Alle innlegg Sukkerforum

Terapi...

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Tarzangirl ma. 28 feb. 02:12

jeg har et litt vanskelig spørsmål.
Jeg har hele livet slitt med depresjoner og angst og ifjor klarte jeg ikke mer. Har iløpet av mine 22 år vært hos 2 psykologer og 1 psykriatrisk hjelpepleier, og alt de gjorde var å pushe "lykkepiller" "antiangst" medisiner på meg som bare gjorde vondt verre, og i timene ble jeg fortalt jeg var "bipolar" type sånn og sånn jeg var manisk depresiv og det var ikke måte på.. Jeg innså iløpet av noen mnd hos hver at de ikke kunne gjøre noe for meg, ei heller deres medisiner, så jeg lærte meg å klare meg med mine indre smerter. Men som sagt, dette var frem til ifjor hvor jeg fikk så sterk angst at jeg måtte slutte jobben, jeg torde ikke forlate leiligheten, var redd tlf min og søkte igjen hjelp. De medisinene og den "hjelpen" jeg fikk gjorde at jeg nesten tok mitt eget liv. Jeg ble møtt og behandlet som en fjortiss som ikke får nok oppmerksomhet hjemme, og alt han spurte meg om var sexlivet mitt (som ikke er fryktelig fantasifullt eller på viddene). Bivirkningene jeg fikk var: ukontrollerte muskelsammentrekkninger i magen, parkinsonism (ukontrollert risting i armer, ben og hode), sterkere angst, lysømfintlighet, lydømfintlighet og problemer med å bevege armer og ben. Du kan jo tenke deg selv hvordan jeg som allerede var så langt nede hadde det i denne perioden...

Uansett, nå: 6mnd senere. Har jeg funnet noe som reddet livet mitt: tankefeltsterapi. iløpet av 3mnd med terapi har hun jeg går hos gitt meg livet mitt tilbake, selvtillitten min, angsten er vekk, jeg er for første gang ikke deprimert, og jeg er snart klar for å klare å jobbe igjen.
Men dette har selvsagt preget meg veldig sterkt og sitter fremdeles veldig nært, men uten noen å snakke med det om. At man er livredd for å søke jobb er ikke akkurat noe man forteller potesielle kjærester. Og da jeg snakker med mine venner om dette så forstår de ikke, de har aldri selv opplevd angst og rasjonelliserer med at jeg enkelt og greit er lat og ikke vil ha jobb. Eller så sier de "nå er du bare latterlig, det er jo ingenting å være redd for."

Poenget mitt er, om det er greit å snakke med en potensiell kjæreste om dette? om man har holdt på en stund og kjenner vedkommende litt dypere kanskje? Eller om dette er noe som vil sende ham løpende til skogs så å si?
og om noen kjenner seg igjen, eller har opplevd lignende, del gjerne! om du føler for det. Hadde vært deilig å ikke føle seg helt aleine om dette.

(kvinne 44 år fra Akershus) ma. 28 feb. 09:10 Privat melding

Hei ts! Nå har ikke jeg opplevd noe lignende, men har selv jobbet på et bo-og behandlingsenter for mange år siden. Syns det er kjempefint å høre at du har funnet en behandling som har virket for deg:)

Vil tro det er vanskelig for venner å skjønne at du ikke bare kommer deg i jobb nå. Men det er veldig mange som har lite kunnskaper, erfaring eller "fordommer" med psykiske lidelser, selv om det har vært mer fokus på det i de senere årene. Ved et jobbintervju vil du jo bli spurt om hvorfor du ikke har vært i jobb på en stund osv, og jeg vet ikke om det kan være noe som skremmer deg....Og så spørsmål fra medarbeidere, hvis du får deg jobb....

Om du skulle sagt det til en POTENSIELL kjæreste, så ville jeg syns at du skulle ventet litt til han ble bedre kjent med deg. Men syns du bør være åpen om det hvis du får signaler om at han vil inn i noe mer fast, slik at han får gjøre seg opp en mening ut i fra hvordan han kjenner deg.

Skjult ID ma. 28 feb. 09:14

@ TS

Uff trist at enkelte skal slite med slike plager, tusen takk for at du deler med oss.
Faktisk helt enig med Lillijane her, ønsker deg masse lykke til.
Skulle gitt deg en stor klem.

