Alle innlegg Sukkerforum

Utdanning

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 18:33

Jeg har tenkt ganske mye på hva jeg vil bli, og det er tre ting som faller i smak hos meg. Først og fremst har jeg veldig lyst å jobbe med barn og mennesker generelt, så førskolelærer, barnevernspedagog og psykologi er tre yrker jeg gjerne kunne gitt mer tid.

Noen som har erfaring med disse tre yrkene blandt forumtrollene? :-)

(kvinne 36 år fra Oslo) sø. 7 aug. 18:35 Privat melding

Jeg har jobbet som ett av de der i 6 år, så jeg kan vel sies å ha noe erfaring;)

Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 18:46

elikapeka@ hva jobber du med, og hvordan syns du det er?

Skjult ID med pseudonym quiero_sol sø. 7 aug. 18:53

Det finnes mange måter å jobbe med mennesker på. Har du lyst til åjobbe med mennesker i krise, sorg eller tunge perioder der du kan være en støttespiller ? Har du lyst til å jobbe med friske unge barn som du kan stimulere til læring og utvikling?

Disse tre gir deg alle muligheten til å jobbe med (unge) mennesker. Men på veldig ulike måter. Det er ett relativt stort sprik mellom barneverspedagog og førskolelærer. Som BVP møter du ofte traumatiserte barn i vanskelige situasjoner, og jobben din blir en helt annen enn den ville vært på en skole med "vanlige" unger. Psykolog er vel kanskje en mellomting hvor du har mange muligheter til å jobbe på ulike områder.

Først og fremst ville jeg kanskje klartgjort enda mer for meg selv hva jeg egentlig har lyst til å jobbe med. Er det først og fremst barn? Eller først og fremst mennesker i krise?

Spsialpedagog er også noe du kan sjekke ut, og er en mellomting mellom BVP og førskolelærer.

Skjult ID med pseudonym quiero_sol sø. 7 aug. 18:54

spesialpedagog** eller spesialpedagogikk som studie heter

Skjult ID med pseudonym bv.tj sø. 7 aug. 18:55

Hei
Jeg er utdannet barnevernpedagog og har jobbet i barneverntjenesten siste seks årene:-) En fantastisk jobb når man oppnår resultater og ser fremskritt, eller når man redder barn ut av de mest uholdbare siuasjoner man kan tenke seg. En krevende og til tider grusom jobb men alikevel givende:-)

Skjult ID med pseudonym Elikapeka sø. 7 aug. 18:56

Jeg er utdannet førskolelærer og jobber som pedagogisk leder i barnehage, og synes det er koselig, spennende, slitsomt, givende, utfordrende, jeg opplever glede og sorg om hverandre, hver dag, og jeg føler at jeg betyr noe for både store og små, at jeg gjør en forskjell..
..jeg er veldig glad i jobben min og alle rundt meg på arbeidsplassen, men alt avhenger selvfølgelig(som alle andre steder) på arbeidsmiljø og at alle jobber med felles mål og ønsker å være en del av helheten..

Som førskolelærer kan du også jobbe i barnevernet, eller på barneskolen(mulig du da må ta ett år eller 2 til for å få master)..jobben er trygg(er ca 1000 ledige stillinger som førskolelærer/ped.leder i Oslo) men det er også den eneste høyere utdanningen som det ikke lønner seg å ta, økonomisk sett..

Så hvis du ønsker å ha en jobb hvor du får brukt hele deg, treffe alle slags mennesker, hvor ingen dag er lik, kan førskolelærer være noe for deg..:)

Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 19:27

Tusen takk for de inspirerende svarene deres :-)

Først og fremst har jeg lyst til å gjøre nytte for meg. Utgjøre en forskjell.

Alltid har jeg likt barn, og oppretter (nesten) alltid en kjempe god kontakt med dem. Jeg er empatisk, lyttende og ekstremt følsom. Jeg vil beskrive meg best som et "følelsesmenneske", og den eneste utfordringen min ved disse tre jobbene er å ha en profesjonell avstand, ikke "ta med meg jobben hjem" hvis du skjønner?

Jeg har jobbet i en barnehage over en periode på ca to måneder, og jeg fant ut at jeg virkelig likte meg der. Men allikevel høres barnevernspedagog ut som en jobb jeg kunne passet i.

