Alle innlegg Sukkerforum

sammenbrudd??

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym xx to. 29 sep. 11:56

Tror jeg er i ferd med å få et sammenbrudd....
Knakk helt sammen på jobb i dag, over noe som egentlig er veldig banalt...normalt tatt det med et smil og jobbet videre.
Men startet å gråte og klarer jo ikke å stoppe. Måtte reise hjem!!

Mye har skjedd det siste året, som skilsmisse, boligkjøp og jobbskifte. Heiv meg i grunn bare rett uti det, brettet opp armene og trodde jeg var klar for mitt nye liv.
Sitter nå med en følelse at jeg ikke lenger mestrer livet mitt, syntes det meste går over styr...føler en tomhet, ingen glede ved noen ting..
Har det vondt nå, og kommet til et standpunkt at jeg må skifte fokus...men hvor skal jeg starte...akkurat nå ønsker jeg i grunn bare å ligge i senga å grine, men er ikke noe særlig konstruktivt det akkurat..

Noen tips til å komme seg på bena igjen??

Skjult ID med pseudonym ... to. 29 sep. 12:01

Det blir bedre med tida! Så store omveltninger i livet ditt vil selvsagt gi deg en stressreaksjon. Det som får MEG i bedre humør, er feks trening (gjør noe morsomt, sammen med andre), vær mye sammen med gode venner.

Skjult ID med pseudonym jente31 to. 29 sep. 12:03

Huff, dette hørtes mye ut på en gang ja. Jeg pleier å si at trening hjelper mot alt, så jeg tror jeg ville prøvd meg med en tur på trening. Ellers ville jeg også funnet meg en god venninne å prate og grine litt med. Hvis ting fortsatt ser like mørkt ut, så tror jeg rett og slett jeg ville tatt meg en tur til fastlegen, for å få en prat med en helt utenforstående. Kanskje du rett og slett sliter litt med flinkpike-syndromet.. Du vet, sånne jenter (som meg også for øvrig), som skal klare alt. Få gode karakterer på skolen, gjøre det godt på jobben, være den perfekte kjæresten, mestre vanskelige oppgaver, jobbe overtid når det trengs o.l. Det er ofte de samme som stiller opp når det behøves på jobb eller for venner eller hva det måtte være. Kanskje du rett og slett skal si litt nei du også? Eller skriv ned en liste over alt som er bra i livet ditt og heng den på kjøleskapet! Nå kjenner jeg deg ikke da, så mulig dette ikke funker for deg i hele tatt, men uansett, så ønsker jeg deg lykke til.

Skjult ID med pseudonym firkløver to. 29 sep. 12:04

Ta kontakt med fastlegen din! Skilsmisse er en livskrise. Du trenger tid til å fokusere på deg selv, og veien videre. Når det er sagt; Vær sosial, kom deg ut i frisk luft, snakk med noen du stoler på, gråt, vær sint, le...
Ta deg tid til å sørge, for deretter å reise deg opp igjen:)
Livet kommer til å kjennes fint igjen, garantert!

God klem til deg!

(mann 37 år fra Akershus) to. 29 sep. 12:10 Privat melding

Man skal nå være forsiktig med å legge diagnoser og slikt ut i løse luften. Men feks en depresjon er jo en mulighet her ser jeg. Vil sterkt anbefale deg en lang prat med legen din. Og om så tilfellet er at du er deprimert så støtter jeg det med trening. Det frigir naturens egne og beste lykkepillerus. Endorfiner..

(kvinne 32 år fra Rogaland) to. 29 sep. 12:17 Privat melding

Tenkte med en gang depresjon men som sagt over man kan aldri være sikker før man får en evnt diagnose. Viktigste er vel å få snakket med noen om det, slik at du ikke stenger alt inne og lar det sakte men sikker balle på seg enda mer. Snakke enten med nære venner, noen du føler du kan åpne deg til, legen eller familie? Prøve å være ute i aktivitet eller finne på noe i stede for å bare stenge seg inne :/ Ta deg til å sørge litt også men, så kommer du sakte men sikker på ''rett'' vei igjen :)

Kjempe god klem :)

Skjult ID med pseudonym onebyone to. 29 sep. 12:18

Dette er egentlig alt for alvorlig til å skulle debatteres over sukkerforumet, og selv om du sikkert kan få noen ok tilbakemeldinger her så må du oppsøke hjelp hos noen. Det virker å være en vegring for å oppsøke profesjonell hjelp sånn generelt, og det er jo egentlig bare tull. Fastlegen er et godt utgangspunkt, og det venninner og gode kamerater ikke kan hjelpe deg med finnes det psykologer for. Alle går ned i bølgedaler av og til, noen ganger dypere enn normalt, og av og til trenger man hjelp for å karre seg opp igjen.

