Alle innlegg Sukkerforum

Hvordan unngå å bli bitter?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 13:45

Jeg velger å poste dette anonymt, først og fremst for å få vite om flere har opplevd noe av det samme som jeg, og hva de gjør for å takle det.

Jeg var i midten av trettiårene da min daværende ektemann informerte meg om at han hadde funnet en annen. For meg kom det som lyn fra klar himmel. Alle ”vet” jo at utroskap ikke skjer i forhold med mindre det er noe som mangler i utgangspunktet, ikke sant? Vel … ingen regel uten unntak. Vi hadde et godt over gjennomsnittet fint ekteskap med et variert sexliv. Det gikk ikke en dag uten at mannen min fortalte meg at han elsket meg, både i ord og i handling. Det skulle ikke skje oss!

Men det skjedde. I ettertid har jeg selvfølgelig prøvd å finne årsaken. Kanskje var vi ikke så lykkelige som jeg trodde? I så fall spilte han skuespill. Eller kanskje vi var lykkelige, men at jeg var begynt å bli litt uspennende etter mange år som samboer og ektefelle. Den nye var ikke mye yngre og vakrere, etter det jeg kan bedømme. Hun var litt mindre av vekst, og litt slankere. Ellers var hun i grunnen litt … ”grå mus”. Men han hadde falt for henne, og ikke all verdens trygling kunne få ham til å ombestemme seg. (Ja – for så liten gjorde jeg meg. Jeg tagg ham om ikke å gå fra meg.)

Det har gått drøyt fire år siden den gangen. Jeg har kommet over det. Kommet over HAM. Men jeg tar meg fortsatt i å savne det vi hadde: Den trygge, varme hverdagskjærligheten. Jeg ser med misunnelse på etablerte par – de som vel og vakkert er over den stormende forelskelsen og har kommet inn i en rutine begge trives med. Jeg tenker: Det kommer jeg aldri til å oppleve igjen. Ikke slik. Ikke med den naive tryggheten som man bare kan ha dersom man fullt og fast tror at forholdet skal vare livet ut. En slik klippefast tro kan man ikke få igjen, når man har opplevd å bli dumpet uten forvarsel.

Det jeg ikke klarer å begripe er hvordan noen kan gjøre noe slikt mot et annet menneske. Hvordan kan noen stjele sin lykke og bygge den på ruinene av et annet liv? Hvordan greier de å sove om natten? Hadde det ikke vært for vår felles datter på ti år, ville jeg trolig ikke vært i live i dag. Så langt nede var jeg.

Jeg har lest og lært at bitterhet er en lite matnyttig følelse å bære på. Jeg er helt enig. Men hvordan kan man la være å bli bitter når man ser to mennesker leve lykkelig videre, som om ingenting har skjedd? Som om de ikke vet at et menneske – attpåtil moren til felles datter/stedatter – sitter igjen og har mistet alt hun trodde på?

Skjult ID med pseudonym kravstor sø. 9 mars 14:06

Dette er det helt sikkert mange her inne som har opplevd. Selv har jeg opplevd noe lignende. Noe av det som kan være vanskelig er å forstå er hva man egentlig savner. For min del var sorgen over å miste kjernefamilien det største, men det tok litt tid før jeg forstod at det ikke var tapet av kjæresten som var det største tapet. Følelsen av å bli sviktet kan jeg godt forstå, men det er dessverre en følelse som ikke fører til noe godt uansett hvor berettiget den måtte være.

Du har helt sikkert hatt en følelse av at dere var de rette for hverandre. For min egen del tenker jeg at den rette har en del egenskaper jeg ønsker og ikke minst må man føle seg tiltrukket. Det er imidlertid ett punkt til som er like viktig og det er at det er gjensidig. Ikke minst må ønsket om et livslangt forhold være gjensidig. Fire år etter at det ble slutt virker det litt opplagt for meg at han ikke var den rette for deg. Det kan være vanskelig å innse dette, men jeg tror du må jobbe litt med å innse det.

Skjult ID med pseudonym En frekk m sø. 9 mars 14:11

Jeg vet ikke hvordan mannen din kunne gjøre dette her med deg! Jeg tror som du skriver at det var et godt forhold med kjærlighet det dere hadde! Det er grusomt å oppdage at mannen din da har drevet et dobbeltspill som endte med at han ditsja deg! Mange av oss har nok opplevd noe lignende på et eller annet stadie i livet! At man er med det menneske man elsker over alt og vil bli gammel med og at man uten forvarsel opplever at det blir brudt! Jeg lurer også på hvordan lykke sånne folk kan ha etter å ha ruinert et annet menneske følelsesmessig! Det er forferdelig! Jeg håper at tiden hjelper deg, at smerten lindres. Ut fra det jeg leser her i ditt brev så får jeg inntrykk av at du er ei fantastisk flott dame som ikke har gjort noe galt. Hva mannen din tenker og gjør er for meg en gåte! Jeg ville aldri gjort noe sånt! Men jeg har også blitt utsatt for noe lignende som deg og jeg vet at det er beinhardt å komme seg gjennom det å miste sin elskede. Du er nok den som har elsket mest i denne relasjonen. Mannen din er en dust som har kastet bort ditt liv på denne måten. Noen ekteskap ryker, det vet vi alle. Men det skal aldri komme som lyn fra klar himmel! Jeg skjønner heller ikke at han får sove. Ærlig talt så håper jeg han sliter veldig med sin egen samvittighet.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 14:12

Jeg har innsett det. Gudskjelov. For lenge siden! Men fortsatt sørger jeg over tapet av kjernefamilien - på samme måte som du beskriver.

En annen ting er at folks spikrede oppfatninger om brudd (blant annet at utroskap ikke forekommer i lykkelige ekteskap) gjør at jeg følte det hele som ganske stigmatiserende ... Folk måtte jo tro at vi hadde det fælt, liksom, eller enda verre: At jeg var en heks i samlivet.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 14:14

@ mørejenta: Burde jeg ikke ha sluttet å tenke på dette helt og holdent nå? Det har tross alt gått over fire år. Hvor mye tid skal det normalt til for å lege et sår?

(mann 45 år fra Akershus) sø. 9 mars 14:16 Privat melding

Hvordan unngå å bli bitter -eller også hvordan gi slipp på den man elsker?

I ren forsvarsmekanisme forsøker man gjerne å finne alle mulige (og umulige) grunner til å hate den personen som har gjort oss vodt. Det kan hende vi lykkes i å fortelle oss selv at "han / hun var ikke bra nok for meg uansett" eller "godt jeg er kvitt dritsekken" etc.

Men om vi vinner kampen i å overbevise oss selv, hva står vi igjen med? Sansynligvis en god porsjon raseri, at og bitterhet, som vi drar videre med oss i livet, og i møte med oss selv, og andre mennesker. Alle de negative egenskapene man har blåst opp, argumentert for, og alt man har båret frem i lyset av gamelt grums... blir med på reisen videre. I grunnen en utmerket måte å etablere "bitterhet"

Der finnes ingen fasiter på hvordan man skal handle i sterk motgang, men for å komme videre i sitt eget liv etter en så grunnleggende følelsesmessig dyp seperasjon fra alt det man trodde var sitt eget og ekte krevr at man våger å kjenne på sine egen følelse, og når man har kommet over sjokkfasen gå gjennom en sunn og frigjørende sorgfase. Hvordan man møter sorgen er forskjellig, men man må være i kontakt med den. Kjenne på alt det gode, la tårene trille, og lese gamle brev/sms, foto album. Det handler ikke om å grave seg ned i elendighet, men på et tidspunkt så vil man kunne klare å kjenne oppriktig glede over ting som har vært, samlivet som har gitt stabilitet og trygghet over flere år, og ansvaret for at det er over legger man på den som har vært beslutningstageren, det hjelper ikke å være selvbebreidende.

Slipp så den du elsker med så mye kjærlighet og omtanke som du overhodet makter, kast eller brenn noen symbolske ting, og kjenn at det gjør deg godt, å la fortidens minner ligge. Nyt at du igjen har funnet roen i deg selv, og vissheten om at kjærligheten var ekte, så lenge den varte, og at i alle fall du (om så er tilfellet) ville holdt fast ved den.

Gled deg over hans nye liv, og dres tilsynelatende lykke. Og hvem vet vel bedre en deg at det ikke er sikkert den er evigvarende? Men gled deg over alle som finner kjærligheten, også din x mann.

Belønningen er vel at du får tilbake et liv uten bitterhet, men det koster og stikkordet er vel tilgivelse.

