Alle innlegg Sukkerforum

Om å være seg selv....

Vis siste innlegg
(mann 48 år fra Østfold) sø. 18 des. 11:46 Privat melding

Jeg så nylig følgende etterlysning på match.com:

"om den jeg søker bør være seg selv. mer sier jeg ikke om det. jeg er meg selv på godt å vondt forstå det den som vill å kan jeg er snill ærlig hjelpsom å ikke minst til å stole på."

Ofte ser man noe lignende - dvs. en oppfordring om å være seg selv.

Så kan man lure på: hvem er man, hvis man ikke er seg selv? Er man noen andre, f.eks. naboen? Det er vel ikke snakk om identitetstyveri her? Har man ufrivillig kommet i skade for å bli en annen enn seg selv?

Kanskje man har idolisert noen i så sterk grad at man har mistet seg selv, og blitt en annen?

Kanskje det er det man tenker på, når man sier at man skal "finne seg selv"?

Og hvorfor drar alle langt bort (som regel) for å "finne seg selv"? Og finner de da seg selv, eller finner de kanskje en annen? Kan man finne seg selv gjennom å finne en annen enn seg selv, eller kommer man da enda lenger bort fra seg selv?

Jeg traff ei jente for en tid tilbake, som seriøst påstod at hun ikke lenger var seg selv, men hun var nå blitt sin mor. Hun hadde en vanskelig fortid, for moren ble innlagt på mentalsykehus da hun var svært ung. Bilder av moren i tvangstrøye hadde festet seg på netthinnen, og det er klart at som 4-5 åring kan slike inntrykk sitte meget dypt. Spesielt da moren forsøke å avslutte livet med å kvele seg selv, noe hun naturligvis ikke klarte. Virkelig en tragisk historie.

Men relasjonen til seg selv, og det å ha et åpent, ærlig og godt forhold til seg selv, er nok viktig.

Det er sannsynligvis ikke alle som hele tiden er seg selv. Man kan komme i konflikt med seg selv, på forskjellig vis, gjennom å benekte eller undertrykke visse ting. Man kan bedra seg selv på forskjellig vis. Man kan misbruke seg selv og plage seg selv, eller glede seg selv og støtte seg selv. Hvordan er din indre dialog med deg selv?

Relasjonen til en selv er kanskje en av de viktigste relasjonene vi har, og som i sin tur danner en mal for relasjoner til andre mennesker. Selvrelasjonen er en slags basisrelasjon, som farger og påvirker alle andre relasjoner.

Har man blitt uenig med seg selv, eller ligger i krig med seg selv, bør man kanskje ta et oppgjør med seg selv. Man kan sette seg ned og snakke ut - med seg selv! Man snakker jo (i tankene) med seg selv hele dagen likevel, så hvorfor ikke snakke ut og få tingene på bordet? Istedet for å gå rundt og være uenig med seg selv, eller kanskje sint på seg selv?

For å kunne bli glad i andre, bør man nok førs

Skjult ID med pseudonym susibabe sø. 18 des. 11:59

Hadde jeg ikke vært meg selv hadde jeg vært noen som er falsk og har ingen ryggrad, uten utdannelse og ambisjoner, noen som lever usunnt , noen som ikke ser lenger enn til egen nesetipp, noen som kan betegnes som festbremse, noen som er flink på ski og liker trønderrock og Vengaboys....

(mann 48 år fra Østfold) sø. 18 des. 12:01 Privat melding

For å kunne bli glad i andre, bør man nok først akseptere og bli glad i seg selv.

Vi kan tenke oss et relasjonsspektrum mellom to ytterpunkter: en selv og alle andre. Tenk deg en horisontal linje der vi har disse to motpolene på hver side: deg selv og fullstendig individualitet på den ene siden, og alle andre og det kollektive på den motsatte siden.

Normalt bør man kanskje bevege seg rundt midten på denne aksen. Dvs. at man har kapasitet til både å se seg selv og å se andre. Både sympatisere og se eg selv, samt empatisere og se andre.

Selvrelasjonen er nok rimelig grunnleggende, men samtidig defineres den i stor grad av relasjonen til andre mennesker. Ingen av oss hadde jo overlevd (for ikke snakke om å bli unnfanget og født) uten andre mennesker. Så relasjonen til andre er like viktig som selvrelasjonen.

