Alle innlegg Sukkerforum

Åpenhet kontra forsiktighet

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Blåøyd sø. 10 feb. 14:07

Hvor forsiktige/ uforsiktige er dere med personopplysninger i datingfasen?

Hvor mye er det vanlig å ville vite før man treffer noen?

Jeg vil vite hvem jeg skal møte. For meg er normal progresjon at vi presenterer oss ved navn etter et par innledende mailer, at vi deretter bytter telefonnummer (og dermed også adresser og annet lettilgjengelig info), og at vi har en eller flere lengre samtaler før vi bestemmer om vi vil møtes (fordi innholdet i samtalene virker lovende). Jeg har også bevisst valgt en åpen og ærlig linje i det jeg forteller om meg selv, fordi jeg heller vil møte en som vil ha det jeg kan tilby (og viseversa) enn å måtte forsøke å opprettholde et spill.
Det er langt i fra alle jeg har snakket med som jeg velger å møte.

Er jeg da for uforsiktig på noen måte?

For meg fremstår en date med noen som bare har oppgitt (fiktivt?) fornavn som langt "farligere", men siste tiden har jeg blitt kontaktet av flere som vil avtale møte uten noen slags mailer eller samtaler i forkant: Er dette vanlig fremgangsmåte? Å ta sjansen på blinddates (som det faktisk blir når du kun har sett et bilde i en profil)?

For meg blir det suspekt når noen vil møte opp personlig, men ikke vil si hvem de er. Da må du ha mye å skjule eller være alt for paranoid, eller?

Skjult ID med pseudonym ogsåPappa sø. 10 feb. 16:36

Tja, si det..
Kommer litt an på om ut er jente eller gutt..
Infrmasjon om deg skal du gi ut etterhvert, mener at den ikke skal stå i profilen. Det med tanke på deg selv, evt. dine barn og kanskje osgå din arbeidsgiver. Med tanke på det siste så kan du jo være en døråpner for kriminalitet mot din arbeidsgiver. Satt helt på spissen, vel og merke..

Når det nærmer seg date, så burde vel et telefonnummer være kjekt og ha, hva en heter til etternavn er jo egentlig ikke så viktig ;)

Better safe than sorry..

(ble du klokere, eller kanskje ikke..)

Skjult ID med pseudonym Smarty sø. 10 feb. 17:01

Har lurt litt på det jeg, og..

Hva som er tryggest og best?

Gi seg til kjenne med navn og nummer (dvs. at de finner ut etternavn og adresse og masse annet) før man treffes? eller ikke?

Mange (særlig menn) har jo mobil gjennom jobben som gjør at de ikke risikerer noe på å gi ut det, så det blir noe annet.

Jeg har som regel endt på å avtale en date, og gi nummeret rett i forkant av daten, i tilfelle noe skjærer seg, man ikke finner hverandre osv. En gang var jeg litt mer usikker på en person. Da ønsket jeg kun å avtale treff, uten å tilkjenngi mine personalia. Han ble så sur at daten ble avlyst. Er det en forståelig reaksjon?

Skjult ID med pseudonym ogsåPappa sø. 10 feb. 17:05

Nei, syns ikke det er en forståelig reaksjon. Tror jeg - som gutt - hadde gitt mitt nummer, så kunne daten min ringt meg fra en telefonkiosk hvis det ble noe krøll..

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 10 feb. 17:18

Mange menn (og kvinner selvsagt) har jobbnummer som ikke kan spores tilbake til et navn.
Du "risikerer" derfor mer enn han gjør ved å gi ut ditt private nummer tidlig i en bli kjent fase.
En løsning kan jo være at du ringer ham fra skjult ID frem til du føler deg trygg på vedkommende, evt. frem til dere treffes?

Om en mann blir sur fordi du velger å være forsiktig på et tidlig tidspunkt - vel, så er det hans problem.
Om du hadde vært kjæresten hans ville han blitt glad for din evne til å være litt forsiktig generelt sett, og ta vare på deg selv.

En klok mann vil gi deg den tiden du trenger for å føle deg helt trygg, og åpne deg for ham i det tempoet som føles rett for deg. :-)

Skjult ID med pseudonym Blåøyd sø. 10 feb. 17:44

Men her er det altså mannfolka (de som etter hva dere sier burde ha firmamobil) som er tilbakeholdne.
De foreslår raskt telefon eller møte, men det er altså jeg som enten skal gi dem mitt nummer eller møte dem uten å ha fått info...

Hva er det de er så redde for?
Hvorfor?

Hva risikerer jeg ved å gi ut en privat uregistrert mobil, men som har vært benyttet i sammenhenger som kan spores.
Hva er faren ved å oppgi navn som kan spores til adresse? Hadde jeg hatt profil på Facebook hadde jo alle visst alt allerede, eller? Og ikke heter jeg Ola eller Kari heller, så egentlig kan jeg jo spores fra det at jeg presenterer meg med fornavn. Og hvis noen gidder å studere detaljene i profilen min godt nok, så kan vel tekst- og bildeinfo spores via diverse registere?

Men det jeg ikke forstår er hvordan vi skal kunne bli kjent hvis begge spiller poker?

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 10 feb. 18:00

Blåøyd.
Ikke glem at enkelte, sikkert prosentvis få menn, faktisk har noe å skjule.
Om en mann ikke våger å være like åpen som deg, gi ham litt tid :-)
Om han ikke trenger tiden, men pusher uten å dele detaljer med deg ville jeg koblet ut blåøydheten og vurdert andre sannheter....

Skjult ID med pseudonym Blåøyd sø. 10 feb. 18:43

Nettopp, Zitelle.
Er ikke den største forsikringen du kan ha, nettopp det å vite hvem du møter?
Er ikke dette egentlig forlengelsen av diskusjonen om tomme profiler?
Om selv aktivt å kunne velge hvem man slipper innpå seg?
At en anonym potensiell forbryter er langt mer skummel enn det å i overført betydning kunne åpne verandadøra og høylydt be Ola komme seg til helvete ut av hagen din for du ser jo at det er han som ligger der i busken og lusker?

Og oftest er det slik at det er de som gir inntrykk av å ha noe å skjule som faktiskt ender opp med å bli gransket, er det ikke? Jeg gjør så godt jeg kan med de kontakter jeg har, og resultatet har hittils vært en såkalt forretningsmann fra vestkanten som viste seg å være en innflytta konkurs Trønder, en såkalt leder som aldri hadde ledet noe som helst, en såkalt samfunnstopp med suspekt formue som tydelig aldri ville bli invitert inn i varmen, en annen forretningsmann som fortsatt levde på foreldrene, osv. osv.
Altså egentlig bare helt vanlige flauser og et abnormt behov for å holde på statusen, samt en forestilling om at du mister alt du viser at du har?
Jeg vet ikke. Selvfølgelig finnes det mer der ute enn hva jeg har snublet over. Selvfølgelig skal man være forsiktig.
Det jeg er usikker på er om det er hemmeligholdelsen eller det å "kjenne fienden" som faktisk er den sikreste fremgangsmåten?