Alle innlegg Sukkerforum

Mobbing - erfaringer på godt og vondt

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym MagnusOpus to. 22 des. 22:07

Dette temaet er kanskje ikke så koslig å tenke på i disse førjulstider, men er likevel et tema som opptar meg ganske mye. Jeg har selv fått erfart hvor utrolig ødeleggende det kan være, og hvor fortvilende det må være som forelder å vite at ens eget barn gjennomgår noe slikt hver dag på skolen.

På den andre siden ser jeg at alle mine beste venner og de som virkelig ser ut til å bry seg er personer som selv har blitt utsatt for slikt. Og at dette gjør de mer empatiske og lettere fanger opp om venner har det vanskelig.

Da jeg var 10 år gammel opplevde jeg at en kammerat, vel og merke ikke en av mine beste venner men en jeg ble kjent med gjennom fritidsaktiviteter, valgte å ta livet av seg selv ved å henge seg på sitt soverom. Husker fremdeles da mamma fikk telefonen og jeg ble spurt om jeg ville komme i begravelsen. Og synet av den lille hvite kista stående fremme i kirka og foreldrene hans på første rad. Fant ut at han hadde blitt mobbet kontinuerlig i 4 år på barneskolen han gikk på. Ingen på skolen hadde tatt det alvorlig nok og gjort noe med det. 4 år etterpå ble de som hadde utøvd mobbingen tatt i å stå og spytte på gravstenen hans under konfirmasjonsundervisningen.....

Selv er jeg møkklei av de silkehanskene man skal ha på når man skal ta tak i de som mobber. Min erfaring er at man har 1-3 som styrer det hele (endel av de er rene sosiopater) mens de har en hel gjeng svake barn som bare dilter etter og gjør det de får beskjed om. Den store gruppa er lett å få ryddet opp i, men erfaringen tilsier at de som styrer er langt mer manipulative, flinkere til å lyve og spille angrende for så å starte på nytt igjen. Ofte er disses foreldre av samme ulla evt nekter de å innse at barna deres er et problem. På tide å hente frem egne skoler for slike problembarn - kanskje det på sikt vil være til deres eget beste også.

Undersøkelser viser jo også at slike som har stått bak mobbing tilsynelatende angrer på det de gjorde senere i livet, men at dette i stor grad går ut på at de føler det ubehagelig at andre vet hva de har gjort og at de er tilknyttet slike handlinger. At det blir noe negativt som gjør at folk ser på de som dårligere mennesker. Empatien og forståelsen ovenfor offrene er i langt større grad fraværende.

(mann 55 år fra Oslo) to. 22 des. 22:11 Privat melding

Takk for at du deler disse viktige tankene med oss. Og jeg er enig i at man ikke skal forstå ihjel mobberne.

Skjult ID med pseudonym sta to. 22 des. 22:12

Veldig enig i det over. Det er også veldig individuellt hvor mye "mobbing" man tåler, noe som ikke tas med i regnestykket. Det andre regner som litt mobbing kan føles veldig mye verre enn det avsender mente.

Og ikke stopper det selv om man blir eldre heller da. Er ikke kun barn som mobber, dette fortsetter selv i voksen alder. Mange voksne som mobber også.

Skjult ID med pseudonym Backflash to. 22 des. 22:14

Du tenker litt sånn bastøy skolehjem og stavne skole?

http://no.wikipedia.org/wiki/Bast%C3%B8y_skolehjem

http://www.kilde nett.no/artikler/2007/1184662184.4

Skjult ID med pseudonym lareya to. 22 des. 22:19

Jeg vet veldig godt hvordan det er å bli mobbet, det ødelegger enormt mye og spesielt selvbilde, hvilken verdi man har som menneske. De som mobber evner ikke å se hvordan de bryter ned et menneske sakte men sikkert gjennom daglige stygge kommentarer.

Og mobbing foregår dessverre både blant barn og voksne!

