Alle innlegg Sukkerforum

Barn og dating

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 10:55

Her er jeg fryktelig grønn. Har vært i fast forhold i tolv år og har tre barn (10,8,5). Forestiller meg det kan by på noen nye opplevelser og problemstillinger å entre "kjønnsmarkedet", med eksisterende familie i bagasjen. Har ikke hastverk, og vil bruke den tiden det tar å finne kjærligheten igjen - men det skal jo matche ikke bare med meg, men med min livssituasjon og mine barn også.

Jeg var tidlig ute med å få barn, og nå er jeg førstemann blant vennene mine til å stå der singel og klø meg i hodet. Har med andre ord ingen som kan fortelle meg om gjorte erfaringer og do's and don'ts.

Tips, innspill, erfaringer og råd - tas imot med takk.

Skjult ID med pseudonym mamma on. 27 april 11:25

Jeg er i samme situasjon etter 16 år i samme forhold. Er 36 år nå og to barn på 6 og 8.
Jeg tenker det er viktig å date uten å involvere unger, og vente med introduksjon til det evt blir et seriøst forhold.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 11:34

@mamma

Det er det alle sier til meg. Virker som det er en gjengs oppfatning at barna ikke skal involveres. Men risikerer jeg ikke da å innlede et seriøst forhold på litt feil grunnlag? Det er (minst) to sider ved det:

1. Hvordan fungerer ny partner med ungene mine?
Marerittet må jo være at jeg blir hodestups forelsket i en jente som ikke går overens med ungene mine, og ikke har den inkluderende voksenkjærligheten man må ha overfor barn. Vondt og umulig.

2. Hvordan skal ny partner kunne engasjere seg i meg uten å kjenne til hele livet mitt
Jeg har ungene annenhver uke. Hvordan vi er sammen, sier mye om meg.

Jeg ønsker ikke et todelt liv. Ett voksenliv, og ett familieliv. Skal det fungere for meg, må jeg ha en som tar meg med hud og hår, hvis jeg kan si det slik. Det er hele pakka, eller ingenting.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 11:35

Jeg er 38.

(mann 48 år fra Akershus) on. 27 april 11:43 Privat melding

Jeg ser det er vanlig at ungene ikke skal involveres. Da spør jeg: Tåler ikke ungene at mamma eller pappa kjenner andre mammaer og pappaer? Som VoksenMann er jeg interessert i at mine barn har det bra med andre barn, og hvis disse andre barna har en mamma som jeg og mine barn kommer godt over ens med og motsatt, har vi kanskje en deal?

En annen side av samme sak er at mine barn synes det er kjempegøy med besøk. Og når det sosiale stort sett gikk i dass etter bruddet, må det da være lov å bygge opp igjen et lite, sosialt nettverk uten å tenke på å hemmeligholde det for barna.

Og når man i tillegg har hovedansvaret for to viltre krabater, er det nærmest utelukket å få tid til å løpe på dater akkurat når det passer med barnepass. Finnes det lekeplassdater?

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 11:49

@fremad

Trodde jeg var nokså alene om å se det slik. Nå har jeg riktignok et stort nettverk av venner, og passer på å invitere folk hjem, også når jeg har barna - gjerne over en middag. Samtidig vil jeg jo bli valgt for den jeg er, ikke fordi jeg har en fin familiesetting. Synes det er utrolig tricky å forstå hva som er riktig balanse, mellom å bli kjent med et nytt menneske, bare oss to - og å vise frem hele meg.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 11:53

PS* Jeg har ikke noe krav om at en fremtidig partner skal ha barn. Det gjør for meg ingen forskjell fra eller til.

Digger unger, og fortsetter gjerne å bygge familie, hvis jeg skulle finne den rette. For meg er det ikke noe større uttrykk for kjærlighet mellom mennesker, enn å lage barn sammen :)

Skjult ID med pseudonym -Taz- on. 27 april 12:14

Må også være lov for voksne folk å ha venner uten at de automatisk skal bli regnet som en potensiell kjæreste i livet til mor eller far ;-p

Skjult ID med pseudonym tira on. 27 april 12:25

Første daten er forbeholdt meg og en potensiell partner, 2 og 3 date synes jeg også kan være bare to, men hvis det kjennes riktig etter det så kan man sånn smått begynne å involvere barna.

De første gangene så er det ikke snakk om å introdusere vedkommende som en kjæreste, det er en venn.