Forhåpentligvis har du en forståelsesfull sjef som skjønner at du sliter, tror du trenger en real time-out for å få tankene i orden igjen?

Skjult ID med pseudonym VoksenMann to. 29 sep. 13:14

Huff. Sender deg en dose forståelse og virtuell medfølelse. Søk hjelp hos familie og venner så fort som mulig. Få henvisning til psykolog fra legen din. Håper det ordner seg for deg.

(mann 34 år fra Oslo) to. 29 sep. 13:26 Privat melding

Støtter VoksenMann sitt innlegg her.

Skjult ID med pseudonym SvenÅke to. 29 sep. 14:51

Lurer på hvorfor folk automatisk tror at TS er kvinne. Dette skjer menn og.

(kvinne 35 år fra Oslo) to. 29 sep. 14:59 Privat melding

Mange gode råd her.. Men uansett, ikke hold noe inne. La det gå sin gang. Du er nede i en dump.. den er som kvikksand, men du vil greie å hale deg opp igjen.

(mann 37 år fra Akershus) to. 29 sep. 14:59 Privat melding

Jo. MENN har slike sammenbrudd. Og om MENN har sånne og IKKE prater om det så ender det med selvmord i over 25% av tilfellene.
Trust me.

Skjult ID med pseudonym xx to. 29 sep. 15:18

Takk for gode råd og omtanke...alle kan nok få slike "sammenbrudd", men for min del..jeg er jente.

Sannheten er at jeg ikke har lyst å prate om det til mine nærmeste...jeg er jo den blide, morsomme og hjelpsomme. Har alt, ville skille meg, kjøpte huset jeg hadde lyst på, fikk jobben jeg ønsket osv..Med andre ord, føler jeg at jeg har da strengt tatt ingenting å syte over...andre får kreft, mister en av sine nærmeste og andre alvorlige ting...og her sitter jeg og vet igrunn ikke hvorfor jeg er nedfor engang...
Huff, kjenner meg bare så utrolig sliten og gledesløs. Også klarer jeg ikke å stoppe å gråte...

(mann 37 år fra Akershus) to. 29 sep. 15:26 Privat melding

@xx Er der du tar feil. Selv om du har valgt mye av dette feil så har det utviklet seg noe galt oppi dette. Og jeg vil anta at du har jobbet for hardt uten å ta deg litt tid til å nyte. Jeg vil fremdeles anbefale deg å prate med en lege. Venner kan det fort bli misforståelser og irritasjon hos. Så om det er så galt som du gir utrykk for er det mange der ute som er profesjonelle på dette. Evt kan du ringe mental helses hjelpetelefon på 116 123. De vet masse.

Skjult ID med pseudonym LeNom... to. 29 sep. 15:40

SvenÅke : Respekt.

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 29 sep. 16:43

Hei @xx
Jeg skjønner at dette kan virke skremmende på deg.
Et av de mest relevante tipsene jeg kan komme med når det gjelder å komme seg på beina igjen, er at du trenger å akseptere og erkjenne situasjonen. (Altså at du "er nede" en runde)
På meg virker det som om du er helt sunn, og får en naturlig reaksjon på siste års hendelser. Og det kan selvsagt virke voldsomt når det skyller inn på den måten du beskriver.
Jeg tror ikke på QuickFix, og vil derfor ikke anbefale hverken det ene eller det andre av sosiale aktiviteter for å "glemme"...eller for å snu fokuset. Jeg tror fokus på DEG SELV er akkurat det du trenger nå, og jeg tror det er viktig at du får hjelp til å finne ut Hva som skjer, Hvorfor...og Hvordan du skal håndtere dette. :-)

*Utover det har jeg endel tanker rundt og erfaring med slike prosesser, men opplever at forumet er feil kanal. :-)*

Skjult ID med pseudonym LeNom... to. 29 sep. 17:38

Imponert over hvor mange kloke og gode mennesker som finnes bak noen av nickene her.

Skjult ID med pseudonym xx to. 29 sep. 17:54

Igjen takk for gode og kloke ord!! Setter faktisk pris på det, selv om det får meg til å grine enda mer....

Har nå fått sovet et par timer, trodde jeg følte meg bedre, men pang!!, så var det på'n igjen.
Fikk noen telefoner fra jobben bla fra min sjef og en god kolega. Mer gråting, akkurst nå har jeg dystre tanker om at jeg faktisk ikke klarer jobben min engang...sa til min sjef at jeg må gå noen runder med meg selv, kanskje jeg rett og slett ikke passer/klarer jobben min. Syntes jeg yter max hele tiden, men aldri strekker helt til..hverken på jobb eller på hjemmebane...

