Alle innlegg Sukkerforum

VENNER....er det noe man får??Eller gjør seg fortjent til?

Vis siste innlegg
(mann 51 år fra Oslo) ma. 18 feb. 16:39 Privat melding

Er det slik at man har mange livsvenner, eller byttes de litt ut etter hvor i livet man er?
For meg kan det syntes rart at man plutselig får en livsvenn, etter å ha tilbrakt noen uker på en øde øy, eller vært med på et ellet annet show på tv.
Likeledes at man har fått seg en livsvenn etter å ha vanket i forskjellige miljøer(Finans,showbitz..etc). Er kanskje slik at like barn leker best.
Men tenk godt over hvor mange venner du har hatt hele livet, og om de er dine virkelige venner.
Og selvsagt kan man finne en kjæreste som blir din livsvenn i alle aldre, men de virkelige vennene vokser ikke på trær.

Og selv om jeg har mange venner, eller vi kan kalle de kamerater, så kan jeg vel egentlig telle mine venner fra barndommen på en hånd....Og de er ihvertfall mine virkelig venner!!

Noen som har synspunkter på dette....Er litt spennende tema.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 18 feb. 18:05

Venner er mennesker som ikke forventer, men som oppriktig ønsker å gi og dele seg selv med andre mennesker.
Ekte vennskap er for meg basert på gjensidig tillit.

Tillit kan bygges over tid.
Tillit kan også oppstå som en helt egen "greie" og skapes fascinerende fort.
Begge variantene er like sterke og holdbare fordi tillit er tillit.
Venner skaper sammen spiralenergi oppover fordi de ikke krever av hverandre.

Z.

Skjult ID med pseudonym Rufsa ma. 18 feb. 18:13

Enig med deg, Zitelle. Har selv hatt mange venner opp igjenom årene, men det er få som jeg kaller virkelig gode venner. Har noen som kommer og går, men vet også at om jeg skulle trenge dem, eller de trenge meg, stiller vi opp for hverandre.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ma. 18 feb. 18:21

Z: Jeg mener at venner krever i aller høysete grad av hverandre. Som Rufsa sier: Jeg vet at de stiller opp hvis jeg trenger dem... Klart venner blir møtt med krav på samme måte som en kjæreste. Bare andre krav. De blir fornærmet, de blir sure, de blir lei seg hvis du ikke innfrir og viser ønsket atferd. Er ikke det krav?

Noen venner krever mer enn andre, og noen gir mer enn andre. Men at det er betingelssesløst og kravløst? Det er ikke min erfaring.

Jeg mener at vennskap skal være frivillig for begge parter. Vi er venner fordi vi øsnker å være det. Noen mener at dersom man først er venner, kan man ikke trekke seg om man føler for det. Hva mener dere?

Skjult ID med pseudonym Mimm33 ma. 18 feb. 18:34

Sitter med lignende erfaring, Lilleulv, og opplever fra tid til annen at venner kan være vel så krevende som en kjæreste. Undres over om det kan ha en sammenheng med at jeg i størst grad har jentevenner og at vi jenter er mer "følelsesstyrte" i våre vennskap enn det guttene er seg imellom og overfor andre jenter og kjærester.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 18 feb. 18:37

Lilleulv.
Jeg forstår helt og holdent hva du mener. Likevel mener jeg det jeg mener....kanskje det likevel er noe av det du mener?

Man kan uttrykke behov, ønsker, tanker og følelser både overfor kjæreste eller venner. Men jeg personlig tror ikke på kreve.
Dersom man virkelig ønsker godt for den andre, altså gi av seg selv, skaper dette frihet i tankene våre.
Ordet "bør" forbinder jeg gjerne med noe som minner om krav - det virker fort tyngende.

Mine beste venner blir faktisk ikke sur om jeg ikke innfrir, og jeg blir ikke sur på dem. Hva skulle de innfri?
Å kreve av et annet menneske en ønsket atferd - blir ikke det slitsomt for begge parter?
For meg blir det litt sånn min og din tur til å ringe.......