Skjult ID med pseudonym MagnusOpus to. 22 des. 22:22

sta: absolutt, det er det. men i voksen alder har man et vern innen arbeidsplass og annet som barna på skole ikke har. Ville man akseptert at en voksen person opplevde å få klærne sine ødelagt hver dag? Få kastet skjellsord etter seg daglig? Det ville resultert i en voldsom rettsavgjørelse og bedriften ville måtte stå som ansvarlig om de visste om dette og ikke gjorde noe.

Selv havnet jeg på en måte i kryssilden da klassen begynet å dele seg i de "populære" og mindre som sådann. Jeg nektet å være med å plage andre og endte opp som et mål selv. men likevel annser jeg meg som delvis heldig da jeg var tildels sterk nok til å tåle det, og at jeg så og ser hvordan andre barn får langt værre behandling enn et jeg fikk. Men når man må være konstant paranoid og passe på det man har og eier så ikke noen heller melk i sekken din, kaster den nye lua di i dass, slenger jakken din i en sølepytt. Eller passe på i friminuttene så du ikke får en fotball eller en våt illeluktene svamp dreiset i trynet opptil flere ganger i et uovervåkent øyeblikk. Da blir man sliten og det gjør noe med ens eget selvbilde og selvtillitt.

Jeg vet ikke om noen av dere har sett denne videoen?

http://www.youtube.com/watch?v=TdkNn3Ei-Lg

Skjult ID med pseudonym MagnusOpus to. 22 des. 22:25

Backflash: absolutt ikke. Jeg vet ikke om dette var en flåsete kommentar fra din side eller om du er totalt uenig i mine tanker på området. jeg snakker om tilrettelagt undervisning adskilt fra barn som de kan skade. Man kan ikke redde alle her i verden, men man kan iallefall sikre at de uskyldige blir beskytet fra de som utøver psykisk og fysisk terror. Endel av disse barna er som jeg kan se det sosiopater og vil ha nytte av å lære hvordan de kan ta hensyn til andres følelser før de går ut i det voksne liv. Kanskje foreldre til slike barn får seg en lærepenge også og tar dette alvorlig.

Skjult ID med pseudonym sta to. 22 des. 22:33

Det er mange måter man kan mobbes på, og ikke nødvendigvis på jobb. Det er nok mange som mobbes på jobb uten at noen bryr seg nevneverdig om det. Man må være ganske sterk for å kunne ta tak i dette, da man nok ikke er veldig velkommen på den arbeidsplassen når man først sier fra. Så personlig blir det like tungt som om man er barn.

Mobbing er absolutt tungt som barn ja, og det er ikke mange som bryr seg der heller dessverre. Slik har det vært lenge og vil nok dessverre fortsette. De "sterkestes" rett osv.

Det er nok mange som sliter med den følelsen i videoen ja. Man begynner til slutt å tro på det man får slengt etter seg bare man hører det mange nok ganger.

Skjult ID med pseudonym sta to. 22 des. 22:38

Du har nok veldig rett i det ja Mort, og når man først ser på seg selv som ett offer, er det lett å tiltrekke seg mobbernes oppmerksomhet også som voksen. Dette er nok vanskelig å sette seg inn i for de som ikke mobbes eller plages/tar seg nær av kommentarer og evt har ett nettverk rundt seg.

Skjult ID med pseudonym :( to. 22 des. 22:42

Har selv et barn som ble mobbet i mange år! Måtte få byttet skole. Men - da løste det seg heldigvis! Hans mor er av den sorten som sier fra. Har vært tillitsvalgt i alle mine år som arbeidstaker. Det har kostet - men slett ikke knekket meg!! Hater urettferdighet!! Korridorprat og denslags - er roten til alt ondt!!

Men - som voksen er det enklere å takle slikt som kan knekke selvtilliten! I allefall om en har gode kollegaer som backer en opp!! Barna har ikke nok redskaper og forstand til å vite hvordan de skal angripe saken! Viktig at voksne bryr seg!!

OG ikke minst - foreldre må aldri bli så "blåøyd" at de tenker: "Mitt barn er IKKE en sånn mobber" - det må være noe galt med han/hun andre da.....

Skjult ID med pseudonym MagnusOpus to. 22 des. 22:43

Viktig forskjell er at det er langt enklere å unngå mobbere i voksen alder enn når man blir tvunget til å gå på skolen 5 dager i uka....