Skjult ID med pseudonym Nushi ma. 28 feb. 09:54

Godt å høre det går bra for noen som har vært så langt nede :-)
Men jeg tror nok også jeg ville ventet en stund med å fortelle dette til en potensiell kjæreste.
Det er noe som lett kan skremme vekk en gutt. Men hvis han har kjent deg en stund og er interessert, så burde han jo forstå at du har blitt bedre. Og da er det jo dumt hvis han dømmer deg for fortiden. Hvis han gjør det er han ikke verdt tiden din :-)

(mann 32 år fra Oslo) ma. 28 feb. 10:08 Privat melding

Jeg ser ikke forskjellen på psykologer og overgriper, kan noen forklarer meg forskjellen?

Skjult ID med pseudonym Tarzangirl ma. 28 feb. 11:44

Jeg ser heller ikke forskjellen Duchampion. For min del virka de nesten uintresserte etter det ble klart at jeg har hatt en normal oppvekst, og ikke har hatt noen store traumer i livet. Etter dette ble klart så virka de mer intresserte i å få meg ut og på medisiner. Nå skal ikke jeg si at medisiner ikke hjelper folk, det er mange som får stor hjelp av "lykkepiller" osv. Men synes det er dårlig praksis å ha det som plan A, jeg liker ikke å gå på piller og mener det bare utsetter problemene fremfor å løse dem..
Uansett, jeg anbefaler Tankefeltsterapi til alle som har opplevd psykologer som like håpløse som meg :-)
og takk for støtten alle sammen, det setter jeg pris på!

Skjult ID med pseudonym Tenker.. ma. 28 feb. 15:25

@ Tarzangirl: Du har jo kommet veldig langt med å klare å skrive det her :)

I julen i fjor møtte jeg veggen, hvor jeg ikke skjønte helt hva som skjedde, jeg drev og hengte opp klær og plutselig satt jeg på gulvet å hulket gråt. Det tok ca 30 min 1 time før jeg klarte å ringe moren min.
Jeg fikk veldig fort hjelp av legen min, og psykolog hjelp. Jeg nektet og ta tabletter for dette, for jeg skulle være meg selv, (jeg kan være vrang) i denne perioden her.
Jeg har vært veldig åpen om dette, når folk har spurt hvorfor jeg er sykemeldt, så har jeg fortalt at jeg sliter med angst. Og det er utrolig hvor mange som egentlig sliter med dette her.

Jeg har hatt en liten nedtur igjen nå, så jeg var sykemeldt en mnd, og jeg har hatt lyst til å prøve noe alternativ behandling, så fikk jeg høre om tankefeltterapi og har hatt lyst til å prøve dette. Og når jeg hører din historie, så tror jeg at jeg skal spare penger å bestille meg time.

Jeg har også tenkt på når man skal fortelle det til en man dater, tror det er greit å vente til man er sikker på den andre personen og man vet det kan bli noe mellom dere to.

Tusen takk for din åpenhet, du har kommet langt.:)))))))))))

Skjult ID med pseudonym gladingen ma. 28 feb. 16:22

Hei Tarzangirl.
Takk for at du deler, jeg vet av erfaring at dette er veldig vanskelig å komme seg ut av. Har selv slitt med massiv angst, og ville ikke gå på medisiner selv om det var det eneste jeg ble tilbudt. Jeg måtte også slutte i jobben pga dette, kunne ikke gå på butikken, ta kollektiv transport, gå ut osv. Nå er jeg heldigvis sterk nok til å klare alt det uten problemer, men veien har vært lang. For meg var det homeopati og kognitiv terapi som hjalp. Anbefaler virkelig dette til dere andre med angst. Men sjekk først hvem som har spesialisert seg på psykiske lidelser blant homeopatene.

