårene). Som dermed også kan bli en eventuell bra eksmann (!)".

- Kunne skrevet dette selv!

(mann 42 år fra Oslo) ma. 24 jan. 13:41 Privat melding

som sagt...go for it, kjør på...men, se til at "mannen" dere tenker på er bevist om hva dere føler...det er ikke umulig at han driter i det bare for å være sammen med dere uansett, men se til at han vet om agendaen..at han ikke føler seg lurt eller blir lurt.

Det er ikke noe feil med slike forhold..mange forhold har jo et par som er glad i den andre, og den andre parten syns synd på den ene og er i forhold av den grunn.

Skjult ID med pseudonym gjorde det ma. 24 jan. 13:46

På en måte var det vel det jeg endte med å gjøre da jeg var 35 år. Men det var ikke planlagt på den måten som TS her skriver. Jeg hadde gitt opp og rett og slett tok han som ville ha meg og som var veldig omsorgsfull og kjærelig overfor meg..hadde aldri blitt beilet til på en lignende måte før og nøt det veldig. Følte meg trygg og i varetatt. Hadde ikke så mye i tankene at jeg måtte sette igang med å få barn før det var for sent...men da jeg innså at her var det faktisk en god mulighet for det bestemte vi oss for å få barn.

Har derfor fått en nydelig sønn som er min store kjærlighet her i livet...samboerforholdet røk etter tre år, men jeg har en ex. n som er en snill og søt mann, og vi har et veldig godt samarbeid om sønnen vår. Vi reiser til og med på ferie sammen om sommeren.

Så jeg angrer ikke på det jeg gjorde. Det var jo aldri den store forelskelsen fra min side...men jeg hadde de rette intensjonene og jeg hadde aldri gått fra ham om ikke det hadde vært noen andre omstendigheter som gjorde det umulig å bo sammen.

Sønnen vår har to foreldre som har det veldig hyggelig sammen ...ingen vil hverandre noe vondt og på en måte er det en nestbest situasjon..

Så jeg ville vurdere det nøye ja...men ikke med tanke på at dere skal gå fra hverandre...det unner jeg ikke barna...

Det jeg er lei meg for er vel at jeg kun fikk ett barn, som ønsker seg søsken veldig sårt..

Skjult ID med pseudonym kameleonen ma. 24 jan. 13:51

@TS
Forelskelse er ikke noe man kan kreve, men man kan håpe at den man faller for føler det samme.
Det kan jo ta litt tid før følelsene utvikler seg.
Det er fult mulig å bli forelsket i en BRA mann, selv om han ikke er dødskjekk (ved første øyekast) og kan velge og vrake i damer :-)
Ofte blir man mer "forsiktig" med å bli forelsket med årene. Ikke uvanlig å holde litt igjen tror jeg.
Spesielt om man har opplevd ubesvart forelskelse flere ganger.

Skjult ID med pseudonym Egentlig. ma. 24 jan. 15:12

Forelskelse er nå en ting - men jeg ville nok "kreve" at du kunne bli glad i meg.

Dette er en av mine personlige "kjepphester", at jeg ikke skal bli sammen med ei dame fordi jeg "må", og at hun ikke skal bli sammen med meg fordi hun "må" eller føler det er "greit". Det er vel kanskje derfor jeg fremdeles er single...
Grunnen til det er at det var sånn mellom moren og faren min; faren min var forelska, men moren min - har hun fortalt i ettertid - kunne i utgangspunktet ikke fordra faren min, og han var aldri hennes type. Men etter mye om og men ble det dem allikevel (de er fremdeles gift!).
Men det er ikke mye hyggelig for meg å høre om dette i ettertid, og jeg synes det er dårlig gjort overfor faren min.

Så jeg vil ikke ha det sånn. Men forelskelse og betatthet er noe som gjerne går over - det å være virkelig glad i vedkommende kan nok allikevel være der, eller komme etterhvert. Såpass må jeg ha. Pluss en liten 'gnist', da, så det ikke bare er varme vennskapsfølelser.