Skjult ID med pseudonym sushibabe to. 22 des. 22:47

Min oppfatning av dem som mobber :

Folk med lite selvtilit og kompetanse. De kan aldri stå for sine meninger, de har muligens ingen egne meninger og ingen ryggrad. Alene er de svært svake og udugelige . De trenger noe som gir dem bedre selvfølelse ,de må ha likesinnede, alene kan de ingenting OG de trenger et offer.

De som blir mobbet er som oftest folk som ikke kan smiske og har et dårlig skuespilltalent. Mobbingoffer tror med ærlighet kommer man lengst, og er ofte godtroende.

Og ikke minst en udugelig sjef kan skape et usunt arbeidsmiljø og gi mobbere en god virksomhetsplattform.

Skjult ID med pseudonym :( to. 22 des. 22:48

@MagnusOpus... en er gjerne i arbeid 5 dager i uka og... men - en har gjerne kompetansen som voksen - til å klare å handtere "voksne" mobbere i arbeidslivet... :)

(mann 41 år fra Sør-Trøndelag) to. 22 des. 22:49 Privat melding

Jeg vet hvordan det er å bli mobbet. Ble mobbet i barne og ungdommsårene selv og det har preget meg opp gjennom årene. Vil nok også prege meg resten av livet på godt og vondt. Selvtilliten har nok fått seg en trykk også. De som mobber er vel de som selv har blitt mobbet eller har/er et problem barn.Mobbing er ikke bra og de bør taes tak i,men ikke slåes ihjel.

Skjult ID med pseudonym sta to. 22 des. 22:49

Kanskje enklere å unngå, men ikke noe bedre av den grunn, man må på jobb 5 dager i uken også. Og det er ikke alle som har like gode kollegaer/arbeidsmiljø, det er naivt å tro.

Men ja barn har nok vanskeligere for å beskytte seg mot mobbing. Der ligger vel litt av problemet at det er den som mobbes som må flytte uten at det egentlig skjer noe med mobberne. De lærer jo bare at man blir kvitt ett "problem" gjennom mobbingen.

Hva som er en god løsning det er vel der de sliter, hvordan det skal tas tak i for å løse det. Men foreldrene er vel ett stort hinder ja, "mine barn mobber ikke!".

Skjult ID med pseudonym sta to. 22 des. 22:53

Hvorfor noen mobber kan nok variere mye, noen har kanskje hatt det vanskelig hjemme, noen gjør det for "moro", sikkert mange andre grunner også. Ved å få andre til å føle seg verre føler man seg bedre selv, ikke vet jeg. Sikker forsket på dette også, noen som har noen linker evt?

Skjult ID med pseudonym neptun to. 22 des. 22:53

Min erfaring er at det er to typer mobbere - de ressurssvake og de ressurssterke. Dessverre er det bare de ressurssvake som singles ut. De som kommer fra dårlige vilkår, som gjerne har vært utsatt for både det ene og det andre som barn. Jeg husker jeg hadde to slike i klassen min. Han ene, som senere tok livet sitt, har jeg fått fortalt fra flere at ble utsatt for vold i hjemmet, han andre, som i dag er alkis, vokste opp med en far bak murene. Disse er det mulig å se, og sistnevnte ble til slutt også sendt på en spesialskole.

De ressurssterke, derimot, er det ikke like lett å oppdage. Det er ikke alltid like lett å se noe ut fra bakgrunnen deres, og mobbingen foregår gjerne på et mer subtilt plan. Det er ikke de som kaster snøballer eller dytter folk ned i drikkefontenen, i hvert fall ikke når lærerne ser. Det er snarere det at de er intelligente nok til å vite at de, gjerne ulikt de ressurssvake mobberne, faktisk er populære, og de gjør det de kan for å holde seg der. Det er som regel disse som også ender opp som mobbere i voksen alder. De flyter så å si videre på ungdommens popularitet og benytter seg, mer eller mindre bevisst, av samme metoder.