Klarer du dette, vil du igjen stråle litt i eget liv, for du har med deg alt det positive samlivet ga deg, alt det som var ekte for deg bærer du med viere, og i møte med dine omgivelser vil du ta med deg dette til alle du møter.

Skjult ID med pseudonym En mann sø. 9 mars 14:18

Har vært gjennom det samme, knust! Dumpet rett før bryllup, med ny kjæreste som hun dro på ferie med i stedet for bryllupsreise... Sjarmerende, ikke sant? Det er snart seks år siden, og ferdig leget! ;o) Du har altså maks 2 år igjen, knust! ;o)

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 14:24

Kjære deg.

Takk for at du våger å være oppriktig og personlig på formet.

Jeg har ikke noe svar til deg. Jeg vet ikke. Jeg har ikke funnet noen løsning. Jeg sitter likevel med noen uferdige tanker.
Om de er dumme eller kloke vet jeg ikke....

Man blir selvsagt såret og sint av slike opplevelser. Jeg tror at ubearbeidede følelser over tid fort kan bli omdannet til bitterhet.
Følelsen av savn og tristhet kan være altoverskyggende og som en grell kontrast til sin forhenværende parners lykke.
Følelsen av ikke å være bra nok dukker fort opp. Kanskje kan man gi seg selv fri fra tanken om at dette alltid handler om en selv?
Jeg tror at intuisjonen vår før eller senere vil vise oss tydelig at ved å være bitter sårer man seg selv aller mest.

Jeg undrer meg på om det er mulig å stille seg selv noen spørsmål:
Trenger jeg bitterheten i livet mitt?
Gjør jeg meg selv til offer ved å dyrke sinnet og sårheten fra fortiden over lang tid?
Er det mulig å fri meg fra tanken om at dette handler om noe jeg har gjort galt, men innse at dette handler om ham og hans valg?
Hvem kan skape et godt liv for oss, og hva kan vi gi oss selv for at vi skal kunne leve det livet vi selv ønsker?
Hva kan jeg gjøre som er bra for meg fremfor for å dvele og dyrke over tid det som gjennomsyrer meg på en negativ måte?
Hva skal til for at jeg kan leve med sårene mine, men likevel ha et godt og fullverdig liv der jeg føler meg som et glad menneske?
Er det mulig å ta et valg; å jobbe for å velge bort bitterheten for alltid?


Bare noen tanker fra meg med ønske om alt det beste for deg!
Zitelle.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 14:27

@ En mann: Å, så godt å høre. Da er det håp - selv om alt tar mye lengre tid enn jeg trodde.

@ Nimbex: Jeg hater ikke eksen. Noen ganger tenker jeg at alt ville vært mye lettere hvis jeg kunne ha hatet ham. Jeg er ikke fortsatt glad i ham, akkurat. Men jeg hater ham ikke.

Vi er dessverre nødt til å ha med hverandre å gjøre. Ofte. Vi har som sagt barn sammen. Delt omsorg og greier. Møter i forbindelse med skolen og diverse. Av og til hender det også at vi finner på ting sammen for hyggens skyld (les; datteren vår), som f.eks julebrønsj eller noe morsomt på 17. mai. Jeg har aldri en dag konfrontert verken ham eller hans nye kone med virkeligheten - at jeg fortsatt i perioder er dypt ulykkelig og at jeg i en kort periode (noen år tilbake, riktignok) trengte profesjonell hjelp og psykiatri fordi jeg var så langt nede at jeg var suicidal. Overfor dem har jeg strukket meg langt for å være grei, hyggelig og samarbeidsvillig.

Men det som noen ganger kan få meg til å ville hyle av frustrasjon er med hvilken selvfølge de to tar min samarbeidsvilje og imøtekommenhet. Fatter de ikke hva de har tatt fra meg?

Ved nærmere ettertanke: Nei. De fatter det antagelig ikke. Og jeg føler at det for lengst er for sent å fortelle dem det. Jeg bærer på et sinne som aldri få komme til uttrykk. En skikkelig trykk-koker. Mulig man blir bitter av sånt. ;-) (Men jeg kan smile av det selv også, da.)

Hvor mye lettere ville det ikke vært å være totalt bitch? Sabotert samværsordning og delt omsorg ... baksnakket ham overfor datteren vår og alle felles kjente ... Men jeg har utrolig lite sympati til overs for damer som oppfører seg sånn. Om jeg skal være fullstendig ærlig: Jeg velger å være sympatisk fordi alternativet - å være usympatisk - ville gjort meg til taperen. En rent egoistisk handling, med andre ord.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 14:31

@ En mann: Å, så godt å høre. Da er det håp - selv om alt tar mye lengre tid enn jeg trodde.

@ Nimbex: Jeg hater ikke eksen. Noen ganger tenker jeg at alt ville vært mye lettere hvis jeg kunne ha hatet ham. Jeg er ikke fortsatt glad i ham, akkurat. Men jeg hater ham ikke.

Vi er dessverre nødt til å ha med hverandre å gjøre. Ofte. Vi har som sagt barn sammen. Delt omsorg og greier. Møter i forbindelse med skolen og diverse. Av og til hender det også at vi finner på ting sammen for hyggens skyld (les; datteren vår), som f.eks julebrønsj eller noe morsomt på 17. mai. Jeg har aldri en dag konfrontert verken ham eller hans nye kone med virkeligheten - at jeg fortsatt i perioder er dypt ulykkelig og at jeg i en kort periode (noen år tilbake, riktignok) trengte profesjonell hjelp og psykiatri fordi jeg var så langt nede at jeg var suicidal. Overfor dem har jeg strukket meg langt for å være grei, hyggelig og samarbeidsvillig.

Men det som noen ganger kan få meg til å ville hyle av frustrasjon er med hvilken selvfølge de to tar min samarbeidsvilje og imøtekommenhet. Fatter de ikke hva de har tatt fra meg?

Ved nærmere ettertanke: Nei. De fatter det antagelig ikke. Og jeg føler at det for lengst er for sent å fortelle dem det. Jeg bærer på et sinne som aldri få komme til uttrykk. En skikkelig trykk-koker. Mulig man blir bitter av sånt. ;-) (Men jeg kan smile av det selv også, da.)

Hvor mye lettere ville det ikke vært å være totalt bitch? Sabotert samværsordning og delt omsorg ... baksnakket ham overfor datteren vår og alle felles kjente ... Men jeg har utrolig lite sympati til overs for damer som oppfører seg sånn. Om jeg skal være fullstendig ærlig: Jeg velger å være sympatisk fordi alternativet - å være usympatisk - ville gjort meg til taperen. En rent egoistisk handling, med andre ord.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 9 mars 14:31

Kjære Knust. Jeg føler med deg...

Jeg tror dessverre ikke tiden leger alle sår. Ikke for alle... Mørejenta snakker jo for så vidt selv om varige arr... Når du er i en situasjon med barnedeling og stadig blir minnet om deres lykke, er det vanskelig å overlate jobben med å komme over dette til tiden. Det er din egen instilling til dette du må forsøke å jobbe med. Det tar så mye energi å fortvile over det vi ikke får gjort noe med. Derfor har du ingenting å tape på å PRØVE å si at så brutalt kan livet og kjærligheten være i blant. Vi har ingen garantier for noe, men vi må prøve å nyte det når vi har det bra likevel.

Det er en positiv ting jeg biter meg merke i her, du sier nemlig at du er ferdig med HAM. Men ikke det dere hadde sammen.

Flott! Er det sant, har jeg stor tro på bedre tider for deg. Jeg skjønner at noe av den ubekymrede lykkeføelsen der man ikke spør seg om det vil vare har fått seg en knekk - kanskje for alltid. Likevel er det gode sjanser for å oppleve å ha det flott med en ny mann som kan gi deg kjærlighet og mye av den fellesskapsfølelsen du nå savner. Du vet hvor kjærligheten kan føles. Prøv å bruke energien på å finne det på nytt samt å finne fred med deg selv.... (Og det er vel derfor du er her på Sukker...)

Lykke lykke til!

Skjult ID med pseudonym mann28 sø. 9 mars 14:40

Kjære knust,

Jeg vet virkelig ikke hvorvidt jeg er i stand til å forhold meg til din situasjon og hva du har opplevd. Men synes det virker svært, svært urettferdig, og jeg må si meg imponert over ditt valg for å vise storsinn.

Så, fra meg: en stor dose sympati!