Sliter nå med å få ny jobb pga at jeg har vært borte en del, selv om jeg er klar som bare det for å begynne igjen. Jeg forstår tankene dine rundt dette å søke jobb, og at det er vanskelig, men du må bare prøve å søke litt jobber og ta intervjuene som en del av friskmeldingsprosessen. Ikke ta det så alvorlig, ta det mer som en test på å utfordre deg selv. Jeg VET det er vanskelig, men tro meg, du kommer til å bli stolt av deg selv for å ha gjort det. Det verste som kan skje er vel bare at du får nei, eller at du går dersom du ikke klarer det. I tilfelle er ikke dette mennesker du skal treffe igjen. Når det gjelder at vennene dine ikke forstår, så kommer det kanskje an på hvor nære venner de er, og du har LOV til å si til dem at de skal klappe igjen når det gjelder ting de ikke forstår seg på. Det bør holde for dem at du forteller hvordan DU opplever det. I forhold til en evt ny kjæreste går det an å si det litt og litt. At du kan si at du møtte veggen og ble utslitt, og derfor ikke er i jobb enda. Han trenger ikke å få vite alt på en gang. Ta det når det passer, men husk at det kan være mye å fordøye (hvis du sier alt på en gang) for en som ikke kjenner deg så godt.. Lykke til :)

Skjult ID ma. 28 feb. 16:57

Jeg ville nok ventet litt med å fortelle dette til en kommende kjæreste. Hvis man ikke kjenner deg så godt kan nok dette skremme bort noen. Min bestevenninne har en fortid som er preget av selvskading og store depresjoner. Hun har noen dårlige perioder nå også, men heldgvis lengre mellom hver gang. Da hun møtte mannen sin( som hun nå skal gifte seg med) valgte hun å vente en stund med å fortelle om fortiden sin. De var godt etablerte som kjærester da hun fortalte han om problemene sine. Hun sa ting også gradvis slik at han ikke skulle få totalt sjokk. Han gikk noen runder med seg selv i forhold til hvordan han ville håndtere eventuelle dårlige perioder, men samtidig visste han at han ikke ville gi henne opp heller. En forutsetning for at forholdet deres fungerer er total ærlighet og åpenhet rundt prolemer og tanker. Han sier at han ikke angrer på at han valgte henne, men at han var glad for at hun ikke fortalte det for tidlig i startsfasen fordi da han han nok stukket av.

(mann 40 år fra Hedmark) ma. 28 feb. 17:16 Privat melding

"Og da jeg snakker med mine venner om dette så forstår de ikke, de har aldri selv opplevd angst og rasjonelliserer med at jeg enkelt og greit er lat og ikke vil ha jobb. Eller så sier de "nå er du bare latterlig, det er jo ingenting å være redd for."

Riktige venner responderer ikke på denne måten!

Det optimale er nok å bygge relasjoner med noen som har erfaring/ opplevelser i samme retning.

Ønsker deg masse lykke til.

Skjult ID med pseudonym lotta ma. 28 feb. 17:23

Du er hvertfall ikke alene!!! jeg fikk meg en god smell og har vært sykemeldt leeeeeeeeeeeeeeenge.. men har nå kommet mef ut i jobb igjen.

Når det kommer til dating har jeg funnet ut at det var best å være ærlig å si jeg var sykemeldt, men jeg har ikke sagt hvor lenge og bare "jeg møtte veggen" svar på hvorfor. Som andre sier her, så er det greit å si litt... Er jo vanskelig å forstå for dem som ikke har vært i den situasjonen!

Lykke til videre... håper alt ordner seg =)

Skjult ID med pseudonym oslomann ma. 28 feb. 17:40

@ TS

Jeg skal være helt ærlig her og si at hvis det var meg du datet, så burde du ha sagt det på en varsom måte og ikke med en gang - medmindre jeg allerede var håpløst forelsket i det selvsagt. For jeg har selv opplevd psykiske lidelser i nær familie og sett hvor ødeleggende det kan være for alle som berøres, og min første reaksjon hvis jeg ikke allerede kjente deg og hadde følelser for deg ville trolig vært at det der orker jeg ikke mer av. Du lever med det så godt du kan fordi du er glad i den det gjelder, men det er en fryktelig påkjenning og ikke noe i det minste jeg ønsker mer av i mitt liv enn det jeg allerede har. På den annen side har jeg et par - tre venninner som en stund etter at jeg har blitt kjent med dem har fortalt om sine problemer med angst, depresjoner og utbrenhet, og da har jeg ikke noe annet ønske enn å holde rundt dem og hjelpe og støtte dem så godt jeg kan. Så i det minste for meg er nok reaksjonen min mye avhengig av om jeg allerede kjenner vedkommende eller ikke.

