Alle innlegg Sukkerforum

Sosial angst

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 15:31

Jeg har en livslang sosial angst som jeg tviler på at jeg blir kvitt. Det er naturlig nok hovedårsaken til at jeg er singel, og har sine utfordringer når det gjelder å finne seg en kjæreste.

Først må jeg finne ei som godtar mitt "handicap", både i forhold til at når det er mye å velge mellom, så velger man ikke det som er defekt, og fordi de aller fleste kvinner søker etter en som er sosial og selvsikker, også de som selv er usosiale og har lav selvsikkerhet. For en kvinne er ikke dette noen stor hindring, for en mann er det et fjell som må overvinnes, siden vi skal ta initiativet, og være den "sterke".

Taktikken min er å holde dette skjult, selv om jeg ikke legger skjul på at jeg ikke er verdens mest sosiale. Følelsen av ensomhet er slipt bort for mange år siden. Men da kommer følelsen av at jeg kommer til å bli avslørt.

Er det andre her som føler det på samme måten, og som vil fortelle hvordan de takler dette sammen med dating? Er nettdating lurt eller ikke så lurt med en slik lidelse?

Og er det noen "normale" damer som har noen synspunkter på usikre og usosiale menn? Er det noen av dere som har erfaring med dette, og kunne du valgt det samme igjen? Politisk korrekte trøstesvar vil ikke hjelpe meg stort, dessverre.

(mann 36 år fra Østfold) on. 26 okt. 15:34 Privat melding

Eksponeringsterapi?

Skjult ID med pseudonym harventa on. 26 okt. 15:39

Jeg har erfaring med å date noen som ikke tørr å gå på date...to stykker faktisk som driver og melder avbud sånn ca. 1 time før daten...dette tar på... men når jeg vet at det er det som er problemet og ikke at de har noe i mot meg som person...da ser jeg jo litt mellom fingrene...men jeg inrømmer at det er tung og trist og ja ... rett og slett frustrerende. Før jeg skjønte at det var angst og lavt selvbilde så ble jeg ganske sur ja og såret.

Skjult ID med pseudonym mann on. 26 okt. 15:43

Vet hvordan du har det. Kan skrive mer om det senere, det jeg kan si ut fra mine erfaringer er at det å oppnå kontakt med noen er lettere via nettdating slik som sukker, men det å fysisk skulle møte dem (selve date-situasjonen) er minst like tøft eller til og med tøffere. Så nettdating er ingen smertefri snarvei sånn sett.

Terapi er vel og bra, men da må du ta det med psykolog så det blir litt kontrollerte rammer og mål rundt det.

(mann 32 år fra Oslo) on. 26 okt. 15:44 Privat melding

Men har en noe å gi til andre mennesker da? om en er fylt med angst over helt uforståelige ting og ikke kan gi av seg selv i sosiale og felleskaplige situasjoner?

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 15:47

KongKebab

Har vel vært innom de fleste terapiformer, eksponering, kognitiv, psykoanalyse, medisinering. Jeg er vel middels fungerende, og har hatt stor nytte av terapi, men det er en del som bare ikke lar seg behandle bort, virker det som. Men eksponering er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig føler jeg.

harventa

Skjønner godt at du synes dette er tungt og frustrerende. Selv avlyser jeg ikke noe jeg har forpliktet meg til, men kan fort bli stille hvis det er flere tilstede i en gruppe, noe som friker ut enkelte mennesker. Hvordan reagerer du på slikt? Hvis du har noen erfaring med dette da.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 15:54

mann

Ja, det er vel det jeg gruer meg mest til. Kan fint skrive med folk, men å møte dem IRL blir nok mye verre.
Håper på mere terapi, men siden det tar lengre tid enn staten har bestemt, så må jeg vente en god stund på neste terapi-bolk.

JimJimJ

Det er jo spørsmålet, men ja, selvsagt har en noe å gi andre mennesker, men kanskje ikke like mye, og på foretrukne måte. Jeg er kunnskapsrik og forholdsvis intelligent, og pleier å få de fleste til å le, når jeg føler meg trygg på dem. Men, som sagt, er jo ikke sosial, så jeg burde vel søke meg inn mot noen som føler det på samme måte. Da innskrenkes utvalget en del føler jeg.

(mann 36 år fra Østfold) on. 26 okt. 15:55 Privat melding

JimJim: Selv om man en irrasjonell angst som hindrer en i å gi av segselv i sosiale sammenhenger, er det jo ikke dermed sagt at man ikke har noe å gi. Men klart, mottakeren som står der og ikke får en damn shit merker jo ikke noe til det noen har å gi, hvis det ikke blir gitt, sånn i praksis.

(mann 32 år fra Oslo) on. 26 okt. 16:01 Privat melding

@Pysa - Jeg hører endel på Joe Rogan sin Podcast, der har de ofte karer innom som forteller om hvordan de ble kvitt sin angst.
Men hvorfor har du angst om du er intelligent, det er jo bare for deg å snakke folk trillrundt om du vil, ned med alkoholen og frem med smilet etter en god økt på treningstudio etterfulgt av badstu, så kan du se angsten kan kysse deg bak.
Anbefaler Dubliners om du bor i Oslo, svært mange drar dit alene for å preike med folk, koselig sted.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 16:09

Hehehe, takker for gode råd, JimJimJ, og jeg skulle så gjerne ønske at dette var alt som skulle til. Skal sjekke ut Joe Rogan, har vært borti noe av ham før, men ikke i sammenheng med angst.

Er nok like mange smarte som mindre smarte folk som har angst, det er kompliserte mekanismer som ligger bak, som virker inn på tanker, konsentrasjonsevner, kroppslige symptomer som hjertebank og skjelvning, selvsensurering, hjerneteppe osv, osv.

(mann 32 år fra Oslo) on. 26 okt. 16:11 Privat melding

Hva om jeg holder deg fast og heller vodka ned i truten på deg og kaster deg inn på et utested? hehe

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 16:15

Joda, funker det. Men lite sosialt akseptert å være drita på vodka sånn til daglig. Og det er sånn til daglig jeg trenger tryggheten.
Har jo danset som en gærning og vært omringet av damer på fylla til tider, men det er ekstremt pinlig dagen etter, særlig når du våkner opp med noen som trodde de hadde med en helt annen fyr hjem, kvelden før. Og fylleangsten gjør det ikke lettere.

Skjult ID med pseudonym mann on. 26 okt. 16:19

Dummeste rådet du kan gi er selvmedisinering med alkohol, det er slik du skaper alkoholikere. Forøvrig har intelligensnivået ingenting å si for hvordan en plages av sånne ting.

Skjult ID med pseudonym be-my-Man on. 26 okt. 16:27

Hva er det som gjør at du har slik en enormt dårlig selvtillit?

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 16:31

Det var bare humoristisk ment fra JimJimJs side, men du har selvsagt helt rett, mann. Selvmedisinering skaper bare større problemer. Jeg får noen beroligende jeg kan ta ved ekstra stort behov, og selv disse liker jeg ikke å ta.
Og det med å drikke og gå på byen, er ikke et alternativ lenger for meg. Både på grunn av alder, og det jeg skrev ovenfor om at jeg bare utsetter den uungåelige pinligheten til dagen etter. Da er den i tillegg dobbelt så stor.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 16:36

be-my-Man

Det er flere grunner til det. Familiebakgrunn, mobbing, genetiske årsaker, og en selvforsterkende effekt av alt dette som gjør at jeg har tolket verden på en bestemt måte som omgivelsene har respondert på, og kroppen min reagerer i tillegg.

Men for meg er ikke spørsmålet om hvorfor spesielt nyttig, men hvordan jeg kan takle dette,

(mann 45 år fra Oslo) on. 26 okt. 17:15 Privat melding

Har for lite erfaring med og kunnskap om fenomenet sosial angst, så kan egentlig ikke gi noen råd der.
Men på spørsmålet om du har noe å bidra med i et forhold: Hvorfor ikke? Du skriver selv at du er kunnskapsrik, intelligent og lett får folk til å le, noe jeg mener er verdifulle egenskaper å ta med seg i et forhold. Det fins nok av mannfolk som formelig bugner av selvtillit, sosial intelligens og alltid taler høyt og skråsikkert i forsamlinger, for så å gå hjem og behandle damene sine som dritt. Hvor mye er sosial selvsikkerhet DA egentlig verdt forholdet?

Dessuten tror jeg på ofte et bra forhold kan bidra til større sosial sikkerhet i og med at man utfyller og styrker hverandre. Trives selv veldig godt som singel, men merker også at jeg kan bli mer inneslutta og småsær enn de gangene jeg har vært i gode forhold.