En annen ting som driver meg mot dette med jobbing med mennesker, er at jeg kan hjelpe de som ikke har det så godt. Være en støttespiller i livene deres.

(kvinne 36 år fra Buskerud) sø. 7 aug. 19:32 Privat melding

Utdannet sosionom i 05 og siden jobbet i sosialtjenesten, barnevernet, psykiatrien og nå på videregående skole. Kjempespennende utdanning og masse muligheter i yrkeslivet! Viktig med toleranse, empati, et "vidt" syn på samfunnet og menneskene man møter. Prøv å holde på idealismen din, man kan fort gå litt "tom" i dette yrket, da man etterhvert innser at ikke alle som burde ha hjelp er like enkle å hjelpe, og man må forholde seg til sinnsykt mye dritt som ellers ofte er veldig skjult i samfunnet!

Lykke til med valget :-)

Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 19:40

Melankolia@ hva har jobben gjort med deg som menneske? Tar du ofte med deg tanker om det som har skjedd i jobben, hjem med deg? :)

Skjult ID med pseudonym Angrer sø. 7 aug. 19:41

Jeg er også utdannet bv.ped. og har jobbet i barnevernet. Jeg fant jobben veldig frustrerende da 2/3 av tiden går til å dokumentere det lille du får gjort på 1/3 av tiden. Du jobber heller ikke så mye direkte mot barna og deres foreldre, som med datamaskinen din da du hovedsaklig er en saksbehandler. Begynnerlønna er elendig, og øker ikke så veldig mye. I enkelte bydeler i Oslo må du regne med en startlønn ned i 270 000,- . Høyere lønn kan du forhandle deg til dersom du er villig til å jobbe øde steder med få innbyggere. Nå tenker du sikkert at lønna ikke er alt, men husk at du skal leve du også.

Jeg har også jobbet på bv. institusjon. Her får du jobbet direkte med barn og unge, og du har høyere lønn da du jobber turnus/medleder. Men vær obs på at mange steder med medlever driver rovdrift på sine ansatte da de ikke vil få den hvilen de har krav på etter forskriftene. I tillegg er det mye ymse når det kommer til medisinering (bv.ped. har ikke medisinkurs inkl i utdanningen), utagering, vold mot ansatte osv. Her er det om å gjøre å forhøre seg godt før en takker ja til jobb.

I tillegg kan du jobbe på familiesentre (mødrehjem), krisesentre, skoler mm med bv.ped. utdannelsen. Er nok flere steder hvor du kan få en litt mer positiv rolle enn i bv.tj. eller institusjoner (for mange blir bv.tj. domstolen som dømmer, og institusjonen som gjennomfører straffen, noe som ikke gjør de som innehar disse jobbene veldig populære blant mange (uvitende) mennesker. Da jeg studerte var det veldig mange som vegret seg for å oppgi at de var eller skulle bli bv.ped., da det ofte førte til utskjelling, mobbing, utfrysning osv. ).

Er du veldig ung bør du vurdere modenheten din i forhold til hvor du vil jobbe. Er du sterk nok til å fortelle foreldre i 40 årene at de bør endre oppdragelsesstrategi? Mange av de jeg studerte sammen med som kom rett fra vgs eller var noen år eldre gikk rett uti jobb i barnehage da de ikke følte de var modne nok til den makt/kontrollrollen som følger med stillingen i blant annet bv.tj. (Jeg tilhører den eldre garde).

Jeg vil aldri anbefale denne utdannelsen til noen.

Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 19:47

Angrer@ hvis du kunne velget mellom barnevernspedagog og førskolelærer (og du hadde erfaring med BVP), hva ville du valgt?

Ut i fra det du sier, er det kanskje bedre for mitt vedkommende å jobbe i barnehagen, men allikevel er BVP noe som gjør at jeg kan hjelpe barn og ungdom. Det med modenhet og myndighet, er jeg enda litt usikker på. Men hva mener du med at det å fortelle at man skulle bli BVP medførte mobbing og utskjelling?

Skjult ID med pseudonym K37 sø. 7 aug. 19:53

Jeg er utdannet psykolog, og har jobbet 10 år innen både barne- og voksenpsykiatrien. Så hvis du har noen spørsmål til dette - shoot!

Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 19:57

K37@

Må spørre et av de samme spørsmålene som jeg stilte melankonia, har jobben din forandret deg som person? Føler du at det kan være komplikasjoner i forhold til følelser rundt ting folk forteller deg? At du tenker på det på fritida di.

Og var det vanskelig å finne seg jobb i ettertid? Studiene varer 6 år, tok du opp mye studielån? Hvor gikk du på høgskole osv?

Skjult ID med pseudonym bv.tj sø. 7 aug. 20:04

Det er riktig det som @ angrer sier. Du kan ikke være en sart sjel og jobbe i førstelinjetjenesten som jo barneverntjenesten er.. man blir skjellt ut og man blir hata.. Men så er det i de familiene man faktisk utgjør den store forskjellen og blir satt pris på.. eller når barna kommer som ungdommer og takker for at man faktisk så hvordan det var fatt.. Det er de få men positive historiene som får en til å holde ut i så mange år... Men man kommer til slutt til et punkt hvor man får nok av alt hatet og utskjellingen.. Det finnes som sagt mange andre arbeidsplasser innenfor området barnevern.. du kan jo jobbe bare med fosterhjem f.eks.. Men jeg anbefaler alle å få erfaring fra barneverntjenesten... Enten den blir kort eller lang:-) Men skal man tenke på lønn så er det selvfølgelig ikke å anbefale.. Vi får vår lønn i himmelen:-)

Skjult ID med pseudonym Angrer sø. 7 aug. 20:13

Jeg hadde ikke valgt noen av delene. Jeg ønsker ikke å jobbe i barnehage, og har derfor aldri vurdert førskolelærer.

Hvordan tenker du at du kan hjelpe barn og unge bedre som bv. ped. enn førskolelærer?

Det er veldig mange som har et dårlig forhold til bv. Dette kommer gjerne fra personlige erfaringer, rykter og media. Ergo er det mange som jobber i barnevernet som opplever at de blir stigmatisert som "barnerøvere" fra det øyeblikket de presenterer seg. Selv om en selv vet at dette ikke stemmer, så er det ikke noen god følelse å vite at du kan være uønsket på sammenkomster osv pga yrket ditt. I tette samfunn kan det også være e utfordring å ha en slik stilling der du har mye makt og kontrollrolle ovenfor foreldre. Mange opplever dette som truende.

Tenk deg til at du jobber et sted hvor du har stor sjanse for å gå på klienter og deres foreldre. Du skal snakke til foreldrene om alkoholmisbruk. Se for deg at du møter de på den lokale puben 3 dager etter møte på ditt kontor, og du er ute på en snurr... Eller at du må ta opp ernæring som tema, og møter klienter på Ica på ettermiddagen hvor du handler inn et tonn med snop til et barneselskap. Det er situasjoner som kan være vanskelig å forholde seg til dersom du ikke er 100% sikker på deg selv, din rolle og din kompetanse.

Skjult ID med pseudonym Angrer sø. 7 aug. 20:14

Gjennomsnittstiden før man er utbrent av å jobbe i bv.tj. ble for 6 år siden opplyst å være 1.5 år i stillingen. Jeg vet ikke hva tallene er nå.

Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 20:19

Hva er forskjellen mellom en sosionom og bv.tj.?

Er nok ikke anlagt for en slik jobb da, nei.

Skjult ID med pseudonym temasti sø. 7 aug. 20:38

Jeg er utdannet barnevernpedagog med diverse videreutdanning. Har jobbet både på institusjon med adferdsungdom, i boliger med bl.a. utagerende psykisk utviklingshemmede og nå 11 år i barneverntjenesten...

Jeg må si meg veldig uenig med angrer, her... Jeg føler meg ydmyk og heldig over å ha en sånn jobb. Nei, lønna er ikke den beste, men det å få lov til å være med på å gjøre livet bedre for barn/unge (og noen ganger foreldre) bedre... Det å bidra til positive endringer i familier... Da er konfliktene og "trøkket" fort glemt.

Nei, det er nok ikke en jobb for pingler. Man må tåle å stå i konflikt, og det er jammen mange vanskelige vurderinger og mye saksbehandling/dokumentasjon... Innimellom også ganske alvorlige trusselsituasjoner... Gjennomsnittlig arbeidskarriere er kort... Men tross alt: Jeg føler meg heldig som har en så flott arbeidsplass og for at jeg har fått bety noe positivt i livet til så mange barn...