Jeg tenker høyt nå, og er usikker......Men jeg tenker at det er stor forskjell på bekjente og på venner.
Mine ekte venner ville ikke kreve. Mange bekjente krever både titt og ofte. De blir heller aldri mer enn bekjente :-)

Jeg trenger venner. Jeg trenger bekjente. Man gir ulikt til ulike mennesker. Men for meg er ekte vennskap "kravløst".
Det er et eget valg som gjør både min venn og meg godt fordi vi har valgt å ha hverandre som venner. Lojale og trygge venner.

Skjult ID med pseudonym Smily ma. 18 feb. 19:17

Har ei venninne jeg har kjent siden vi ble født...31 år.... våre mødre var venniner...
Har 2 venninner som jeg har hatt leeeenge.... 15-20 år.....
og så har jeg mange som jeg har hatt i fra 5 år til noen md.(noen herfra :oD) av begge kjønn.....

Skjult ID med pseudonym vita134 ma. 18 feb. 23:01

Lilleulv,
eg er ikkje heilt med på om du meiner trekke seg frå vennskapet, eller trekke seg tilbake for ein periode.
Men i og med at eg og meiner at vennskapet er frivillig, så er jo begge delar mulig. Ein blir i vennskapet fordi ein får noko ut av det, og fordi ein ønsker å være noko for vennen sin. Då er det sjølvsagt at dersom ein ikkje får noko ut av vennskapet lenger, feks. om ein føler at ein alltid er den som må dra ting i gong, så går ein ut av det. Det kan ta lang tid å komme til den erkjennelsen, som med bestemmelsen om å gå ut av eit kjæresteforhold, eller ein kan føle seg så såra og forulempa at beslutninga vert teken på eit øyeblikk. Og den kan være like irreversibel som den godt gjennomtenkte.
I eit vennskap må det og være rom for å trekke seg tilbake for ein periode, dersom ein føler for det. Cluet er vel å kommunisere, slik at den andre parten veit kvifor ein drar seg unna. Føler ein seg tom og har lite å gi ein periode, er ein jo ikkje spesielt trivelig selskap. Dersom livet ei stund er for travelt til å være sosial, ville eg forvente aksept frå mine nære og gode venner på at eg ikkje kunne prioritere dei så høgt ei stund. Om ikkje noko spesielt skulle skje, slik at det verkeleg vart bruk for meg. Då ville eg sjølvsagt sleppe alt eg hadde i hendene for å være der. For dei eg er aller mest glad i. :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 18 feb. 23:15

Vita - fint skrevet. Men jeg bare stusset litt på en liten ting:

"Føler ein seg tom og har lite å gi ein periode, er ein jo ikkje spesielt trivelig selskap"

Er det ikke nettopp når man ikke føler seg spesielt "kvikk" at man trenger en venn som frivillig går inn og gir litt ekstra da?
(vel og merke om vedkommende ønsker dette selv)

(mann 51 år fra Oslo) ti. 19 feb. 09:38 Privat melding

Veldig mye lærerikt og gode svar.
Uten venner så hadde liver vært kjedelig:)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ti. 19 feb. 09:44

Jeg er enig i det du skriver, VIta..

Jeg mener at vennskap er basert på tillitt, jeg også. Man kjenner hverandre godt og ønsker å være der for hverandre. Av og til gir man mest selv, andre ganger får man mest. Begge har har glede av vennskapet. Derfor blir man, også om det røyner litt på i blant. Gode venner vokser ikke på trær.

