Alle innlegg Sukkerforum
Skjult ID med pseudonym weirdo ma. 15 aug. 22:59

Jeg ble invitert ut på pub av noen i klassen. Gode greier.. Tar turen ut, og innser at det er kjempemye folk ute. Ukjent sted for meg, og mer eller mindre ukjente mennesker jeg skal møte. Min sosiale angst som jeg trodde var mer under kontroll enn som så, kicker inn. Det knyter seg inni meg, pulsen stiger og jeg svetter... jeg får meg ikke til å gå inn i det hele tatt. Går heller videre, håper på at ingen så meg, og tar en lengre omvei hjem. Jeg takler det ikke. Så nå sitter jeg en tanke tårevåt hjemme og lurer på hva faen jeg skal gjøre med meg selv. Er ikke akkurat så ofte jeg blir invitert ut på noe som helst. :(

Skjult ID med pseudonym Lalala ma. 15 aug. 23:03

Hopp i det, evt, ta deg en fernet:-=) Og få bearbeidet angsten senere,,,,Alle har det litt sånn. Ikke la angsten styre deg.Men snakk med en lege eller noe om det. Klem til deg:-)

Skjult ID med pseudonym oppgulp ma. 15 aug. 23:05

ahhh gode gamle sosial angst, min nærmeste venn og største fiende, min erkenemesis :)

aldri undervurder når han stikker kjepper i hjulene, ta livet av han med sprit først som sist :)

Skjult ID med pseudonym weirdo ma. 15 aug. 23:42

Med nok alkohol kunne det vel funke, men det var nå uansett ikke en mulighet akkurat nå. Det er vel heller ikke akkurat anbefalt å prøve å løse personlige problemer ved å ruse seg... Vil helst kunne fungere sosialt uten å måtte ty til flaska.

Hadde jeg kunnet "bare hoppe i det", hadde det ikke vært noe problem, er jeg redd.

Skjult ID med pseudonym marihøna ma. 15 aug. 23:46

TS
Kjære deg, det er vondt å ha angst. Det høres også ut som dette begrenser livet ditt i stor grad?
Ta kontakt med legen din. Han kan henvise deg videre til en psykolog.
Det er ingen grunn til å måtte ha det slik, det finnes god hjelp å få!

Masse lykke til, og en god klem til deg:)

Skjult ID med pseudonym oppgulp ma. 15 aug. 23:48

Nei RUS er løsningen på slike ting :) Det er jo ikke angsten som er problemet, problemet var en slik situasjon kom over deg overraskende. Hadde du visst at det var mange ukjente deg hadde du antageligvis enten forberedt deg psykisk eller unngått situasjonen og dermed ikke fått angst. Det handler om å lære seg å leve med angst, omfavne den og la den være en del av hvem du er. Fortell folk at du er slik og de vil med en gang forstå hvorfor du er som du er. Da blir plutselig alt litt morsomt også og hele angster er avdemonisert. Når du en gang i blandt alikevel får sånne overraskelser så ikke tenk deg om to ganger før du løser det med rus. Lykke til :)

Skjult ID med pseudonym Maggs ma. 15 aug. 23:50

Har selv slitt med generalisert angstlidelse, men jeg har kommet ut av det.
Det er en løsning på problemet. Det er ikke medisiner eller å bli hjemme, men å gradvis eksponere seg for det som trigger angsten. Bruke kognitive tankeprosesser. Det tar tid, men det er verdt det.

Skjult ID med pseudonym sushibabe ti. 16 aug. 00:14

TS

Jeg vet ikke hvor gammel er du, selv hadde jeg slike problemer i ungdommen min. Du bør utfordre deg selv og håpe at du mister angsten etterhvert.
F.eks gå i en kaffebar alene om dagen, ta med seg noe å lese.
Lag en avtale å treffes med en venn, gå litt tidligere til avtalt treffsted. Bestill deg noe å drikke mens du venter på din venn.
Gå alene på en utstilling eller teater.
Ta deg et kurs i et eller annet ,vet ikke om dine interesser.