Men stemple ut når man går hjem... Det må man lære seg, ellers blir arbeidskarrieren kort...

Skjult ID med pseudonym temasti sø. 7 aug. 20:41

Hvis du går inn på fagplanene for studiene ved f.eks. HiO sosionom og barnevernpedagog så vil du se noen av forskjellene i utdannelsene... Hovedforskjellen er vel at sosionomene som oftest jobber med fokus på de over 18, og barnevernpedagogene med de under 18... Men det er glidende overganger, og vi har ved vår tjeneste tilsatt to sosionomer og har også hatt andre yrkesgrupper...

Skjult ID med pseudonym Angrer sø. 7 aug. 20:46

@ temasti

Som jeg har skrevet var frustrasjonen stor over å ha få gjort så lite, da mesteparten av tiden gikk med til dokumentasjon. Jeg forsto det slik av TS at hun ønsket å jobbe med mennesker/barn, og synes da hun kan gjøre bedre valg ut fra tiden man tilbringer direkte med klienter.

Det er også viktig å være realistiske. Endringer skjer dessverre ikke over natten, og ikke for alle. Husker tilbake til da jeg startet i bv.tj., og fikk saker som hadde vært i systemet i bortimot 20 år....

Jeg har jobbet med mye utagering og vold på akutt-institusjon, og de som hadde vært i bransjen i 40 år sa de opplevde at rundt 30% av de ungdommene de hadde jobbet med opp gjennom tiden hadde klart seg. Ergo 70% som hadde endt opp i fengsel, død, på gaten osv. Man må være sterk for dette også. Er vanskelig å ikke bli glad i barn/unge man jobber med, spesielt hvis man bor sammen med dem lengre perioder i slengen.

Godt du kan poengtere det positive, temasti, så får TS vurdert begge sider!

(kvinne 36 år fra Buskerud) sø. 7 aug. 20:46 Privat melding

@TS:

Sosionom- og barnevernspedagogutdanningene er omtrent identiske, bortsett fra at de som går b.v. har et par moduler direkte rettet mot barn mens de som går sosionom da har moduler rettet inn mot eldre. Mitt inntrykk er at man som sosionom har flere yrkesmuligheter når man er ferdig utdannet enn de som er b.v.p, selvom dette da igrunn er litt snodig siden utdanningene er så like!

Jeg kan bare snakke for meg selv, men etter at jeg begynte å jobbe oppdaget jeg følgende:
- Jeg får ikke hjulpet alle de som trenger hjelp
- Jeg må av og til hjelpe rasshøl som jeg ikke synes fortjener noe hjelp (og som dermed går på bekostning av de som BURDE fått hjelp)
- Jeg har innsett at det ikke alltid er like enkelt å fokusere på bakgrunnen for hvorfor folk har blitt som de har blitt - noen mennesker er rett og slett uspiselige!
- Du må tåle kjeft fra klienter
- Du må tåle kjeft fra media
- Du må tåle kjeft fra medmennesker
- Du ser hvordan systemet i mange tilfeller ikke fungerer slik det burde
- Du ser hvordan enkelte mennesker lurer, snyter og sniker uten at du har mulighet til å sanksjonere
- Du ser hvor mye dritt og elendighet som finnes i de tusen hjem - du må f.eks. samarbeide med en jævel du vet har forgrepet seg på datteren sin - ikke lett å holde seg profesjonell!
- Du må dra hjem fra jobb fredag ettermiddag og vite at du har klienter som er suicidale (heldigvis har vi Sosial Vakttjeneste, men dog)
- Du må dra hjem fra jobb før julehøytiden og vite at du har klienter som sitter dønn alene, og at det er barn som skal feire jul i familier som ikke fungerer, der det drikkes, der barna verken blir sett eller hørt, der foreldrene ikke er i stand til å ordne juletre ... U see my point....

Men - kan du leve med dette - er de positive sidene at du av og til hjelper noen - av og til får noen til å ta tak i sitt eget liv - av og til får til et supersamarbeid med helsetjenesten, politiet o.l - - - Og det å se at noen kommer seg på beina pga en liten ting man har bidratt med, er fantastisk!