Og alkohol eller ikke: Undervurder aldri en skikkelig tur på byen med gutta, hehe!

(kvinne 47 år fra Vestfold) on. 26 okt. 17:18 Privat melding

Du fortalte at du hadde allerede terapi, vet ikke hvor lenge og hvor ofte? Jeg vil ikke spille hobbypsykolog her, det er en alvorlig lidelse du har.
Du må bare ut i verden, eksponer deg selv trinvis. Du kan avtale treff med en venn på en kaffebar f.eks.
Kom gjerne litt tidligere og ta lesestoff med deg mens du venter. Ser litt rundt deg, mange nye fjes, mye liv, folk smiler, prater, venter på noen akkurat som du gjør. Ingen skal tenke det er merkelig at akkurat du sitter alene da, og du er faktisk ikke alene. Du venter på en venn.
Delta på et eller annet kurs....språkkurs, malekurs, fotografikurs meget bra mulighet å være sosial. Etterhvert blir alle bedre kjent med hverandre og atmosfære mer og mer avslappet. Dessutten kan dere alltid snakke om noe som gjelder kurs, hvis det faller ikke lett å finne andre samtaletemaer. Kjøp en stor nydelig sjokolade og del med andre. Det er gøy å dele, så enkelte ting kan knekke koden absolutt.

Livet er en deilig gave , tenk på det....
Se framover :)

(mann 38 år fra Sør-Trøndelag) on. 26 okt. 17:25 Privat melding

Har du vært i kontakt med Mental Helse/Mental Helse Ungdom?

Kjenner selv til organisasjonen gjennom venner/familie og de er utrolig flinke til akkurat det å skape sosiale arenaer og bygge realasjoner, vennskap og sosialt samvær mellom folk - kanskje spesielt personer som har samme utfodringer og kjenner/vet hvordan det er.

Vi snakker helt vanlige folk :)

(mann 43 år fra Akershus) on. 26 okt. 17:35 Privat melding

@Pysa: Hadde jeg vært deg hadde jeg fått sjekket tyroid-nivåene dine. Det er velkjent med sosial angst og til en viss grad også depresjon (begge stammer i såfall fra nesten utbrenthet/utmattelse). En ting er i hvert fall sikkert, og det er at å pese seg selv vil ikke hjelpe noe som helst. Nå vil det ikke hjelpe å bli hjemme heller, men prøv å ikke stress med ting.

Prøv også å komme deg til en psykiater. Psykologer er null verdt i slik sammenheng, men cipralex kan også hjelpe mot sosial angst. Bare pass på at du får hjelp av en lege til dosering.

Så mitt tips til deg:
1. Dra til legen, får henvisning til psykiater og ta samtidig en komplett blodprøve - men spesifiser at du også vil se på fTestosteron, fT4, fT3, TSH, RSH osv.

Lykke til!

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 17:43

HerrFekt

Ja, det er vel derfor jeg meldte meg inn her, fordi jeg føler det er noe jeg også kan bidra med i et forhold. Selv om selvsikkerheten min prøver å overbevise meg om det motsatte. Men sånn i datingsammenheng, så føler jeg at jeg er avhengig av å bli gitt en sjanse, og at det er et potensiale hos meg som ikke nødvendigvis vises første gang jeg treffer noen.
Og kanskje det ikke stemmer, men jeg får inntrykk av at sukkerscenen er ganske cut-throat, og det er overflaten som gir inngangsbilletten man trenger, før man i det hele tatt får sjansen til å vise hvilket potensiale en innehar.
Jeg tror også at et forhold kan være en av nøklene mine for å kvitte meg med den sosiale angsten, men dette er catch 22, siden den sosiale angsten hindrer meg i å komme inn et forhold.

be-my-man

Har gått i mye terapi, på og av i rundt 15 år, men intensivt de siste to årene.
Mange gode tips, og mye av det jobber jeg med. Jobber også kontinuerlig med å bedre de sosiale ferdighetene mine, men har som sagt mistet mye av nysgjerrigheten og interessen for andre mennesker. Men siden jeg en gang hadde den, så dukker den nok opp igjen.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 17:50

MagnusOpus

Nei, har ikke vært i kontakt med dem, men jeg vet de har en avdeling her i byen. Det høres ut som en god idé å oppsøke dem, så takk for tips.

Tiwas

Interessant. En av tingene jeg sliter med er lite energi, så jeg skal spørre legen neste gang. Han liker å ta blodprøver, noe jeg selv er svært lite begeistret for, men regner med at disse hormonene må måles i en egen test?
Ellers går jeg på to typer medikamenter som virker i synergi mot angst og depresjon, men føler det bare er en av flere brikker i puslespillet.

(mann 45 år fra Oslo) on. 26 okt. 17:51 Privat melding

Pysa:
Ser poenget, ikke minst fordi nettdating er såpass spesielt at det kan fremkalle skikkelig nervøsitet selv hos folk UTEN sosial angst.
Har likevel den erfaringen at på selve daten er det den åpne og direkte ærligheten man kommer lengst med, ikke sosialt spill og overfladiskhet, det tror jeg først og fremst spiller en rolle her inne inne nettet (og kanskje på sjekkemarkedet på byen).

(kvinne 35 år fra Buskerud) on. 26 okt. 17:58 Privat melding

Jeg har hatt det for mange år siden, så jeg vet hvordan det er, og det er langt ifra en dans på roser, dessverre.
Det er fryktelig vanskelig, men veldig nødvendig, å utsette seg for det man er redd for.
Er du redd for å ta bussen, så MÅ du ta bussen selv om du er så nervøs at du nesten tisser på deg.
Prøv å se folk i øynene, prat litt med dem. Du trenger ikke bli mester i smalltalk i starten, men poenget er å prøve å gi deg følelsen av at det du opplever som skummelt, ikke er det likevel. Tving deg til å ikke se ned, ikke se bort, smil. Etterhvert erfarer du at det ikke er så skummelt likevel. Om du tenker at andre studerer deg og synes du er rar, så vil du etterhvert oppdage at de fleste har nok med seg selv, og ikke tenker så mye over det negative du (eventuelt) tenker om deg selv.
Gradvis eksponering for det du er redd for, kan etterhvert gjøre at du ser at ting ikke er farlig!
Og tro meg, jeg vet at det er vanskelig. Og det er viktig å gi det tid.
Hvis du samtidig som du eksponerer deg for det du opplever som vanskelig går i samtaleterapi, er det en veldig god kombinasjon! ! Kan man klare seg uten medisiner, er det selvsagt det aller beste, men det må du diskutere med legen din.
Jeg er helt kvitt det, og har nå en supersosial jobb hvor jeg treffer nye mennesker hele tiden, men det krevde en solid innsats!

(mann 43 år fra Akershus) on. 26 okt. 18:02 Privat melding

@Pysa: Da kan det være lurt å sjekke tyroidhormonene dine. Om du er i Oslo er endokrinologene på Pilestredet Park i Oslo ganske flinke - og har relativt kort venteliste. Få uansett en blodprøve hos legen din for å få status før du drar dit. Er det helt på trynet kan legen begynne behandlingen...Det som er kjipt i Norge er at legene ikke sjekker tyroidstatus på pasienter som sliter med depresjon og lite energi - selv om det ikke er noe nytt under solen. I enkelte tilfeller gir tyske leger T3 (det som er selve forbrenningen din) som behandling mot depresjon. Kronisk utmattelsespasienter for også ofte tyroid-behandling.

Det skader ikke å sjekke i hvert fall! :)

Skjult ID med pseudonym Konge on. 26 okt. 18:04

Bra tråd og mange bra innspill. Men er det nå egentlig en sammenheng mellom selvsikkerhet og sosial angst ? Har slitt med det i perioder selv, men det har ikke noe med selvsikkerhet å gjøre. Dessuten er REMA til tider ett skikkelig skummelt sted ;) Flere som nevner det med å være ute blant folk jevnlig, helt klart noe å strekke seg etter, det hjelper godt. Lykke til !