Det er de ressurssterke mobberne som virkelig er problemet, og som gjerne også blir forbildet for de ressurssvake. Derfor er det nok der støtet bør settes inn. Problemet er at det ikke alltid er like lett. Jeg husker for eksempel en av den typen i parallellklassen min, men med en far som var advokat ville det nok uansett ikke vært så lett for skolen å gjøre noe. Sitter faren din inne, derimot...

Visst er det synd på de ressurssvake mobberne, og det må man forholde seg til når man skal gjøre noe med saken. De ressurssterke, derimot, har jeg ingen respekt for. Dessverre ser det ut til at alt for mange har det.

Skjult ID med pseudonym sta to. 22 des. 22:58

Veldig enig der neptun.

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 22 des. 22:59

Kudos, @neptun.

Skjult ID med pseudonym :( to. 22 des. 23:05

Har ingen respekt for NOEN mobbere jeg... greier ikke finne ETT argument - for å rettferdiggjøre sånn oppførsel... :/ Det gjelder både de ressurssvake OG de ressurssterke! Jeg vet dette høres enkelt ut - men vi voksne må jobbe mot dette - i form av å snakke med barna våre om hva konsekvensene av mobbing i værste konsekvens kan ende med. Men jeg tror at mange foreldre glemmer å prate med barna om dette - av den grunn at de IKKE tror at DERES barn kan gjøre noe så fælt... som å mobbe noen... :(

Og i en travel hverdag - er det veldig greit - å slippe å ha noe så fælt å konsentrere seg om.... :/ Hatt mine kamper jeg - og jeg er glad jeg tok de!!!! Mitt "mobbeoffer" er i dag trygg, glad og fornøyd.. :) Deilig

Skjult ID med pseudonym MagnusOpus to. 22 des. 23:11

Neptun: akkurat det samme som er min erfaring også. Nok ikke like godt utredet som det du skriver her. Denne typen personer møter man gjerne i arbeidslivet som mellomledere her og der. Tydelige trekk som viser mangel på empati og med et enormt behov for å fremme seg selv. Kongene som styrte sine undersåtter som gjorde dritarbeidet. Men alle ungene visste alltid hvem som trakk i trådene.

Mobbing er også en av grunnen til at jeg er stor tilhenger av frie skolevalg samt private skoler. Vet av flere som fikk en helt ny hverdag som følge av muligheten til å velge en skole som ikke aksepterte slikt fra barn og foreldre. Hvor man også fikk hjelp basert på egne utfordringer. Noen sliter med fag, andre er "for flinke". Men begge kan havne på skråplanet som følge av dårlig tilrettelegging.

Dessvere er det alt for mange rektorer, dekaner og foreldre uten noe som helst erfaring som absolutt skal uttale seg mest og mane om at man må bruke tid, utrede, tenke på alle parter og snakke varmt om mobberne.

Jeg har hørt så mange historier som har fått meg til å bli så eitrende sint og fortvilt, at man har mest lyst til å sette seg ned og gråte. Og når man som voksen reagerer slik, hvordan er det da å være barnet som faktisk lever med det. Dette er et enormt problem nasjonalt også når man vet at ca 50 000 barn blir utsatt for mobbing til enhver tid. hva med alle de som havner på skråplanet,s om får selvtilliten ødelagt, som blir uføre, som tar livet sitt, som ender opp emd å ta andres liv? Som blir kriminelle?

Skjult ID med pseudonym neptun to. 22 des. 23:37

@:(
Jeg er helt enig i at vi bør prate med barna våre om dette med mobbing, problemet er at det ikke alltid er noen voksne der som kan prate, eller som har et snev av respekt når de prater. Ta de to jeg nevnte ovenfor. Med en far i fengsel, og for så vidt også en storebror med kraftig ADHD, var det begrenset hvor mye moren, som også var i en fysisk ganske belastende jobb, kunne gjøre. Og foreldre som er voldelige, er ikke akkurat de som har størst autoritet når de forteller poden at han ikke skal plage andre.