Jeg er veldig glad i min nåværende jobb på skolen - der jeg henviser elevene videre til rette instanser uten å måtte grave til bunns i materien - jeg sitter ikke på pengesekken og får en uheldig dobbeltrolle - og jeg møter ungdommene FØR de havner på NAV eller i rusomsorgen! :-))) Forebyggende arbeid - litt lettere for oss følelsesmennesker ;-)

Skjult ID med pseudonym Angrer sø. 7 aug. 20:51

@ Melankolia

Veldig godt forklart! Det er nok også en grunn til at det er liten turnover når det kommer til sosallærere/sosialarbeidere på skoler... De stillingene sikles det over av mange sosialarbeidere som ønsker å komme seg bort fra elendigheten, og som har et ønske om å hjelpe før det blir for galt.

Skjult ID sø. 7 aug. 21:06

E no veldig nysgjerrig på hvordan ett yrke kan få så mye kjeft ifra mennesker?Virker no for meg at det er noe sikke stemmer.

Skjult ID med pseudonym utdanning sø. 7 aug. 21:26

Barnevernet generelt får veldig mye hets fordi de "tar barna fra foreldrene" (selv om foreldrene ikke er egnet som foreldre) og dermed skaper konflikt og elendighet. Det mange ikke skjønner, er hvor viktig jobben er ved å PRØVE og gjøre det meste for barna.

Men at barnevernspedagoger får mye kjeft, kan jeg også forstå i og med (som forklart ovenfor) at de gir beskjeder til foreldre som de ikke vil høre. Kritikk på oppdragelses-teknikk osv.

Jeg tror jeg er mer passende som førskolelærer da, igrunn. Jeg får jo være med på å skape noe fint for barn i begynnelses-stadie i livet. Min tid i barnehagen var veldig fin, og det er ofte med på å gjøre barn mer forberedt på hva som kommer i skolen.

Og det er vel forsåvidt ikke en vanskelig sak å finne jobb i barnehager :-)

Skjult ID med pseudonym K37 sø. 7 aug. 21:53

@TS:
Nå har jeg ikke tid til å lese igjennom hele tråden, men jeg skal svare på noe av det du spør om. Først og fremst: Jeg har aldri angret på at jeg valgte å bli psykolog. Jeg er til tider sliten, synes det er krevende, men jeg har aldri noen gang andret på valget. Dette fordi jeg også opplever der veldig spennende, meningsfult og tilfretsstillende å oppleve, at den jobb jeg gjør ofte fører til bedring. Men jeg tror at det er en helt avgjørende faktor du bør huske hvis du velger dette faget: Den eneste måte å unngå å bli utbrent på, er å stadigvekk være i faglig utvikling. Ta videreutdanninger, fokusere på områder av faget du liker, inngå i et faglig fellesskap - det er helt avgjørende. Gjør du ikke det, stagnerer du og føler at du går i ring, og da blir det ubrent før eller siden. Det kan jeg nesten garantere. Holder du deg til gjengjeld i gang og er målrettet i forhold til å utvikle deg faglig, vil de vanskelige sakene i stedet gjøre at du blir mer skjerpet og en bedre psykolog. Og så er det viktig å huske at grunnleggende sett må man kunne skape en relasjon til de man skal hjelpe, man må bevare et empatisk blik, og man må alltid holde på en utforskende tilnærmning til å forstå mennesket.

Du spør om det har forandret meg som person å bli psykolog? Svaret er ja, heldigvis!!! Jeg opplever at det på mange måter har gjort det lettere for meg å forstå meg selv og samspillet med andre. Det har gjort meg mer bevisst og tryggere og mer sikker på meg selv. Men det vet jeg også henger sammen med at også har valgt å gå i terapi, som mange psykologer gjør. Det er også den beste måte å erfare, hvilken forskjell det faktisk kan gjøre, å gå i terapi. Og det er den beste måte å lære hvordan man blir en god terapeut, hvis du har en god terapeut selv, som du har god kjemi med.
Når det gjelder dette med å tenke for mye på pasientene og jobben m.m., så opplever jeg at dette handler om erfaring. De første årene var det ofte mye vanskeligere for meg å legge jobben bort når jeg har fri. Med tiden blir det lettere og lettere. Ikke fordi jeg blir med ufølsom eller mindre berørt. Men man får en måte å være i dette felt på, som gjør at man for det meste klarer å legge tingene til siden når man har fri. det er dessuten helt nødvendig. Det er det som gjør at man ikke brenner ut, at man utvikler en slags psykologisk mekanisme som slår seg på så man kan fokusere på eget liv når man ikke er på jobb. Ikke alltid, selvsagt. Det er periodevis pasienter eller saker som gjør fortsett