Skjult ID med pseudonym recx on. 26 okt. 18:16

Anbefaler boken "Shyness" av sosialpsykolog Philip Zimbardo. Han er en av de første som virkelig har gjort nøye forskning på dette fenomenet etter Stanford Prison Experiment studiet. Han har også opprettet the Shyness Institute i California (http://www.shyness.com/). Det virker som om du virkelig har prøvd mye og det står det virkelig respekt av. Det mest vanlige er at man trekker seg inn i seg selv ved en slik lidelse og starter med rusmidler. Jeg beundrer din pågangsvilje til å knuse det som har blitt påført deg av oppveksvilkår og mobbing etc. Kanskje du trenger å høre om nåden? I den sammenheng vil jeg anbefale boken "The road less travelled" av Psykriatiker Scott Peck. Tror denne boken også kan lastes ned gratis på isohunt.com

Lykke til mann! Heier på deg :)

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 18:33

HerrFekt

Ja, tror du har rett i det. Men jeg sliter fortsatt litt med balansen mellom hva jeg skal skrive i profilen og i meldinger for å få et ben innenfor, og hvor mye jeg skal "forberede" potensielle interessenter på hva som kan møte dem på en date. Men følelsen av å kunne bli "avslørt" er ofte til stede hos de som lider av sosial angst, siden de egentlig aldri helt tør å slippe masken, ihvertfall ikke før man er helt trygge på den de snakker med. Men sosiale spill, og utstrakt rollespilling vil jo før eller siden gjennomskues.

-Cielo-

Veldig enig i det du skriver, og mye av dette har jeg jobbet med og blitt kvitt. Ikke noe problem å sitte på restaurant eller ta bussen og slike ting lenger, men fortsatt er jeg elendig på small-talk med folk jeg ikke kjenner, og får hetta når jeg må snakke med ukjente folk som går ut av rollen sin, som kassadame, bussjåfør osv, og bare er et annet menneske som er nysgjerrig og har lyst til å snakke med meg.
Men det er godt å høre at du har kommet over det, jeg tror jeg vil det også, ihvertfall slik at jeg når et akseptabelt nivå, men det tar så fryktelig lang tid, og er så inngrodd hos meg.

Tiwas

Takk igjen for tips. Er ganske ofte i Oslo, så hvis de er flinke og har korte ventelister der, så er det absolutt aktuelt. Får se hva en evnt. blodprøve sier. Vi henger jo litt etter her i Norge, det skal helst ha vært utført i årevis i utlandet før vi drister oss til å innføre det i helsevesenet.

Konge

Nja, både og vil jeg si. Du kan selvsagt ha dårlig selvsikkerhet uten å ha sosial angst, og sikkert sosial angst uten nødvendigvis å ha liten selvsikkerhet også. Men når man føler at man ofte mislykkes med det sosiale, så vil nok selvsikkerheten vanligvis dale i takt med dette.

(mann 45 år fra Oslo) on. 26 okt. 18:39 Privat melding

Hehe, hodebry med hva man skriver i profiltekst og meldinger er jo et universelt problem, da. Bare å kaste seg i det der og se hva som funker og ikke funker. Og angående det å bli avslørt kontra det å holde maska: En god venn sa engang til meg: "Det beste du kan gjøre hvis du tråkker i baret er å blåse det opp og gjøre det enda større." Selvfølgelig en spissformulering, men jeg ser poenget hans. Handler ofte om å slappe mer av ved å ta seg selv mindre høytidelig. Veit det blir litt på sida av det du sliter med, men syntes det var verd å nevne det.
Men nå må jeg fly, orkesteret venter.

Lykke til uansett!

Skjult ID med pseudonym Konge on. 26 okt. 18:55

@pysa
En venn av meg som slet med å være skikkelig sjenert i mange år og derfor ble sittende taus på alle møter etc, fant ut att alt han egentlig trengte gjøre når han kom inn i ett rom med ukjente var å si "Hei" med en gang, så ble han sett, møtt og alt var i gang. Enkelt og greit og fungerte godt.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 19:00

recx

Takker for tips. Har jo vært mye borti Zimbardo, men ikke når det gjelder shyness, underlig nok. Men det kan være en god idé å sjekke.
Jeg ser hvordan rusmidler kan gjøre situasjonen mye verre, selv om det gir en midlertidig lindring. For min del så vil jeg ha en varig og bærekraftig løsning, så derfor er jeg veldig var på det med rusmidler. Men jeg skjønner veldig godt hvordan andre som sliter med det samme som meg, tar den retningen istedet. Det er nok mye tilfeldigheter i spill.

HerrFekt

Den balansen er nok universell ja, men jeg føler den er litt vanskeligere for meg når den er så knyttet til person. Men det er muligens et feilsteg, siden jeg forveksler angsten min med min personlighet. Jeg ER jo ikke angsten min. Og vennen din har nok rett, og jeg føler meg mere forberedt på å senke guarden og leke litt mer nå, enn slik jeg var før.
Lykke til med orkesteret!

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 19:02

Konge

Ja, det er en ting jeg er veldig bevisst på. Starte umiddelbart med å snakke eller presentere seg, for jo lenger man sitter taus, jo verre blir det å få sagt noe.

Skjult ID med pseudonym løken on. 26 okt. 19:05

Var sammen med en av ditt kaliber, og han blomstret sammen med meg... en stund... Så ble han "seg selv igjen" og om mulig enda mer vanskelig å komme innpå . Det tok fort slutt. Men så er jeg ekstremt utadvendt og fremstår som en svært selvsikker person med all verdens selvtillit. Jeg har absolutt tro på at du finner en dame som du kan trives sammen med, og som digger deg. Vi har alle våre ticks/svakheter/hemmeligheter, og de vil komme fram før eller siden i nære relasjoner. .. Men- hva så? Jeg mener, hallo- ingen er perfekte. Litt usikker på om jeg ville vært sammen med en "slik" mann igjen. Kommer helt an på ham, mer enn meg.

Skjult ID med pseudonym nortibia on. 26 okt. 19:07

@pysa, har du jobb utenom hjemmet? og eventuelt hvordan fungerer dette? :)

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 19:22

løken

Hvordan møttes dere? Og hvordan oppfattet du ham i begynnelsen?
Jeg skjønner godt at det tok slutt hvis han "visnet" igjen, og dere er svært forskjellige i væremåte. Men jeg søker selv etter ei som er litt lik meg selv i utadventhet og energinivå, fordi jeg trives best med slike mennesker ellers.
Og jeg håper og tror at disse årene med terapi gjør meg mere motstandsdyktig mot "vissenhet".

nortibia

Har ikke jobb. Det er den store hindring nr. 2 i date-selvtilliten min.
Jeg studerte, ble avbrutt av angst og depresjon, tok opp studiene, men måtte avdryte nok en gang. Så nå går jeg på et NAV-opplegg som heter arbeid med bistand, så jeg håper å være i jobb om ikke så lenge. Ellers går det greit å være profesjonell og inneha en rolle, men sliter mere med å omgås kollegaer. Eller, det har vært slik i deltidsjobber og sommerjobber jeg har hatt. Mulig ting har blitt annerledes nå.

Skjult ID med pseudonym mann on. 26 okt. 19:23

Går an å være ærlig om det uten å være direkte utleverende. Du trenger ikke og bør egentlig ikke si rett ut at du har sosial angst til noen du ikke har møtt. Holder å være rolig, litt forsiktig og sjenert, ikke så glad i nattklubber og uteliv. Noe i den stilen der.

Mange som sier at det er et hardt liv med nettdating, men jeg har egenltig bare positive erfaringer. Kanskje det er annerledes for dem som er vant til å klare seg ganske bra på byen og ellers. Jeg hadde min første skikkelige date noensinne jeg ved hjelp av sukker for godt over fire år siden. Den gikk forsåvidt skikkelig dårlig, men jeg inviterte ut, møtte opp og klarte å føre en brukbar samtale med ei jente selv om jeg holdt på å dø av nervøsitet. For meg var det en stor seier, so what om jeg aldri hørte fra henne igjen :)

Sånn for øvrig regner jeg meg selv som noenlunde kurert nå, tatt i betraktning at for 7-8 år siden så krevde det å gå i butikken en times mental forberedelse (samtidig var jeg en brukbart velfungerende student, rart det der). Jeg fullførte en høy utdannelse, eg har en god jobb som krever en god del samhandling, og har lite problemer med å ringe, ta buss, gå i butikken, slå av en prat, være med på sosiale tilstelninger og det meste annet. Det som fortsatt sitter litt igjen er å gå inn i sosiale situasjoner der jeg ikke kjenner noen, eller å skulle ha en samtale på tomannshånd med noen jeg ikke kjenner så godt, med andre ord de typer situasjoner der en kan stifte bekjentskaper. Går jeg inn på en nattklubb eller annet "på byen" vil jeg bare ut igjen (gå på pub med venner går bra). Jeg drikker meg heller aldri full og kommer nok aldri til å gjøre det.

