Alle innlegg Sukkerforum

Foreldre med funksjonhemmede barn

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 12:17

Etter å ha lest litt i en annen tråd her (bilder/ikkebilder av barn i profilen) der en person såvidt nevner denne problemstilingen, tenkte jeg at jeg skulle høre litt hva man tenker omkring temaet. Hvordan innvirker det på dine følelelser hvis du får vite at den du dater/er forelsket i har et funksjonshemmet barn, og dermed ansvar og forpliktelser som strekker seg ut over det man tenker på som "vanlig" for en forelder? Hva hvis vedkommende må forholde seg til stadige sykehusinnleggelser eller møtevirksomhet med forskjellige instanser for å skaffe det barnet/famililen trenger av hjelp fra det offtentlige? Hva hvis det å være far/mor til dette barnet krever så mye at det blir mindre til deg som kjæreste, av tid, energi, overskudd til å finne på noe hyggelig sammen? Trekker du deg unna, eller går du inni det med en tanke om at dette er noe du vil, og ditt nærvær vil utgjøre en positiv forskjell for henne/ham?
Jeg er mamma til et funksjonshemmet barn. Han er en nydelig gutt i småskolealder, aktiv og stort sett frisk, men mentalt ligger han rundt 2-årsstadiet, har lite språk og bruker fortsatt bleier. Han har også en "helt vanlig" bror som er et par år eldre. Det er selvsagt krevende og det er mange ting som må følges opp i forhold til han, både helsemessig, i forhold til skole, PU-tjeneste og andre offentlige instanser. Noen ganger er jeg såpass sliten at jeg omtrent er glad for at det ikke er flere rundt meg som "krever noe av meg... Andre ganger kan jeg ønske meg noen å krype inn i armkroken til... Ikke nødvendigvis ønske at den jeg blir glad i skal ta så mye ansvar for min gutt, men at han kan være der når jeg trenger å få lov til å være sliten og liten, en gang i blant. Og alle de gangene jeg er glad og fornøyd og ting går på skinner! :-)
Jeg har allerede opplevd å bli vraket en gang med begrunnelse i mitt vakre, uvanlige barn, og jeg innrømmer at det sved, fordi jeg likte denne mannen... Jeg hadde på et tidlig tidspunkt fortalt om barnet mitt, slik jeg alltid gjør, i mest mulig udramatiske ordelag, og gjerne med litt humor, for å prøve å ufarliggjøre det. Forstår godt at det kan virke skremmende for dem som er så heldige å ha fått friske, vanlige barn. Men denne mannen så altså bare problemene knyttet til å ha en funksjonshemmet i famililen og forsvant.
Så, folkens, vær ærlige nå! Hva tenker dere rundt dette? Hvilken forskjell ville det utgjøre for deg?

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 12:24

Nå ser jeg at liljes tråd har relevans for det jeg har skrevet. Og da vil jeg presisere at jeg er helt enig i det hun skriver, det er de voksne som skal finne ut av dette sammen og finne ut om man er noe for hverandre, så må barna involveres på et senere tidspunkt. Men i mitt tilfelle syns jeg det er viktig å si fra om min noe spesielle familiesituasjon på et tidlig tidspunkt, slik at den jeg fatter interesse for kan ta stilling til dette raskt.

Skjult ID med pseudonym mamma 2 to. 3 april 12:50

Nå er jeg spent, jeg har også en sønn som har en noe mindre funksjonshemming.
Han er verdens herligste gull, og mulig det er flere mamma'er ( og pappa'er ) som er velsignet med
slike skatter her inne ?
Stiller meg ved siden av mamma og venter nysgjerrig på innlegg :)

Skjult ID med pseudonym lilje78 to. 3 april 12:55

Jeg nevnte så vidt i innlegget mitt at han hadde barn med autisme. Gutten hang en del etter i utviklingen og hadde et språk som kun de nærmeste forstod i første omgang. Far måtte oversette for folk hva sønnen faktisk sa for noe. Jeg møtte aldri barna, fordi jeg måtte finne ut hvor vi som voksne stod i forhold til hverandre. Far hadde 3 barn, men han hadde gutten med autisme på andre tidspunkt enn de andre barna. Dette var en løsning han og ekskona var kommet frem til fordi, gutten hatet søsteren sin og slo henne så sant han fikk det for seg ( fars ord). Så for at søsteren skulle få litt fred, valgte de å la søsteren være hos far alene med den andre broren. Dette var en veldig viktig ting for meg å skulle få litt klarhet i, fordi jeg ønsket barn en gang i fremtiden som han faktisk også ønsket. Jeg ville finne ut hvordan man kunne løse en slik problemstilling når vi selv fikk barn, jeg trenger sikkert ikke å si at valget mellom å beskytte mitt eget barn hadde gått foran alt. Vi hadde sikkert funnet en løsning på det, men jeg hadde faktisk behov for å prate om det. Jeg ville ha vært redd for at denne gutten skulle gå til fysisk angrep på barnet mitt.