Huff, depressiv lesning for dere dette her, men så deilig å få ut litt triste tanker til ukjente, som hverken kjenner meg eller har noe som helst forventning til meg..

Takk for at dere orker!!!

(mann 50 år fra Oslo) to. 29 sep. 18:15 Privat melding

Jeg ser mange som anbefaler fastlege, psykolog, og andre fagpersoner. Sier meg ikke uenig i dette, men jeg har alltid gått etter grunnen for problemet og så prøve å gjøre noe med det. Du vet best hvor det trykker.
Er det jobben?
Er det det nye huset som tar altfor mye av din tid eller koster det for mye?
Er det mangel av venner?

Viktig å tenke nøye gjennom hva det egentlig er som gjør deg nedfor. Mitt råd er i hvert fall å ha søkelyset på dette i stedet for å få diagnosen "Depresjon" og påfølgende pillebruk av ymse slag for å gjøre deg i bedre humør.

(mann 37 år fra Akershus) to. 29 sep. 18:22 Privat melding

@xx Men seriøst. For din egen del. Oppsøk hjelp. Ring den hjelpelinja.
Og hva nå enn du gjør. Ikke ta valg som å si opp jobben din nå. Nå er du syk. Og trenger pleie føre du kan vurdere slikt.

(mann 37 år fra Akershus) to. 29 sep. 18:26 Privat melding

@elfrodo Og om det nå er en depresjon. Og hu tar mange dumme valg i denne tilstanden. Hvordan tror du utviklingen blir? Nei. Ikke alt kureres med medisiner. Men det å prate med fagfolk er mye bedre enn å ta avgjørelser her inne. Det er ikke noe jeg tror. Det er noe jeg vet.

Skjult ID med pseudonym Elfrodo to. 29 sep. 18:31

Svenåke

Våre innlegg vil alltid være preget av egne erfaringer og opplevelser. Nå har TS fått en rekke svar så får henne forsøke å ta sine valg på sine premisser. Mitt innlegg er hva som har funket/funker for meg og kun et råd i denne retning.

(mann 37 år fra Akershus) to. 29 sep. 18:33 Privat melding

@elfrodo Akkurat av den grunn jeg sa som jeg gjorde.

Skjult ID med pseudonym LeNom... to. 29 sep. 18:43

...det blir nesten litt som et ekko, dette... men SvenÅke gir veldig fornuftige, seriøse og respektfulle svar i denne tråden her, etter mitt syn. Vel verdt å lytte til.

TS : Uten å vite så mye om det, så synes jeg kanskje ikke du skulle snakke så mye med sjefen din om du at du "føler du ikke klarer jobben", nå. Som SvenÅke sier, finn en fagperson eller venn å snakke med, det tror jeg er et godt råd. Det handler også ltt om hvilke roller og forutsetninger de forskjellige samtaleparnterne har. Sjefen din har en helt annen rolle her, enn f.eks. en rådgiver, psykolog, lege eller venn.

Skjult ID med pseudonym Z to. 29 sep. 18:44

Synes det er mange fine svar til TS her, og det er fint å se at mange bryr seg med å være seriøs og velmenende!
TS ber oss om tips. Derfor er det helt naturlig at alle kommer med tips utfra sitt ståsted og sin situasjon.

Det er altså ikke så viktig at vi argumenterer mot hverandre eller blir enige slik jeg ser det :-)

Skjult ID med pseudonym Hobbylegen to. 29 sep. 18:50

LeNom er inne på noe vesentig, forsiktig med å bruke din sjef som pedagog,
det KAN gå mot deg senere og ikke alle sjefer er skolert for å vite hva de bør og hva de ikke skal, eller har lov til.

Dette er riktignok en kombinasjon av et samlivsbrudd og bytte av arbeids-sted og du har problemer.

Hadde du hatt problemer med spill, eller alkohol, hadde din ledelse hatt FORBUD mot å kontakte deg eller snakke om problemet, da hadde din lege(evt verneombud) loset deg til rette instans.

Om du ser likheten.. Mye er regulert i Arbeidsavtaler for å beskytte arbeids-takere. Bare et velment råd.

Håper du takler dine problemer og får gjordt noe med de uansett hva du velger å gjøre.

Forøvrig mye fornuftige råd over her. Om det er noen trøst vil det nesten alltid bli bedre etter en tid.

(mann 32 år fra Akershus) to. 29 sep. 19:31 Privat melding

TS:

Å yte max hele tiden er nok ikke bra. Slapp av litt, selv om det kanskje ikke er så lett :)

Må innrømme at jeg har veldig lite peiling på sammenbrudd men å få god hjelp tidlig høres fornuftig ut.