Også fordi jeg vil at hun jeg skal være sammen med skal gi uttrykk for det; være "kosete" (nei, tenker ikke bare sex her...). Hun skal ta initiativ til å "møte" meg også, og jeg tror det kan være slitsomt - og merkbart - dersom hun ikke har følelser for meg og det er "enveiskjøring".

Men det er nok noe i det du sier om kjekke menn osv. Det er i min erfaring lettere å forelske seg i noen man finner fysisk attraktiv. Men ofte sikter vi nok da litt for "høyt", og finner noen som har massevis av tilbud. Det kan gå bra det, men det kommer an på personen. Jeg sliter med det selv nå - ser over Sukker-"veggen" av bilder, og det er stort sett de som er for unge og pene jeg ser to ganger på.... Uten at jeg gjør det bevisst.

Man får vel prøve et slags "kompromiss" - finne noen som ser bra nok ut, etter ens egen smak, og som har en personlighet som gjør dem penere/kjekkere og man derfor kan falle for. Vanskelig her på nettet, men... Lykke til, det kan vi alle trenge.

Skjult ID med pseudonym lekenMann ma. 24 jan. 15:43

Egentlig uaktuelt om dama eller mannen ikke har følelser. Det vil gjenspeile seg i alt på et eller annet vis. Man lurer seg seg og sin partner om man tror det vil fungere. Det må være noe mer i bunn en at hun liker min personlighet og trygghet...

Skjult ID med pseudonym Z ma. 24 jan. 16:02

Jeg må kun svare for meg og sånn jeg føler det. Understreker at dette er hvordan JEG føler det for min del:

Å innlede et forhold til en jeg ikke har dype følelser for hadde jeg ikke orket for min egen del. Snakk om tung byrde å bære. Og snakk om tungt å leve med. Å ikke unne meg den gode kjærligheten? Nei, det orker jeg ikke.

Jeg orker heller ikke tanken på å ligge inntil ham med vissheten om at han forsto at han aldri var elsket.....

Dessuten hadde jeg blitt slem i et forhold som dette. Jeg hadde blitt slem mot ham fordi jeg ikke hadde taklet selv.
For meg ville det føltes som en fallitterklæring til kjærligheten, til meg sel, til ærligheten, til ham - og litt til livet.

Om jeg ikke tør kjærligheten lever jeg heller alene enn å dra med meg noen i dragsuget. Alvorlig, men sant .

Skjult ID med pseudonym vibe ma. 24 jan. 16:13

Jeg tror det er mange som gjør nettopp dette, uten at alle tenker like eksplisitt som du, at det er det de gjør.
Synes det er mange av venninnene mine som har sagt noe i denne retningen; fra at de aldri var skikkelig forelsket (kanskje også av frykt for å bli såret, igjen) men ble glad i ham etter hvert og i dag ikke kunne vært uten, til å mene at de er den følelsemessig sterkeste parten fordi han alltid har vært mest på, til at de ikke synes fyren kysset bra og de måtte overtale seg selv…. Siste par har vart lengst, er sammen på 15 året tipper jeg.

Men jeg vil stille deg et sprøsmål: Er du en person som må elske mest eller bli elsket mest?
For det er ofte forskjell mellom to i parforholdet, enten fordi den ikke er i stand til å føle så mye (han/hun elsker så mye h*n kan, men det er ikke så intenst som hos den andre), eller den ene nøyer seg med et forhold som er greit nok (men ikke som den største flammen), mens den andre er hodestups in love.

Jeg trodde selv jeg var det siste, og de fleste av mine venninner svarer det – å bli elsket mest er å foretrekke.
Pga behovet for trygghet. Men nå lurer jeg på om jeg kun kan være i et forhold der jeg elsker max, fordi det gir meg så utrolig mye energi og styrke. Det vil igjen si at jeg kan ikke være i et forhold der jeg elsker mindre, det varer aldri. Det hadde vært topp om han følte like mye, men jeg må være forberedt på at dersom han ikke gjør det så blir det jeg som elsker mest. Der står jeg nå. Så kanskje jeg skifter mening igjen. For jeg tror oppriktig det ligger mye kjærlighet i godt vennskap og at mye kan bygges.
Men kan du altså nøye deg med å være den som elsker minst, tror jeg du er i godt selskap, og mange lykkes også å bygge et sterkt og godt kjærlighetsforhold på den måten.