Så det er en veldig vanskelig problemstilling, det med barn med spesielle behov. Jeg vil i første omgang ikke si at det spiller noen rolle, men hvis en samværshelg vil bli som jeg skisserte, kan det bli for tøft. Uansett hvor glad man blir i stebarna sine, vil den kjærligheten aldri nå opp til kjærligheten og beskyttelsesinstinktet man har overfor eget barn. Når det er sagt, så er det dårlig gjort å involvere seg meg foreldre som har barn med spesielle behov og bruke det som argument når man gjør det slutt. Det at det ble slutt mellom meg og han hadde 0 med barna hans å gjøre.

Skjult ID med pseudonym Masi to. 3 april 13:01

Når jeg nå leste innlegget ditt...fikk jeg lyst å sende noen ord.

Jeg har selv vært oppe i den situasjonen du nå beskriver, bare at jeg ble forelsket i en mann med et sterkt multihandicapet barn.
For meg ble det naturlig å prøve og sette seg inn i situasjonen...og å bli en del av den, ikke minst, av alt det innebar...på godt og vondt.. Og klart det til tider ble en prøvelse....men gleden dette barnet ga meg overskygget det andre.
Ikke minst så var jeg i begynnelsen utrolig usikker...ikke på mine følelser, men på dette "hvordan" forholde seg til en slik situasjon, og et slikt barn.
Men med åpenhet, ærlighet...og ikke minst tålmodighet så er det ikke noe problem når du treffer den rette mannen for deg, han som godtar...og er nysgjerrig på gutten din, han som ønsker å lære om dette...i stedet for å trekke seg vekk. For han finnes...garantert!

For...moren til dette barnet jeg var involvert i...har fått seg samboer og et nytt barn siden den gang. :-)))

Ønsker deg alt godt...og lykke til!

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 13:06

Takk for fint svar, lilje.
Jeg synes det høres ut som den mannen du traff på var svært spesiell, og kanskje ikke helt moden i forhold til oppgaven han hadde fått i fanget. Kanskje var det også derfor han var så interessert i å få deg inn i livet sitt (deres). Å beskrive sitt barn på en måte som virker skremmende på andre og dermed bidrar til å skape avstand, håper jeg er sjeldent.
Jeg har et avklart forhold til pappaen. Fordi han har spesiell arbeidstid, har jeg i perioder ikke annen fritid enn den jeg får via den kommunale avlastningen (og da er som oftest min eldste sønn hjemme), mens jeg i andre perioder har mer tid uten barn enn det som kanskje er vanlig for en enslig forsørger. Men jeg presiserer at det er en kjæreste jeg vil ha, ikke en ekstra far, eller enda verre, en avlaster i forhold til min sønn. Han har begge deler fra før, han. Hvor mye en mann evt skal involvere seg om vi flytter sammen, er selvsagt noe vi må forsøke å avklare på forhånd, og for deretter å justere kartet i forhold til terrenget etterhvert. Tror jeg.

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 13:12

Men nå ser jeg at det er vi damene som dominerer totalt her, hvor blir det av gutta og deres synspunkter? :)

Skjult ID med pseudonym Ellingsmor to. 3 april 13:13

@ Mamma

Er jeg glad for at du tok opp dette spørsmålet - og jeg er spent på reaksjonene fra de som har prøvd seg i slike forhold.

Som mamma til "Elling" er det ikke alltid like lett å vite hvordan man skal presentere utfordringen for en potientiell kjæreste.

Man ønsker jo ikke å skremme bort noen - samtidig som man jo har et ansvar for barnet.

Innspill mottas med takk.

Skjult ID med pseudonym Pastorius to. 3 april 13:24

@mamma
Har mistanke om at du sikter til noe av det jeg tok opp i en annen trå og setter umåtelig pris på din åpenhet. Det jeg skrev betyr ikke at jeg ekskludere deg og andre likestilte fra nettet og har heller ingen ting med din sønn i seg selv å gjøre, snarere tverrt om. Det handler mer om hvilke konsekvenser dette vill få for oss som involveres. Ikke bare for meg og mitt liv alene men like mye for mine barn. Mulig at jeg i mitt tilfelle kanskje ville tatt sjansen på å innlatt meg på et slikt forhold - fordi vi har erfaring med tilbakestående i nær familie - men tror aldri jeg hadde kastet meg ut i det før jeg var 100% sikker på at dette var en situasjon ikke bare jeg, men også min egen sønn, kunne være instilt og forberedt på skulle bli en viktig del av livet vårt fremover. Får det er ikke til å komme utenom at dersom jeg involverer meg så involverer jeg flere og det er et ansvar jeg blir nødt til å ta stilling til.