Skjult ID med pseudonym 123 on. 26 okt. 19:28

Jeg føler ikke at jeg har så mye fornuftig å si til deg pysa, annet enn å ønske deg lykke til med oppgavene jeg antar at du fokuserer på hver dag!

Jeg håper du orienterer deg mot mennesker (når du omgås andre) som er dyktige til å gi deg gode og trygge rammer å være i, og flinke til å gi deg ærlige og positive tilbakemeldinger.

Konstruktiv feedback er, slik jeg opplever det, noe alle trenger - og helt grunnleggende for å bygge selvtillit :)

Skjult ID med pseudonym løken on. 26 okt. 19:28

@pysa

Vi møttes på en konferanse. Han satt helt bakerst ved døra og det gjorde jeg også... I begynnelsen var han på en måte litt spennende fordi han virket så mystisk. Jeg så det som en utfordring og dro ham med på en del dates før vi ble "kjærester". Tror nok at jeg så en del potensiale i ham som han selv ikke så, eller nektet å se... Jeg måtte backe ut fordi jeg merket at jeg ble meropptatt av å forandre ham enn å tilpasse meg selv. Den dag i dag er han sammen med ei asiatisk dame som nok har en litt annen fremtoning enn meg...

Skjult ID med pseudonym quickly on. 26 okt. 19:43

Hopper rett inn i tråden.

Eksponeringsterapi er greit nok, men noen ganger er angsten så sterk at man behøver medikamentell behandling en periode. I Norge er det selvsagt fy (man skal ikke besudle sitt legeme med kjemikalier osv.), men for den det gjelder er det kanskje veien forbi et problem.

Takk.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 20:07

mann

Har etterhvert blitt svært komfortabel med å opplyse om at jeg har sosial angst, hvis det er relevant i forhold til hvilke oppgaver jeg kan utføre, eller det er ting jeg gjør som kan virke underlig på folk, men jeg er også veldig klar over at enkelte synes det er ubehagelig å høre, fordi de tror de må reagere med sympati eller støtte. Men dette er bare ment som en praktisk opplysning fra min side.

Og jeg tror du har rett i at det ikke er nødvendig, eller lurt å nevne det eksplisitt i en date-sammenheng, annet enn at jeg ikke begynner å spille en rolle som er dømt til å bli avslørt uansett.

Det er veldig inspirerende å høre om erfaringene dine. Om nettdater, selv om det ikke klaffet første gangen. Og at du ikke ble motløs, men innså at du kom over ei kneip og at det derfor uansett var en seier.
Og ikke minst at du kan leve med angsten, selv om den nå viser seg mer som sjenanse. Du har jo kommet milevis fra der du var uansett.
Også veldig inspirerende at du synes nettdating er positivt, jeg tenker også at det kan være en grei måte å bli kjent på og få vist litt av hvem man er, før man møtes.

123

Takk så mye, har et bedre "kompass" i dag, når det gjelder hvilke mennesker jeg vil ha rundt meg, og konstruktiv feedback er alltid velkomment.

løken

Men det var nok best avgjørelse for dere begge. Godt du innså at det ikke er din oppgave å forandre ham. Ikke alle som skjønner det med en gang.
Forsøker å fremstå som litt mystisk jeg også, men lite hell med det. Jeg fremstår nok mer som en blid og sjenert teddybjørn. Ikke bra for manndomsfølelsen min...

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 20:12

quickly

Ja og nei. Problemet med medikamenter er at de tar symptomene, og kan skjule problemet slik at man ikke får jobbet skikkelig med dem. Men på den andre siden kan de hjelpe deg med å utføre ting som må utføres for å bli bedre, og gjøre det lettere å se løsninger og ikke bare problemer. Men, som sagt så går jeg på to typer antidepressiva, og har beroligende ved ekstra behov. Men det er fortsatt biter som mangler i puslespillet mitt.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 20:18

quickly

Eller ja :-) Jeg er forsåvidt enig med deg. Konsentrasjonen min glapp litt.

Skjult ID med pseudonym quickly on. 26 okt. 20:18

Problemet er ikke at medikamentene tar symptomene. Fordelen med dem er at de fjerner symptomene - de gjør deg "vanlig." Man hemmes ikke lenger av symptomene. Da bryter man ned tidligere barrierer og lærer at visse typer problemer faktisk er borte. Livet leves, heller enn betraktes på avstand.

Å "jobbe med" dette er ikke nødvendigvis en forutsetning for et vellykket utfall av en medikamentell behandling.

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 20:26

quickly

Ja, jeg er enig i det. Men selv valgte jeg å trappe ned på medikamentene da jeg gikk i terapi, fordi jeg fikk mindre å jobbe med. Så for min del så maskerte medisinene noe av det jeg følte det var nyttig å være i kontakt med i en terapisetting.
Men de er ypperlige når man trenger å eksponeres for det man frykter, og bedre sosiale egenskaper osv.

Skjult ID med pseudonym quickly on. 26 okt. 20:28

@Pysa

Jeg forstår hva du mener. Keep on the good work!

Skjult ID med pseudonym Iknow on. 26 okt. 20:50

Jeg har slitt med ditt problem selv i mange år, TS. Men jeg var heldig.
Jeg hadde aldri en stor og problemfyllt grad av sosialangst. Merket det tidlig da jeg fikk store problemer når jeg
var med gode venner på kafeer, shoppingscentre og slikt. Gikk greit hvis det var rolige dager eller hvis det var lite folk, men med en gang kafeen begynte å nærme seg kvart fullt, eller det nærmet seg lunsjtider og scentrene blei fylt av travle mennesker, da fikk jeg store problemer.
Hendte flere ganger jeg endte med å få så angst at jeg bare løp avsted i panikk, eller blei lammet på stedet.
Men så blei jeg mor. Og jeg hadde en flott lege som fikk meg inn til psykiatrien. Og som hjalp meg til jeg fant en psykolog som funket for meg. jeg byttet flere ganger.
Han (psykologen) hadde en egen evne til å få meg til å reflektere over meg selv, til å gi meg lysten til å kjempe.
For problemet mitt var ikke problemet i seg selv, men heller at angsten var større enn kamplysten.
Ett år etterpå begynte jeg på høyskolen (MYE jobbing både alene og med psykologen). Jeg spøy g var het lost i angst hele dagen, bena mine hadde lyst til å springe hjem, men jeg tvang meg gjennom den første dagen.
Turte ikke snakke med noen og hver dag i et halvt år hadde jeg mest lyst til å dra hjem. Da dra hjem delen roet seg, tvang jeg med til å begynne å ha kontakt med klassa, begynte med kun en.
Kort historie; fra å måtte utsette muntlig eksamen pga blei fysisk syk av angsten første året, gikk jeg til å få stående applaus fra hele klassa og stor skryt av mine klassekmerter i en uke etterpå siste året, kun for å ha fullført en fremføring uten å la angsten komme forran meg.

Det jeg prøver å si er; Uansett grunn, uansett hva som utløser en angst for deg, er det som regel en løsning...
Finn den ene personen som hjelper deg å finne motivasjonen. Hold hardt på motivasjonen og jobb i det små. Begynn med museskritt. Du er verdt kampen ut. Du er verdt å finne en som tåler å hjelpe deg å finne veien.
Men viktigst av alt, du må finne selv ut hvordan sloss med angsten. Din måte vil alltid være det beste. Ikke la andre eller deg selv presse deg hardt, for det virker bare mot sin hensikt.

Når det gjelder dating og sosialangst... Har i grunn ett tips... finn ei tøff dame,som tør ta første møtet hjemme hos deg eller hos seg. avtal at hun kan sende bilde av deg til en nær venn, sånn for hennes sikkerhet (det er liksom det, sikkerhet, disse offentlige førstedatene er), så slipper du det offentlige

(kvinne 47 år fra Oslo) on. 26 okt. 21:51 Privat melding

I mine øyne stiger en mann i verdi når han sliter med noe eller enda bedre - har slitt med ett eller annet. Rart? Kanskje. Men ofte er de som vet at de sliter/har slitt med ett eller annet litt rausere mot andre. De ser ikke på andre med like skeptisk blikk. Og det er veldig behagleig og befriende. De er også ofte mindre overflatiske. For hverdagen er ikke en selvfølge. Livet handler ikke først og fremst om kostyme til halloween eller å trene på elexia 3 ganger i uken. Livet handler først og fremst om å være medmennske. Så fokuser heller på hva du kan gi andre som sliter - for jeg vet at du vet at du ikke er alene om ha "ett eller annet". Vend blikket litt bort fra deg selv og se andre tydeligere. Om du kan.

