Alle innlegg Sukkerforum

Aldri mer i et forhold?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Embla ti. 31 jan. 16:08

Hei!

Har du noen gang vært så brent, skuffet, lei eller skadet at du helt seriøst over tid (og etter at du ble voksen) har tenkt at du aldri noensinne vil gå inn i et forhold igjen?

Skjult ID med pseudonym Lysstråle ti. 31 jan. 16:09

Ja
Og det ser ut som det skal bli sånn for resten av livet også!

Skjult ID med pseudonym 2mas ti. 31 jan. 16:11

Åja, opptil flere ganger. Har slått fast at det er vel sånn det skal være for meg.

Så jeg har egentlig slått meg til ro med at det godt kan hende jeg kommer til å bli gammel aleine, og det er jeg helt ok med. Men det hindrer meg ikke fra å prøve da. Det hadde jo vært koselig med noen å dele gode og onde stunder med.

Skjult ID med pseudonym Embla ti. 31 jan. 16:15

Har dere vært eller er dere sikre på at det er det BESTE for deg? Er det det dere egentlig vil?

Hvis den følelsen har gått over: Hvor lang tid tok det og hva skjedde?

(mann 51 år fra Møre og Romsdal) ti. 31 jan. 16:34 Privat melding

Ja,men det gikk fort over.
Dvs første gang tok det vel nærmere 2 år,men mest fordi hun ble sammen med bror til min svoger og ble venninne med min søster.Vi skulle være faddere og bli med til syden,hytteturer ol. I stedet ble det de.Den tiden reiste jeg målløst rundt i Europa og levde ett liv som ikke helt tåler dagens lys.Det hører med til historien at "hun" ble dumpet på den værst tenkelige måten noen år etter.

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 31 jan. 17:03

TS:
Ja, jeg har blitt ordentlig brent. Ble helt ødelagt, det gjorde meg frustrert, forbannet, men mest av alt fortvilet ... Ikke at vi "var sammen" som i et definert forhold, men vi datet. De gangene vi var sammen hadde vi det så bra og kos som det er mulig. Det verste var uvissheten og utryggheten fordi han "svarte" med stillhet og taushet, for så å gi lyd fra seg igjen som om ingenting hadde hendt. Det tappet meg for masse energi, gjorde at jeg mistet meg selv litt ... og jeg måtte virkelig ta meg sammen og si til meg selv at: Grensen er nådd - nok er nok! Det krevde enormt med viljestyrke å stå imot ... for tro det eller ei, når jeg endelig kom til denne selverkjennelsen ... ga han lyd fra seg igjen! Men da ignorerte jeg han.

På tross av dette har jeg ikke tenkt tanken at jeg ikke vil involvere meg i et annet menneske, evt. flere, etter de vonde opplevelsene og erfaringene. Jeg har jo flere ordentlige forhold bak meg.
Og jeg tror fortsatt og holder fast på at jeg er skapt for å finne en å bli glad i og som også blir glad i meg. Kanskje blir det flere som kommer så nær meg ... som jeg slipper innpå ... og at jeg igjen får oppleve denne gjensidigheten som oppstår, ved ekte og sanne følelser mellom to spesielle. Jeg ser på meg selv som et skapende og kreativt menneske. Jeg vil framover, utforske livet og verden utenfor meg, utvikle meg - helst sammen med en (livs)partner.
:-)

Skjult ID med pseudonym Meg :) ti. 31 jan. 17:16

Ja , tror man har det best alene , da vet man hva man har til en hver tid . Slipper å flytte og alt det hører med.

(mann 36 år fra Østfold) ti. 31 jan. 17:16 Privat melding

Nei.

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 31 jan. 17:18

Takk - du er god, du Kommode1! :-)

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 31 jan. 17:59

Kommode1:
Vil tro vi er flere ...
Vondt for hver enkelt, men kan gjøre litt godt å høre at en ikke er alene. :-)

(mann 32 år fra Oslo) ti. 31 jan. 18:02 Privat melding

Nei men mer av andre mennesker som er i forhold........Jeg husker dem som glade solstråler når de var single, nå er de helt knust og bokstaveligtalt mistet farge og ser så utrolig mye eldre ut.
De krangler, er utslitte og må dra på "gutteturer" "jenteturer" whatever og hele tiden ha sånne ting i horisonten så de overlever.

Jeg synes rett og slett det ser helt forjævlig ut å være i et forhold, mye kjekkere å se hverandre en eller to ganger i uken da tenker jeg.

Skjult ID med pseudonym Puslespill ti. 31 jan. 18:36

@TS
Føler med deg, men det går sikkert over (En dårlig trøst i øyeblikket, men forskjellen på tragedie og komedie.... er.... tid. Så går det over rog du kan le igjen.)