Tilbake til denne aksen: her har vi nok en viss dynamikk, dvs. et aktivitetsmønster. Det varierer fra individ til individ, naturligvis. Det største problemet er når vi får et brudd på denne aksen, dvs. det oppstår en konflikt mellom ytterpolene. Dette vil så føre til at man får vansker med å oppholde seg rundt det nøytrale sentrum, der man ser begge sider av saken: både ens egen side og andres side.

Samtidig kan man ikke søke sentrum gjennom ren passivitet eller likegyldighet. En viss dynamikk trenges, og det er bra med kapasitet til å strekke seg litt, både mot seg selv og mot andre.

Før et eventuelt brudd på relasjonsaksen tror jeg det først oppstår en overdreven fokus på en av polene, enten overdreven selvfokus eller overdreven fokus på andre (ut fra egen ide om deres forventninger). Man slites mellom seg selv og andre, inntil et eventuelt brudd oppstår.

Det vil ikke være bra.

En god relasjon til seg selv vil derfor være avhengig av gode relasjoner til andre, og her kommer jo oppvekst, alle tidligere relasjoner osv. inn i bildet.

Relasjoner er spennende men ganske komplekse saker, fordi alle ting har to sider. Man må alltid tenke både på seg selv og på andre, og fokusere på en viss balanse.

Eller hva tror du? Er alt dette så innlysende at det er bortkastet å diskutere det?

(mann 48 år fra Østfold) sø. 18 des. 12:10 Privat melding

@susibabe: hvorfor hadde du vært falsk, slapp og udugelig om du ikke var deg selv? Hva om du - istedet for å være deg selv - hadde adopert verdier og retningslinjer fra en annen person, som f.eks. var sykepleier og meget ambisiøs? Du hadde da kanskje tatt samme utdannelse og blitt like ambisiøs. Mange adopterer andres meninger - f.eks. adopterer 95% av befolkningen sine foreldres religion...

Hvordan kan du da vite at du er deg selv? Mange ungdommer gjør opprør bare for å kunne ta valg som er forskjellige fra sine foreldre, for å få bekreftet at de tar egne valg. For foreldrene ville aldri valgt slik. Men er det riktig? Er man ikke da i hovedsak i opposisjon, og dermed styrt i første rekke av en reaksjon mot andre? Kanskje man da er enda lenger borte fra seg selv enn tidligere....

Skjult ID med pseudonym slayer sø. 18 des. 14:48

en lite digresjon herfra

ble så fucka på en tulling en gang og konfronterte han med at "du har faen meg ikke egne meninger du ! "

han så litt rart på meg og spurte på en slik dum måte som bare en dust kan gjøre " hvem sine meninger har jeg da ? "

Skjult ID med pseudonym slayer sø. 18 des. 14:56

@Svampebob1

fikk meg en god latter og holdt klokelig kjeft : )

(kvinne 38 år fra Sør-Trøndelag) sø. 18 des. 15:15 Privat melding

@TS
Jeg har hatt samtaler med noen få som jeg følte ikke var seg selv. Det var skikkelig slitsomt!
De prøvde å framstå som bedre og annerledes enn de var. For noen kan dette ta litt tid og kreve mye øvelse.

Skjult ID med pseudonym nicko7 sø. 18 des. 16:09

@Lulu: godt poeng!

Jeg tror også vi alle er i stadig forandring/utvikling - så det vil si at om vi klamrer oss til visse personlighetstrekk som vi definerer som "meg selv", så forer man bare opp et ego som er lite annet enn en konstruksjon i vårt eget hode.

Mange sier: "sånn er jeg bare, kan ikke noe for det!"

Man er sannsynligvis langt mer fleksibel enn man tror, men i en usikker verden er det "in" å produsere et ego, som så fungerer som en slags referanse/holdepunkt. Det er mange slike eksempler på at man knytter ting til sin identitet, eks. sin stilling/posisjon.

"Hvem er du?" - "Jeg er advokat/lege/sykepleier/søppeltømmer"... osv osv. Eller "jeg er arbeidsledig", eller "jeg er singel..."

Det er bra å være i utvikling, å stadig lære noe, stadig oppdage nye ting.

De sier at man "lærer så lenge man lever". Vi kan like gjerne si "man lever så lenge man lærer...."