Før møtte vi mennesker hverandre med i utgangspunktet blanke ark og førsteinntrykket fikk bestemme om det ble kontakt eller ikke.
Førstinntrykket ved et møte i den virkelige verden består av utseende, stemmen, latteren, smilet, bevegelser, humoren, kort sagt den ubeskrivelige
"kjemien". Deretter begynner en å finne ut av de forskjellige fakta, som hobbyer/interesser, vennekrets, jobb, utdannelse osv, osv.
Hvorvidt "kjemien" er tilstede er egentlige helt uavhengig av disse faktaene.
MEN, hvordan er det med nettsjekking? Jo, alt er snudd på hodet.
Det eneste som teller er fakta og et blendahvitt smil på et bilde tatt på en god dag...
Har du ikke en super vennegjeng som du kan skryte av at tar deg med på tur til alle verdenes utposter, en interessant jobb, spennende og utfordrende hobbyer,
matchende musikksmak osv. osv, blir du forbigått.
Selv er jeg sikker på at jeg har "dumpet" mange profiler her inne på bakgrunn av en eller annen detalj i profilen jeg der og da ikke syns passet meg.
Hadde jeg derimot møtt jenta bak profilen uten noen forhåndskunnskap om henne, kan det godt være at jeg hadde blitt hodestups forelsket...
Selv har jeg ikke en stor og spennende vennekrets, ikke har jeg reist mye, ikke har jeg en veldig spennende utdannelse, hobbyene mine er nok ikke så veldig spennende.
Ikke er jeg treningsnarkoman heller, men jeg kan jo være en OK fyr allikvel..!?
Leste en artikkel på nett i dag om at utviklingen heller enda mer over i retning av at folk møtes via nettsjekking og at det er denne
arenaen man må mestre hvis man skal komme noen vei.... Så hva da med oss som ikke har de rette forutsetningene for å lykkes med det?