Alle innlegg Sukkerforum

Er det noe feil med meg?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym hgnvd lø. 23 april 23:54

jeg blir så frustrert. Et par-tre ganger opp gjennom de siste 6-7 årene har jeg møtt jenter jeg virkelig liker som personer, og som visstnok virkelig har likt meg også. Ikke bare på et vennskapelig nivå, men også der det er en viss fysisk spenning mellom oss.
Problemet er bare at hun ikke har følt den voldsomme stormen av følelser, og derfor velger å ikke satse videre.

Akkurat den stormen av følelser har uteblitt hos meg også, men hvor viktig er egentlig den fjortisforelskelsen? Og hvor ofte kan en forvente at den oppstår når en tross alt er ferdig med puberteten?

Er det noe feil med meg når jeg ikke krever noe mer enn at jeg virkelig liker jenten og er fysisk tiltrukket? Jeg er på utkikk etter noe langvarig, ikke 8 mnd med intense følelser som dabber av og forsvinner ut i ingenting, for så å starte på nytt med en annen. Den der jævla stormfulle forelskelsen tror jeg ødelegger for mange potensielt langvarige og virkelig gode forhold (fordi mange forhold aldri får utvikle seg ettersom folk feiger ut når det ikke sier pang med en gang). Eller er folk så naive at de tror/forlanger at forelskelsen skal vare livet ut? Når ble "betatt" et ugyldig og håpløst utgangspunkt??

Ai, merker at jeg ikke har godt av dette kalde samfunnet :)

Skjult ID med pseudonym blindebukk lø. 23 april 23:58

enig med deg der...alt skal vere så perfekt idag..alle har det så travelt med å finne den store kjærligheta..:)

Skjult ID med pseudonym Blomma-76 sø. 24 april 00:03

enig med dig TS!

Skjult ID med pseudonym hgnvd sø. 24 april 00:07

Dette er foreksempel et scenario jeg ser for meg ofte skjer:

Folk går venter i årevis på den store kjærligheten. Lever ok som singel, men går hele tiden og håper på den der STORE forelskelsen (gjensidig så klart) som virkelig endrer livet. Så kommer den endelig! 6-7 mnd senere, etter en høydare uten like så klart, med tro og håp om evig glede og balanse i livet, så kollapser forholdet fordi det manglet grunnmur (eller en av de viser seg å være fullstendig psykopat osv. osv.). Så venter 10 nye år med uvisshet og lengsel etter den store kjærligheten, helt til en har kommet til det punktet at en tar hva som helst bare for å fylle et tomrom en har nektet for at eksisterte, og ender opp som hverken lykkelig eller ulykkelig. Kanskje helst ulykkelig fordi det var så mange utrolig flotte mennesker opp gjennom årene en lukket døren for, fordi pulsen lå på 120 istedetfor 185.

Skjult ID med pseudonym Bjørkfiken sø. 24 april 00:09

Hei. Jeg skjønner godt hva du sier her, og har opplevd mye lignende selv. Men å ha noe godt svar vet jeg jommen om jeg har. Du får lete litt til, så dukker vel den rette opp skal du se.

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt sø. 24 april 00:10

*trykker liker*
:-)

Skjult ID med pseudonym nerdis sø. 24 april 00:14

Ganske enig, TS.
Forelskelse er kul, men dessverre varer det aldri - nesten aldri, finnes sikkert noen få tilfeller med virkelig stormforelskelse og kjærlighet livet ut (and they lived happily til the day they died - the same day, altså).
Folk må begynne å innse at alle forhold krever innsats. Spesielt i kriser vil det sanne komme frem og da vet man om det er VIRKELIG kjærlighet.

Skjult ID med pseudonym hgnvd sø. 24 april 00:25

nerdis:
Helt enig angående det med kriser. Kjærlighet er faktisk større en forelskelse, og jeg vet ihverttfall hva jeg foretrekker..

fakinsupa:
Hehe, sommerfulger av å se på profilen ja.. Da lever en i en eventyrverden det bare er komisk å forestille seg. Blir litt matt :)

Skjult ID med pseudonym GoldenSky sø. 24 april 00:55

Skjønner hva du mener. Tror jeg nettopp har gått glipp av noe fantastisk noe fordi hun manglet de store følelsene, og litt det samme med meg (selv om jeg har tro på tid). Håper bare hun en gang finner det, og at det er langvarig og ekte, for det fortjener hun.. :)

Skjult ID med pseudonym GoldenSky sø. 24 april 00:56

"Skjønner hva du mener" var rettet mot åpningsinnlegget..