Også er det selvsagt store forskjeller på hva slags problemer folk har, hvor alvorlig de er. og ikke minst hvordan de selv takler det. Angst og for eksempel bipolar kan jo ikke sammenlignes overhode.

(mann 34 år fra Akershus) ma. 28 feb. 18:08 Privat melding

Jeg sier ting fra første stund, og har problemer med å holde noen form for fasade.

Men så får jeg ikke mye respons heller..

Skjult ID ma. 28 feb. 18:16

Ja, det er lett å skremme folk med for mye info, dessverre.
Derfor bør man gå fram litt sakte og se først om mottakeren er klar til å ta imot noe som er så personlig.

Skjult ID med pseudonym qwerty ma. 28 feb. 18:22

Dette er jo litt sånn damned if you do, damned if you don't. Er du ærlig om det for tidlig, kan du risikere å skremme folk vekk, venter du for lenge, kan du bli anklaget for å ha holdt det skjult. Men sånn er det jo bare, og det er det lite å gjøre noe med.

Selv er jeg litt usikker på hvordan jeg ville reagert i enten det ene eller det andre tilfellet. Jeg liker for så vidt å tro at jeg ville satt pris på å få vite det relativt tidlig, om ikke på første date, så i hvert fall før det hadde begynt å ligne et forhold. Men hva man liker å tro om seg selv og hva man faktisk gjør, er jo to vidt forskjellige ting.

Tror vel ikke dette var veldig oppklarende, men poenget mitt er vel at det ikke er noen fasit her.

Skjult ID med pseudonym Tarzangirl ma. 28 feb. 21:16

Tusen takk for så mye positiv respons, gikk noen runder med meg selv før jeg publiserte denne tråden er veldig glad jeg gjorde det :-) Dette er et endt kapittel av mitt liv, så fort jeg kommer meg i jobb igjen. Men har alikevel et behov for å fordøye det litt tror jeg.
Er så utrolig deilig å kunne nyte livet mitt, slappe av og omsider føle hvordan det er å være positiv og glad :D Dere aner ikke! *danser*
Jeg har bestemt meg for å ta en tattis, for jeg vil ha et arr på kroppen etter denne reisa jeg nå har tatt. Jeg vil ha Noe jeg kan se og ta på som kan minne meg om hvor herlig det er å være "ute" av det, og om jeg skulle bli deprimert igjen så veit jeg at det finnes håp :-)
Nå skal jeg på en date imorgen, men da holder jeg korta til brystet foreløpig, er date nr 2. og selv om vi prater veldig mye så er jeg redd for å sende ham løpende :-P

Og til dere som sliter eller kjenner noen som sliter, det finnes håp! Jeg fant mitt og anbefaler det for andre som ikke liker psykologer. Men selv om det hjalp meg så er det ikke sikkert det hjelper alle.
Selv om det har vært hardt ville jeg ikke bytta det mot noe, så mye jeg har lært om meg selv og om min psyke og hvor mye jeg faktisk kan klare.

Skjult ID med pseudonym trorhanvet ma. 28 feb. 21:33

@TS: Takk for at du deler. Modig gjort, og for meg ihvertfall; noe ekte i et hav av overflatiskhet (sorry, men det er mye fasade her på Sukker. Vi ønsker alle å vise de beste sidene av oss selv, med det resultat at det blir noe manglende troverdighet over det hele).

Synes det er greit å huske at vi er mennesker, og alle har "våre ting" vi sliter med.