Og ønske om lykke til videre!!

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 14:41

Prøver å glede meg over det som er godt i livet MITT. For jeg har jo et liv. Helt for meg selv og datteren min. Levende lys, god musikk og et glass god rødvin hjelper masse.

Men selvtilliten er eggeskalltynn, og disse deitinggreiene har jeg fortsatt ikke helt fått taket på.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 14:47

@ enke: DET er helt uaktuelt.

Og siden du nevner det:
Av og til hender det at jeg ser på eksmannen min og tenker ... at det nærmest er som å se på en morder. For jeg kjenner ikke den mannen han har blitt, og det er som om han har tatt livet av den mannen jeg en gang elsket. Han er ikke den samme lenger. Så for den del: Eksmannen min kunne like godt vært død. Ikke at jeg ønsker det, eller noe slikt, men det føles omtrent slik. Jeg har ingen grav å gå til - det er den største forskjellen.

Det høres skrekkelig melodramatisk ut, innser jeg. Men når jeg er i kjelleren tenker jeg mye dumt.

@ andresiden: Hvis du har hjerte i livet: Ikke gjør det. Hvordan skal du kunne se deg selv i speilet etterpå? Har de barn? I så fall må du i alle fall la det være.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 9 mars 14:57

Du virker som en særledes oppegående person, Knust.

Det å oppleve at ting er annerledes enn man tror de er, er vondt. Men det burde ikke påvirke din selvtillitt. Kanskje din skepsis og tro på andre til en viss grad, men ikke på deg selv. Husk det! Du har ikke gjort noe galt. Du har ikke forandret deg. Du kan sove godt om natten uten dårlig samvittighet. Det at han valgte en annen, var vel ikke fordi du ikke var bra nok, men fordi en annen plutselig vekket andre følelser i ham. Du kan se deg i speilet med hevet hode!

Vit at vi er mange som beundrer ditt storsinn. Kanskje har du båret dette mer enn nødvendig ved å ikke fortelle ham hva du føler de siste årene. Men det kommer antakelig ikke noe godt ut av det. Så forsøk heller å se fremover og kos deg med gode venner og datteren din. Fortsett med å fokusere på det som er bra i livet ditt, og la bitterheten mildne så langt du klarer...

Varme hilsner herfra.

Skjult ID med pseudonym mann28 sø. 9 mars 14:57

Som barn i fra et hjem med samlivsbrudd kan jeg si: tenk på barna først!!

Det er nok den eneste måten å oppnå respekt og en så god som mulig relasjon, både nå og når barna blir voksne.

Skjult ID med pseudonym rika sø. 9 mars 14:59

Knust.

Kanskje du skulle få lov til å 'ta av lokket på trykkokeren' snart?

Det virker på meg som om du trenger å si hvor utrolig sint og såret du er til han?! Selv om du har valgt å være omgjengelig, ikke bære nag og 'oppføre' deg på grunn av deres datter når dere treffes på 17.mai, og andre hyggedager, så burde du kanskje eksplodere snart?

Du sier du har fått profesjonell hjelp, du evner nå å se galgenhumoren, du kan kose deg med musikk og lys, og alt dette er bra.
På meg virker det allikevel som at et skikkelig utbrudd for å lette på trykket, burde være deg forunt nå.

Lykke, lykke til!

Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 9 mars 15:06

@ Andresiden..

Følelser er vanskelig å styre. Det er helt riktig. Hva vi gjør med dem, har vi litt mer kontroll over...

Det er dessverre en del menn (og sikkert mange kvinner) som helgarderer i livet sitt. Med det mener jeg at de er villige til å gå ut av ekteskapet bare hvis det står en med åpne armer på den andre siden av gjerdet. De vurderer det livet de har som bra nok til å bli hvis de ikke vet de kan få noe annet.

Hvis han kommer til å flytte fra kona uavhengig om han kan få deg eller ikke, tyder det på et ekteskap som du ikke er direkte skyld i å ødelegge (selv om du kanskje er utløsende faktor). Hvis han egentlig har det bra, men har forelsket seg og sier at det kun er for din skyld at han drar, er det annerledes. Da ville jeg tenkt meg godt om.

Sommerfugler pleier å fly sin vei etter ett års tid, sier de... Ville det være verdt det da, hvis sommerfuglene forsvant?

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 15:10

Andresiden

Du sier at du har forelsket deg i en mann i et seriøst forhold.
Du sier at man ikke kan styre følelser i blant.
Du sier at hun fikk vite om dere to, og at forholdet hans er over.
SÅ sier du at du ikke vet hva du vil, og at man noen ganger må bruke hodet og ikke hjertet.....???

"uff blir fylt med en dårlig følelse nå" sier du.
Men vet du? Nå er det faktisk jeg som blir fylt med en dårlig følelse!

Hilsen litt opprørt Zitelle

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 15:16

Jeg tror at det å bli forlatt slik du gjorde Knust, kan føles verre enn om han døde.
For i tillegg til at du mistet ham, så svek han deg - og tok fra deg (i alle fall midlertid) tilliten til mennesker.
Mitt først brudd var sånn, men da var jeg ung og ferdig med kjærlighetssorgen etter to måneder.

For det første: Du kunne fått ut all frustrasjonen ved å fortelle dem eller blåse ut for dem, det ville kanskje lindre noe - fordele litt av støyten - nå har du tatt den 100%, mens din eks og hans nye ikke har fått så mye som en srkamme. Men at du ikke har gjort det før, kan kanksje være fordi det ikek er deg (det ville vært meg..). Og det står det også respekt av. Du er et større menneske, og om en av dem en dag innser, vil det slå dem med full styrke. Husk at hans nye ikke kan stole på ham heller, fordi han ikke kan stole på seg selv.

Og så det emd tillit. Han har jo tatt fra deg tilliten, evnen til ås tole blindt på partenren. Men kan man egentlig det noen sinne?
Kan man ta det for gitt? De parene du observerer som har netopp denne tryggheten, noen av dem vil oppleve svikt også, på et eller annet plan. Ikke alle, men man kan ikke vite hvem. Forskjellen fror deg ifht før er at nå er du blitt klar over det. Det betyr ikke at man ikke skal stole på noen igjen, men kjærlighet er risiko. Man må bare legge hjertet på blokken igjen, prøve så godt man kan å elske uten forbehold, og ikke tenke "hva hvis", men at dersom "hva hvis" inntreffer, så mobiliserer man igjen. Du vet du kan stole på deg selv, det er en ny oppdagelse - du er en person som klarer deg, selv om det var nære på, så klarte du deg.

Ang. bitterhet, så forstår jeg at man kan bli bitter når skjebnen er ublid eller urettferdig mot en. Men du er fortsatt så ung, det er altfor tidlig å innfinne seg med bitterhet - skjebnen er ikke ferdig med deg enda!
Hvis du vil, har du verden for dine føtter. Du kan garantert bli elsket igjen, tenk så spennende det blir å oppleve det!
Å bli kjent med en ny mann, som vil overraske deg, fordi han tenker annereledes enn du og din ex, han viser deg nye horisonter, du vil oppleve den pirrende forelskelsen, begjær og lidenskap. Og i mellomtiden har du jo funnet nye sider ved deg selv, ny styrke. Og det er det viktigste forholdet av alle - det du har med deg selv. Og tenk da at du er en ganske ålreit person å ha et forhold med.

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 15:17

Mulig jeg er lettprovosert uten at jeg selv er klar over det i dag, men.....

Hvem har ikke noen gang følt at tilliten er svekt av andre mennesker?
Og å sammenligne et samlivsbrudd med å faktisk MISTE sin kjære....at et menneske DØR synes jeg er ganske drøyt.



Varme tanker til dere som har mistet den dere er glad i.
fra Zitelle.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 15:34

@Zitelle

Du må gjerne bli provosert, Zitelle. Men ja - det hender at jeg føler at mannen min er død. Jeg møter en som ligner til forveksling hver gang jeg har med vår datters pappa å gjøre, men det er ikke samme person. (Hadde du kunnet se inn i øynene hans, slik jeg pent er nødt til med jevne mellomrom, tror jeg faktisk du hadde skjønt hva jeg snakket om.) Han jeg kjente og elsket er borte.

Skjult ID med pseudonym kravstor sø. 9 mars 15:37

@andresiden

Jeg tror det beste for alle parter er at han er singel en stund. Det er mange som bruker en forelskelse som hjelp til å komme ut av et forhold. Tenk litt på konsekvensen for barna.