Så du må jobbe med sak vet du:)

Skjult ID med pseudonym Lilljanne ti. 16 aug. 00:21

@TS
Kanskje du i første omgang bare skal prøve å gå på det du er best på, og ha en unnskylding til å kunne gå like etterpå. Dermed er første "tærskel" å møte opp, og så kan du sette deg litt mer mål etter hvert på hva du skal makte. Men det tror det fins steder du kan kontakte for å prate uten å gå til pykolog....syns noen nevnte noe slik i en annen tråd her før. Ønsker deg lykke til:)

(mann 45 år fra Oslo) ti. 16 aug. 00:23 Privat melding

Bare det å prate med folk på forumet her kan være et godt skritt på vei. Og at du tør å utlevere deg sånn som dette synes jeg faktisk det står respekt av.
Tror hverken du skal være redd for eller skamme deg over å søke profesjonell hjelp hvis du opplever at problemet er så alvorlig.
Ellers utfordre deg selv og din sosiale angst ved å ta noen sjanser, plutselig kan du se at det løsner. Lykke til, mange som har vært der før deg! :-)

Skjult ID med pseudonym weirdo ti. 16 aug. 00:48

Takk for innspill alle sammen. Dere er snille. :)

Skjult ID med pseudonym sans ti. 16 aug. 01:33

Uff, får vondt inni meg av å lese hvor fælt du har det. :/
Dette er det mange, mange som sliter med i taushet. Mange tårer i natten, fra mennesker som trekker seg unna sosiale sammenhenger. Det står derfor, som Dirigenten sier, stor respekt av å skrive et slikt innlegg som du gjør her. Du er tøff og modig, og kommer til å mestre dette, bare du gir det litt tid.

Synes forslagene til Sushibabe høres veldig bra ut, og i tillegg vil jeg foreslå å 'alliere' deg med en venn du
stoler på, som du kan fortelle om angsten til. Så kan du henge litt med ham/henne og gjøre sosiale ting i det små, for så å øke 'utfordringene' etter hvert. Tror ikke å pøse på med alkohol er løsningen, det vil kanskje føre til at du på kort sikt våger å gjøre ting mens du er beruset, men at du kan ende opp med en enda større angst etterpå og ikke tør å møte folka igjen/oppsøke stedet, fordi du er redd for at du har sagt/gjort noe galt under påvirkning av 'kong alkohols overmot'. Dessuten er det jo en viss fare for at du kan bli avhengig av å være litt småfull når du skal på store, ukjente, sosiale happenings.

Jeg er selv ikke spesielt glad i stooore folkeforsamlinger på nye, ukjente steder, men et tips kan f.eks. være å møte din fortrolige kompis/-inne litt tidlig på en pub/kafé, og så være der så lenge du orker; hvis det blir for mange folk for deg, så går dere. En annen dag så orker du kanskje å være der litt lenger, med litt flere folk.
Osv. osv. Ta det gradvis.

Gir deg en god, lang klem - og ønsker deg lykke til!

Skjult ID med pseudonym Eno on. 17 aug. 18:45

Kjenner meg igjen TS og føler med deg, og du er ikke alene, har levd med dette fra jeg var 8-10 år, 29 nå, gikk til psykolog i 4 år og det hjalp, bare dette å prate med noen når det var på aller værste, som nevnt tidligere tror jeg kognitiv behandling er veien å gå, eksponere seg mer og mer, men begynne i det små. Gikk på min første sukkerdate i helgen, dritnervøs og tok en fjelltur før møte, tok en "Inderal retard" (hehe..for et navn) for å dempe hjerterytme og skjelvinger. Det hjelper litt, men vil prøve uten neste gang med kognitiv oppvarming (gå på kafe alene). Håper du har en god venn du kan være åpen å snakke om dette. :) Det har hjulpet meg litt, men man kan ikke løpe fra skyggen, man må leve med den. på godt og vondt.

Du får en god lang klem av meg og - ønsker deg lykke til!