De fleste forhold starter som kjent med en forelskelse hvor en lett tar av i forhold til virkelighetens verden og dermed svever på en rosa sky som det heter. I ditt tilfelle tror jeg det derfor er enda viktigere at en ganske tildlig i forholdet blir klar over hvilke utfordringer en står ovenfor når hverdagen innhentes noe som sikkert idette tilfelle vil skje fortere enn hva en er innstilt på. For enda værre tror jeg det ville være for deg om jeg hadde kastet meg ut i det uten å ha tenkt nøye gjennom situasjonen for deretter å trekke meg tilbake når jeg ser at dette ikke funker. Denne dyrkjøpte erfaringen har du jo allerede og det ville ikke vært rettferdig ovenfor deg og din sønn.

Dette er et vanskelig og ømtålelig tema, men absolutt viktig debatt som mange flere burde involvere seg i på en sakelig måte.

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 13:36

Pastorius,
igjen formidler du tankene dine på en flott måte, og jeg kan egentlig ikke gjøre mye annet enn å samtykke i det meste av det du sier.
Men vær så snill, ikke bruk ordet "tilbakestående" om mitt og andres barn som skiller seg fra mengden. Det føles som et kaldt gufs fra en fortid med holdninger vi ikke trenger å hente fram igjen.
Imidlertid skrev jeg ikke mitt innlegg ut fra det du skrev i ditt svar på den andre tråden, jeg oppdaget både ditt innlegg og lilje sin tråd etter at jeg hadde lagt in denne :)

Skjult ID med pseudonym lilje78 to. 3 april 13:43

@ Mamma
Han hadde en spesiell måte å omtale barna sine på, som jeg ikke så før etter at det ble slutt. De var alt for pappa, samtidig som han omtalte de som en klamp rundt foten.

Da jeg traff han første gang, fortalte han meg at han hadde en sønn med autisme. Jeg nærmet meg denne problemstillingen med å spørre masse og få han til å prate om gutten sin. Det ble en fin samale og jeg spurte han masse om gutten senere for å danne meg et bilde. Jeg kom ikke helt i posisjon til å spørre om hvordan han skulle løse problematikken ang. egne barn slik jeg beskrev i det forrige innlegget mitt.

Vi er så forskjellige som mennesker, så det er vanskelig å si noe om hvordan man kan presentere en slik problemstilling for en potensiell partner.

Du sier du forteller om gutten din for å ufarliggjøre det, men blir du da mamma til en funksjonshemmet gutt eller er du "@mamma" også. Det kan fort tolkes av folk at alt som skjer i hverdagen din omhandler det funksjonshemmede barnet. Dette er bare tanker og synsing fra min side. Man kan fortelle om et funksjonshemmet barn så tidlig som mulig, men at man forteller det som en "opplysning", som åpner for en potensiell kjæreste å spørre om videre. Det er deg som person han skal bli kjent med og forelske seg i, men har han ikke spurt deg om det funksjonshemmede barnet eller det andre barnet i løpet av kort tid er han muligens ikke den rette. Jeg vet ikke om jeg fikk frem det jeg mente her, men er kjærligheten der mellom de voksne skal ikke et funksjonshemmet barn være et hinder for kjærligheten. Men la en potensiell frier tilnærme seg spørsmålet selv, men da innen kort tid.


Skjult ID med pseudonym Pastorius to. 3 april 13:48

@mamma
Jeg beklager på det sterkeste og er virkelig lei meg... Er helt enig og var egentlig på vei til å korrigere meg selv før meldingen ble sendt men overså det helt. Beklager igjen og håper du tilgir meg

Skjult ID med pseudonym Ellingsmor to. 3 april 13:56

@lilje78

Det å være mamma til et "IkkeA4-barn" - og det å være date/kjæresteemne henger nok mer sammen enn å være mamma til "vanlige barn"..... ;o)

Grunnen er rett og slett TID, - tid til tilrettelegging, tid til møter, tid til evt andre barn, tid til daglige gjøremål, tid - tid - tid - tid.
- og ved siden av skal man så også ha tid til SEG SELV og en evt. date/kjæreste.... - det er ikke lett å få til uten å med en gang gjøre oppmerksom på at man har litt mindre tid enn "normalt" - og hvorfor......