Skjult ID med pseudonym Ung kvinne sø. 9 mars 15:40

Hmmm,andresiden. Høres ut som min ex.........Han likte veldig godt firheten, men likte likevel ikke å være alene,og hopper fra forhold til forhold! Å jo,det er veldig enkelt å la være!! Du kan nå bare tenke deg selv, hvordan du ville ha følt det, om din kjæreste hadde gått fra deg til fordel for en annen! Det er bare å holde seg vekke, og ikke la seg falle for fristelsen, og la være å treffe hverandre............Hva er det med enkelte. Det virker som at noen synes det er mer attraktivt med menn/kvinner som er opptatt, og prøver derfor å jakte på dem istedet for på dem som er single! Jeg har vært utsatt for det samme, og jeg er så sint for det den dag i dag, enda jeg har kommet over eksen. Er bare så sint for at jeg var så blind...........

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 15:42

knust

Du vet strengt tatt lite om mine personlige erfaringer.
Jeg vet derimot at jeg personlig verdsetter et menneskeliv mye høyere enn egen smerte.

Et samlivsbrudd er vondt, og du har min sympati og forståelse som jeg skrev i mitt første innlegg. Men døden er noe helt annet.

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 15:42

Zitelle,
vet ikke helt hva du reagerte slik på, men hvis du var innlegget mitt, synes jeg nå du virker uvitende eller fordømmende, overraskende (jeg trodde du var eldre / klokere).

Når noen går fra en mister man også sin kjære.
Og det kan oppleves som at den man hadde faktisk er borte, som død, mens en annen, uemptiask person som man aldri har sett før, har tatt hans (hennes) plass/kropp. Har hørt flere si etter dramatiske samlivsbrudd, når de har vært på sitt laveste etter et brudd, at det hadde vært lettere om han (hun) hadde dødd fordi det hadde vært lettere å akseptere og det hadde ikke føltes som en handling rettet mot en - i tillegg til tapet.
Dette er også noe terapuetre kan fortelle om, det er en helt vanlig følelse.
Rasjonelt? Nei, men det har ikke noe med saken å gjøre. Edelt? Har ikke med saken å gjøre. Det er smerten vi snakker om, man er såret og tråkket på - i tillegg til forlatt.

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 15:45

Zitelle.
ditt siste innlegg er utrolig umodent.
Knust, og andre i liknende situasjoner, setter ikke menneskeliv opp mot egen smerte.
Ingen sier at han burde vært død, virker som det er det du tror, men det er ikke det som er saken.
De opplever en smerte som kan sidestilles og t.o.m. overgå smerten, og skape større mén, enn et dødsfall.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 15:50

Forøvrig tror jeg fastlegen min var den første som fortalte meg at et plutselig samlivsbrudd - på den måten som jeg opplevde - på mange måter kunne sidestilles med sjokket etter et uventet dødsfall i nær familie. Det sa han i samme åndedrett som han sørget for at jeg fikk henvisning til profesjonell hjelp, slik at jeg skulle greie meg gjennom den verste tiden.

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 15:52

femme.

Om du oppfatter meg som uvitende, fordømmende og utrolig umoden får så være. Jeg mener fremdeles at døden er noe annet.

Følelsen av forlatthet er sterk i begge tilfeller, selvsagt.

Men for meg så handler det å ønske sin ekskjæreste "død" (om enn bare i en slags fase uten å egentlig mene det)......
....vel, for meg handler det om menneskesyn og viktigheten/respekten for det levende liv.

Et levende liv kan ikke ligge på vektskålen med en kjærlighetssorg, uansett hvor vondt det måtte føles.

Dette mener jeg at jeg må jeg få lov til å mene - sammen med all min sympati, empati, personlig engasjement i andres sorger og det som måtte tilhøre det som er et støttende og kjærlighetsfullt menneske.

(mann 44 år fra Rogaland) sø. 9 mars 15:53 Privat melding

ehmm, noen her burde enten utdanne seg til en psykriater eller så burde de besøke en . En tanke vekker !

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 15:55

Du har misforstått meg, Zitelle. Jeg ønsker aldeles ikke at eksmannen min var død! Er du gal?!

Det jeg prøver å si er at det mange ganger *føles* som om han er det, fordi den mannen jeg kjente ikke finnes lenger. (I alle fall har ikke jeg sett ham på over fire år.)

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 15:56

Knust.
Jeg har ikke misforstått deg. Jeg tenker bare annerledes enn deg :-)
Du har likefullt min sympati og mine ønsker om at du skal få det uendelig godt resten av livet ditt!

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 15:58

"Men for meg så handler det å ønske sin ekskjæreste "død" (om enn bare i en slags fase uten å egentlig mene det)......
....vel, for meg handler det om menneskesyn og viktigheten/respekten for det levende liv."

Du skriver selv "det å ønske sin ekskjæreste "død" ..."

Og det gjelder altså ikke meg. Jeg ønsker virkelig ikke at eksmannen min var død. Ergo må jeg jo anta at du har misforstått hva jeg prøver å beskrive.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 15:59

PS: Eller at jeg har forklart meg klossete. Det er også en mulighet.

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 16:01

Zitelle,
nå provoserer du meg veldig her, men jeg må jo bare tenke at det har med uvitenhet å gjøre.
Dette har ikke med menneskesyn å gjøre, og ditt utsagn sier jo at alle mennesker som har sagt nøyaktig det samme til pskyolog, de har et dårlig mennesksyn, i alle fall et mennesksyn som ikke er så bra som ditt.

Hvorfor trekker du inn menneskliv kontra kjærlighetssorg? Ingen ønsker livet av noen her.
Den relevante sammenliknignen er:
Kjærlighetssorg ved tap av en partner som tråkket på en på verste måte vs. sorg ved tap av en person der ingen kan hjelpe for det.

Du sier at Knust ikke kanv ite noe om dien erfaringer, Vel, det kan jeg. Dine utsagn (her og i en rekke andre disusjoner) indikerer at det er mye teori og lite praksis. Kun unge eller uerfarne mennesker kan heve pekefingre, og lire av seg så mange klisjéer som du tenderer å gjøre, og det er typisk at når man skjønner lite, så skjønner man ikke hvor lite man skjønner.

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 16:04

Femme.

Fremdeles så er det din tolkning av meg. Den må du få lov til å ha.
Om du eller flere oppfatter meg som at jeg hever pekefingeren min, så er ikke dette min hensikt og da beklager jeg.
Jeg forsøker å være så tydelig som mulig, men det er jo ikke sikkert at jeg får frem budskapet mitt som jeg ønsker av den grunn.

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 16:06

Nok et eksempel. Du baserer dine utsagn på din forltknign av oss, men med litt erfaring / innsikt, ville ikke din tolkning vært så på jordet.

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 16:06

knust

Jeg synes du har formulert og forklart deg tydelig, ekte og konsist. Ikke tenk at det er din feil at jeg er uenig i din tenkemåte :-)

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 16:08

Legg krangelen bi da, damer. Ærlig talt. Er det noe å slåss om? Det er ikke noen konkurranse i hva slags sorg som er verst. Jeg skrev bare noe om hvilke (absolutt irrasjonelle) følelser jeg bar på i kjølvannet av den største sorgen jeg har opplevd. Subjektivt som bare pokker. Jeg gjør ikke krav på å "ha rett" i den følelsen. Den er der likevel, enda så gal den helt sikkert er.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 16:09

@ Zitelle:

Som sagt: Jeg tror nok du har misforstått min tenkemåte.

Skjult ID med pseudonym hmmm sø. 9 mars 16:11

Det var da svært til personangrep her da.
Zitta hevder vel bare at svik er noe annet enn død.
det har hun da ganske rett i, selvom en som er sveket sikkert ville foretrukket den andre versjonen,
og kanskje den som har mistet kunne foretrukket sviket.... ?

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 16:11

... eller det du TROR er min tenkemåte, om jeg skal vurdere ut fra det du selv skriver, i alle fall. Kanskje jeg misforstår deg også.

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 16:12

Nok et eksempel. Du baserer dine utsagn på din forltknign av oss, men med litt erfaring / innsikt, ville ikke din tolkning vært så på jordet.

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 16:13

Mulig jeg har misforstått din tenkemåte. Eller at du ikke helt forstår min?
Uansett så er det jo tullete å skulle overbevise andre om hvordan de skal føle, er det ikke?
Hva med at vi alle har hver vår fasit som er rett for den enkelte av oss, og heller bare respektere det?