Tror jeg, har ikke kommet noe lengre enn dette foreløpig :(

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 12:26

@Taz

Ja. Tror heller ungene mine hadde ertet meg litt :)

Men på den seriøse siden. Hvorfor skal unger skjermes for det som er en naturlig prosess etter et brudd - nemlig at far (og mor), skal finne seg ny partner? Er ikke det helt naturlig da? Jeg synes i hvertfall ikke det noe å skamme seg over, eller at det finnes noen grunn til at det skal være tabubelagt.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 12:30

@tira

Høres ut som en grei og fornuftig leveregel. Lettere å føre en skikkelig samtale uten masse unger oppå seg :)

Men savner litt innspill fra "den andre siden". Må jo være barnløse kvinner der ute som har datet menn med barn. Får dere noia? Hva tenker dere om å være "reservemamma"? Hva burde jeg absolutt ikke gjøre?

Skjult ID med pseudonym Mammsen on. 27 april 12:38

Jeg har allerede prøvd et forhold på 2 år etter brudd med barnefar.

Sønnen min fikk hilse på ganske tidlig og de fant tonen. Sønnen min savner han immari enda.

Jeg er ikke interessert i å være noen reservemamma. Jeg er mamma for min sønn, så er "du" pappa for dine barn. Men det skal ikke gjøres forskjell på.
Min sønns far har ny samboer. Hun heter "Anne" og er hverken stemor eller reservemor. Andreas er sin fars sønn og ikke noen stesønn eller bonusbarn...

Så sær er jeg:)

Jeg tror man må føle seg fram og ta ting litt som det kommer. Jeg tror at min sønn fint tåler å hilse på en mann både borte og hjemme så lenge man reiser hver til sitt og tar ting litt med ro. Vi har jo besøk av andre som ikke er kjæresteemener...

Jeg må inrømme at jeg er litt skeptisk til mine, dine og evt våre barn.... Tror hverdagen kan bli vanskelig.

Skjult ID med pseudonym -Taz- on. 27 april 12:50

Voksen, dette er nok damene har litt mer problemer med enn gutta, ikke bare det med introdusering (hvor enkelte karer kan være litt for tankeløse) men også i dette med å finne sin rolle i det nye samspillet. Noe jeg forsåvidt mener man kan se i innlegget til "mammsen".

Man må gjerne mene det, men i realiteten så er det slik at den nye personen blir ste- eller bonusmamma/-pappa og det må man bare akseptere. Dette er en person som barnet må forholde seg til kanskje 50%, eller mer, av tiden sin. Samtidig er det en person som må forholde seg til barnet man bor med 50% eller mer av tiden. Det er en selvfølge at denne personen, på flere områder, har en del å si i barnets liv, enten den andre parten liker det eller ikke. Det vil nok også være tilfeller av hvor barnet får bedre kontakt med den nye personen, enn sin egentlig mor eller far. Det vil selvsagt ikke bli en ny mamma eller pappa, men hvem sier at den betegnelsen sier noe om hvem som gjør det beste for barnet?

MEN vi er nok enig Voksen, enkelte er ganske så hysteriske på dette feltet og kan ikke ha med noen hjem før etter 6-10 måneder. Folk tar jo til stadighet med seg folk hjem, men med engang det er snakk om noen "kjæreste" greier så får man noia. Man skal selvsagt passe på at det ikke går helt andre veien hvor den nye flytter inn 1-2 uker etter at den forrige flytta ut.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 12:51

@Mammsen

Forstår godt hva du skriver. Lurer på om ikke det er en nokså utbredt holdning / gjengs innstilling. Tror jeg skal slite med å få det slik jeg ønsker. Den store lykkelige familien uten mitt og ditt, mine barn og dine barn, eller mine barn og våre barn. Hmm.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 12:56

@Taz

Min erfaring er at barn er mye "enklere" og smartere enn oss i forhold til å bygge relasjoner. Er du kul med dem, viser omsorg og vennskapelighet - blir du akseptert uten noe mer om og men. Tror barn er mye mindre opphengt i hvem som er hva, enn det vi er. En annen ting er at voksne kan overføre sin egen angst, og egne vurderinger på ungene sine.

Skjult ID med pseudonym -Taz- on. 27 april 13:14

Voksen det tror jeg også, men for å snu det litt; hva skjer etter et brudd? Etter å ha vært i den situasjonen hvor jeg var bonus for ei flott jente så ønsker jeg ikke nå å være en av tre farsfigurer i hennes liv. Hadde vært flott og møte henne av og til, har ingen betenkligheter med at hun takler det, samtidig så synes jeg det blir feil at hun fremdeles skal forholde seg til mig. Han nye, som kom forholdsvis fort inn, tok hun fort i mot, godt hjulpet av hans 2 barn i samme alder. Hun ser nok ikke det helt store i det å bytte ut en fyr for en annen, men er jo hyggelig at man faktisk er savnet også.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 13:20

@Taz

Har en mistanke om at det er verre for deg, enn for henne. Hun tilpasser seg situasjonen, blir glad hvis hun ser deg igjen, men går ikke og grunner over det. I hvert fall mindre barn, har en herlig evne til å leve i øyeblikket, og ikke tenke for mye over det tapte, eller hva som kunne ha vært. Jeg er ikke redd for å introdusere voksenmennesker for ungene mine, fordi de kan bli borte igjen. Det er også en del av livet.