@MagnusOpus
Nå er jeg for så vidt mot privatskoler og "fritt skolevalg" også av andre årsaker, men det bør ikke være tema i denne tråden. Men jeg ser heller ikke hvordan det kan gjøre noe med mobbingen. Det kan ikke være slik at det er mobbeofferet som er problemet, det er mobberen, og er det noen man må få gjort noe overfor, om det så er å flytte dem, så er det nettopp mobberen.

Jeg hørte også et intervju på radioen for ikke lenge siden med en som hadde vært utsatt for årevis med mobbing før familien flyttet og han byttet skole. Resultatet var at han, for å bryte med mønsteret som mobbeoffer, ble utagerende på den nye skolen, og kuttet ut utdanningen i det øyeblikket han kunne gjøre det. Nå var dette en person det siden har gått bra med, og han er i dag en av Norges beste kokker, men det hører nok dessverre til sjeldenhetene.

Uansett - skal man få gjort noe med mobbingen, nytter det ikke å snakke om valgfrihet. Jeg står selv langt til venstre politisk, men akkurat når det gjelder skolepolitikken, mener jeg det er mye i reformpedagogikken som har gått feil. I voksenlivet stilles det krav til oss, og etterlever vi ikke disse, får det konsekvenser. Sånn bør det også være være for barn og unge. Den verste "straffen" en mobber, eller en hvilken som helst elev, kan få i dag, er noen dagers utvisning. For de fleste oppleves ikke det akkurat som straff. Jeg ønsker meg ikke tilbake til tiden med guttehjem og forbedringsanstalter, men det betyr ikke at man ikke kan lage egne skoler for dem som mobber. Å bli revet løs fra det miljøet der mobbemønsteret reproduseres kan være det eneste som hjelper. Da bør man også gjøre det.

Skjult ID med pseudonym neptun to. 22 des. 23:45

@tresnitt
Mobbing foregår ulikt mellom kjønnene, det er det ingen tvil om. Det har også å gjøre med hvordan gutter og jenter former sosiale miljøer. Jeg vil likevel ikke si at det bare er jenter som tilhører de ressurssterke mobberne, selv om det nok er sjeldnere de ressurssvake jentene utvikler seg til mobbere.

Jeg tenker litt på den typen man gjerne ser i amerikanske high school-filmer, den vellykkede, med rike foreldre og gode karakterer, som gjerne både er kaptein på "fotball"-laget og sammen med klassens flotteste dame. Ja visst, det er karikert, men denne typen mobbere finnes også blant gutter. Og, som MagnusOpus skriver over her, de er gjerne "konger" som trekker i trådene og lar andre gjøre drittarbeidet. De får mobbeofferet til å forstå hvem som står bak, setter mobbeofferet på plass, men det er ikke like direkte.

Skjult ID med pseudonym VoksenMann to. 22 des. 23:49

Bra observasjon fra @neptun

Jeg tror det aller viktigste er å gjenta til det kjedsommelige at passive tilskuere til mobbing, enten det er barn eller voksne, er medskyldige. Redselen for selv å bli et offer holder ikke som unnskyldning. Jeg er veldig glad i: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ei rammer deg selv".

Opplevde som barn selv å bli hundsa med. Det jeg vel i ettertid husker best er mangelen på engasjement fra de voksne og lærerne. Egentlig ganske sjokkerende.

Nå gikk det rimelig greit med meg og jeg tok skikkelig til motmæle før jeg kom i tenårene. Ikke så mye som skal til for å sette seg i respekt. Men burde selvsagt vært unødvendig. Jeg var en snill og omtenksom gutt som ikke ville krangle med noen.

Altfor mange mennesker er følger flokken og respekterer styrke fremfor godhet.

Skjult ID med pseudonym MagnusOpus to. 22 des. 23:50

Neptun: det er helt ok å være uenig på enkelte områder, og mye av årsaken til at jeg tar opp dette her og nå er fordi jeg ikke ser noen kortsiktig løsning på problemet - og at den offentlige skolen tar alt for lett på dette og viser ingen ansvarsfølelse i silke situasjoner. Lærerne er ribbet for makt og ledelsen på skolene løfter på skuldrene og mener man skal "snakke om det" for så å håpe at det går seg til av seg selv når elevene er sendt til den neste skolen.