Hilsen fra Zitelle.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 16:15

For aller, aller siste gang:

Jeg ville IKKE ha "foretrukket" eller "ønsket" at eksmannen min var død. Okei? Det var ikke det jeg skrev og det har aldri vært det jeg prøvde å uttrykke. Det jeg HAR sagt er at selve sorgen jeg føler over tapet er sammenlignbar med den jeg tror jeg ville følt dersom det dreide seg om et dødsfall. Det er graden av sorg vi snakker om her. Skjønner? Er det mulig å tenke at tapet av en samlivspartner kan gjøre så vondt? Sånn helt teoretisk sett, altså?

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 16:17

knust.
Det har jeg skjønt hele tiden. Aksepter at vi tenker og føler ulikt. Det er da ikke noe problem, sant da? :-)

Skjult ID med pseudonym sunway77 sø. 9 mars 16:18

hei @knust
jeg har ikke all verdens erfaring med slike brudd og slikt,har egentlig bare hatt et seriøst langvarig forhold.men det jeg tenkte på etter å ha lest innlegget ditt,er om det muligens hadde vært mulig for deg å snakke med eksen på tomannshånd og fått litt mer "forklaring" vist dere har et såpass forhold,så tror jeg nok det kunne hjulpet litt tankene dine etter dette. har mange eksepmler på at menn kan bli mer ærlige over tid,og det kan nok godt hende han har ønsket å si noe,men han kanskje tror du ikke bryr deg om det,og er kommet helt over det...
selv om du er kommet over han,så kanskje han kan hjelpe deg litt likevel med sitt syn på hva som skjedde...
hadde alle oppført seg slik som du.så hadde det vært spart mange barnehjerter som slites mellom bittre foreldre
all hyllest til deg,og lykke til videre..han du treffer en dag håper jeg fortjener deg:-)
stor klem fra meg

Skjult ID med pseudonym hmmm sø. 9 mars 16:19

@knust
det var vel heller ikke ditt innlegg jeg siktet til

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 16:31

Knust,
tror de aller fleste skjønner hva du mener, mulig du kan ta høyde for at det kun er en som ikke gjør det.
Et kjapt søk på google viser at det ikke er en uvanlig reaksjon ved brudd, en sorg som t.o.m. overgår et dødsfall.
Jeg følte det da jeg var 23 (første kjæresten), og jeg har hørt det samme fra venner som har gått gjennom traumatiske skilsmisser.

Uansett; jeg må bare vise til mitt forrige svar - du kan vurdere å blåse ut, du har ttt støyten alene. Men du kan også bestemme deg for å gå videre uten - du har så mye til gode, at det ikke er en grunn for at dette når du ser tilbake på livet "ble din skjebne". Klarer du å unngå det, og se at du har nye muligheter, så vil du kunne nyte lykken i fulle drag når du finenr den igjen. Og du slipper å ha den dårlige samvittigheten. Og bitterhet vil ikke være noe problem heller. Så mitt råd er å tenke kognitivt; foksuere på de positive tingene du har, se på de muligheten du har nå som du ikke hadde før, og gjøre de tingene som er bra for deg nå.

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 16:37

hmmm,
angrepet begynte med Zitelle som mente det var lansert et uforståelig menenskesyn her, og hevdet at det var forkastelig å sette kjærlighetssorg over menneskeliv. Alle vet at svik er noe annet enn død. I tillegg til sviket kommer tapet, som er et likhetstrekk, og dermed en liknende sorgreaksjon.

Kan nesten lure på om hmmm er Zitelles pseudonym nr 2.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 9 mars 16:43


Mulig Sunway kan være inne på noe. Men jeg er usikker. Det handler om følelser og det nok vanskelig å skulle si så mye om bakgrunnen for det som skjedde uten å såre deg mer. Det kan fort bli en Hva hadde hun som ikke jeg hadde-diskusjon som antakelig ikke tjener til noe. Det er ikke sikkert han vet svaret selv. Og om han vet det, er det vel kanskje tvilsomt han forteller det? Du blir jo ikke noe gladere av det uansett hva han måtte si. Eller hva tror du selv? Kanskje er du så ferdig med ham og forholdet at en forståelse ville hjelpe, selv om det kan komme fram sårende ting.... I så fall må både han og du virkelig tro at det er tilfelle...

Skjult ID med pseudonym femme sø. 9 mars 17:01

Jeg tror ikke det er så fruktbart å tenke på hva hun nye hadde som man selv ikke hadde. Hvis forholdet i seg selv var bra, så er det mindre grunn til å tro at det er så mye å hente man må jobbe med seg selv. Og skal man prøve å få det den nye har som man selv "manglet", risikerer man å miste seg selv og det er jo uansett ikke han man vil kapre igjen (i dette tilfellet, om jeg forstår Knust rett).
Hadde forholdet vært skakkjørt kunne det vært mer å hente på å tenke gjennom hvorfor det var det, men her var jo alt bra.

Det er tusen spørsmål og svar, men selv vakre, talentfulle, etter alt å dømme ressurssterke drømmedamer som Halle Berry, Angelina Jolie, Jennfier Aniston, Diana blitt vraket og sveket, eller ikke vært gode nok. Uten at de er noe dårligere enn sine etterfølgere. Noen ganger så er det bare det at hun (han) nye er ny, det utslagsgivende. Noen mennesker blir bare utrolig svake for oppmerksomhet fra annet hold. Videre - mennesker er jo såpass narsissistike at vi liker oss selv lettere i selskap med folk som digger eller dyrker oss, og det er jo sjelden man har følelsen av at partenren gjør det, når man har vært lenge sammen - da er man gjerne mer likestilte, enn i den blindre forelskelsen.

(mann 44 år fra Rogaland) sø. 9 mars 17:07 Privat melding

Jeg synnes det er litt merkelig at man ikke klarer å merke at noe er unormalt i et forhold .

Eller gjør man det og fortrenger sannheten .

Skjult ID med pseudonym hmmm sø. 9 mars 17:14

Ja, rebel
man er utrolig flink til å fortrenge

etter det knust forteller her vil jeg tro at han som etterhvert sviktet, også fortrengte virkeligheten, ...helt til nye følelser traff ham midt i trynet...sånn virker ofte psyken vår, fortrenger alt som kan bli ubehagelig, og samlivsbrudd er svææært ubehagelig...for begge parter vil jeg tro

Skjult ID med pseudonym Personlig sø. 9 mars 17:26

Jeg kom fra et samboerskap der vi i utgangspunktet hadde det veldig bra. Det er vi enige om begge to i ettertid.
For oss ble det yttre omstendigheter som tok rotta på samlivet. Jeg ble alvorlig syk, han gikk fra å være en fremgangsrik og etterhvert kjent grunder til konkurs. Det har vært hardt å takle. Jeg fikk mange svar, pluss noen løsninger jeg ikke hadde tenkt på en gang ved å leste Sissel Grans sin bok "Kjærlighet i hastighetens tid". Den hjalp med virkelig!
Ser at den er på Mammutsalg nå til 89,- Så det er bare å ta beina fatt. Og snappe de siste eksemplarene.

Ref en anne tråd som er her inne, hun anbefaler at om man ønsker seg et nytt og varig forhol må man snakke om eksen, selv om det ikke akkurt står noe om første date.
Ønsker trådstarter en god og forhåpentligvis opplysende lensning.
Varme tanker til deg.

(mann 44 år fra Rogaland) sø. 9 mars 17:42 Privat melding

Nå har ikke jeg vært gift noen gang eller opplevd slike tragedier som beskrives her . Takk å pris , men å leve livet etter, eller basert på en bok . Dere som har så sterke meninger burda da kunne fikse et forhold uten problemmer , eller hva. Hva er det som er det store problemmet ?

Fasit please .

(kvinne 39 år fra Hordaland) sø. 9 mars 17:43 Privat melding

hei igjen,og @lilleulv jeg tenkte mest på at det kanskje var godt å få luftet siste tankene,det kan jo godt være han har villet sagt mer,men holdt igjen for å ikke gjøre det værre,men det kan jo og være at det ikke er noe som sårer i dag,"hva har hun som ikke jeg har" er vel ikke noe jeg tenker på i den sammenheng,for det vet jo alle at følelser velger ikke den peneste evnt slankeste av to mulige valg...
jeg hadde iallefall godt av en prat med eksen mange år etter det ble slutt,selv om det var jeg som valgte til slutt å gå..