@ Enigma
Godt reflektert. Tror du gjorde rett i situasjonen.

Min refleksjon: Er dette et "kvinneproblem"? ... Ok, stikker nakken farlig langt ut her, men intensjonen er verken ment diskriminerende eller dømmende.

Bare at gutter har ofte en "absolutt" sannhet/virkelighetsforståelse. mens jenter kan ha en "relativ" sannhet/virkelighetsforståelse. Det som jenter føler akkurat nå er sannheten akkurat nå (men kan forandre seg over tid), mens det gutter føler akkurat nå har en tendens til å være mer absolutt og varig.

Skjult ID med pseudonym gerimax ti. 31 jan. 20:07

Joooo .....jeg husker at det var en gang nei 2 eller 3 eller .....tenk jeg har glemt det , da er det sant at tiden legger alle sår :)

Skjult ID med pseudonym Z ti. 31 jan. 20:08

Nei. Men jeg har tenkt "Dette tar det lang til å få ut av kroppen. Nå blir jeg singel i mange år".

Skjult ID med pseudonym john doe ti. 31 jan. 20:14

har da lyst til å gi opp hele greia av og til. har det jo helt greit som singel...

og Z,beklager den useriøst meldingen tidligere i dag.

Skjult ID med pseudonym Z ti. 31 jan. 20:17

Fant ut at det var like greit å slette tråden da det ikke hadde kommet noe godt ut av den. Bare en litt bratt dag. JD

Skjult ID med pseudonym john doe ti. 31 jan. 20:19

z
bare å ta kontakt om du vil...

Skjult ID med pseudonym Z ti. 31 jan. 20:20

Går fint, john doe. Takk :-)

Skjult ID med pseudonym ensom ti. 31 jan. 20:35

Jeg har håpet og da tror jeg at jeg vil kunne være klar for å kunne slå meg til ro med noen etterhvert...

Opplevde mitt livs mareritt for halvannet et år siden. Bodde sammen med han jeg trodde var mannen i mitt liv. På 7'ende året. Siden jeg har to barn fra tidligere forhold ønsket jeg ikke flere og det var noe han syntes var helt greit. Han var som en far for mine barn og vi var en lykkelig familie på fire.
Så fikk hans søster barn og min bror fikk barn, og vips så dukket hans ønske om å få en liten en opp. Dette snakket vi mye om og jeg bestemte meg til slutt for å gi etter. Kort tid etter ble jeg gravid og vi svevde lykkelige inn i fremtiden... trodde jeg...

Da jeg var 2 måneder på vei og han hadde vært borte en helg med jobben, var han rar da han kom hjem. Dagen etter var han like merkelig og jeg slang ut en fleipete kommentar som "jøss, hva er det med deg? Du har vært rar siden du kom hjem. Har du møtt ei annen? hehe.." Og jaggu hadde han ikke det!

Samtidig som han gjorde meg gravid, fortalte meg at han elsket meg over alt på jord og fridde til meg - så møtte han ei på jobb. Hva gir du meg??
Hvordan tiden etterpå var, går ikke an å beskrive og er i grunn bare en lang, svart tåke...

men... her sitter jeg da
og selv om jeg aldri vil kunne ha samme tillitten til en mann igjen, så tror jeg faktisk at jeg kan åpne meg igjen dersom den rette mannen skulle dukke opp :)

Tiden leger de fleste sår...

(mann 51 år fra Møre og Romsdal) ti. 31 jan. 20:39 Privat melding

@ensom

Fryktelig trist å lese hva du har opplevd : (

Skjult ID med pseudonym Anon ti. 31 jan. 23:10

@ensom: Å fy fader, det var kjipt lesning. Trist å høre at du måtte oppleve noe slikt. Jeg er vanligvis av den oppfatning at man må godta at folk handler i egen interesse for det meste, men når det er unger inne i bildet, så merker jeg at jeg nesten koker innvendig. At det går an å være så jævlig egoistisk at man stikker fra egne unger...

Håper det dukker opp en ny en i livet ditt som faktisk setter pris på deg.

