Alle innlegg Sukkerforum

Borderline...

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Jada sø. 12 feb. 17:53

Et litt heavy spørsmål, kanskje, men...

...har noen her erfaringer fra forhold til kjærester med borderline personlighetsforstyrrelse, eller lignende adferd?

Seriøs ment tråd.

Skjult ID med pseudonym blindebukk sø. 12 feb. 17:56

nei skal eg ha fleire damer skal dei sjå forskjellig ut:)

Skjult ID med pseudonym 2mas sø. 12 feb. 17:57

Ja, og det er veldig veldig slitsomt.

Det gikk fra de helt fantastiske herlige øyeblikkene til ekstremt tunge tider.

Jeg slet med å vite hvor jeg hadde henne, spesielt siden hun ikke var flink til å snakke om ting, og problemene hennes smitta over på meg og humøret mitt.

Hadde hun ikke hatt de problemene ser jeg ikke bort fra at vi fortsatt hadde vært sammen, men summen av det hele gjorde det umulig.

Slemt å si det, men er du i en situasjon der du begynner å gå inn i et forhold med en person som sliter med noe sånt ville jeg vært svært forsiktig.

Skjult ID med pseudonym Jens37 sø. 12 feb. 18:02

Jeg vil advare mot å gå inn i forhold med personer med personlighetsforstyrrelser og depresjoner uansett type. Been there, done that! Et mareritt uten like. :-(

Skjult ID med pseudonym yucky yuck sø. 12 feb. 18:03

@ 2mas
varierte det fra dag til dag eller varte de gode tidene over flere dager? var ilag med ei som var kjempe glad når det var sol og uber trist når det var overskyet.

Skjult ID med pseudonym slayer sø. 12 feb. 18:13

Borderline,manisk depressiv eller bi polar som det kalles i dag er bare typiske beskrivelser om hvordan kvinner er sammensatt. Verst er den perioden hvor de går inn i PMS.De mest ekstreme tilfellene er også paranoid schizofrene og ofte sterk grad av psykopati.

Skjult ID med pseudonym Hrmf sø. 12 feb. 18:19

TS: Ja. Det var fryktelig slitsomt og ødeleggende. De gode dagene kunne være helt fantastiske, skuffelsen når de var over var en voldsom nedtur. Jeg ville aldri gjort det igjen, uansett hvor bra damen var.

Skjult ID med pseudonym innspill sø. 12 feb. 18:22

>forhold til kjærester med borderline personlighetsforstyrrelse

det innebærer vel i bunn og grunn om å være glad i noen som har en diagnose som gjør at de har problemer med å være glad i noen og har en diagnose som spesialt influerer på det praktiske og emosjonelle i et forhold (f.eks alkohol- eller stoffmisbruk, usikker sex, pengespill, bulimi, risikabel bilkjøring etc er vanlig).

Lyder det som noe for deg?

Skjult ID med pseudonym Mannehora sø. 12 feb. 18:36

Ingen erfaring med kjærester med slike problemer, men har en søster med bipolar 2 og kanskje også borderline personlighetsfortyrrelse. I perioder har hun hatt et ganske skudd syn på virkeligheten og kommet med en del påstander som tyder på at hukommelse og fantasi nok ikke alltid har vært samstemt med hva som har skjedd i det virkelige liv. Men hun har tydeligvis trodd det selv. I tillegg har hun selvsagt hatt ekstreme humørsvingninger, slik både folk med bipolar 1 og 2 gjerne har. Mye verre enn hva "jenter flest" har, PMS eller ikke PMS, for de gutta her som ikke skjønner bedre. Her snakker jeg om å kutte kontakten med nære familiemedlemmer i månedsvis etter krangler om hva som tilsynelatende er bagateller, om selvskading og i ett tilfelle å skade et familiemedlem i et raserianfall, og om angst og dyp depresjon i en periode og voldsom optimisme og sprudlende humør i den neste. Å ha slike mennesker i livet sitt kan tidvis være et helvete. Familie kan du ikke gjøre noe med, og heldigvis går det litt bedre med søster nå selv om hun nok aldri vil bli helt frisk, men en kjæreste med lignende problemer er definitivt helt uaktuelt.

(mann 45 år fra Akershus) sø. 12 feb. 18:41 Privat melding

Hmm... Må jeg google, eller vil noen forklare hva borderline personlighetsforstyrrelse er?? Det må jeg innrømme var ett nytt og ukjent begrep for meg.