Skjult ID med pseudonym sunway77 sø. 9 mars 17:45

ops var ikke ferdig enda,men ikke lett å skrive med pc liggende på høykant og jeg på rygg he he,skulle ikke ha bildet her heller:-) hadde vært moro om alle de som skriver anonymt kunne gjort slike feil av og til;-)

Skjult ID med pseudonym Personlig sø. 9 mars 17:46

@ Rebel66: Tror det er det at det ikke finnes noen fasit som er problemet. Og en samlivsterapeut har ofte sett mer enn hva den enkelte kan stille opp med og få satt ord på. Å stå oppi noe med begge beina gir ikke nødvendivis klarsyn.

Skjult ID med pseudonym Tulla sø. 9 mars 17:47

Kjære knust
Tiden leger ingen sår!
Du må bare begynne å tenke på enn annen måte. Tenke for ex. på hvor flott du er og så heldig du har vært som har blitt kvitt en sånn, som din mann så tidlig i live...Han hadde gjørt det før eller senere.
Jeg har erfart det same etter 26 års ektskap og da var jeg over 50. Mange tog har gått fra meg, men absolut ikke for deg.
Ha tro på deg selv
Lykke til
Klem

(mann 44 år fra Rogaland) sø. 9 mars 17:48 Privat melding

@ Personlig

Logisk nok det ja .

Skjult ID med pseudonym En frekk m sø. 9 mars 18:28

Jeg forstår dine følelser veldig godt knust. Jeg følte meg både utrolig sveket og i tillegg mistet den som var meg mest kjær av alt!
Hvordan etablere ny tillitt til noen etter et sånt slag. Det er vanskelig. Men jeg forstår veldig godt hva du sliter med.. Jeg håper at det gir seg snart for deg. Til dere som gjør sånt, så må dere huske på at deres såkaldte "lykke" baseres på andres sorg og fortvilelse! Rydd og gjør ting ordentlig. Ikke gå bak ryggen til den som har deg mest av alt kjær! Det er for meg en alvorlig forbrytelse.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 9 mars 18:34

Jo, Sunway.. enig at det KAN være fornuftig å forsøke å få svar, men fortrinnsvis hvis man er så ferdig med det, og så mentalt sterk og trygg at de svarene som måtte komme lukker saken mer enn det åpner den...

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 19:03

Når man prøver litt nølende og usikkert å fortelle om sin egen høyst subjektive opplevelse av et brudd, er det litt merkelig å bli konfrontert med at noen er "uenig" i det. Men jeg skal ikke dvele mer ved det.

I stedet: Takk til alle dere som har hatt gode og trøstende ord å komme med. Jeg skjønner at jeg ikke er alene om å føle at sviket er et hardt slag - selv om det har gått lang tid.

@ Rebel:
Jeg har en teori om hvorfor jeg ikke merket at noe var "unormalt", som du skriver. Jeg TROR faktisk fullt og fast at alt var helt bra og at vi hadde et godt over gjennomsnittet lykkelig ekteskap, helt til han møtte henne på det hersens helgeseminaret med jobben. Jeg merket jo da han kom tilbake at han var fjern og annerledes, men det var først etter en ukes tid han omsider innrømte hva det kom av. Og da kom skilsmisseønsket i samme slengen. Så fort kan forutsetningene forandre seg.

Til den som ikke skjønner sammenligningen av styrkegraden i sorg med den man opplever i forbindelse med et dødsfall: Prøv å sette dere inn i hvordan det er å miste absolutt alt: Huset, fremtidsplanene, en god del av vennene ... og så måtte svare på spørsmål fra en blankøyd, pysjkledd femåring med skjelvende underleppe, som lurer på hvor pappa er og hvorfor han ikke kommer hjem. Prøv!

(kvinne 44 år fra Oslo) sø. 9 mars 19:06 Privat melding

Jeg tror ikke noen kan oppnå noen ekte lykke på andres bekostning...om det var noen trøst...
Lykke til

Skjult ID med pseudonym Mammadalt sø. 9 mars 19:17

knust:
Din virkelighet er din virkelighet, uansett hva den ene eller den andre måtte mene om det. Synes du fremstår som reflektert og jeg forstår at du har behov for å dele dine tanker - også her. Det meste ordner seg med tiden, noe du nok vil merke etterhvert.
Lykke til med fortsatt fremgang... :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 9 mars 19:28

Kjære knust.

Om du leser tråden en gang til og leser mitt første innlegg, håper jeg at du klarer å se litt av det jeg faktisk har forsøkt å formidle til deg.....min empati og omsorg for at du har, og har hatt det vondt. Jeg gjorde faktisk mitt beste for å si noe som kunne være bra.

Det jeg har vært uenig i er ikke at det kan FØLES like vondt i en sorgfase med en tapt mann som å miste noen som dør.
Jeg ville vært naiv om jeg ikke visste at sorgreaksjoner har ulike ansikter, ulik smerte og selvsagt ulik måter å takles på.

Jeg personlig ville likevel ikke klare forholde meg til en mann som sviker meg ved å tenke om ham at han var død.
JEG ville vært død for HAM, og det er vondt, smertefullt og krevende å takle for de fleste mennesker vil jeg tro.
Men et sted langt inne i meg ville jeg "kjenne" forskjell på å miste kjærligheten hans - og det at han mistet livet sitt.
Det er her mitt snakk om menneskesyn kommer inn. Et liv er så dyrebart, og jeg klarer ikke bruke ordet død på noe som er dødt som i kjærlighet mellom to mennsker.

Dette er et for alvorlig tema til å bagatelliseres til hvem som har rett eller hvem som har feil, dessuten er det uinteressant.
Mine ord var faktisk sagt i sympati for de enker/enkemenn og andre som faktisk har mistet sine kjære på en helt annen måte enn til et annet menneske - selv om følelsen av svik sikkert kan gjøre like vondt for den enkelte i en periode.


Hilsen fra Zitelle
som føler seg misforstått, og som synes det er synd.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 19:41

@ andresiden:

Man kan selvfølgelig krysse fingrene og håpe at det går bra med den man ofrer i et slikt opplegg. Er du villig til å ta sjansen?

Skjult ID med pseudonym Jente37 sø. 9 mars 19:45

Knust - hvis han fant en ny soulmate, så finner du også en.
Jeg er av den oppfatning av at vi passer sammen med ulike mennesker i ulike faser i livet.
Hvis mannen din har funnet en ny kjærlighet og klarte å forlate deg og barnet så betyr det at det han har funnet er ENDA sterkere. Det må du også tro på at du vil finne!

Andresiden, vi har en nesten lik historie, bortsett fra at han jeg har møtt ikke har tatt noe valg og vi har valgt å ikke ha kontakt i et halvt år slik at han kan finne ut om dette kun er en berusende forelskelse eller noe helt annet.
Min samvittighet sliter i meg, overfor kone og barn. Men, min lykke er også viktig, slik som han sin. Hadde han ikke møtt meg, hadde kanskje forholdet strandet etterhvert uansett?
Nå skal han i hvertfall få ro til å eventuelt ta et brudd uavhengig av meg.

Skjult ID med pseudonym gikk sø. 9 mars 19:53

Når en mann forlater kjernefamilie inkl. deg etter ett treff og vil skilles etter en uke så må jeg anta at han har hatt et stort savn i forholdet som ha aldri har fomidlet til deg. Eller kanskje han gjorde det og så fant ut at du ikke lyttet og så ble stille? Jeg har vansker for å forstå at en mann hopper ut så fort uten at det har ulmet mye, men at det har ligget fordekt. Har du spurt ex-en om det? Har du spurt om hvilke savn eller andre ting han hadde i forholdet som han ikke fikk oppfylt?

Innlegget mitt er jo basert på antagelser og kan være helt tullete da vi ikke har alle fakta, men du spør om hvordan komme over bitterheten. Kanskje det er en løsning å forstå prosessen bedre, slik at en ikke trenger å gå som et stort spørsmålstegn over hvorfor det ble slutt. Eller har dere diskutert dette i etterkant?

Skjult ID med pseudonym fremmed sø. 9 mars 20:43

@knust

Det er lettere å bli bittert enn å tilgi.......ulempen er at det hindrer deg i å finne lykken igjen , du må gi slipp på alt du hadde
før og som du satte sååå stor pris på, jeg vet at det er vanskelig men det er bare du som kan klare det ......