Skjult ID med pseudonym **Milla** ma. 24 jan. 17:02

@ Egentlig

Må bare kommentere siden jeg har en annen erfaring enn deg.. :)

At jeg finner noen fysisk tiltrekkende vekker jo oppmerksomheten min. Men for at jeg skal forelske meg må det være noe i kommunikasjonen med han som matcher. For min del kommer han mye lengre med noen kjappe replikker enn et billedskjønt utseende :) Er han utadvent og tar litt initiativ, smiler mye.....ja, da holder det lenge å se "normal" ut :)

Skjult ID med pseudonym kit ma. 24 jan. 17:58

Jeg har prøvd fornuftsekteskap som TS beskriver.

For meg er det helt feil. Jeg klarer også å bli hodestups forelsket selv om jeg drar på åra.

Skjult ID med pseudonym Træg ma. 24 jan. 18:11

TS: Og det kan hende du vil bli tatt på sengen før du aner ordet av det. Som mann vet jeg ihvertfall at om jeg regner ut på forhånd et smart konsept for å komme ovenpå og få et riktig godt tak på livet, så skjer det noe som jeg ikke har tenkt eller forberedt meg på, og plutselig så alt annerledes ut. Fornuft er greit, men siden alt henger sammen med alt, kan det godt være hjertet som ramler utpå til syvende og sist. Det spiller egentlig ingen rolle i hvilken ende du begynner, for sannsynligvis får du med deg hele visa likevel, på den ene eller den andre måten. Start nå, hvor som helst, når som helst, og vær forberedt på berg- og dalbane, åkke som:-))

Skjult ID med pseudonym katte ma. 24 jan. 18:20

Jeg gjentar meg litt fra en annen tråd her, siden jeg føler de henger sammen.

Velger vi feil eller ikke klarer å velge fordi vi er overfladiske?
Eller fordi vi ikke kjenner oss selv eller det vi vil ha?

Blir folk for såret og ikke mer klarer å blir forelsket eller elske?
Evt er det å elske noe mange ikke kan, men inngår likevel forhold fordi det er det alle andre gjør?

Eller er manglende evne til å elske manglende personlig bagasje fra tidligere?

Hvor kommer kjærlighet opprinnelig fra?

Skjult ID med pseudonym Egentlig. ma. 24 jan. 18:21

@**Milla**
Jeg mente bare at det er *lettere* å forelske seg om vedkommende har et bra utseende, men at personlighet kan "veie opp"; altså har mye å si. Men at her på nettet er det utseendet som nødvendigvis kommer først, og personligheten ser man ikke før på date, derfor blir det fort til at man ser litt for mye på kun utseendet her, siden det er det eneste 'holdepunktet' man har. Og profilteksten da, men den sier ikke så mye om hvordan personen er "live". Derfor sikter man kanskje "for høyt" her inne, selv om jeg ikke liker den typen karakteristikker...

Skjult ID med pseudonym **Milla** ma. 24 jan. 18:51

@ Egentlig

Det var ikke kritikk! Bare fikk meg til å tenke på hva jeg faller for! Tenkte nok mer IRL jeg da :)

Du har nok helt rett når det kommer til hva man legger merke til på nettet. Bilde er jo det første man ser før man klikker seg inn på en profil.... :)

Hadde forøvrig vært interessant med en sånn utseendematchgenerator...... Hvem vi har størst Haakon/Mette-Marit match med.... Noen hevder jo at vi faller for de som er mest like oss selv......hehehe

Skjult ID med pseudonym Tingeling ma. 24 jan. 19:18

Fornuftsekteskap er ikke et alternativ for meg. Jeg vil ha alt eller ingenting.
Sånn er det med den saken.
:-)

Jeg forlot min eks etter 10 år, og her hadde følelsene fra min side endret seg over til bestevenn/bror-lignende kjærlighet. Dette fortalte jeg, og likevel ønsket han å fortsette forholdet. Så jeg spurte:
"Hvordan vil det være for deg å vite hver eneste dag at jeg ikke elsker deg på "den" måten, at kjærestefølelsene er borte? Du fortjener bedre. Jeg fortjener bedre."