Skjult ID med pseudonym Blomma-76 sø. 24 april 01:19

hun fikk ikke sommerfugler av og se en bilde, nej, okej, den var rejält naiv, høres ut som hun ikke har noen erfaring av og dejte noen fra nettet då heller- eftersom en bilde fra nettet kan vare noe HELT annat än verkligheten og det kan slå ut begge veier- man kan bli positivt øverraskad- eller man kan bli meget besviken- eller sånn mittemellan - førnøjd :P. Så at utgå bara från bilden på nettet kan bli totalt fel- den dagen man ses IRL- og det är ju det møtet som betyr noe og avgjør før eventuellt vidare kontakt - :)

Skjult ID med pseudonym Z sø. 24 april 01:23

Forelskelse ved første blikk finnes.
Kjærlighet ved første blikk finnes også.

Men jeg tror ikke noe MÅ inneholde "ved første blikk" selv om det eksisterer og er riktig for mange.
Det er fantastisk å oppleve. Likevel finnes det også former for kjærlighet som bare blir større ved tid sammen.

Men at det må være noe helt spesielt der fra starten? Japp. I alle fall for min del :-)

Så mitt svar er nei. Det er ingenting i veien med deg!

Skjult ID med pseudonym GoldenSky sø. 24 april 01:32

Hmm, har vanskelig for å tro at kjærlighet ved første blikk finnes, men så har vel folk ulike måter å oppfatte kjærlighet på :)

Kjærlighet er for meg noe som kommer når det har gått så lang tid at det andre mennesket er en grunnleggende del av meg. Slikt oppnås ikke ved ett blikk. Forelskelse ved første blikk er derimot ikke fullstendig urealistisk, men likevel vanskelig :)

Skjult ID med pseudonym Z sø. 24 april 01:35

Jeg var også overbevist om at det ikke gikk an å føle kjærlighet ved første blikk og at man i så fall blandet kortene og kalte forelskelse, betatthet, erotikk, tiltrekning eller god kjemi for kjærlighet. Jeg tok feil.

Og jammen er det godt å ta feil og samtidig fått en erfaring som gjør meg litt rikere :-)

Hvordan vet du at slikt ikke oppnås ved ett blikk, GoldenSky? Bare fordi du selv ikke har opplevd det enda?

Skjult ID med pseudonym GoldenSky sø. 24 april 01:44

@Z:
Vel, har opplevd ekte kjærlighet (fra min side) 1 gang, og den kom fordi tiden spilte en rolle og jeg kjente henne såpass at jeg trodde det var en 100% tillit der. Dette kan jeg aldri tro jeg oppnår uten at tiden er til hjelp, men dette er vel kanskje bare meg :)

Bortsett fra det, har jeg hatt noen vanvittige forelskelser, men en forelskelse er som regel ganske overfladisk og "ulogisk", der en ofte bortimot ikke vet et kvekk om den en er forelsket i :) (ihvertfall for min del så langt). Likevel har vel følelsene vært så sterke at jeg trodde det var kjærlighet, men når jeg ser tilbake på det nå, så var det jo bare indre kaos.

Skjult ID med pseudonym Z sø. 24 april 01:49

Er det ikke flott at man har ulike erfaringer og begge er like sanne, GoldenSky?

Jeg har også opplevd ekte kjærlighet (fra min side) 1 gang, og den kom kastet på meg i løpet av sekunder. Utover dette har jeg vært både vanvittig glad i andre og vært vanvittig betatt av andre. Men på ordentlig? Njæ...

Og når jeg ser tilbake på kjærlighet ved første blikk opplevelsen min, ser jeg det jeg så dengang. Kjærligheten.
Nettopp derfor er jeg glad for opplevelsen. Den er nok uhyre sjelden. Men den er også ekte :-)

Skjult ID med pseudonym ceca83 sø. 24 april 01:54

Jeg er vel en av disse jentene som har dumpet en fyr eller to pga mangel på forelskelses symptomer etter å ha vært i et forhold over en periode.

Om man absolutt må ha forelskelses følelser eller ikke er veldig individuelt. Dette ser og forstår jeg, de fleste forhold er jo "arrangerte" fordi man passer så godt sammen eller fordi man får forholdet til å fungere så bra. Man kan leve godt sammen selv om man ikke er forelsket.