For å si det enkelt ...det er bare du som hindrer deg selv i å finne lykken på nytt , for jeg antar at du ønsker det og husk på
hvor godt barna dine vil ha det når de ser at du er lykkelig igjen !! Kjære deg ,livet ditt har akkuratt begynt, du har fått sjansen
til å finne et nytt liv .......bruk den sjansen ikke kast det bort ....Lykke til


mvh

Skjult ID med pseudonym Mr.A sø. 9 mars 20:54

Du vet, Knust! Ett eller annet sted der ute er det en mann som snart kommer til å være overlykkelig over at du beveger deg videre og tør å åpne deg igjen... ;D

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 21:24

@ Jente 37

Seriøst? Hvordan kan noen forsvare å svikte sitt eget barn fordi han eller hun fant en "soulmate" eller noe "enda bedre"? Hva slags kultur er dette? I så fall må man jo gå ut fra at ethvert forhold står og faller på at det ikke dukker opp noe som er enda bedre. Hva sier det om oss???

Hva er vi? Bruktbiler som byttes ut når det kommer en bedre modell? Eller mennesker med sjel, hjerte, ansvar og forpliktelser?

Skjult ID med pseudonym sexy dame sø. 9 mars 21:30

Hei…

Ingen kan unngå det…jeg tror at det finnes IKKE mennesker som ikke har opplevd det… (selv har jeg opplevd flere ganger :( ). Selv etter en lite/kort forhold blir vi bitre, KANSKJE KVINNENE MER EN GUTTA…??? (ikke kast med tomater ... leste jeg her en gang) ...noen sier at på denne måten føler vi at vi lever, godt og vondt…. Gled deg over de finne tingene dere har opplevd sammen… IKKE PRØV Å FINNE SVAR… det finns ikke, bare la det gå… det er ingens feil….det er bare son..

GLED DEG OVER MANGE, MANGE NYE,FINNE TING DU VIL OPPLEVE … !!!!


For 20 år siden kom jeg til Norge… og jeg traff en gutt, utenlandsk han og… vi var sammen i ca. 2 år… en dag sa han..."det er siste gang jeg kommer hos deg"…. Jeg trodde at han spøkte… men det gjorde han ikke…. Et år etter var han gift med en 13 år yngre blondine….

Har jeg hatt det vondt …JA, mange år etter det… jeg er ikke sint eller var sint på han, jeg var bare såret, og har hatt det vondt… veldig vondt… og har jeg kommet over han? Vel KANSKJE, vet ikke… har glemt hva han heter...har ikke tenkt på han på maaange år....MEN så....

…..som alt er ikke var nok… på valenteins dag i februar, i år, jeg var på nettet med en vennine …så plutselig ser jeg han … HVA? ….så jeg kunne ikke holde meg unna… fant tlf. nr hans… og 2 dager senere sender jeg en melding…

Hva kan jeg si…. heldigvis, eller dessverre ??? svarte han… like etter…. Vi snakket en time i tlf….jag har hatt klumper i magen… Han har ringt et par ganger etterpå… Han er mye i utlandet, og på vei mot skilsmisse….(og jeg gleder meg…er jeg slemm ? )
Og han lurer på om vi kunne ta en kaffe i april når han er i Norge…bare å høre hva vi har gjørdt... det ser ut at begge har klart seg bra... kanskje mer enn bra....

Har ikke svart ennå… Jeg vet ikke om han forvente noe mer enn unskyldig kaffe...
DET jeg ikke vet er, hvordan vil jeg oppføre meg, om jeg blir nervøs eller tøff, ...VIL IKKE VISE NOE TEGN for følelser om de er der....men trenger Guds hjelp, eller fra sukker god RÅD… hva skal jeg gjøre…???

Hilsen en av de mange som forstår deg…

Skjult ID med pseudonym Personlig sø. 9 mars 21:37

Tro om ikke jente 37 har sin egen agenda i dette? Slik jeg oppfatter det hun skriver står hun i ferd med å innlede et forhold til en som er i samme situasjon som det du beskriver fra den andre siden.

Skjult ID med pseudonym hmmm sø. 9 mars 21:37

@sexy dame
når du er usikker på hvordan det kan utvikle seg, er valget enkelt...ligg unna, han vil gjøre det samme igjen

Skjult ID med pseudonym Kandolor sø. 9 mars 21:51


Tror ingen her har ment å sette liv opp mot død. Ingenting er for alltid. Alle ting forandrer seg. Og når noen forandrer seg så tydelig og drastisk, er det man kjente død. Ikke personen.
Hva er verst av å miste noen ved dødsfall eller ved svik? Det kan bare hver enkelt svare på. Smerte og opplevelse av tap og sorg, er individuell, uansett årsak. Den ene tingen er ikke noe verre, eller mer endelig, enn den andre og kan ikke måles mot hverande.
Kan ikke måles mot hverandre (gjentar det) :)

Men en ting som er i tillegg ved svik, og at den virkeligheten man trodde man kjente brått blir forkastet, er avvisning.
Avvisning av en som person.

Og hvorfor er døden så vanskelig? Og forbudt? burde ikke døden være en like naturlig del av livet som livet?

Jeg tror alle her har de beste intensjoner med det de skriver. Kommunikasjon er vanskelig. Og noen ganger forstår man bare ikke hverandre.
Det jeg tror er viktig å lese her, er intensjonene bak: Å ville vel.

Hvordan komme videre etter tap.
Si dét. Jeg forsøker å finne en mening i det som oppleves meningsløst. Hva er det jeg kan lære. Hva har jeg lært. Hva vil jeg fokusere på i den situasjonen jeg er i. Ikke det enkleste å tenke slik, men jeg har prøvd, og prøver.
Å se på seg selv som en som skaper.

Beste tanker til alle. <3

Skjult ID med pseudonym Masi sø. 9 mars 22:03

"Gud, gi meg tålmodighet til å finne meg i de ting jeg
ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan
forandre og visdom til å skjelne det ene fra det andre."

" Friedrich Christoph Oetinger"




Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 9 mars 22:27

Veldig mye godt og klokt i innlegget ditt, Kandolor...

Og fint dikt, Masi...

Skjult ID med pseudonym Jente37 sø. 9 mars 22:54

Det er mange måter å svikte sitt/sine barn på. Det er ikke alltid det beste er å bli.
Det er ikke likhetstekk mellom å velge en ny partner og å svikte barnet sitt!!!

(mann 49 år fra Oslo) sø. 9 mars 22:54 Privat melding

Jeg reagerer på formuleringen "gjøre dette mot meg". Jeg kan ikke si noe om din eks, men generelt så går ikke folk ut av forholdet for å gjøre noe dårlig mot partneren - de gjør det for å gjøre noe bra for seg selv. Hvis din eks hadde latt seg overtale til å bli hos deg, ville du fortsatt ha hatt en partner, men en misfornøyd en. Ville det vært bedre for deg?

Det er ingen forbrytelse å gå ut av et forhold, og man har heller ikke noe ansvar for at den andres forventninger ikke blir oppfylt. Det eneste man kan gjøre er å være åpen og ærlig hele veien, og ta de valgene som man kan stå for i etterkant.

Etter mitt syn er utroskap fryktelig dårlig, men å avslutte forhold man ikke er eller kommer til å være fornøyd med er bra. Da kan begge parter gå videre og finne en mer passende partner. Det er ingen menneskerett å være i et forhold, men når man først er det så ønsker vel alle å bli respektert og elsket av partneren. Hvis man kjenner at man ikke klarer å gi dette så synes jeg det er riktig å si fra om det og avslutte forholdet - jeg tror begge fortjener en ny og bedre mulighet.

Skjult ID med pseudonym Organ sø. 9 mars 23:00

Her var det MYE klokt, og litt hummel & kanari, å lese! Jeg har bare lyst til å kommentere dette med sammenligningen mellom dødsfall og samlivsbrudd, ( som kommer fra klar himmel ).

Når en part velger å gå sin vei blir det mange spørsmål fra omgivelser og ikke minst barn. Hvorfor? Hvem har skylden, ( har hun vært umulig å leve med, kunne han ikke holde snoppen i sjakk osv osv ). Problemet er at den som forlater går til noe, mens den forlatte blir sittende gjenn ofte med veldig redusert omgangskrets og vansker med å vite hvem som støtter hvem, hvilke familiesammenkomster man kan delta i osv. Tillit til andre mennesker er ødelagt og tryggheten til å stole på egne følelser forsvinner ofte samtidig. Den forlatte parten sitter kanskje, som tråstarter, gjenn med ansvar for barn og et MASSIVT forklaringsproblem i tillegg.