Jeg tror også at foreldre av disse ledende mobberne er svært opptatt av sin egen status og hvordan de blir oppfattet utad. Som sagt er det nok slik at eplet faller ikke langt fra stammen. Hvis det blir en langt mer reell trussel at disse gullungene deres kan bli plukket ut fra skolen og sendt til en institusjon for nettopp slike og må gjennomgå terapi for å fungere normalt - ville nok pipa fått en litt annen lyd. Jeg anser det som knusende sosialt sett for dem basert på deres verdisyn. Altså ville de hatt et meget sterkt incentiv for å holde egne barn i sjakk samt slå ned på slik oppførsel og ikke minst oppfordre til å unngå det.

(mann 44 år fra Oslo) to. 22 des. 23:57 Privat melding

@nepton
Nei, jentene er ikke alltid mer resurssterke. Men det var en tanke jeg gjorde meg (ang at jentene er mentalt ca et år eldre i ungdomsalder.)
Jeg trur det genetiske spiller også endel inn. Arvede annlegg for utvikling/forvikling.
Men de fleste mobbere er selvsagt den svake gjengen som bare dilter etter og gjør det de får beskjed om.

Skjult ID med pseudonym :( fr. 23 des. 00:01

@neptun: I "mitt" tilfelle - med min sønn - var det slett ikke så enkelt å få flytte MOBBEREN... for den største av mobberne - var - tro det eller ei: Kontaktlæreren (en dame)!!! DA var det bare EN ting å gjøre... flytte mobbeofferet!!!! PPT skrev en attest - og ba om flytting for å redde min sønn fysisk og psykisk!! Heldigvis hadde vi da i vår kommune - en forståelsesfull skolesjef!!!

Skjult ID med pseudonym neptun fr. 23 des. 00:15

@MagnusOpus
Problemet er ikke den enkelte skole, problemet er at skolene rett og slett ikke har anledning til å gå til drastiske tiltak - helt uavhengig av om det er private eller offentlige skoler. Opplæringsloven sier at alle har rett til utdanning. Det betyr for eksempel at man ikke kan sende elever på gangen dersom de bråker i timen, for da blir de fratatt retten til utdanning. At bråkebøtter fratar de andre elevene muligheten til å lære, er ikke like viktig for skolen - det er ikke mulig å holde enkeltelever ansvarlig slik man kan holde en skole ansvarlig. Dette sier noe om hvor maktesløs man faktisk er i en skolesituasjon

Jeg har diskutert dette mye med min mor som er lærer i den offentlige Oslo-skolen. På skolen hennes er det en god blanding av elever fra familier med både høy og ikke fullt så høy status - både barn av advokater og barn av polske håndverkere. Og rektor har sagt det rett ut til lærerne der - de har ingen disiplinærtiltak i verktøykassa si. Det vil være ødeleggende for skolen, og ganske sikkert også rektors karriere og muligheter for avansement, om foreldre eller tidligere elever på et eller annet tidspunkt går til sak mot skolen for brudd på opplæringsloven. Selv om skolen skulle vinne en slik sak, har en skade skjedd.

Et tilhørende problem er dette med de stadig økende dokumentasjonskravene. Den enkelte skole eller skoleeier får i økende krav en bevisbyrde som går ut på å kunne bevise at opplæringsloven er fulgt. Bevisbyrden skifter. Dette gjør det enda vanskeligere å gjøre noe med mobbere.

Det er et politisk problem. Dessverre har samtlige regjeringer, i hvert fall siden annen verdenskrig, gått i motsatt retning.

Skjult ID med pseudonym neptun fr. 23 des. 00:20

@:(
Når det er lærere som er mobbere, stiller det seg selvsagt annerledes, jeg tenker først og fremst på mobbing mellom jevnaldrende. Da er det selvsagt også mye annet som spiller inn, men akkurat som for eksempel en politimann som ikke skjøtter oppgavene sine på gata blir, eller i hvert fall bør bli, omdisponert til annen tjeneste, bør det også være et alternativ i slike tilfeller.