Skjult ID med pseudonym -Taz- on. 27 april 13:35

ikke sant, å da kommer man ditt igjen; hvor paranoid skal man være i forhold til introduksjon? Husker ei her som mente at 6 måneder var aaaaltfor tidlig. Da snakker vi 6 måneder med heavy dating. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det så er det nok unga som takler det beste uansett hvilken retning det er snakk om.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 14:02

Hehe, det hørtes voldsomt lenge ut. Kan jo ha sammenheng med hva slags forhold hun har til barnefaren, og hvordan hennes brudd artet seg. For meg har det vært en stor følelsesmessig påkjenning, men det har ikke vært noe krangling eller høylydte diskusjoner. Barna vet at mor og far ikke er sammen lenger, men vi er begge nøye på at ungene ikke skal involveres i selve bruddet. De vil i hvert fall aldri høre meg si noe stygt om mor, og jeg er nokså sikker på at det samme gjelder hos eksen.

Skjult ID med pseudonym tira on. 27 april 14:12

Jeg husker jeg datet en fyr for 100 år siden som hadde en datter. Han ville ikke introdusere henne for meg da han først ville finne ut hvor seriøst ting var mellom oss. Så plutselig trengte han barnevakt, jeg sa at jeg kunne stille, da ble han litt satt ut. Han fikk ordnet det på annet vis, men som belønning fikk jeg treffe datteren.

Han presenterte med som en god venninne, men så snart han snudde ryggen til fikk jeg mange "morsomme" spørsmål fra dattere. Hun var en vanlig gløgg jente som skjønte tegningen. Hun hadde skjønt en stund at jeg eksisterte og var glad for å endelig se denne personen som pappa'en "snek" seg rundt med.

Dessverre fungerte ikke ting mellom meg og pappa'en men jeg har alltid tenkt på den episoden med et smil. Og den har ikke gjort meg redd for å introdusere mitt barn for de som er involvert i mitt liv. Barn skjønner som regel mye og vil mye heller ha ting i det åpne. De blir mer resverte og usikre hvis man prøver å skjule ting for dem (tror jeg)

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 14:19

@tira, kunne ikke vært mer enig. Å skjerme ungene fra å forholde seg til "hvem som har rett" i et brudd, er en ting (og riktig å gjøre, de skal elske både mor og far, uavhengig av hvordan mor eller far har oppført seg mot hverandre) - men å skjerme dem fra resten av livet, virker for meg helt feil.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 19:12

Så mange som har barn her på Sukker (i hvert fall av damene, ser ikke guttelista). Gjør jeg et søk på damer 26-40 år uten barn, får jeg opp 39 sider, det samme med barn, gir 29 sider med treff tilbake.

Skulle tro det jeg spør om er relevant for mange flere enn de fem som har svart på tråden her. Kudos til dere!

Likevel er det glattbarbering, baller, pupper, puling og jentesex som dominerer forumet. Nesten så jeg lurer litt på om jeg er på feil sted. Ikke at jeg har noe i mot sex, får bare litt flashback til skolegården på gymnaset - og hvilke emner som var hottest da. Jaja.

Da velger jeg å gjøre det stikk motsatte: å være så døll jeg bare kan. Det vakreste kjærlighetsdiktet ever, av William Butler Yeats. Enjoy

When You Are Old

When you are old and grey and full of sleep,
And nodding by the fire, take down this book,
And slowly read, and dream of the soft look
Your eyes had once, and of their shadows deep;

How many loved your moments of glad grace,
And loved your beauty with love false or true,
But one man loved the pilgrim Soul in you,
And loved the sorrows of your changing face;

And bending down beside the glowing bars,
Murmur, a little sadly, how Love fled
And paced upon the mountains overhead
And hid his face amid a crowd of stars.