Følelsen av tap er helt reel på lik linje med å miste noen "på orntli". I det ene tilfellet mister noen livet++ mens i det andre tilfellet er det noen som mister livsgrunnlaget sitt++ Men ved et dødsfall er den etterlatte sikret unison støtte og sympati fra et samlet korps av slekt og venner. Ved skilsmisse forsvinner ofte en stor del av nettverket man hadde felles, og det er uungåelig at det blir hvisket og tisket i krokene om selvforskyldt ulykke m.v.

Etter min mening kan det av ovennevnnte grunner hevdes at den som mister en mann elsker svært høyt under ytterst svikefulle omstendigheter opplever en større, uansett mye vanskligere, sorg en en som mister noen ved dødsfall.

Skjult ID med pseudonym Organ sø. 9 mars 23:03

Ja det glemte jeg nesten, takk KNUST for at du belyser dette her på forumet! Jeg ønsker oppriktig det beste for deg og din datter, hilsen en som har sett denne jævelskapen på nært hold.

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 23:03

... "avslutte et forhold man ikke er eller kommer til å være fornøyd med", skriver du.

Vi snakker her om et ekteskap der han - eksen, altså - daglig kom med omfavnelser, kyss og erklæringer om hvor høyt han elsket meg. Hvis det virkelig var skuespill greide han i alle fall å lure meg. Men jeg tror jo ikke det. Jeg tror det var ekte, og at han virkelig mente det. Jeg tror han trodde det selv, til og med. Helt til han falt hodestups for en annen.

De sier at det å være forelsket er en form for galskap ...

Skjult ID med pseudonym knust sø. 9 mars 23:07

@ Organ

Tusen takk. Det hjelper utrolig mye å lese at jeg ikke er alene om å ha opplevd dette som noe av det verste som kan skje med et menneske.

Heldigvis har jeg jo stadig lengre perioder da jeg ser veldig lyst på livet, og stort sett har det godt. Så jeg har kommet videre. Men å påstå at sårene har grodd vil nok være å overdrive. Jeg har alltid hatt seint gro-kjøtt og tendenser til stygge og skjemmende arr, er jeg redd.

Skjult ID med pseudonym Organ sø. 9 mars 23:20

Bare hyggelig. Hmm... er redd det ikke hjelper med plastisk operasjon på slike arr. Men fint å lese at du er på bedringens vei, det handler så vidt jeg har skjønnt ikke om at sårene kan gro helt men å lære seg å leve med skavankene og det virker det jo som om du fikser.

Skjult ID sø. 9 mars 23:21

Virker som du bør høre med ham om hva det var dere egentlig hadde. Når du er så usikker på om hva dere egentlig hadde og i det hele tatt lurer på om det kan ha vært delvis skuespill, synes jeg du bør ta det opp med ham. Bare for din egen sjelefred og for å kunne gå videre når du vet. Enten det er sånn eller sånn... Var han ikke så fornøyd, vet du at an var en god skuespiller, og i alle fall ikke en du egenlig passet med. Var han helt fornøyd så får du vite det du nå tror. At det var ekte og bra nok.. Men du ser også hvor sårbar kjærligheten er, og hvor lite det skal til å vippes av pinnen...

Enig med Maxism. Ingen bør "tvinges" til å bli pga sin samvittighet hvis hjertet sier noe annet. (unntaket er kanskje med høygravide damer eller andre ekstrem-situasjoner hvor man virkelig trengs).

(mann 49 år fra Oslo) sø. 9 mars 23:26 Privat melding

Til 'knust': Jeg skjønner at det er mange sider ved ditt eksforhold som kompliserer bildet. Jeg skrev generelt, og ville bare diskutere ideen "gjøre dette mot meg" i forbindelse med samlivsbrudd. Og ikke misforstå: Jeg mener bestemt at det å bedrive utroskap er å gjøre noe mot den andre, selv om intensjonen ikke er å være slem.

Jeg tror at det ofte er slik at man er vel så forelsket i sin egen idé om partneren som i den reelle personen man er sammen med. Forskjellen er ikke så tydelig til å begynne med, men etter hvert er det uunngåelig at man oppdager dette. Man har da to muligheter: Justere bildet slik at det stemmer bedre med partneren eller justere partneren. Hvis ikke det lykkes tror jeg at forholdet vil kjølne ganske fort fordi det er tungt å leve med feil forventninger.

Jeg kan spekulere i at det var sitt romantiske bilde av deg din eks omfavnet, kysset og "elsket", mens det var den reelle deg som ble byttet med en annen som han mener matcher bildet bedre. Det er ikke så uvanlig, og er et selvbedrag like mye som et bedrag. Umodent, men ikke nødvendigvis ondt.

Skjult ID med pseudonym Pialia ma. 10 mars 17:52

Jeg våger den påstanden at om du blir sammen med en som er utro mot kona/mannen sin, ja så blir du sammen med en som er utro mot kona/mannen sin (som kanskje blir deg i neste runde).

Hadde ALRDI klart å finne roen med en mann som gikk fra kone og barn pga meg...det er lite som tilsier at historien ikke skal gjenta seg.

Skjult ID med pseudonym ... ma. 10 mars 17:54

Det går en nemesis igjennom livet...

Skjult ID med pseudonym pappadalt ma. 10 mars 21:30

Bitterhet stjeler energi. Dette har vært en lang tråd med masse gode råd. Her kommer noen tanker, det er det du ber om, kanskje er du ikke enig, men ulike synspunkter kan også være positivt. At du er oppmerksom på faren for å bli bitter er et godt utgangspunkt for å ikke bli det. Slik du utrykker deg kan det likevel virke som om du lar din ekspartner styre deg fortsatt, framfor å forsone seg med hva som har skjedd, uten å fordele skyld. Du har opplevd mye vondt, en profesjonell terapeut kan kanskje hjelpe deg å løfte problematikken. Jeg tror ikke du hadde hatt det bedre om din ex var ulykkelig. Derfor kan det være fruktbart å tåle deres lykke. Dere har et felles barn og barn gir energi og vokser på energi og glede. Har du vurdert terapi videre?

Skjult ID med pseudonym femme ma. 10 mars 22:07

Maxim, du skriver i ditt første innlegg at "det eneste man kan gjøre er å være så åpen og ærlig som mulig hele veien". Men det var fravært av det i Knust sitt tilfelle.

Organ, veldig fornuftig refleksjon rundt tapet ved et brudd.
En annen ting som skjer når man opplever svik, er jo at hele ens virkelighetsoppfatning blir satt på prøve. Når er et ord et ord, når er noe virkelig og når er det falskt? Minnene man har kan miste sin gyldighet; var det bare spill? Sviket fratar en midlertidig evnene til å orientere seg i menneskelige relasjoner.

Det kan jo hende Knust sin ex har ment det han har gjort i øyeblikket (fordi de fleste mennesker gjør det, men så ombestememr noen seg senere). Det er ikke sikkert at det nye er mer ekte. Du kan forsåvidt være glad for at det kom for en dag mens du fortsatt har livet foran deg, men det forandrer jo ikke sjokket og sorgen ved å oppdage at det var sånn han var.
Men - livet går videre. Husk at du er hovedpersonen i ivet ditt, ikke ham og ikke hans nye dame.



Skjult ID med pseudonym En frekk m ti. 11 mars 01:03

Tiden leger alle sår?
Slik er det ikke for alle, men det kan oppfattes som en trøst. Hvis den som ble dumpet elsker kjæresten slik man skal elske går det nok neppe aldri over. Men det kommer et punkt hvor man innser at det ikke nytter å kjempe lenger. Man blir ikke leget, man dør på et vis innvendig, man gir opp. Hva skjer med de gode minnene, når en sitter igjen og lurer på hvorvidt det var ekte kjærlighet? Når selve livets mening smeller den døra i fjeset ditt! Hvordan klare å satse å gi seg hen til et menneske etter en slik erfaring? Tvil.. Det er neimen ikke lett å klatre opp når man ligger sønderknust etter å falt ned et slikt stup! Derfor må vi være ytterst forsiktig i vår omgang med mennesker. Dette gjelder alle også vi som har opplevd dette fallet, at vi ikke blir kyniske. Kjærlighets-sorg er lite kledelig, døde utbrente øyne med sliten glans. Vi bør passe oss vel for ikke å skade andre på en slik måte. Ikke alle skjønner konsekvensene av dette. Da må du selv ha elsket og blitt parkert og du må ha elsket nok til å kunne ta imot denne lidelsen. Lettest er det å takle den urett som ikke rammer deg selv.