Jeg synes det er viktig å føle at forholdet man er i er det rette for den enkelte.
Dette handler om en følelse, følelsen av at dette er det rette.
Og hvis man føler usikkerhet på om dette er det rette, hva skal man da gjøre når man går rundt i flere år med disse usikre følelsene?
Disse følelsene gjør at man føler seg utrygg på seg selv som person, man får dårlig samvittighet fordi man føler man ikke strekker til, man føler at det er noe galt med en selv også baller det bare på seg med flere problemer etterhvert og fører så til mindre sex osv. Ikke en god sirkel.
Dette er en meget forferdelig følelse, særlig når man er i et forhold der man vet man er trygg, elsket og der man fungerer utrolig bra sammen med partneren sin.

Sånn personlig så er det å kunne føle seg forelsket meget viktig for å kunne vite at denne ene er den rette for meg akkurat nå. Om jeg ikke blir det med en gang så håper jeg jo på å bli det innen kort tid. Jeg ser an tiden. Noen gutter gir meg kriblinger og sommerfugler i magen med en gang og andre gjør det ikke, men følelsene skal være tilstede en eller annen gang før jeg ønsker å kunne si meg enig i at dette kan det bli noe bra ut av. Jeg nøyer meg absolutt ikke med noe fornufts forhold sånn situasjonen min er akkurat nå. Jeg er jo singel, ingen barn og jeg er tilfreds med å ta tiden til hjelp for å finne den jeg leter etter. Om jeg blir alene til jeg blir 90 år er ikke noe problem for meg akkurat nå. Men når jeg blir 40 år så ser jeg kanskje annerledes på det, man vokser vel på dette området etterhvert som årene går? Ikke vet jeg men sånn er det for meg akkurat nå og sånn har det vært siden før jeg var i puberteten. .
Jeg er jo enig i at man ikke går rundt og er forelsket i 24/7 i 50 år sammen men jeg synes i allefall man skal kunne forvente en viss syklus der man kjenner de varme deilige følelsene blusse opp innimellom pga en handling, et blikk, et minne, en lukt o.l.

Har ikke noen andre her slike tanker som meg omkring dette?

Skjult ID med pseudonym GoldenSky sø. 24 april 01:58

Du er heldig som har opplevd det, Z :) Min erfaring med ekte kjærlighet kom gradvis. Forelskelsen var knapt til stede i begynnelsen, men hun var så bra å være sammen med, og etterhvert elsket jeg henne så høyt at sommerfuglene kom da jeg med jevne mellomrom tenkte på hvor heldig jeg var som hadde henne.

For min del ofrer jeg glatt den voldsomme forelskelsen i begynnelsen for å å oppleve noe lignende igjen. Men gjerne jatakk begge deler, men er enig med TS at forelskelsen kanskje blir overvurdert når en ser etter noe langvarig.

Skjult ID med pseudonym Z sø. 24 april 02:02

Forelskelsen er ikke så viktig for meg.
At jeg føler eller senser at dette er "noe" helt spesielt, er derimot viktig.

Resten tar vi litt etter litt....eller brått og heftig. Alt ettersom hvem man treffer, hvor, når, hvordan osv.
Og ja, jeg er heldig. Men neste gang er jeg sikkert enda heldigere bare på en annen måte :-)

Lykke til, da!

Skjult ID med pseudonym lotte ma. 25 april 00:24

Hva hadde vel livet vært uten forelskelsen og lidenskapen..
Det er jo nettopp dette vi alle søker etter..
kilingen i magen,hjertet som banker litt raskere,dagdrømmene,tankene som hele tiden kretses rundt HAN/HENNE..

Joda livet er vanskelig når alle er så "kravstore" og aldri finner den ene rette..
men når den oppleves så er det ingenting annet som føles mer meningsfylt..

Å ha et forhold for å ha et forhold er da liten mening i..

Hilsen en romantiker

Skjult ID med pseudonym Monk ma. 25 april 00:37

"Alle" jentene jeg har innledet forhold med har vært hodestups i meg, men så er det alltid jeg som har stått for dumpingen. Jeg skal ikke si at jeg er en sykt fantastisk person, men har fått høre at jeg besitter veldig mange gode og vesentlige personlige egenskaper, deriblant humor og sjarm. Og selv synes jeg det er mye vanskeligere å forelske seg i ei jente som ikke er spesielt morsom eller sjarmerende. Hvis man kan tillate seg å være noe kynisk så kan det muligens tenkes at du mangler noe av dette? Evt ikke har nok til at jenter generelt klarer å være forelsket og oppslukt av deg...?