Skjult ID med pseudonym sunway77 on. 27 april 19:43

hadde foretrukket å bli holdt utenfor barnas liv, til man vet at man ville satse...har før møtt barna tidlig,og da har det vært nesten dobbelt så trist når det ikke blir noe mer...
men det er min følelse rundt det:)
ellers ungår jeg menn med mange barn,siden de er sannsynlig ferdig med barnedelen og ikke ønsker fler:)

Skjult ID med pseudonym The One on. 27 april 19:46

Vel, jeg er av en litt annen oppfatning en dere. Jeg tror ikke det er bra for barn at det stadig kommer nye voksne inn i livet dems som fort blir revet bort fra dem igjen. Barn har følelser på lik linje som oss voksne. De kan også få sorg over å "miste" en person i livet sitt. Derfor mener jeg at man bør være trygg på at dette er et forhold man vil satse på før barn introduseres. Alder på barna har jo også litt å si her selvfølgelig, men en generell regel for meg er at barnas følelser og skjerming av dem kommer godt foran mine.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 19:51

@sunway77

Ærlig og fint svar. Takk :)

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 19:56

@The One

Legger ikke det ekstra mye press på den du møter? Og vil ikke vedkommende lenge føle seg usikker på deg? Hvorfor holder hun meg unna barna, mener hun virkelig alvor med dette? Jeg vet ikke, tror jeg selv hadde følt et enormt forventningspress som bygget seg opp, hvis jeg hadde vært den utenforstående i en slik setting.

Skjult ID med pseudonym lillemy on. 27 april 20:06

Og hvem skal være barnas talsperson oppe i alt dette da... Selv jobber jeg i en bransje hvor jeg snakker med barn i vansklige livssituasjoner... barn som er knust av skyldfølelse etter at mamma og pappa gikk fra hverandre, redsel for at den ene av forelderen plutselig skal slutte å være glad i dem også fordi det kommer en ny person inn i livene til en av foreldrene.. barn som knytter seg til dete nye mennesket også fungerte det ikke alikevel,, så etter enstund kommer det en ny person inn.. osv osv.. Ja er klar over alder spiller inn her og at det er barn som ikke synes det er vanskelig.. Men saken her er at det er mange barn som er utsatt for brudd, på brudd, på brudd. Så det som er viktig er at man bør være så sikker som det går ann før man bringer inn barna.. og det er man ikke etter 3 date.. Og selv om man introduserer som venn eller venninne så er ikke barn dumme..

Skjult ID med pseudonym The One on. 27 april 20:08

@VoksenMann

Jeg ser ikke hvorfor det skal legge mer eller mye press på den jeg møter. Jeg vil bare ha avklart om det er noe stabilt og ikke noen garanti om livsvarig forhold. Dersom ikke hun skjønner hvorfor jeg velger slik og hun ikke hadde følt seg trygg på meg av den grunn så er hun ikke den rette for meg. Ergo ingen problem. Nå ville jeg jo forklart årsaken og vært åpen med henne, samt ikke ha noen problemer med å introdusere henne for venner. Slik at hun ville nok forstå at mine hensikter er gode og ikke noe lureri

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 20:26

@lillemy

Jeg er nokså sikker på at ungene mine ikke har noen skyldfølelse. Har pratet mye med dem om det. Klart et brudd ikke er ideelt for barna. Det skal jeg overhodet ikke argumentere mot. Men jeg tenker samtidig at jo høyere man legger terskelen for å introdusere nye voksenpersoner for barna, dess verre blir et eventuelt nytt brudd - både for en selv, og for ungene. Er det så vanskelig for barn å forstå at pappa har fått seg kjæreste, og at det kan funke - eller det kan skjære seg? Så lenge man prater med dem om det.

Vet at mange har et nærmest "religiøst" forhold til hvor alvorlig det skal være, før barna tar del i det. Må jeg vite at den jeg har truffet er min store kjærlighet, før barna får lov til å treffe henne? For meg virker det fullstendig umulig. Hvordan skal jeg involvere meg dypt i et annet menneske uten å vise henne familien min? Uten å se om vi fungerer sammen i den settingen?

Hvis det skulle være noen tvil om det. Jeg er fryktelig glad i ungene mine, og vil alltid sette deres behov foran mine.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 20:34

@The One

Ok. Jeg kjøper for så vidt den. Er ikke superstilig for ungene å våkne opp til pappas one night stands. Hvem var hun pappa? Å, hun - det var bare litt morro for far. Jeg er ikke helt der :)

Men jeg ser det hovedsakelig er de med barn som svarer meg. Skulle gjerne visst mer om hva de "på den andre siden" føler. Virker det spennende, eller virker det skremmende, og som et ansvar man ikke ønsker seg. Er det noen måte å dra opp en skillelinje på og si "la oss se hva som skjer, og om det fungerer - jeg forventer ikke at du skal være en ny mor for ungene mine hvis vi blir kjærester, men hvis vi to er ment for hverandre, så deler vi alt.".

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt on. 27 april 21:32

Hvorfor ideen om at det å dele alt også gjelder dine barn?

Jeg mener; Dine barn har to foreldre. Du er nå singel alenefar. Ditt fokus bør først og fremst være å skape ditt hjem, ditt liv og din fremtid med dine barn. Dine barn skal ha to fullverdige hjem. Dine barn fortjener det beste du kan gi dem. Dine barn har deg nå bare halvtid. Det er ditt ansvar å gi dem den beste mulige kvalitetstid på deltid. Du får aldri tilbake de få årene det tar før dine barn er store og har flydd redet. Hvorfor blande ny(e) partner(e) inn i dette?