Skjult ID sø. 27 okt. 19:13

Jeg har også blitt utsatt for mobbing. Det begynte på barneskolen og fortsatte helt til vgs. I 10 år var jeg i gjennom en skolehverdag med systematisk mobbing fra flere medelever.

Heldigvis har det gått bra med meg. Jeg har fått bearbeidet fortiden min, tilgitt alle dem som mobbet meg, tilgitt enkelte lærere som ikke ville innse hva som skjedde på deres skole til tross for at mine foreldre sa i fra gjentatte ganger. Da jeg var ferdig med bearbeidingen, så kjente jeg en indre ro og jeg følte at nå kan jeg gå videre i livet mitt.

Jeg har alltid visst at jeg er en sterk person og det som hjalp meg var håpet om at det en dag ville ta slutt.

Jeg er heldig som vokste opp i et trygt og godt hjem og som vokste opp i et fantastisk nabolag hvor alle var sammen med alle. I tillegg drev jeg på med masse forskjellige fritidsaktiviteter. Summen av alt dette gjorde at jeg klarte å holde ut den hverdagen som møtte meg på skolen.

Skjult ID med pseudonym Flammer sø. 27 okt. 23:41

Mobbing slutter ikke i barneårene, den forandrer karakter. Traumatiseringen skjer vel som oftest barneårene.

Det er ikke mye her i verden som gjør meg helt sprø, men sadisme, som mobbing er, er uholdbart og må slås ned på umiddelbart. Dette er et ansvar ALLE har. Om det skjer deg, naboen din, eller hvem pokker det er. Om man ser det og lar det skje er man ikke bedre enn mobberene selv.

Dette gjør meg rett og slett så eitrande forbanna! Sadister burde i første omgang få en god dose pryl, for så å bli deportert til Antarktis om de ikke skjerper seg! Og nei, politisk korrekthet overfor sadister kan ta seg en lang vals!

Så, rolig nå...

Skjult ID ma. 28 okt. 09:53

Det var vel å ta litt vel i!

Mobberne er jo mennesker de også og de har sikkert sine problemer/sitt å stri med. Men, jeg er enig med deg i at man må gripe inn når man får høre/ser at noen blir mobbet.

Skjult ID ma. 28 okt. 10:11

Og så kan man jo ha bein nok i nesen til å ta igjen og sette dem på plass slik jeg gjorde en dag hvor jeg fikk nok av dem. Etter det holdt de seg unna meg.

Skjult ID med pseudonym sukkermann ma. 28 okt. 10:53

Jepp, meg også. Var noen som prøvde seg noen ganger, men etter en knyttneve eller to i trynet eller solar plexus så gjorde de ikke det igjen. Og hvem sier at vold aldri løser noe som helst.

Skjult ID med pseudonym pgmp ma. 28 okt. 11:53

Skal man nå frem til idioter, må man av og til ned på deres nivå. (Altså fysisk språk.)

(mann 32 år fra Oslo) ma. 28 okt. 12:35 Privat melding

Barn har vansker ved å skjønne empati og vansklig for å skille rett og galt. Men dem er i stand til å skjønne sånn ca hva det er for noe.

Mobbing blir tatt alt for lett, det er ingen konsekvenser for det. Om en mobber blir tatt i "akten" så er det bare fy fy og dem får kanskje noen dager utvisning fra skolen, som dem vill se på som fri.

Det er eksempler på mobbere som skjønner hva dem har gjort galt, ved at foreldrene til mobberen har tatt hardt i barnet. Det er ei jente som mobbet ei annen jente pga klærne hun hadde på seg. Det mor gjorde var å "tvinge" datteren (mobberen) til å gå i "stygge" klær på skolen. Da ble hun selv mobbet. Dette gjorde at hennes perspektiv på ting ble forandret, hun har ikke mobbet siden og er til og med nå bestevenn med sitt tidligere mobbeoffer.

Jeg sier ikke det er løsningen, det kan gjøre vondt verre. Men jeg sier foreldrene må ta tak i sine barn, ikke bare skolen.

Jeg har både mobbet og blitt mobbet, så kjenner ulven i begge ender så å si.

Det skal da sies at jeg mobbet mine mobbere når muligheten var der.