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 31 jan. 23:50

ensom:
Det var litt av en historie, og må ha vært vondt for deg. Helt forståelig at tilliten din overfor menn har fått en alvorlig knekk.
Men det gjør godt å lese det du skriver på slutten - at du faktisk kan åpne deg igjen ... dersom den rette mannen skulle dukke opp. Du holder mulighetene åpne, på tross av dine vonde sår. Du velger ikke bitterhet, med andre ord.
Det vitner om styrke.
Takk for at du deler dine opplevelser. Gode tanker til deg fra meg.
Stå på og lykke til! :-)

Bøllebambi:
Vi har vel alle mer eller mindre negative erfaringer fra tidligere forhold. Og en velger selv hvordan en skal håndtere disse ... lære noe av dette, kanskje komme videre. Vi gjennomgår forskjellige faser. Selv har jeg en helt annen tilnærming til tilværelsen nå, enn i forrige singelperiode. Da gjaldt "tilværelsens uutholdelige letthet" i større grad. Hvorfor ikke slik nå? Fordi jeg i langt større grad er mer sårbar, i hvert fall kjenner jeg mer på denne, rettere sagt, tør å kjenne på den. Kanskje et paradoks, siden jeg er blitt eldre og tryggere på meg selv. Jeg er langt mer bevisst på hva jeg står for, hva jeg søker i en kjæreste. Konklusjonen er at jeg vil ikke gå på akkord med meg selv lenger. Jeg søker det ekte og nære. En som virkelig evner å se meg og lytter til meg. En som vil meg vel og viser det i ord og handling.
Du må selvfølgelig gjøre det du vil selv. Men - så er det det å finne ut -hva- en virkelig vil.
Lykke til, du også!

:-)

Skjult ID med pseudonym hmmm ti. 31 jan. 23:51

Jeg skal gifte meg :D

(mann 63 år fra Østfold) on. 1 feb. 00:06 Privat melding

JA! Der gikk 3-4 år før jeg i det hele tatt ville flørte med ett kvinnevesen.

Går bedre nå, men beskyttelsen er på.

Skjult ID med pseudonym Embla on. 1 feb. 00:09

Mange fine svar, og noen litt triste opplevelser. Takk til dere som deler....

@Puslespill. Det er nok ikke jeg som sitter med denne følelsen.. Men derimot mannen jeg hadde litt tro på at kunne være noe for meg. Han mener seriøst at han ikke vil ha et forhold igjen. Det er nesten 2 år siden sist. Jeg skjønner at de opplevelsene han har hatt i tidligere forhold virkelig er sterk kost. Han mener han har det bedre alene enn det er mulig å få det i et forhold....

Men jeg tar med i å undre om dette vil endre seg med tiden, om ikke vi alle EGENTLIG vil finne vår soul mate? Men at noen av oss gir opp når det skjærer seg skikkelig? Når han sier han ikke ønsker et forhold igjen, tenker jeg: Er det virkelig mulig å ikke ønske? Bør jeg da bare gi opp? (Lirket og listet meg forsiktig omkring i lang tid allerede).

Skjult ID med pseudonym marini on. 1 feb. 00:11

TS
Nei!
Nei, aldri, men jeg har satt meg selv i karantene da......

(mann 35 år fra Oslo) on. 1 feb. 00:11 Privat melding

Jeg er egentlig mest redd for at sjansen for å bli forelsket minsker mer og mer jo eldre og kaldere jeg blir,.
Men ordner seg nok til slutt :)

Skjult ID med pseudonym vegar on. 1 feb. 00:42

Eg har blitt brent på den måten at eg er usikker på om eg vil bli far igjen. Rett og slett fordi ein har ingen rettigheitar så lenge ein ikkje kan bla opp hundretusenvis med kroner.

Skjult ID med pseudonym 456 on. 1 feb. 00:51

Vegard

Den skjønner ikke jeg! Hva er koblingen mellom rettighetene i dette tilfellet (eller generelt i en sånn sak) og hundretusenvis av kroner? Det er et ærlig spørsmål. Jeg spør fordi jeg ikke vet.

(mann 45 år fra Oslo) on. 1 feb. 00:57 Privat melding

Niks. Men skal innrømme at jeg har vært rimelig lei et par ganger, hehe.

Skjult ID med pseudonym Enigma on. 1 feb. 01:03

TS:
Det var ikke helt slik jeg leste, da.
Da går du rundt og venter på han, at han skal bli klar for et forhold med deg? (slik jeg leser det). Hvor lenge vil og orker du å vente på han? Ikke lett det der.
Håper du finner ut av det.

Kommode1:
Ja, du er god. Du viser det stadig.
Bare noen ord før jeg tar kvelden. Å miste sin elskede på den måten du gjorde, må være ufattelig vondt. Det kan jeg bare prøve å forestille meg. Reaksjonen din er vel heller ikke unormal.
Godt å se at du har kommet så langt. Du som er så positiv og har så mye å gi, sikker på at du vil finne ei ny som blir deg kjær.

Må kaste inn håndkleet. Er ordentlig sjaber (oppkast, kvalme og magekramper).
Riktig god natt til deg og resten her inne!