(mann 44 år fra Rogaland) ma. 24 jan. 19:25 Privat melding

Man må ha passion...Ellers blir det meningsløst for mitt vedkommende...Gidder ikke kaste bort livet mitt på et dødt forhold...Dømt til å skjære seg i mine øyne. En annen ting er å gå inn i et forhold med tanke om å få barn og en grei ex...Alvorlig talt...En skillsmisse er ganske opprivende og sjelsettende for et lite barn, så ha det i bakhodet...Den tanken blir en alt for stor egotrip for meg :)

Skjult ID med pseudonym Z ma. 24 jan. 19:33

@ katte

Jeg synes dette er et interessant tema, derfor fabulerer jeg litt her også om det er ok.

Jeg bruker meg som eks:
Jeg vet at det finnes noen som liker det jeg skriver når jeg mailer med mennesker. Mail er litt annerledes enn forum. På mail er jeg mer personlig og deler mer av meg selv. Men vi vet alle at ord og at det visuelle har enormt mye å si! Jeg kan si ALT rett, men om han ikke liker meg utseendemessig er alle gode ord uten betydning når det kommer til kjæresteri. Sånn tror jeg det er med oss alle.

Vi liker ikke å innrømme det, men klart vi er overfladiske. Vi er praktiske, visuelle og overfladiske alle mann.

Synes du stiller svært kloke og intrikate spørsmål i dag, katte. Og jeg tror du er inne på noe fordi jeg tror ikke at alle er i stand til å elske i alle stadier av livet. Jeg tror det å elske kommer fra dypet av oss selv. Kjærligheten er, som jeg har nevnt tidligere, et verb. Man må være kjærlighet. Om det er for mye personlig "støy" i oss til å få kontakt med den indre, ekte følelsen som bor i oss alle, vil vi ofte velge både overfladisk og feil. Overfladiskhet er støy. Store personlige problemer er støy i denne sammenhengen. osv. Det krever med andre ord stort mot å elske fordi det krever stort mot å virkelig kjenne seg selv og godta den man er. Og når jeg nå bruker ordet elske, så snakker jeg om betingelsesløs kjærlighet. Altså: Alle kan nok tro og virkelig føle at de elsker noen, men det er kanskje en liten anelse "trenge" også i dette? Da er det med en gang ufritt og man havner i ubalanse....

Ja, jeg er klar over at jeg vil få motstand på dette innlegget. Dette er jo temakveld i seg selv, og man får forklart svært lite av det man mener i et lite innlegg. I alle fall når jeg ikke er så skrivefør som jeg er talefør :-)

Skjult ID med pseudonym **Milla** ma. 24 jan. 20:40

@ PillowTalk

Du er jo skorpion, blir passion uansett da vettu ;)

(mann 44 år fra Rogaland) ma. 24 jan. 20:45 Privat melding

@Milla: He he he ja sant nok...Et levende følelsesmenneske...Mye passion og lidenskap he he he ;)

Skjult ID med pseudonym **Milla** ma. 24 jan. 20:50

@PillowTalk

Kan skrive under på det ja ;) Bedre med handling enn ord om du er som de skorpionene jeg kjenner......hehehe

(mann 44 år fra Rogaland) ma. 24 jan. 20:52 Privat melding

@Milla: Nope...Ikke denne karen...Veldig verbal, både skriftlig og muntlig :)

Skjult ID med pseudonym **Milla** ma. 24 jan. 20:53

@ PillowTalk

Imponert! ;)