Inspirasjon:
http://www.postsecret.com/

Skjult ID med pseudonym Albert ma. 28 feb. 21:49

Jeg har selv slitt med depresjon og vet sånn noen lundde hvordan du har hatt det.
Kjempe bra at du fant noe som hjelper deg, jeg er veldig glad på dine vegne :-)
Det er aldri bra å holde noe sjult, verken for deg selv eller de rundt deg, når du finner deg en partner så er det best å dele alt med han, hvis han vet hvordan du har hatt det å kan han ta hensyn, og hjelpe deg videre til et enda lykkeligere liv.
Hvis det blir holdt sjult så blir det kansje konflikter og missforståelser, og det er ikke bra.
Ta det med ro og nyt utviklingen din :-) og etter hvert når du har vert sammen men en partner, så kan du føre dine problemer frem i lyset, han blir å forstå også hjelpe til :-)

Skjult ID med pseudonym Frøken ma. 28 feb. 22:17

@ Tarzangirl - Vet akkurat hvordan du har det! Har selv en kronisk psykisk lidelse - bipolar type 2.
Mitt råd er å vente med og si noe til en potensiell kjæreste. En jeg møtte her inne, som jeg fortalte det til med en gang, tok det kjempefint, men sa til meg at han aldri hadde trodd at jeg hadde en psykisk sykdom hvis jeg ikke hadde fortalt ham det. Derfor trenger man ikke si noe, men jeg skjønner at du vil fortelle det. Jeg kan fort føle at jeg "lurer" vedkommende ved å ikke si noe med en gang. Jeg velger å tro at de tingene skjer litt naturlig. Han jeg fortalte det til følte jeg at var en person som taklet det og ikke så på det som tabu - å jeg hadde jo rett :-)

Lykke til videre :-)

Skjult ID ma. 28 feb. 22:54

TTT
Bare det hjelper, så samme hva det kalles.

Skjult ID med pseudonym kellok ma. 28 feb. 22:57

@TTT

Rimelig arrogant og trangsynt kommentar! :-D

Skjult ID med pseudonym kellok ma. 28 feb. 23:07

@TS

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg ikke fortalt det med engang. Men hvis du skjønner at det kan bli noe seriøst med den du treffer så bør du helt klart fortelle det. Bedre om du lar den du møter bli kjent med deg først, så er det kanskje lettere for han å se hva slags person du er istedet for å bli 'skremt' av et sykdomsbilde med en gang.

Skjult ID med pseudonym AAA ma. 28 feb. 23:10

Hei. Jeg føler med deg, det må ha vært helt forferdelig! :(
Saken er at jeg har en søster som sliter med det samme som har du skrevet! Jeg vil så gjerne hjelpe henne men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det! Det med tankefeltsterapi høres meget interesant ut! Kanskje så er det litt håp der ute for henne også.Kunne du på en gitt meg navnet, på en eller annen måte? eller nr til denne legen, psykologen?Jeg legger en hotmail adresse tinkaleo@hotmail.com,her slik at du kan sende meg navnet, og hvor denne personen holder til. Det hadde vært kjempe greit! Hun har vært hos mange rare psykologer, og det hjelper ikke, det er slik som du har skrevet, det er vanskelig å finne en bra en! Takker på forhånd:)

Skjult ID med pseudonym Tarzangirl ti. 1 mars 00:07

TTT; For en utrolig tankeløs og respektløs ting å si. Alle som har skrevet til meg i denne tråden har vært seriøse, forståelsesfulle og respektfulle. Å gjøre narr av en type terapi du aldri har prøvd og mest sannsynlig ikke vet noenting om er utelukkende ignoranse. Alle har rett til sin mening, men jeg vil du skal ha i bakhodet hvor lang tid jeg brukte på å i det hele tatt legge ut denne tråden, og være ærlig om hva jeg har vært gjennom før du setter deg på pc'n din og "disser" noe som reddet livet mitt. Det er en egen tråd som heter TFT som omhandler denne type terapi, møter deg gjerne for en diskusjon om dette der ;-)

AAA, jeg driver å sender deg en mail med informasjon nå, håper dette kan hjelpe henne like mye som det har hjulpet meg!

Skjult ID med pseudonym katte ti. 1 mars 10:35

Gjør ikke folk det hele tiden uansett, på sitt private nivå eller endog massesuggesjonsnivå?
Folk har (over)tro på at alt fra å se på noe som fotball til å gå ut på byen og drikke seg sanseløs i helgene er det store i livet.
Og ville det være bedre å tro på "placebo"-effekten fra fagfolks behandling og medisiner, siden det ikke ville løst problemene?