Det jeg mente, var at om vennskapet tærer så mye på eget liv over tid at man ikke har glede av det, dersom man blir møtt med krav og forventninger som man ikke klarer å leve opp til, så er det lov å si stopp. Jeg vil at mine venner skal være ærlige med meg. De må gjerne gi, men ikke ofre så mye at det skader dem selv. Det er klart man slipper det man har i hendene hvis en venn virkelig trenger deg. Men hva hvis den samme vennen trenger deg 4-5 ganger i uken over tid? Hva hvis du selv blir syk av det?
Dere som bare har venner som ikke stiller krav er heldige....

Å si at man ønsker eller trenger å trekke seg ltt tilbake en periode, blir ikke alltifd godt mottatt. Venner er mennesker de også. De blir fornærmet, de føler seg avvist, de sier rett ut at vennskap ikke er noe man kan velge å slå av og på. Vennskap er plikt. Jeg mener at vennskap ikke skal være basert på plikt, men at lysten til å hjelpe kommer automatisk når mennesker vi er glad i trenger det.

Jeg mener at begge personer må få glede av et vennskap over tid for at det skal være noe poeng. Derfor mener jeg at man man kan trekke seg tilbake eller trekke seg helt ut hvis du har blitt skuffet nok, hvi det koster for mye, eller hvis det ikke gir deg noe lenger. Både ekteskap og vennskap er ment å vare. Man velger seg ut noen man virkelig tror på og er glad i. Hvis bildet endrer seg vesentlig, er det lov til å gå. Jeg vil ikke at noen skal stå igjen ved min side fordi de må, men fordi de vil...

Skjult ID med pseudonym vita134 ti. 19 feb. 17:08

Zitelle,
av og til når eg føler meg litt tom og på hæla, så veit eg at det beste for meg er å få lov til å være litt aleine, trekke meg litt tilbake fordi livet mitt generelt sett er ganske hektisk med full jobb og aleinemamma for to aktive gutar. Då blir aleinetid nesten ein luksus, faktisk. Og det forventer eg at vennene mine har forståelse for innimellom.

Lilleulv,
eg kan berre bøye meg for din varme klokskap. Dersom eg faktisk skulle komme meg avgårde til eit sukkertreff av noke slag, så er du ein av dei eg virkelig ser fram til å møte! :)))

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ti. 19 feb. 22:34

Så hyggelig sagt, VIta.... Jo, det hadde vært riktig kjekt å treffes en gang.... :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 19 feb. 22:43

Hmm......jeg uttrykker meg visst utrolig tåkete......

Men jeg ser faktisk ikke helt motsetningene i det verken vita eller Lilleulv sier i sine senere innlegg.....

jaja. Ha en inderlig god natt :-)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ti. 19 feb. 23:01

Det er nok riktig det, Zitelle, det er ikke de store motsetningene ute og går her... :-)
Det springende punktet er vel om venner krever (og har lov til å kreve) eller ikke.

Men jeg er også itt interessert i hva andre mener i forhold til dette med plikt og vennskap.

Tenker dere:

1. Et vennskap står man i koste hva det koste vil?
eller
2. Et vennskap kan når som helst avsluttes hvis det koster mer enn det smaker over tid?

Hva tenker dere /hvordan reagerer dere om en god venn sier:

" Nå trenger jeg en pause for å trekke meg litt tilbake, det blir så intenst. Jeg forsvinner ikke, og vil ta kontakt igjen, men det blir nok ikke på et par uker...."?


Skjult ID med pseudonym Felix. ti. 19 feb. 23:08

@ Lilleulv.

Det skjer. Har skjedd.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 19 feb. 23:16

Et bekjentskap står man ikke i koste hva det koste vil.

Om et vennskap er i total ubalanse over tid, tror jeg at det normalt utvikles til å bli gradvis mindre intenst på en naturlig måte ja....

Et vennskap er for meg basert på frivillighet, Man ønsker å jobbe for vennskap, men ikke for enhver pris synes jeg.
Det betyr ikke at man ikke er lojal, "seiglivet" og faktisk legger innsats i vennskapet.