Min faste overbevisning er at du aldri vil lykkes i å gi dine barn din fulle oppmerksomhet hvis du også samtidig skal ha fokus på dine egne behov, partnerens behov og en tilstedeværende forelskelse.

Uansett hvor fantastisk din nye partner skulle vise seg å være; Hun er ikke dine barns mor. For henne vil du alltid være viktigere enn dine barn. Hun vil aldri kunne stå ved siden av deg med samme fullstendige uselviske fokus på dine barn som barnas mor.

Jeg synes du skal være veldig, veldig glad om du treffer ei som er villig til å la deg prioritere ditt liv med dine barn foran din tid med henne. Jeg synes du bør verdsette om du er så heldig å finne noen som støtter deg i dette og engasjerer seg til dine barns beste uten å kreve den tiden du har med dem.

Hvorfor ikke bare stikke fingeren i jorda og innse at du nå er alene om din tid med dine barn. Å la seg berike av en kjæreste er noe som først og fremst handler om deg og din alenetid. Hvorfor ikke bare la det være slik? Hvis forholdet har en fremtid, har dere all verdens tid til å finne gradvis plass i hverandres hverdag når tiden blåser forelskelsen over.

Så; Derfor; Gi det tid! Gjør det selv! Ha rett fokus! Og prioriter i rett rekkefølge.

Mener nå jeg. :-)

Skjult ID med pseudonym -Taz- on. 27 april 21:44

*ruller med øya* og skjønner ikke hvor dette kom fra og synes dette blir en ekstrem komplisering av hele greia.

Det er ikke noe problem å leve et aktiv liv for far både sammen med barna og med en eventuell partner. Hvorfor må det være en katastrofe og undergang hvis det kommer inn et nytt menneske inn i livet til den enslige forelder?

Hvis man faktisk tror dette så må jeg si at det er innstillinga som er problemet og ikke det faktum at det kommer en ny person inn i livet til denne familien.

Skjult ID med pseudonym Hannah on. 27 april 21:54

Jeg tror ofte barne er mer redde for at mamma eller pappa skal bli alene.
Tror man bør innvolvere barna til en viss grad.
Så tror jeg det annbefales at man venter minst 1 år før man flytter sammen.

Skjult ID med pseudonym k29 on. 27 april 22:51

virker som enkelte mennesker har en tendens til å lage problemer av noe som ikke er et problem.

Alle er forskjellige, så gjør det du selv føler er riktig! Noen ganger virker det kanksje riktig å introdusere tidlig, andre ganger ikke. Somregel er det vel en mening med alt.

Mange barn ønsker også at foreldrene skal finne seg kjærester, noen vil gjerne være behjelpelige også.
Vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å grave meg ned for at "arvingen" har fått deg for seg å "drite" meg ut her å der. Enten med å publisere at moren er singel eller hvor det blir høylytt sagt: "mamma, han der var kjekk. Kanskje du kan bli kjæreste med han?"

Selv har jeg et veldig avslappa forhold til det å vær singel, og har heller ingen hastverk med å finne en.
Men blir vel også mer sær og kresen med årene tror jeg :)

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 22:52

@HeltEnkelt

Nesten så jeg misunner folk som greier å skille livet sitt i så klart definerte båser. Virker mye enklere da. For meg er det vanskelig å forestille meg et inderlig og ekte forhold til noen, uten at det er "en for alle, alle for en", og at det også inkluderer mine barn.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 22:55

@k29

Minner meg om når min lillebror plutselig kom hjem med en mann han hadde funnet på gata. Hadde solgt inn at moren vår var 10 år yngre enn det hun var, utrolig vakker og at hun virkelig trengte en mann. Hahahahaha. Ble selvsagt ikke til noe, men humrer fortsatt når jeg tenker på det :)

Skjult ID med pseudonym ;D on. 27 april 23:01

Mitt tantebarn er bekymra for at faren ikke har funnet seg kjæreste,de er jo så søte.
Tenker at så lenge alle er lykkelige og ikke lager kvalm er det flott.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 23:02

@Hannah

Ja. Jeg har allerede fortalt ungene at jeg kommer til å finne meg en ny kjæreste. Kommer selvsagt til å snakke mer med dem når/hvis det skjer noe. Regner med at det blir noen utfordringer i forhold til roller. Ting må jo føles naturlig og riktig for alle.