(kvinne 36 år fra Buskerud) sø. 7 aug. 21:58 Privat melding

"(Skjult ID ) - søn 7 aug 21:06
E no veldig nysgjerrig på hvordan ett yrke kan få så mye kjeft ifra mennesker?Virker no for meg at det er noe sikke stemmer. "

SkjultID:

Når jeg snakker om kjeft har det hovedsaklig vært da jeg jobbet i sosialtjenesten og hadde mange klienter som gir deg skylda for at de ikke har penger, får for lite penger, ikke har bolig osv. Mange klienter forstår ikke at det kreves noe for å få sosialhjelp og nekter å ta imot de tilbudene som finnes om jobb/kurs/tiltak. Det holder vel å ta en kikk på artikler i VG og Dagbladet for å se at de som jobber på NAV nå (som består av tidligere Sosial, Aetat og Trygd) ikke er veldig populære, verken blant brukerne, media eller Norges befolkning generelt.

Et lite hjertesukk - skulle ønske folk forsto at dette sjelden handler om de som jobber her, men om hvordan systemet er bygd opp og ikke fungerer - samt en kravmentalitet blant endel av brukerne som ikke stemmer overens med virkeligheten.

Videre gjelder dette som tidligere nevnt i stor grad barneverntjenesten som til tider blir uthengt voldsomt i media pga enkeltsaker som alltid vinkles kun fra èn side. Tjenesten har pga taushetsplikten ikke mulighet til å gi sin side av saken. Hadde folk visst hvordan ting ser ut fra "innsiden" tror jeg endel kritikk hadde stilnet umiddelbart.

Skjult ID med pseudonym K37 sø. 7 aug. 22:00

et så sterkt inntrykk at man ikke klarer å legge det vekk. Men for det meste går det bra. Og det er også best for pasientene. Ofte må man jo arbeide med folk over tid, og da er det også bedre for pasienten at jeg ikke blir så sliten at jeg ikke orker i lengden. SOm sagt, for de fleste psykologer går dette greit med tiden.
Den eneste "komplikasjon" i forhold til privatlivet og andre mennesker jeg kanskje har erfart, er at det ikke alltid er så lett å finne noen man har nok til felles med, slik at det meste av min omgangskrets består av kolleger og andre som jobber innen faget. DEtte kan ha litt å gjøre med, at man som psykolog er så vant til å tenke om eksistensjelle ting, samspill, psykologiske mekanismer m.m., at det er naturlig å ha dette med seg inn i eget liv og egne relasjoner. Ikke at man er på "jobb", men man er jo den person man er, og man formes av det som man bruker tid og krefter på, så det blir likesom litt sånn. Og det er ikke alltid så lett å finne et fellesskap med andre om slike temaer. Men omvendt vet jeg at dette også er forskjellig for psykologer. Så det har sikkert også med min personlighet å gjøre. Hva er min personlighet som ville ha vært slik uansett yrke, og hva er yrket som har formet meg? Det er sandelig ikke lett å svare på, og sikkert forskjellig. Ikke alle psykologer har det helt slik tror jeg. Men for meg er dette naturlig, og jeg trives da fint med å ha venner som jeg har denne tekningen til felles med. Samtidig, selv om jeg ikke har noen veldig sterke "hobbyer" som andre har, holder jeg jo fri med mine venner, leer, går på byen, spiser middag ute og alle andre ting som alle andre gjør. Det er bare at temaene fort preges av det univers vi daglig tenker i....
Vedr. alle dine andre spørsmål om studie, studiegjeld m.m. kan jeg ikke svare, for jeg har studert i utlandet med et annet system. Håper dette hjalp litt. Svarer gjerne på flere spørsmål.