Om en venn sier han trenger en pause, så ville et godt svar for meg være:
Jeg har full tillit til at du vet hva som er best for deg selv. Det er helt greit. Vit likevel at jeg er her for deg om du trenger meg.

Men jeg mener likevel at det beste vennskapsforholdet er det forholdet der man ikke trenger å si noe i det hele tatt. Enten merker man det, eller så faller det seg bare helt naturlig at man har litt ulike epoker å se hverandre mye eller lite. Har ikke dette med trygghet på vennskapet å gjøre da?

Jeg har en kompis som sier det når han er lei: Hadet! Ser dere ALDRI!!!!!
Da ler alle, og alle vet at han forsvinner noen uker. Helt greit selvsagt :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 19 feb. 23:17

Ja, du har nok rett Lilleulv i at den store forskjellen ligger i om man har rett til å kreve eller ikke :-)

Men......hva er det man egentlig kan kreve av hverandre da?

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ti. 19 feb. 23:39

Det var en kjendis på TV som sa: En god venn er en som ikke sier: Hei, det var jammen lenge siden....
Jeg skjønte først ikke hva hun mente, men så tror jeg at jeg skjønte det likevel... Jeg tror poenget var at det ofte ligger en bebreidelse i det slike utsagn. Hvis man kjenner at man bør ta kontakt så og så ofte, kjenner man ikke da krav?

Skjult ID med pseudonym Rufsa ti. 19 feb. 23:43

Jo, Lilleulv. Det mener jeg. Et av mine beste vennskap er faktisk med en eks av meg. Vi fungerte ikke i et forhold, men som venner stiller vi ingen krav til hverandre, men kan spørre om hjelp eller råd, uten å forvente å få det. Vi har ingen forpliktelser til hverandre, og det er bare koselig når vi sees/prates. Dette igjen gjør også til at hans nye kjøreste ikke føler noen form for sjalusi pga forholdet oss i mellom.

Skjult ID med pseudonym Zitelle on. 20 feb. 06:08

Jo, Lilleulv. Om man virkelig føler man BØR så.
Men hvorfor bør man om man ikke virkelig har lyst? Er ikke BØR tyngende i seg selv?
BØR man noe overfor venner, egentlig? Virkelig gode venner?

Skjult ID med pseudonym Jente on. 20 feb. 17:43

Folkens, "hei, det var jamen lenge siden" betyr da ikke noe annet enn at man er VELDIG glad for å se igjen vedkommende. Her er ingen krav/bebreidelser/forventninger, med mindre man selv legger inn en slik betydning, da. (Ja, ja, nå høres jeg vel ut som brødmannen...... bortsett fra de engelske glosene, tror jeg ;-)

Ikke tolk så mye, iallfall ikke dersom du ikke klarer å tolke det positivt, det tror jeg er en god leveregel!

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 20 feb. 17:48

Ja, det var det da, Zitelle.
Jeg har vennskap preget av BØR. Liker det ikke og vokter meg vel for å gi den følelsen til andre. Men noen mener at BØR er en del av et vennskap, da vennskap for dem også er basert på plikt... Jeg kunne sikkert bli flinkere til å ikke bry meg om det hvis venner blir fornærmet dersom jeg avstår fra å treffes fordi jeg har mer lyst til å være alene eller gjøre andre ting. Men det er ikke lett. Særlig ikke når man har ulik grunholdning til hva vennskap er og skal være...

Skjult ID med pseudonym Zitelle on. 20 feb. 19:34

Jeg forstår hva du mener, Lilleulv.
Kanskje jeg bare mener det jeg mener fordi jeg en gang i livet var totalt utslitt av å stille opp for venner.
Den tiden er over, men den preger meg sikkert. Jeg vil bare så gjerne at vennskap skal være et overskuddsprosjekt!

Hilsen selektiv naiv

(kvinne 33 år fra Akershus) fr. 4 mai 12:06 Privat melding

Venner er noe man får, men man må gjøre seg fortjent til å ha de der.