Skjult ID med pseudonym sooky on. 27 april 23:07

Denne problemstillingen her toucher noen nerver i meg, jeg har to barn selv, og nøler med å dra nye personer inn i livet deres. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg steiler ved tanken, men jeg har en del venninner som drar med seg sin nye flamme tre ganger i året inn i kjernefamilien sin. Og jeg tror ikke disse barna har hatt noe godt av det. Samtidig så er det jo viktig å se hvordan h*n er med barna dine, går de overens, er det full kræsj? Det er jo det viktigste egentlig å fastslå, for hvis ikke barna går i lag med den "nye", så er det jo dødfødt.

Tror moralen er å kjenne etter når det føles riktig, finne et uskyldig utgangspunkt, og ta det derfra....

Vi er alle forskjellige, og dette er det vel egentlig ikke noe fasitsvar på.

lykke til :)

Skjult ID med pseudonym k29 on. 27 april 23:15

Unger er skjønne, men de kan også være stikk motsatt innimellom, men er en del av sjarmen det også:)
En som innvolverer seg med en partner med barn bør hvertfall ha en dose tålmodighet og åpent sinn:)

Som "tilskuer" ser en kanskje de "kule tingene" men som en forelder ser en hverdagsmagien i de småtingene.

Men over til tråden, en ser jo situasjonen an mht presentering av en evt ny partner, og en kjenner sine barn best selv. Noen takler slike overganger lettere enn andre, dermed blir situasjonen også veldig annerledes blandt våre erfaringer. Noen er veldig sosiale i fra før og deltar på det ene opplegget etter det andre uten å tenke over at det er nye mennesker der. Hvor mange har ikke deltatt på arrangementer via turistforeninge el. feks? alt trenger vel ikke å være så høytidelig heller?
Og så er det jo også stor forskjell på oss voksne. Noen klarer ikke å være alene og "må" ha et forhold for å fungere skikkelig, mens andre klarer seg like bra på egenhånd. Noen velger sine dater med omhu, og noen renner over det som er på kjøttmarkedet. Nesten som golf, fra hull til hull/stang til stang.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 23:15

@sooky

Takk! Vet jo at det er det jeg kommer til å gjøre. Tror samtidig at dette er veldig touchy for mange. Er liksom litt på siden av det man skal snakke om. Å nei, en med barn. Pes, pes, pes. Virker som både de med, og de uten - helst vil forbigå det litt i stillhet. At det er et problem, istedenfor at folk ser på det som en berikelse. Unger er jo kule og morsomme!

Skjult ID med pseudonym Z on. 27 april 23:20

VoksenMann
Du skriver at dette er et touchy tema for mange.
Hvorfor mener du at det er det, og om dette stemmer - hvorfor i all verden er det det?

For meg finnes det ikke noe touchy over dette temaet i det hele tatt.
Tvert imot er det viktig å ha tenkt gjennom mulighetene og problemstillingene rundt dette for de fleste av oss :-)

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 23:27

@k29

Jeg synes definitivt flere voksne fungerer best. For meg handler det om å dele felleskap og opplevelser. Jeg vil heller ikke undervurdere betydningen av tilbakemeldinger voksne gir hverandre i forhold til oppførsel. Nå er jeg etterhvert blitt nokså dreven, og trenger ikke akkurat daglig coaching for å vite hvordan jeg skal oppføre meg - men det er allikevel en ekstra trygghet å ha et voksent menneske å konferere med, eller en som kan si "Nå var du sur og kjeftete uten grunn, give them a break". Det er i forhold til ungene. I forhold til meg selv, er det vel som for de fleste andre. Følelsen av nærhet, omsorg og kjærlighet. Det å ha en annen voksen man kan kalle sin nærmeste.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 23:34

@Z

En glede å ha deg med :)

Synes folk fort blir defensive når det er snakk om unger. Det å prate om egne relasjoner til andre, er ok. Men å trekke inn barna blir plutselig utrolig privat. Jeg tror også mange føler på usikkerheten selv, er dette riktig av meg? På hvilken måte setter jeg ungene mine først? Vil jeg egentlig "dele" ungene mine? Pluss sikkert en haug til med problemstillinger og spørsmål.

Jeg vet om flere som overhodet ikke ønsker å starte nye relasjoner på grunn av ungene. Fordi de mener det er feil, eller de synes det er alt for vanskelig. Likevel er det noe det skrives og snakkes relativt lite om.

Skjult ID med pseudonym Tingeling on. 27 april 23:41

@VoksenMann
Jeg er utrolig grønn på dette selv, jeg. Eller...jeg har ihvertfall ikke barn.
Og du ville ha noen tanker fra "oss" også, ser jeg. :-)
Vel. Heeeeelt grønn er jeg ikke, da. Jeg har selv vært barn, og mine foreldre skilte lag da jeg var 7. Det er èn erfaring, og jeg husker jo mye fra barndommen/tenårene da de traff nye partnere. Så sånn sett kan jeg vel bekrefte at alle inntrykk går "inn", uten nødvendigvis å ha en negativ eller positiv betydning. (Jeg tror at foreldrene ofte definerer og setter de fortegnene for barna jeg, da. Foreldre er jo barnas rollemodeller.)