Og husk: Det viktigste er ikke hvor du står. Men i hvilken retning du går!

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 21:57

Iknow

Takk for inspirerende historie.
Det må finnes en løsning, ja. Men jeg sliter med å finne den. Som sagt så er det ting som går veldig bra idag. Klarer meg fint i kjøpesentre, restauranter og butikker, faktisk så bra at mine venner uten angst takler det dårligere enn meg. På den andre siden så klarer jeg fortsatt aldri å slappe helt av med andre mennesker, og har utviklet unnvikende trekk. Forsøker å finne ut om det har blitt en unnvikende personlighetsforstyrrelse ut av den sosiale angsten.

Uansett, derfor vil det nok være mer angstfylt for meg å møtes hjemme hos noen, enn ute. Da blir det lettere for meg å finne en utvei hvis ting skjærer seg. Tror jeg ihvertfall. Og så er det spørsmålet om hvor åpen jeg skal være om angsten min. Jeg heller mere mot å ikke fortelle om det før vi eventuelt dater mere seriøst.

Men jeg gir ikke opp, jeg pisker fastlegen og NAV, og vi prøver nye vinklinger når jeg føler at jeg står på stedet hvil. Jeg har mistet mange nok år av livet mitt til dette nå, og jeg er heldigvis frisk nok til å kjempe. Det er det mange som ikke er, dessverre.

Skjult ID med pseudonym Iknow on. 26 okt. 22:03

TS; Godt å høre du virkelig kjemper i allefall! =) Bare det at du ikke har gitt over for angsten betyr at du er på god vei for å finne en løsning. Dessverre er det bare du og du alene som må finne den, men inspirasjon og motivasjon kan du finner både hos og på andre. =) =)
Stå på, veien din mot "normalitet" er nok kortere enn det ser ut som... husk det er som regel de skjulte stiene som er kortest =) =)

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 22:05

Lilleulv

Skjønner hva du mener. Har man aldri slitt med noe, så er det en dimensjon ved det å være menneske som ikke har blitt opplevd. Så de som har "vært i krigen" blir ofte interessante, empatiske og behagelige mennesker. Men hvis man fortsatt sliter, så kan det bli utfordringer, det er jeg klar over. Så spørs det hvor store utfordringene er, og hvor viktig det er for partneren da, om det er et problem eller ikke.

Og blikket har vært vendt mot andre, men så hadde jeg et behov for å rette det kun mot meg selv en periode, og nå begynner jeg å vende det ut mot andre igjen :-)

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 22:09

Takk for det, Iknow :-)
Har en stødig fart fremover, selv om det går treeegt.
Og jeg leter med lys og lykte etter alle eventuelle skjulte stier, finner noen, og noen leter jeg fortsatt etter.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 26 okt. 22:17

Fint! :-)
Jeg mente ikke at du ikke fra tid til annen skulle vende blikket innover. Sundt det og! Men tror det er viktig å ikke bli " der inne" for lenge av gangen. Mennesker som ikke har tråkket utenfor A-normen en eneste gang og hvis største problem er å velge TV-kanal, har ofte super-enkle løsninger for alle andre:

Hva sier du? Får du deg ikke til å ta opp klærne fra gulvet??? Det er jo bare å ta dem opp fra gulvet, det!

Og visst har de rett. Samtidig så feil.

Skjult ID med pseudonym Iknow on. 26 okt. 22:18

det er sånn det skal gjøres =) Bruk tiden du trenger, og hold (for min del oss oppdatert, så vil jeg stå her og heie på deg i mellomtiden veit du.
Veit selv hvor mye "små" forbedringer kan være. =)
Så derfor; HEIA DEG!!!!!!

Skjult ID med pseudonym Iknow on. 26 okt. 22:21

@Lilleulv; Kloke ord du kommer med!
Forståelse er vanskelig for mange. Mange ler av mange angstformer, og mange stiller seg som uforståelige og latterlig gjør andres fobier...
Noen mennesker bør tenke godt over slikt, for frykt og leve med frykt er ikke noe å kimse av!

Helt ærlig, skulle vært fler med forståelse, som deg lilleulv!

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 26 okt. 22:27

Iknow
Tusen takk... og i like måte! :-) Gjorde godt med noen gode ord akkurat i kveld.

Ser du, Pysa? Nå stiller vi oss opp og heier på deg den ene etter den andre.:-)

Skjult ID med pseudonym Pysa on. 26 okt. 22:33

Dere er veldig søte :-) Og jeg setter stor pris på heiagjenger!

Det er utrolig fint å se engasjement og empati for de som sliter litt, jeg tror forumet har godt av slikt av og til. Det at folk ser at det er mennesker med følelser, som har ulik bagasje bak alle de vakre bildene og vittige profilene.

Og så er jeg glad for å bli tatt i mot slik her inne, mennesker er stort sett gode, og vil hverandre godt. Det er en nyttig ting å huske på innimellom.

Skjult ID med pseudonym HerrFekt on. 26 okt. 22:59

Tenkte bare på en ting:
Sosial angst eller ikke; når jeg leser nedover her så synes jeg du utviser en ærlighet og evne til refleksjon som jeg tror mange kvinner nettopp ser etter hos en partner. Det er faktisk viktig å ta med seg. Og det er en ærlig observasjon og IKKE et politisk korrekt trøstesvar.

Skjult ID med pseudonym mann on. 26 okt. 23:34

Jeg har et tips som jeg har brukt en del som en slags eksponeringsterapi de siste årene, og som har hjulpet meg mye: dra på eventyr. Poenget er å reise et sted, alene (viktig), men slik at du må bli kjent med noen underveis. Første året jeg gjorde dette brukte jeg et selskap som spesialiserer seg på slike turer, G Adventures, men det finnes mange andre lignende operatører også. Det er gruppeturer på 10-12 personer fra hele verden og en leder eller to. Alle stiller på likt grunnlag, og en er rett og slett nødt til å bli kjent med hverandre, og da forsvinner på et vis hele presset. Dette er forøvrig ikke ment som noen singelturer eller sjekketurer, så det er ikke noe sosialt press av den typen heller. Man er bare på opplevelsesreise, alene men sammen med andre likevel.

Jeg tok en nidagers tur på denne måten, vi var folk fra fem nasjoner (jeg var eneste nordmann), menn og kvinner, og aldersspenn på 25-50. Skummelt den første dagen, etter det var det bare velstand. Jeg har reist på litt andre måter etter dette, men prinsippet har vært det samme. Det er forsåvidt ingen garantier for at det fungerer optimalt, men i verste fall får du en opplevelsesrik reise.

En faktor er nødvendigvis hva man har av ressurser og tid, men det finnes måter å gjøre dette på som ikke er så dyre eller tidkrevende.

Når jeg har nevnt disse feriene til bekjente så har de stort sett sagt at de hadde aldri turt. Altfor skummelt å skulle reise uten en kamerat eller to syns de.

Skjult ID med pseudonym Z on. 26 okt. 23:36

Lilleulv: Vil bare si at jeg har tenkt mye på deg den siste tiden, og ville bare sende deg en vennlig tanke!

*klem*

Skjult ID med pseudonym Pysa to. 27 okt. 13:03

HerrFekt

Takk så mye, og ja, det er nok et par egenskaper jeg tror vil bli verdsatt hos en del kvinner. Så spørs det jo selvsagt om mine gode egenskaper trumfer de mindre gode. Men igjen vil jeg anta dette er en universell tvil vi alle føler på.

mann

Jeg har hatt lyst til å reise alene mange ganger, men innser at jeg sannsynligvis ikke ville tatt kontakt med en sjel. Men på en slik gruppereise som du nevner, så får man kontakt uansett, siden alle er i samme båt, kanskje til og med bokstavelig. Det er praktisk sett ikke så lett gjennomførbart nå, men en god idé å ta med videre.

Tusen takk alle sammen, for råd, tanker, omsorg og erfaringer. En helt utilsiktet effekt av tråden er at jeg ble i veldig godt humør av den! Jeg håper virkelig alle her finner den de leter etter, for dere er virkelig vakre mennesker alle sammen!

Skjult ID med pseudonym Enigma to. 27 okt. 14:12

TS:

Først vil jeg si at det er beundringsverdig av deg å fortelle din historie. Det står respekt av det. Du virker å være en mann med mye selvinnsikt, har stor refleksjonsevne og tankekapasitet.