Skjult ID med pseudonym be-my-Man to. 29 sep. 20:03

xx

Det gjør vondt å lese innlegget ditt, puuh.
Husker engang da jeg var barn har opplevd sammenbrudd av mor til venninna mi. Hun knakt også sammen for bagatell og har begynt å gråte og gråte og gråte....
Hun reagerte ikke på våre spm, hun var fraværende, helt tom og så fjern og dyp inn i tristheten sin. Vi ristet i henne, ingen reaksjon. Det var skremmende og uforståelig for oss barn den gangen. Heldigvis det var en nabodame som var sykepleier, hun hjalp oss og ringt legevakta. Så ble mor til venninna mi innlagt på psykiatri i noen dager, men hadde en lang terapi deretter. Husker hun var ca et år sykemeldt fra jobb.

Du må ikke vente at det kommer så langt .Ta de signalene du hadde i dag alvorlig.Du bør oppsøke fastlegen din.
Ellers snakk om det med folk som står deg nær. Du vil se etterhvert klarer du å mobilisere alle dine positive krefter, men det tar tid. Prøv å glede deg over småting. Gjør noe godt for deg selv eller andre, bak noe godt. De små gleder skal gi deg kraft, du blir nok overrasket over deg selv.

Gode klemmer :)

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 29 sep. 23:09

Kun en tanke herfra...som en kommentar til @LeNoms innlegg 19.00...

"Tenkende og oppegående kvinne" er ofte en merkelapp som er nok til at man ikke tillater seg å kjenne på svakhet. Eller erkjenne svakhet. Eller i det hele tatt våge å vise svakhet.
*Hva nå svakhet er, da...det er jo en definisjon i seg selv...?!?*
Anyway - jeg tror den dørstokkmila kan være å innmari vanskelig av flere grunner. Og en av dem er akkurat denne at man stadig får tilbakemeldinger på å være "tenkende og oppegående". Da fikser man jo...ALT?
;-)

*Dagens sterke kvinns...a.s.o.*

Skjult ID med pseudonym Sølv to. 29 sep. 23:39

Oii... Her kjente jeg meg igjen gitt.
Uten å gå videre inn på hvorfor, kan jeg vel si at trening, MYE jobb, og alt for lite mat ble kuren min en periode etter en skikkelig nedtur. Selv om jeg neppe vil anbefale den til andre! MEN - jeg tok mot til meg, gikk til fastlegen og fikk psykologhjelp. Jeg er en utålmodig sjel, så jeg synes "behandlinga" går tregt, men det HAR skjedd noe med meg, selv om jeg har langt igjen.
Depresjon - er diagnosen.
Jeg stiller også (som TS) høye krav til meg selv i jobben, og føler tidvis at jobben ikke går rundt om jeg er borte. Kall det tvangstanke eller hva du nå vil, men jeg bestemmer selv - enda..
PS: jeg er ikke jente.

Skjult ID med pseudonym xx to. 29 sep. 23:57

Når jeg leser over alle innleggene her, får jeg en følelse av at det er flere enn meg som enten har slitt eller sliter litt enda...
Flink pike syndromet er vel noe jeg kan kjenne meg igjen i...men en enda værre ting for meg er vel i grunn at verden faktisk går videre uten meg...strengt tatt!! ...., syntes det er en vond følelse..Barne klarer seg fint, trives godt sammen med pappaen sin, jobben har mange dyktige, venner har også andre venner osv....

Har i løpet av kvelden hatt mange gode samtaler, både med jobb og venner. Har en venninne som jobber som rådgiver, og hun har hjulpet meg å sette ting i litt perspektiv..stille de riktige spørsmålene...har vært ganske utmattende, men har ihvertfall sluttet å gråte..hvertfall for en stund..

Skjult ID med pseudonym kameleonen to. 29 sep. 23:58

xx
Høres ut som kroppen din har sagt ifra at nok er nok. Og det hørtes ut som det var på tide?
Lytt til den! :-)
Om det er depresjon eller stress eller hva som helst annet, har ikke så stor betydning(min mening).
Folk opplever det ulikt og behøver ulike metoder for å få hjelp.
Finn ut hva som er riktig for deg.
Hvis du føler deg klar til å oppsøke hjelp, ville jeg gjort det.
Tips: Hold litt igjen når det gjelder jobben, vær sikker på at du ikke sier noe du angrer senere.
Det er ingen god følelse å åpne seg for feil personer som ikke takler å høre det du har å si.
Lykke til :-)