:-)

Skjult ID med pseudonym blahmann on. 1 feb. 01:09

Nei.

Skjult ID med pseudonym vegar on. 1 feb. 01:13

pseudonym 456:

Om mor ikkje ynskje at du skal vere far til barnet, så kan ho drive med samværssabotasje, flytte langt vekk sånn at samvær ikkje kan gjennomførast og ta frå deg pappapermisjon. Det einaste du kan gjere er å gå til rettssak, men er barnet under 3 år så vil du aldri vinne den. Mor kan forsetja å drive samværssabotasje fordi du må gå enda ein gong til rettssak for å ta i bruk dei lovane som skal legge ein stoppar for samværssabotasje. Om mor har flytta vekk så er det du som må betale for å reise fram og tilbake med barnet. Er barnet under 3 år så er du nødt å leggja ut for hotell og reise bare for å vere saman med barnet. Fordi du får ikkje lov å reise tilbake med barnet og ha overnattingar. Ingen andre instansar enn retten kan gripe inn, og når du knapt har fått tid saman med barnet så er det svært vanskeleg å flytte barnet til deg då barnet er uttrygg på deg. Det har vore eit sant helvete. Etter å ha brukt 300 000kr utan resultater i 2 år så har eg bare måtte gi opp mitt barn. Nå er det manipulert til å hate meg.

Skjult ID med pseudonym 456 on. 1 feb. 01:30

Huff da vegar. Takk for oppklarende svar. Jeg har selv barn, men er i den heldige situasjonen at jeg har ham annenhver uke og får se ham når jeg måtte ville utenom det. Jeg kan tenke meg at dette må være et sant helvete og skjønner veldig godt at du har blitt brent. Personlig kan jeg ikke se for meg noe mer sårt enn akkurat en sånn situasjon som du er i, og ønsker deg veldig lykke til.
En dag ordner det seg! Man må bare tro det!

Skjult ID med pseudonym Embla on. 1 feb. 09:49

@Enigma.
Ja, det er sånn du beskriver. Jeg tror denne mannen virkelig mener at han ikke vil inn i et forhold igjen, at det ikke er unnskylding i forhold til meg... Likevel tenker jeg at det er mest for å beskytte seg mot det at det vonde som har skjedd skal kunne skje igjen. Slik han beskriver ting, var heller ikke forholdene særlig konstruktive, og flere av dem endte nesten med tragedier. Så ja, klart man kan være skikkelig brent. Og klart man kan tenke at i forhold til det er et liv alene å foretrekke. Men samtidig skyldes det vel mest resignasjon?

Hvor lenge jeg vil gå å vente? Jeg har sagt stopp nå. Han respekterer det og kommer ikke etter meg. Men jeg lurer på om om det er mer TID han trenger for å bli klar? Eller om det faktisk finnes mennesker som har bestemt seg for å leve alene og aldri mer gå inn i et forpliktende forhold og holder seg til det?

Spennende å høre hva dere tenker og hva som er deres erfariger...

Skjult ID med pseudonym bors on. 1 feb. 10:01

Nie wieder Krieg
No more war

Just say no

Skjult ID med pseudonym gerimax on. 1 feb. 10:17

Mye selvmedlidenhet har det lett for å bli i slike tråder ......men det hjelper ikke folkens , skriv det ned for deg selv alt du kommer på i 15 minuter x 4 dager og dropp det etterpå , det pleier å hjelpe , Lykketil

Skjult ID med pseudonym Enigma on. 1 feb. 14:10

gerimax:
Ja, det -er- en god idé å skrive ned akkurat hva du tenker og føler - der og da! Må for all del IKKE sende hva du skribler ned til den det gjelder. Det en skriver i affekt er sjelden gjennomtenkt og fører ikke til noe godt, annet enn som terapi for en selv.
Det hjalp i hvert fall meg. Få det ut - ikke steng det inne. Etter hvert fikk jeg mer avstand til det og kunne gi slipp.

TS:
Vil tro at noen har brent seg såpass at de har resignert, tør ikke å ta sjansen på å involvere seg for mye i en annen igjen. Men det er deres valg, kun de selv som kan ta grep for veien videre.
Kommer ikke på noen som jeg vet om som har valgt en slik "vei."
Vet jo ikke hvor god kontakt dere har, om du kan eller har vært helt åpen mtp. hva du tenker ift. han?
Tid er helt klart en faktor.

Takk til deg, Kommode1!
Mye bedre i dag. Hele middagen (som bestod av sushi) kom opp og ut i går. Føles som om jeg er to kilo lettere.

:-)