Har du prøvd gruppeterapi?
Kjenner til det og vet flere som har hatt nytte av det. Det må gå gjennom fastlegen din som henviser deg videre. Kjernen er din rolle i denne gruppen, hvordan du fungerer og dynamikken innad. Det er en prosess hele veien, individuelt og som gruppe. Du vil utvikle deg - det samme vil gruppen.
Tanken bak er at man speiler seg i hverandre, kanskje kjenner man seg igjen i noe én eller flere forteller, selv om det kan være helt forskjellige historier, bakgrunn, situasjoner osv. Etter hvert vil du føle deg tryggere, tørre å si fra, om du er uenig med noen, gi innspill, gi ros ... men også tåle å ta imot negative utspill, kommentarer, kritikk osv.

Sosial angst som sådan, eller hva en kaller det, vil tro at de aller fleste av oss har kjent det på kroppen ... en eller annen gang. Det viktigste er at du selv tar tak i det, og jobbe bevisst med det, for det er ingen andre som kan gjøre jobben.

Ønsker deg riktig lykke til med "jobben" og din søken etter den rette for deg! ;-)
Synes Eg ser av Bjørn Eidsvåg er veldig fin og kan gi god trøst.

Eg ser

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå - de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
men eg kan ikkje grina
alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg

(mann 32 år fra Oslo) to. 27 okt. 14:19 Privat melding

Hva om du kjenner mellom beina dine og kjenner på det du har der, lag en slosskamp neste gang noen dytter til deg på t-banen, lev litt, gi litt faen, fuck it!

(kvinne 38 år fra Oslo) to. 27 okt. 16:09 Privat melding

Jeg har også sosial angst. Jeg har hatt det i ca 8/9 år nå. Det jeg synes er aller værst er å gå inn i butikker. Før handlet jeg ikke min egen mat engang for jeg turte ikke gå inn i butikken. hehe, må le av det for jeg er såpass klok at jeg skjønner det er HELT idiotisk, men har man angst så har man angst. Jeg takler dårlig store forsamlinger med mye folk. Svetter som en gris og vil bare hjem. Jeg unngår de værste situasjonene, men prøver å presse meg litt hver dag. Det positive er at det finnes HÅP!! Tro meg for jeg er 80 % bedre i dag enn jeg var før. Eksponering er helt klart et must! Men hold deg unna usunn mat og alkohol. Trening er viktig og få i deg vitaminer. Spesielt viktig at du får i deg B12! Men det aller viktgste er å jobbe med selvbildet ditt. Du må forandre tankemønster. Det tar tid, men lar seg gjøre. Du må tro at du er like mye verd som alle andre. Si det til deg selv vær dag! Ønsker deg lykke til. Ikke gi opp, du BLIR bedre:)

(mann 32 år fra Oslo) to. 27 okt. 18:59 Privat melding

Men en dauer og råtner i jorden uansett hva en gjør, om du alikevel skal daue hvorfor bry seg? naturen gjør absolutt ALT for å bli kvitt deg, fra diabetes til kreft til å bli påkjørt eller drukne, skal en også plage seg selv?

Skjult ID med pseudonym BABE to. 27 okt. 19:03

JimJimJ; håper virkelig du er ironisk og "morsom" nå og ikke virkelig mangler forståelse?
Sikkert ikke min sak, men er det noe jeg virkelig syntes er frekt, er folk som ler av andres prob..
uansett hva prob er...

Skjult ID med pseudonym sans to. 27 okt. 20:29

TS skrev: [...] "Og er det noen "normale" damer som har noen synspunkter på usikre og usosiale menn?
Er det noen av dere som har erfaring med dette, og kunne du valgt det samme igjen?"

Vel..."normal" eller ikke normal...hehe...men jeg har iallfall litt erfaring med å date - og til slutt klare å kapre - en mann med sosial angst! Det var jeg som sjekket opp ham, og han var nervøøøøs, men det årna seg, for å si det sånn...hehe - jeg var superglad, jeg, for HAN ville jeg bare ha! Masse bra og spennende ting ved ham, men jeg forsto jo også etter hvert at han slet med ting. Jeg ville ha ham likevel. Heldigvis for meg så ville han ha meg også. ;)

Jeg var vel på mange måter "den sterke" i det forholdet, pluss at det gikk med maaange runder med å prøve å gi ham litt selvbildeboost. Veldig bra fyr, altså, og supersnill. I tillegg til at han var en særs intelligent fyr.
Kjenner meg likevel på mange måter igjen i det "Løken" skriver her. Jeg ble litt vel opptatt av å "hjelpe" ham, kanskje. Grunnen til at det ble slutt etter nærmere to år, var ikke hans sosial angst, men at vi hadde litt ulike ønsker for framtiden, blant annet angående barn + at det var et avstandsforhold på slutten, noe som ikke funket.
Men kunne ha blitt sammen med en mann med lignende utfordringer igjen, så lenge det er en som har et varmt hjerte og ikke problemer med det seksuelle (nærhetsproblematikk). Blir man forelska, så blir man forelska -
og da prøver man så godt man kan å takle problemer/utfordringer sammen.

Men selv om mange sier at man må elske seg selv før man kan finne en annen å elske osv. - og at man ikke kan satse på at en kjæreste skal gjøre en lykkelig, så tror jeg at det å finne en som forelsker seg i en som den man er, det gir en en kraft til å finne tilbake til alt det man liker med seg selv, som man HAR i seg, men som kanskje har blitt vanskeligere å se selv, i den tiden ting har vært tunge. Noen trenger bare et lite push for å bli lykkelig. :)
Alle og enhver kan jo kjenne seg igjen i det faktum at man blir gladere og mer sprudlende og får "nye krefter" og masse energi når man er forelsket, det lyser opp tilværelsen, og KAN gjøre det lettere å få tatt tak i ting som har vært vanskelige tidligere. Og få TROEN på seg selv igjen. Pluss at man har et menneske der som er glad i en uansett, og som støtter en i tyngre stunder også. <3

(mann 32 år fra Oslo) fr. 28 okt. 09:06 Privat melding

Er det ikke rart at de som vil ha hverandre alltid blir singel, ikke grenser for hvor fantastisk det var og fint det var og hvor mye en ville ha hverandre, men sammen kunne en ikke være..fordi atte det fordi...hehe.

Skjult ID med pseudonym Boble® fr. 28 okt. 13:05

Jeg datet en dame med sosial angst og og forsåvidt ett snev av panikkangst. Ble hun redd så ble hun stiv som en stokk og måtte få god tid til å roe seg ned. Det var ett stort problem for henne, men hun er på bedringens vei nå.

Min måte å håndtere henne på var å utfordre henne litt.. Fortelle henne at i dag skal vi på voss og møte noen av venninnene hennes for eksempel.. Vanlig reaksjon var at hun hylgrein, nektet og la på telefonen. Men det var som regel bare å gi henne litt tid til å tenke seg om. Så ringte hun til meg og fortalte at hun var klar og hadde lyst til å være med allikevel. Leksjonen min var at jeg måtte forberede henne på hva som skjedde en stund i forveien, og helst ringe litt før vi egentlig skulle møtes, slik at hun kunne få tid til å reagere, og å tenke seg om. Det endte alltid opp med at hun var strålende fornøyd når vi kom hjem fordi hun hadde kost seg så mye.

I og med at du har gått til terapi og sånt, så har vel dette blitt foreslått til deg også, så jeg er ikke sikker på om det er noe særlig matnyttig for deg:) Men jeg er litt enig med JimJimJ. Du må bare utfordre deg selv. Kom deg utenfor komforsonene dine. Fokuser på fordelene ved å være sosial kontra å sitte hjemme alene. Få venner til å trekke deg med på ting. Finn ditt domene der du er trygg på deg selv, og prøv og utvide tryggheten videre.