Skjult ID med pseudonym oslomann ti. 1 mars 10:51

@ Tarzangirl

Bare ignorer TTT, det vil alltid være noen bedrevitere som skal fortelle deg hvor dum du er som tror på det du gjør og har de håp og overbevisninger som du har. Hadde du skrevet at du fant Buddha eller Jesus og det var det som reddet deg fra et liv i fortvilelse og angst så hadde det trolig vært fullt av folk som hadde skrevet her og fortalt deg hvor villfaren du var og hvordan du levde i en illusjon (btw, jeg er agnostiker og langt nærmere ateist enn religiøs, men jeg synes folk skal få tro på hva de vil og ser at mange som har en tro har stor glede av det siden det gir dem et mål og en mening med livet). Jeg vet ikke hva dette tankefeltsterapigreiene er, men hvis det virker for deg som fortsett med det. En potensiell kjæreste bør selvsagt få vite om fortiden din og utfordringene dine, men kanskje ikke alt på en gang og kanskje ikke før dere i det minste har møttes en 3 – 4 ganger eller mer slik at han har lært deg litt å kjenne.

Jeg synes du er tøff jeg, som åpner deg slik her :)

Skjult ID med pseudonym Tarzangirl ti. 1 mars 11:34

Vel TTT, jeg vil heller ha en "placebo" effekt av tankefeltsterapi enn NULL effekt av "ekte" psykologer.
Og jeg vil si jeg er veldig klar over hva jeg har med å gjøre, jeg har selv merket hvor mye godt det kan gjøre. Og en nær venn av familien er utdannet tankefeltsterapaut og har forklart meg hvordan og hvorfor det virker. Vet du?
Om dette er en placebo effekt vil jeg si at å sitte hos en psykolog og fortelle sine dypeste og mørkeste også er det. For det er akkurat det man gjør i tankefeltsterapi også. Men istedet for å sitte å hive ut diagnoser og resepter hjelper en tankefeltsterapaut deg med å løse problemene dine og bli helt ferdig med dem. 3mnd og jeg ble kvitt min "bipolar", depresjon jeg har slitt med i over 13år, angst samt. andre problemer jeg ikke vil gå inn på. Hadde jeg gått hos psykolog hadde jeg slitt med alle disse problemene ennå og i tillegg blitt tvunget på medisiner for en psykisk lidelse jeg ikke har.

Oslomann: er synd,men helt riktig. Uansett hva man tror på er det alltid noen som har "fakta" å komme med. Jeg bare synes det er utrolig festlig, det er nesten ingen som i det hele tatt veit hvordan en TFT time fungerer, men å hive fra seg "fakta" om det har de ingen problemer med. Frem til jeg begynte å gå der trodde jeg man satt i en stol og ble dunket på mens man gråt over ting osv. =P Hvilket selvfølgelig er feil, i motsettning til det programmet som går på TV.
Er enig med deg der, folk burde absolutt få tro på hva de selv vil, om det gir dem noe positivt.
Hele religions debatten holder jeg meg unna, er ateist og fornøyd med det. Jeg har stor tro på meg selv, og det jeg kan klare, det får holde :-)

Skjult ID med pseudonym Tarzangirl on. 2 mars 12:15

TTT: kan du da være så vennlig å gi meg noen eksempler på hvordan du vet at dette bare er en placebo effekt og at dette bare er mambo jambo? for jeg har vært på begge sider av denne diskusjonen iløpet av de siste åra, og du sier selv at du både veit bedre og kan backe dette. (?) :-)
Det skal også sies at jeg også fikk hjelp i utlandet, han brukte 15minutter på å stille en diagnose og hive meg på dør med en resept i hånda da jeg omsider søkte hjelp. 15 minutter og med beskjed om å "komme tilbake om 3 uker". Vårt neste møte 3 uker senere varte i en halvtime hvor han spurte meg ut om samboeren min og sexlivet mitt før han økte dosen med pillene jeg gikk på og igjen ba meg komme tilbake om 3 uker. Det var i denne perioden jeg begynte å vurdere den ultimate utvei.. hjelp var jo ikke i sikte noe sted. Heldigvis for meg er jeg en sta og tydeligvis seigliva jævel ;-)

Og som sagt, jeg veit veldig godt hva jeg roser opp i skyene og står på mitt. :-)