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 14:00

lilje,
jeg forteller om barnet mitt på et tidlig tidspunkt fordi dette har så stor innvirkning på mitt liv at en potensiell kjæreste har krav på å kunne ta stilling til det så fort som mulig. For både min og hans del. Da åpner jeg gjerne med å si at jeg har et barn som trenger mammaen sin mer enn andre barn på samme alder og at det alltid vil være sånn. Har han spørsmål, besvarer jeg dem, hvis ikke er vi ferdig med temaet for denne gang. Og slik gjør jeg det faktisk i forhold til alle nye mennesker jeg møter, nettopp fordi jeg vil betraktet som MEG, ikke hun-med-det-handicappede-barnet... For jeg er gudskjelov en hel masse andre ting også. Men NÅR jeg blir oppfordret til å si mer, så prøver jeg å gjøre det så udramatisk som mulig for å ufarliggjøre det, ja. Dessuten har jeg naturlig nok kjennskap til en del andre mennesker i samme situasjon, og den kontakten har vist meg at det ikke er videre sympatisk å fremstå som en som klager og syter, hvor berettiget det enn måtte være... ;-)

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 14:02

Pastorius,
no worries! :)

Skjult ID med pseudonym lilje78 to. 3 april 14:21

@Mamma.
Da nærmer du deg en potensiell frier slik jeg prøvde å beskrive i innlegget mitt med mer eller mindre hell. For man må jo selvsagt være åpen og ærlig med en slik problemstilling fra første stund, bare det ikke overskygger alt det andre.

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 21:16

Fortsatt er det bare en mann som har uttalt seg her... Og mennenes mening er jo nokså relevant for meg... :) Er temaet skremmende/uinteressant/sært?

Skjult ID med pseudonym løven to. 3 april 21:58

du etterlyser meninger fra menn, så da kommer noen her

ser jo med engang at det er vanskelig å mene noe
alle med spesielle behov har jo behov på forskjellig nivå

forstår om svaret virker uforståelig
men grunnen er at det i mitt tilfelle må taes hensyn til i hvilken grad det ekstra omsorgsbehovet lar seg kombinere med ekstra behov av forskjellig karakter som jeg ville brakt med meg inn i forholdet

problemstillingen som hittil er skissert her ser jeg med andre ord ikke som noe problem

finner man den rette, må man da ta høyde for at denne også bringer med seg både positive og negative momenter inn i forholdet, på samme måte som jeg utvilsomt vil gjøre...det å ha et barn med ekstra behov kan jo i aller største grad bringer mer av begge deler

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 22:08

Vanskelig å respondere noe større på innlegget ditt løven, iom at du har formulert deg såpass rundtt Men selvfølgelig krever det ekstra av tilpasning og romslighet fra begge parter om det er snakk om to familier med spesielle behov som skal "fusjonere" :) Samtidig har sannsynligvis begge disse familiene hver på sin måte erfaringer på hvordan man snu seg og ordne ting til slik at det fungerer både for dem det gjelder og verden rundt... Så jeg vil tro at om man ikke har altfor fasttømrede forestillinger om hvordan ting "skal være", burde det være mulig også å få en slik konstellasjon til å bli om ikke selvgående, så iallfall funksjonell for dem det gjelder :-)

Skjult ID med pseudonym mmmmmman to. 3 april 23:20

Jeg har problemer nok med hvordan jeg vil takle ett normalt barn (er lite barnevant). I utgangspunktet så vil jeg derfor være ekstra forsiktig med ei som har ett funksjonshemmet barn. Men mye ville avhenge av at jeg har ett bra forhold med moren, som det jo uansett er viktig å hå.

Skjult ID med pseudonym Pappa to. 3 april 23:46

Jeg vet ikke om jeg snakker for andre menn enn meg selv, men jeg ville nok tenkt meg om 2 ganger om jeg ville involvert meg med noen som potensielt ville hatt mye mindre tid enn gjennomsnittlig til å ivareta "oss". Det er krevende nok å finne gode løsninger med dine-og-mine-barn, jobbsituasjon og ferie-/fritidsaktiviteter.
Selv om jeg vet at dette ikke er politisk korrekt må jeg svare ærlig på hvordan jeg tror jeg selv ville reagert.
Men heldigvis finnes foreskelsen, hvis den først får tak så synes alle andre problemer små. Så jeg tror definitivt det er noen der ute som har sterkere rygg enn meg til å håndtere en litt mer krevende situasjon enn A4.

Skjult ID med pseudonym mamma to. 3 april 23:58

Takk til både pappa og mmmmman for ærlige svar :)
Vet jo at noen, kanskje mange, tenker sånn og det må jeg og andre i min situasjon ta til etterretning, selv om det såklart gjør vondt innimellom. Det er jo ikke slik at iallfall jeg mangler forståelse for at dette kan bli i meste laget for noen. Men når man tenker seg om _før_ man går inn i noe, i stedet for når det har gått en tid og den andre parten aner fred og ingen fare, er man jo real og rakrygget.