Min lærdom fra mine foreldre var dette.

"Du sønn, mobberre mobber fordi dem ikke er fornøyd med livet sitt, dem vil føle seg mektigere ved å gå løs på dem de mener er svakere enn seg selv. Men du er jo sterkere enn dem, for ord kan ignoreres, du kan le det av deg, og viktigst av alt. Du kommer til å få en ny start på livet når du går ut av undomskolen, det er bare noen år til" Å dem hadde rett, det var vanskelig i starten, men ved å ikke fore mobberene med reaksjoner dem ønsket, ikke vise at jeg blei sint eller lei, så ble dem lei av å mobbe, dem følte det ikke var noe morro når jeg ikke ble sint. En annan ting er hvor mye bedre jeg hadde det på vidergående.

Skjult ID med pseudonym Jente ma. 28 okt. 12:52

Enig i at mobbeofrene aldri har skyld selv, og at mobbing bør slås hard ned på. Samtidig bør det fokuserer på å bygge opp sosiale ferdigheter hos mobbeofre. Selv var jeg litt klønete sosialt, og veldig innadvendt, jeg ble ikke mobbet, men følte meg utenfor likevel. I dag jobber jeg med meg selv for å bli bedre på å kommunisere og utstråle selvsikkerhet, men synes det godt kunne vært mer trening på selvhevdelse allerede i barneskolealder, og spesielt på ungdomsskolen. I dag er jeg godt likt, og ganske populær blandt det motsatte kjønn, men jeg vil aldri klare å bygge meg opp det nettverket av barndomsvenner og studievenner som de fleste har.

Skjult ID med pseudonym sukkermann ma. 28 okt. 14:38

Vet ikke hvordan du lærer jenter hvordan de skal unngå mobbing, jenter og gutter mobber jo på ganske forskjellige måter og jeg har som mann lite erfaring med jentemobbing, men måten en gutt får slutt på det er at han lærer seg å ta igjen. Å ha noen andre sterke (og litt eldre?) gutter som kompiser eller beskyttere hjelper også, men ikke alltid 100 prosent tror jeg fordi disse jo ikke kan være der hele tiden. Så det beste er om han lærer seg å slåss. Gutter, altså barn og tenåringer, er ikke så veldig kompliserte her. De respekterer styrke og mot. Så har du en guttunge som blir mobbet og som ikke tør å ta igjen, så oppfordr han til å begynne å trene og begynne med en eller annen type kampsport eller selvforsvar, som bryting, boksing eller judo. Da blir det fort slutt på mobbingen.

Skjult ID med pseudonym mobbeoffer ma. 28 okt. 15:19

Jeg ble mobbet både i ung og eldre alder, og jeg har fått en psykiatrisk diagnose som resultat av det og svært dårlige følelser i forhold til mine medmennesker og hele min verden og vei i verden forstyrret ang yrkesvalg etc. Det var bare gradvis å finne egne miljøer og aksept som godt voksen som reddet meg. Jeg er blitt paranoid og oppfatter andre mennesker som ondsinnede og onde til det motsatte er bevist.

Skjult ID med pseudonym mobbeoffer ma. 28 okt. 19:37

Jaja, tok 12 år å bearbeide den destruktive kraften i en stor mengde delvis helt vokse menneskers idÈer og planer. Hvis man ikke skal bli bitter, så føler man seg bare litt ekstra tom kanskje? Jeg lurer av og til på om noen av de angrer på noen måte eller tenker på meg på noen annen måte og jeg tror ikke de gjør det, jeg tror ikke de skjenker det en tanke at de spiste 12 år av livet mitt. Den mobbingen jeg opplevde som liten og ungdom synes jeg ikke var så ille, jeg var ikke ferdig som menneske da, men det jeg opplevde i tidlig voksenårene har satt spor, voksne mennesker som ringer hjem til en etc. Ble ganske sjokkert til tider. Ikke som jeg ikke hadde egne problemer å stri med. Jeg kommer kanskje aldri til å forstå dette eller klare å se på disse menneskene som noe annet enn en type dyr jeg skyr.