Men hva er det egentlig du lurer på?
Fra mitt perspektiv synes jeg du virker veldig reflektert og bevisst på dette. Og jeg tenker såpass enkelt som at man finner ut av ting, dersom man gjerne vil. Det kommer an på innstillingen, rett og slett...tror jeg.

*Og understreker at dette er MIN mening, før noen blåser hodet av meg her. ;-))*

Skjult ID med pseudonym Z on. 27 april 23:42

Hmm.....

For meg er dette enkelt:
Treffer jeg mannen jeg skal leve livet mitt med, finner vi ut av dette. Dette takler vi sammen! Rett og slett.

Nå tenker du kanskje "enkelt og enkelt, fru Blom. Er ikke dette naivt av deg? Ting er sammensatte".
Da ville jeg svart deg: Vet du hva? Om man har felles holdning er det utrolig hva som går bra! Og nettopp fordi man har bestemt seg for at ting skal gå bra, vil det gjerne bli bedre enn man både fryktet, var redd for og så for seg.

Jeg tror det å involvere barn kan gjøres på mange måter. Noen barn er klar for at mammaen eller pappaen deres skal få seg ny kjæreste, andre har en enorm lojalitet til den av foreldrene som da blir den single og atter andre, kanskje de fleste barn går med en drøm inni seg om at foreldrene skal finne tilbake til hverandre engang.

Min holdning er at man ikke skal undervurdere barn. Jeg synes det er naivt når f.eks en alenepappa avtaler tur i skogen med en tilfeldig "venninne" for å "sjekke ut hvordan kjemien er mellom henne og barna". For det første vil barna med mindre de er knøttsmå forstå utrolig mye mer av hva som foregår enn det de voksne innbiller seg. For det andre vil ikke dette være en reell kjemi ettersom hun ikke blir sett på som en mulig kjæreste til pappaen.

Og dette tror jeg går inn i historien som et av Z sine minst konkrete og tydelige innlegg! Stopp her, søta!

Skjult ID med pseudonym k29 on. 27 april 23:47

@voksenmann
enig i den. Det ender nok godt skal du se:) Uansett, lykke til:)

@Z
du har alltid gjennomtenkte svar:)
syns du virker god!

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 23:52

@Tingeling

Jeg vet faktisk ikke helt :) Hadde kanskje ventet meg noen erfaringer på godt og vondt. Det er jo noen som er kategoriske på at de ikke vil være "reservemammaer", uten at jeg er helt sikker på hva de legger i det. Jeg håper de fleste har et like nøkternt og rett frem syn på det, som du synes å ha. Personlig er jeg redd for at jeg skremmer bort mange, fordi det oser litt commitment av småbarnsforeldre. At folk (muligens med rette), føler de må gå inn i et slikt forhold med hud og hår, kanskje før de er klar for det. At familiesituasjonen til småbarnsforeldre krever en raskere "avklaring", pga at det er barn involvert. Jeg har for så vidt en del tanker rundt det, men null erfaring. Og jeg har jo lyst til å gjøre det smartest og best mulig.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann on. 27 april 23:56

@Z

Hahahaha, ungene mine hadde gjennomskuet meg på flekken! Det er jeg 100% sikker på :) Det første de hadde spurt, hadde vært "Er du den nye kjæresten til fattern?"

Skjult ID med pseudonym Z on. 27 april 23:57

Men VoksenMann

Hva er så gæærnt med commitment da? Hvem har sagt at jenter er så himla livredde for dette?
Jeg tror vi trenger commitment, jeg. Jeg tror vi trenger tilhørighet, mennesker rundt oss og et realt famileliv :-)

I alle fall mange av oss....

Pass på at du ikke blir så redd for "farene" at de blir reelle da, VoksenMann ;-)

Skjult ID med pseudonym Z on. 27 april 23:58

Selvsagt hadde de det, VoksenMann. Det spørsmålet har jeg hørt av barn ned til 4-årsalder. Vi voksne er teite :-)