Jenta jeg datet har det forresten bedre nå enn hun har hatt det noen sinne. Har en grei og forståelsesfull kjæreste, hun utfordrer seg selv, og hun godtar at hun har problemer hun må jobbe med;)

Lykke til! :)

(kvinne 46 år fra Oslo) fr. 28 okt. 21:25 Privat melding

Hei du :-)

Utrolig bra at du deler dette med oss andre, det er et skritt i riktig retning, og du ser, du får mange gode tilbakemeldinger, folk bryr seg :-)

Jeg selv har ikke erfaring med angst, men har levd og opplevd nok så jeg kan sette meg inn i situasjonen din. Som Marjen sier, så tar det tid å bli trygg på seg selv, og gode poeng fra henne angående trening og kosthold. Trener du, om så enn bare god spasertur her og der, vil du få fokusen din bort fra deg selv og det som foregår i hodet ditt/følelsene dine og heller fokusere på hva kroppen din gjør, at du kjenner strekken i lårmuskelen når du klatrer over steiner i skogen for eksempel, og jeg selv har opplevd å bli deppa av godteri, faktisk, og jeg er vanligvis en sprudlende og glad person, men i junk food er der stuff som ikke er bra - opplest og vedtatt :-)

En annen ting er at angst er ikke rasjonelt, og da får følelsene makt rett og slett. Visualisering er et veldig mektig middel og ikke minst eksponering. Hjernen vår er en fantastisk maskin og visualiserer du frem en situasjon, f eks at du går i butikken og handler mat og du går igjennom alle fasene; fra du tar på deg klær, går ut hjemmefra, putter nøklene i lomma, går inn i butikken, plukker ting fra hylla, nikker vennlig til den gamle dama som også er ute og handler, går til kassa og smiler til butikkdamen og sier god dag eller hei, betaler og går ut døren med matvarene i posen, og plystrer glad og fornøyd på veien hjem. Legg deg strak ut på sofaen og se for den denne butikkreisen, se den for deg slik en god tur ville vært, gjentar du dette ofte nok og innimellom faktisk går i butikken, vil du etterhvert gjøre nettopp slik du visualiserer. viktig at du tar med deg følelsene i visualiseringen, tenk at du hører fuglene som maser i trærne du går forbi, lyden av en bil som bråstopper på rødt lys, trikken som dundrer forbi, lukten av grønnsakene i butikken, du må føle butikkreisen.

Du behøver ikke bli Mister Don Juan med en gang, lag deg små mål underveis, mestre de situasjonene som du strever med først i det daglige, og bygg på etterhvert. Du har det i deg, stå på og du klarer det! Husk også på at vi alle har våre ting, og folk flest ønsker hverandre godt. Om du minner deg selv på når f eks du står og betaler i kassa på butikken, at butikkdama vil deg godt, og ellers gir deg selv denne følelsen hver gang (og i enhver situasjon du står i med et annet menneske tenk: "han/hun vil meg godt", så skal du se du slapper av med alle etterhvert :

Skjult ID med pseudonym Pulsvanten lø. 29 okt. 01:28

@ JimJimJ - Det virker ikke som om du har evne til å sette deg inn i en annens situasjon, så du burde kanskje ikke uttale deg om at "vi dør og råtner til slutt" (løst sitert) uansett. Noen er utstyrt med en fantastisk oppvekst, gode gener, god helse, intelligens, og rett og slett hele pakka. Andre har biter av "hele pakka", og som oftest virker disse mer interessante for meg. Hvis du har møtt på noen skjær i vannet, så utvikler du modenhet og empati. Hvis du aldri har vært redd for noe så er det vanskelig å sette seg inn i hvordan andre har det.

@ TS - Jeg kan selv være asosial og apatisk til omverdenen. Selv om sosial angst ikke er det som lammer meg, så kan jeg forstå hvor stigmatiserende det kan være. Finn deg en moden og sterk dame, som ikke krever at du skal være en annen eller blir rastløs rundt deg. Det er det eneste tipset jeg kan komme på som ikke allerede er gitt. Lykke til.

<3

Skjult ID med pseudonym Pysa lø. 29 okt. 12:31

Enigma

Takk. Ja, har gått mye i gruppeterapi, og det kan være veldig bra, og veldig dårlig. Er det en sesjon en gang i uka, så blir det fort lite effektivt når man ikke er selvhevdende nok, særlig når det er foreldre i samme gruppa, siden de blir prioritert høyest. Er det flere ganger i uka, så kan det være veldig effektivt, siden man får med gruppedynamikken, og terapien virker som eksponering i seg selv, og som du sier får man flere ulike perspektiv.

Og du har nok rett i at de fleste føler på angst i enkelte sosiale situasjoner, og dette er hjelpsomt for meg å huske på. Selv om det ikke gjør det vanskelig å fungere i hverdagen, og ikke fører til betydelig mistrivsel hos de som ikke har dette som lidelse, så er de fleste av oss litt usikre i møter med ukjente folk, det er ikke bare meg.

Marjen78

Takk, ja det er håp. Og eksponering er absolutt et must, og veldig effektivt. Men det som henger igjen, og som jeg ikke har noen særlig effekt av eksponering på, er det å snakke med folk, bli kjent, være nysgjerrig på andre og ønske kontakt. Jeg vet det ligger i meg et sted, da jeg var liten så var jeg helt ekstremt kontaktsøkende og snakket med alle som ville høre, og elsket å være i sentrum og lagde show. Men i årenes løp så har den delen av meg blitt helt, fullstendig borte.

JimJimJ

Jeg er helt enig med deg, og tro meg, jeg er mere bevisst enn de fleste på at livet tar slutt fortere enn vi tror, og at det ikke er noen GRUNN til å bekymre seg over "småting". Men dette hjelper meg lite, siden min angst kaprer tankene mine og følelsene mine i gitte situasjoner. Du kan kanskje sammenligne det med hvordan du ville tenkt en situasjon der du traff på en rasende bjørn. Du kan tenke at du ville gitt den et slag på nesa, eller forsøkt å stikke ut øynene på den, men i realiteten ville du fått panikk og forsøkt å flykte. Eller du kan sammenligne det med hypnose, der visse situasjoner bringer deg inn i en tilstand som gjør at du absolutt ikke klarer å tenke eller føle det slik du gjorde det utenfor denne situasjonen.

Skjult ID med pseudonym Pysa lø. 29 okt. 12:56

sans

Jeg kan se hvordan det kan fungere, men jeg har dessverre ikke privilegiet hvor utseendet mitt gjør kvinner fast bestemt på å kapre meg ;-) Så jeg må gjøre det på den tradisjonelle måten der jeg får satse på sjarm og overtalelsesevner og sjekke opp ei jeg synes virker spennende.
Men godt å høre at det ikke er en hindring i seg selv for deg da, og at du gjerne kunne funnet en mann med slike problem igjen.
Og ja, jeg trenger å finne noen for å bryte en diger barriere for meg, og jeg tror at en av grunnene til den påfølgende depresjonen min er at jeg ikke føler at jeg har noen verdi, når det ikke er noen som gir meg følelsen av å være nødvendig for dem. Så jeg vil ikke lenger vente til jeg er bra før jeg tenker på forhold, det blir som sagt et catch 22 til slutt.

Boble

Det høres ut som du håndterte angsten hennes på helt riktige måte, og jeg må selvsagt konfrontere angsten min. Men jeg føler det er litt vanskeligere for meg som mann å ha dette problemet, siden det er jeg som skal være frempå, og jeg som skal være den stødige.

Aqueena

Ja, egentlig overrasket over at det ga et slik engasjement og omsorg. Blir glad av slik :-)
Masse gode råd, og trening er noe jeg har utsatt, men seriøst har tenkt til å begynne med snart. Dette med visualisering har jeg ikke jobbet så mye med, men det virker interessant. Skal sette av litt tid og prøve dette ved neste sosiale situasjon.
Jeg har lært meg å sette små delmål, og det fungerer bra. Prøver man å bite over for mye, for raskt, så virker det fort uoverstigelig.
Ellers er jeg opptatt av å smile og møte folk med vennlighet, men av og til så unngår jeg dette, fordi jeg rett og slett ikke takler muligheten for at fremmede mennesker tar kontakt med meg, noe som skjer forbausende ofte. Men jeg har en positiv holdning til folk, og tror de fleste ønsker å være gode.

Pulsvanten

Jeg tror ikke JimJimJ mener det slik, men mange har vanskelig for å sette seg inn i hvordan slike problemer oppleves, og det respekterer jeg. Det er ting jeg også vanskelig kan forestille meg, som hvordan man kan snakke med absolutt alle man møter ;-)
Og jeg er på søken etter denne modne og sterke dama, håper hun er på sukker, eller at jeg møter henne i nærmiljøet, men innser at jeg må lete under hver stein, og være forberedt på å jobbe hardt for å finne henne.

Igjen takk alle sammen!

Skjult ID med pseudonym Enigma lø. 29 okt. 13:17

TS:

Kan bli lite med 2-3 ganger i uka, ser den, ja.
Du virker å ha god selvinnsikt, viser vilje til å komme deg ovenpå og håndtere dette.
Måten du tar til deg alle innspill, ikke minst de mer flåsete ... beviser det.