Skjult ID med pseudonym VoksenMann to. 28 april 00:07

Hehe, ja - vi voksne kan være nokså teite :) Det er selvsagt ingenting i veien med commitment, men det er med det som med sex. Tempoet og settingen er viktig. Man liker ikke å føle seg tvunget eller ufri, og vil at den andre skal tolke signaler og stemninger. Det er jo gjensidig. Det er jo ikke slik at jeg heller nødvendigvis er 100% med, med en gang. Hadde jeg vært alene, ville det å regulere tempoet vært relativt rett frem, men siden jeg har barn, blir det automatisk enda et element, som jeg på et eller annet vis må forholde meg til. Jeg er heller ingen verdensmester i å bedømme andres behov for avstand og tid til ettertanke. Det får bli min lille utfordring i prosjekt "Finn deg verdens beste kjæreste som du vil bli gammel med, og for guds skyld ikke skrem henne vekk før hun skjønner at du (egentlig) er en strålende fyr." :)

Skjult ID med pseudonym Z to. 28 april 00:12

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen:

Treffer jeg mannen jeg skal leve resten av livet mitt sammen med, så har jeg automatisk valgt hele pakka.
Det er sånn det fungerer for meg. Og jeg forholder meg til commitment med glede. Rett og slett. Jeg vil ha det! :-)

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 28 april 00:15

Jammen selvfølgelig...det oser jo commitment, VoksenMann. Ihvertfall et større (i mangel på bedre ord) commitment enn jeg i MIN livssituasjon har, og som jeg følgelig forholder meg annerledes til. Jeg har ikke samme hensyn å ta. Slik er det bare. Og jeg ser ikke noe problem i commitment i seg selv, ihvertfall. :-)

For meg er det enten eller. :-)
Jeg går inn med hud og hår, og er tydelig på det. Alt...eller jeg lar det være. Men uansett har det ikke med barna å gjøre, fra min side. Det handler om hvordan han OG jeg håndterer det. Hvordan vi kommuniserer, og hvordan f.eks holdningen er til å finne gode løsninger. For løsningene finnes.
Og jeg tror at avklaringene kommer naturlig dersom jeg kaller en spade en spade, kommuniserer tydelig hva som er viktig for meg og hva jeg tenker/føler...og at min partner/potensielle partner gjør det samme.
Og det er først DA man vet hva man har å forholde seg til, åkkesom...:-))

*Litt usikker på hva du legger i smartest og best mulig, men antar du har en tanke selv rundt hva som fungerer for DEG? Og det er jo et godt utgangspunkt...:-)*

Skjult ID med pseudonym VoksenMann to. 28 april 00:27

Blir naturlig nok til at jeg tenker en del rundt det. For meg er det en blanding av, hva skal jeg kalle det - naturlige bekymringer, og spenning ved muligheten til å bli kjent med et nytt menneske, med alt det innebærer av utfordringer og gleder.

Men nå må far legge seg :) Tre unger som skal opp kl 7 og ha kos og matpakke :) Tusen takk til alle som har bidratt med råd, erfaringer, synsing og innspill! Utrolig deilig å skrive ned litt tanker. Ting har en tendens til å bli klarere da :)

(kvinne 40 år fra Oslo) to. 28 april 15:06 Privat melding

Som mor til 2 tenker jeg at det er umulig å bli ordentlig kjent med noen så lenge man holder ungene utenfor. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan datene mine er med ungene sine - og med mine når den tid kommer. Det er flere personer som skal lære hverandre å kjenne, og selv om det er en utfordring å ta hensyn til, er det også en større glede. Jeg ønsker meg dessuten den familiepakken, og vil finne en mann som ønsker det samme.
En fyr jeg datet en kort stund, mente at barna hans ikke trengte å være en del av forholdet mellom oss, - noensinne. Han tenkte at han skulle ha annenhver uke med dem, og den andre uka med meg. Slik fungerer ikke min verden.

Jeg er ikke så opptatt av å definere "rollen" en mann ville fått i forholdet til mine barn, eller jeg til hans - om man er mammas kjæreste/stemor/reservemamma osv . Det handler uansett om å være en trygg, tydelig voksen, og det håper jeg at jeg klarer med alle barn som kommer inn i livet mitt, enten det er ungenes lekekamerater, venners barn eller andre. Om ungene spør, skal man svare ærlig. Å snike seg rundt og treffe andre i hemmelighet, vil kunne skape uro hos barn, som skjønner mer enn vi tror.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann to. 28 april 17:55

Godt det ikke bare er meg som ser slik på det :)

Skjult ID med pseudonym tov to. 28 april 18:08

Verden har forandret seg og det er litt morsomt å se at bekymringene er snudd med det. I rimelig nær fortid ble enker/enkemenn relativt fort gift igjen, nettopp pga hensynet til ungene.
Jeg er mor selv så jeg skjønner problemstillingen. Men unger er smarte og vil sine foreldre vel. Mine skulle nok gjerne sett at jeg hadde funnet meg en kjæreste, - og det skulle jammen jeg også:)

Skjult ID med pseudonym VoksenMann to. 28 april 19:59

Er vel en grunn til at vi er her på Sukker alle sammen :)