Alle gode ønsker til deg.
Ha en riktig fin dag! :-)

Skjult ID med pseudonym Iknow sø. 30 okt. 14:05

@pysa; nesten litt synd du er på anonym, for hadde vært fint å kunne taste med deg og sett åssen ting utvikler seg for deg, kanskje til og med være en du kan snakke med om det skulle være behov for det

Skjult ID med pseudonym Pysa sø. 30 okt. 21:45

Enigma

Jeg mente en time, dvs. 1.5 time i uka funket ikke for meg. Vi var vel rundt 8 som deltok, med varierende plager. Og noen tar selvsagt veldig stor plass, mens andre måtte få tildelt tid for å i det hele tatt få sagt noe iløpet av flere uker. Det andre opplegget var tre dager i uka, med gruppeterapi hver gang, og det syntes jeg var veldig effektivt.

Jeg har vel den innstillingen at når folk kommer med lettvinte løsninger, så er det også et forsøk på å hjelpe, men de ser ikke problemstillingen. Og da nytter det ikke å reagere med sinne eller oppgitthet. Da bør man prøve å hjelpe dem med å forstå, og unngå at det dannes fronter.

Ha en fin kveld du også! :-)

Iknow

Det ligger nok fortsatt sterkt i meg å unngå synlighet, og jeg foretrekker anonymiteten foreløpig, ihvertfall når det gjelder temaet for tråden. Men jeg setter veldig stor pris på tilbudet. Jeg dukker nok opp igjen under et annet nick, for jeg liker mye av det dere skriver, men kan jo komme tilbake som Pysa innimellom også ;-) Jeg får se, er ikke helt overbevist om at nettdating er helt riktig for meg med tanke på hvor jeg befinner i livet mitt nå. Burde nok ventet til jeg ihvertfall hadde en jobb.

Ha en fin kveld!

Skjult ID med pseudonym pyse_nr2 ma. 31 okt. 02:42

Her finnes det endel interessante artikler: http://approachanxiety.com/

Har ikke lest alt i denne tråden, men hundretusener av nordmenn sliter med angst og depresjon, spes. enslige og mennesker som har gått gjennom samlivsbrudd.
Så livet for den gjennomsnittlige sukker-bruker er ikke så rosenrødt som profilene gir inntrykk av.

Man er ikke alene og man trenger ikke å skamme seg selv om man sliter.

Skjult ID ma. 31 okt. 08:20

Tror det er mange flere som har sosial angst, enn det vi tror jeg.

(mann 32 år fra Oslo) ma. 31 okt. 09:15 Privat melding

@Pulsvanten - Skal du som anonym moralpoliti angripe meg som person så kan du kontakte meg direkte, jeg respekterer deg ikke siden du er anonym.

@Pysa - Jeg vet akkurat hvordan du har det, du kan gå til alle psykologene, terapigruppene og ta alle medisinene i hele verden men det vil ikke forandre noen ting. Lommeboken din vil bli mindre og en eller annen tulling som kaller seg psykolog vil ha statisk og klinisk laget en rapport på deg og puttet det i et arkiv, gratulerer, du er herved klinifisert som en fil på et ark.
Du må bli mye mer primitiv i tankegangen, tvinge deg selv til å gjøre ting, bli mer agressiv og bruk tid på å utvikle et killerinstinct.
En kan sitte så lenge en vil og snakke om forståelse, utvikling og føle og ta på samtaler, men du må bli sint...tenk på alle gangene noen har behandlet deg urettferdig, brøl, slå deg selv på brystet og lag deg små mål i hverdagen som du skal nå.

Er det ikke jævlig bortkastet at en skal sitte full av angst som en stiv hviting, mens Carlos i Brazil som tjener 600kr uken som taxisjåfør har så mye selvtilitt og bravado og livslykke at han automatisk får alle rundt seg til å føle seg vel og spesiell osv.

(kvinne 47 år fra Oslo) ma. 31 okt. 09:33 Privat melding

Vi setter oss bare mål innenfor rammen av det vi tror er mulig.

Dessverre.

Skjult ID med pseudonym Pysa ma. 31 okt. 17:34

pyse_nr2

Nei jeg antar, eller VET, at vi ikke er alene om dette her inne. Men for mange er det fortsatt tabu å snakke om at man sliter med det sosiale, eller at man sliter med psyken i det hele tatt. Selv er jeg anonym først og fremst fordi jeg ikke ønsker sympati-interesse for profilen min, ei heller å skremme bort eventuelt interesserte, eller lokke til meg interesserte for den saks skyld, ved å være "han sosialangst fyren". Men ellers er jeg helt åpen om det, og ser ingen grunn til å gjøre det til en "skamfull liten hemmelighet". Det vil bare forsterke angsten.

JimJimJ

Jeg ser ikke at pulsvanten angrep deg, eller lekte moralpoliti, men for oss som sliter med ting andre synes er lekende lett, så skjer det ofte at vi ikke møter forståelse. Og for mange er det frustrerende.
Og beklager, men du vet nok ikke akkurat hvordan jeg har det. Og jeg vet ikke akkurat hvordan du har det. Kanskje du har hatt en sjenanse du har overkommet som gjør at du kjenner deg igjen i noe, men dette stikker veldig mye dypere enn dette. Er man sjenert, noe som er veldig vanlig, så er man litt reservert med ukjente mennesker. Har man sosial angst så kan man sitte med sine egne foreldre, familie, venner man har hatt siden barndommen, og være helt taus fordi man ikke vil si noe dumt. Du kan skamrødme hvis en god venn av deg møter overraskende på deg i butikken. Du kan stå i en kø, uten å snakke med noen og du vet ingen legger merke til deg, men allikevel så føler du at du er nær ved å besvime.
Du sjekker i vinduene for å se om naboen er ute, før du våger å gå i postkassa.

Det var der jeg var for ti år siden.

Og hadde det ikke vært for psykologer, så hadde jeg ikke fungert såpass bra som jeg gjør idag. Og jeg ville definitivt ikke vært i live.
Og disse rådene dine, velmente som de er, det er slike ting man prøver på i begynnelsen. Det er så idiotisk å gå rundt å føle slik en gjør, en blir sint på seg selv og på verden, du prøver å gi faen, prøver å være cocky, og si til seg selv at det ikke er noen grunn til å føle seg så redd for filleting. Men det funker bare ikke, det blir ikke bedre, og du blir ubehagelig i tillegg, noe som definitivt ikke skaffer deg flere venner.

Og det er like bortkastet for meg å ha angst, som det er å sammenligne meg med hvordan jeg kunne ha vært. Carlos hadde et annet løp i livet enn meg, annen familie, andre gener, annen kultur, andre venner. Jeg har tenkt dette også, men da kan jeg fort ende opp med å bli bitter, noe som bare skader me

Skjult ID med pseudonym Pysa ma. 31 okt. 17:50

Spongebob1

At du finner en terapeut som passer deg, er ekstremt viktig. Men dessverre lever jeg på et eksistensminimum, og har forsåvidt bare råd til mat, husleie og strøm. Derfor må jeg ta til takke med de jeg blir henvist til. Det er uheldig, men det er jo mange andre som ikke får hjelp i det hele tatt.

Ellers har jeg god oversikt over årsakene til angsten min, både enkelthendelser og store, langvarige mønstre. Men jeg synes ikke det er nyttig eller effektivt å stadig grave opp og undersøke dette. Psykoanalyse er på vei ut av psykiatrien nå. Men kognitiv adferdsterapi, der man ser på tankemønstre og hvordan man tolker seg selv og angstfremkallende situasjoner, sammen med eksponering, har vært det som har hjulpet meg mest.
Og ja, det er viktig å bearbeide tankemønstrene før man hiver seg uti situasjoner, ellers ender man fort opp med å forsterke angsten istedet for å minske den.

Skjult ID med pseudonym Iknow ma. 31 okt. 20:13

@Pysa; hvis du er ukomfortabel med psykologen du har fått tildelt, anbefaler jeg deg å ta det opp med fastlegen din. Jeg gjorde det den gangen og takket være det, fikk jeg etter endel bytter den rette psykologen for meg.
Det kostet meg ikke en krone utover egenandelen...

Skjult ID ma. 31 okt. 20:39

Mist beste tips e å si minst mulig til den du dater....kvinner elsker menn som lytter.

Skjult ID med pseudonym Pysa ma. 31 okt. 22:28

Iknow

Ja, men akkurat nå må jeg vente til jeg får noen terapeut i det hele tatt. Tror det skjer noe snart. Men nyttig det du skriver, får være flinkere fremover.

Skjult ID

Hehe, joda. Men samvær handler jo om å gi og ta. Og jeg er i grunn dritt lei av å bare lytte. Tror mye av min manglende interesse for folk kommer av at jeg har lyttet for mye, og vært for lite deltagelig i samtaler.