Skjult ID med pseudonym Hrmf sø. 12 feb. 18:48

http://no.wikipedia.org/wiki/Emosjonelt_ustabil_personlighetsforstyrrelse

"Em osjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av et varig mønster med høy intensitet og høy grad av ustabilitet i følelseslivet. Diagnosen har mye til felles med diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Både i fagmiljøer og i mer uformelle sammenhenger benyttes begrepene emosjonelt ustabil og borderline noe om hverandre. Tilstanden deles i to typer: impulsiv type og borderline type. Mennesker som fyller kriteriene til en slik diagnose har et intenst og sterkt vekslende følelsesliv med mye overdrevent sinne. Videre er det vanlig at disse menneskene ofte inngår i ustabile, turbulente parforhold, tenker svart eller hvitt i forhold til personer eller situasjoner, har usikkert selvbilde, tendens til å skade seg selv eller true med å gjøre dette i følelsesmessig pressede situasjoner."

Skjult ID med pseudonym Vimsi sø. 12 feb. 18:49

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

Skjult ID med pseudonym trist sø. 12 feb. 18:52

Har erfaring, fra eksen min. Vi var sammen i nesten 2 år.

Har aldri opplevd mer lykke enn når hun var "opp", og tilsvarende helvette når hun var "ned".
Hennes humør og utfordringer smittet over på meg, og ble fort altoppslukende.

Jeg tror ikke jeg har elsket noen så mye som jeg elsket henne, men når jeg ser tilbake på helheten skulle jeg ønske jeg aldri møtte henne. Trist, men sant.

Skjult ID med pseudonym eikers1 sø. 12 feb. 18:52

Takk for informasjonen, og at dere gadd og lete opp for meg her jeg har en litt lat søndag :)

Skjult ID med pseudonym 2mas sø. 12 feb. 18:56

@yucky yuck: Det gikk veldig i perioder, en uke kunne være knall, så en skikkelig dårlig dag. Og totalt omvendt.

@trist, det høres veldig veldig kjent ut...

Skjult ID med pseudonym Puslespill sø. 12 feb. 19:11

Jeg var sammen med ei jente som hadde diagnose depressiv + ADHD. Og en aldri så liten dose patologisk løgner (min erfaring)

Veldig synd, fordi hun var i utgangspunktet både ekstremt intelligent og smellvakker. Men hun var så uforutsigbar, og diktet opp så mange rare historier og absurde bortforklaringer at det ble helt Texas. Jeg klarte det ikke i lengden. Dessverre.

Skjult ID med pseudonym Ranja sø. 12 feb. 19:14

Var borti en psykopat... var et marerit, egentlig...... Kjempesnill og et marerit like etterpå.... Blir jo trist å si "stay away" for de har de gode sidene og..men jeg orker ikke....

Skjult ID med pseudonym Vimsi sø. 12 feb. 19:33

@Mannehora: Årsaken til at noen har og eller utvikler diagnosen borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse) tilskrives ofte fifty fifty arv og miljø, har du noen tanker om dette, spesiellt med tanke på at du har borderline i nær familie..

Skjult ID med pseudonym Vimsi sø. 12 feb. 19:44

Andre som har gjort seg tanker om årsakssammenheng mht borderline?

Skjult ID med pseudonym Tingeling sø. 12 feb. 19:47

@slayer
"Borderline,manisk depressiv eller bi polar som det kalles i dag er bare typiske beskrivelser om hvordan kvinner er sammensatt. Verst er den perioden hvor de går inn i PMS.De mest ekstreme tilfellene er også paranoid schizofrene og ofte sterk grad av psykopati."

Disse er IKKE "kvinnediagnoser", eller på annen måte noe som er forbeholdt kvinners atferdsmønstre.
Slik generalisering tyder kun på uvitenhet og stupidity. (Slå det gjerne opp)

Alle mennesker har jo snev av alle diagnoser, sånn sett. Så er det opp til fagfolk å sette diagnosen dersom det er mistanke om en slik, og graden av denne vil vel også gjerne variere. Utfordringene dukker opp når diagnosen blir begrensende i "vanlig hverdagsliv", og personen ikke lenger fungerer normalt ift jobb, familie, venner og eget liv. +++ Vil tro det er mange fagfolk her inne som kan si noe om dette.

Såvidt jeg vet finnes det egne forum og grupper for pårørende der man kan få hjelp til å håndtere de ulike fasene/variasjonene/utfordringene som kan dukke opp. Bipolaritet og borderline er ikke det samme, vil tro det er nevnt tidligere i tråden.
Jeg har ikke erfaring fra forhold med en borderliner, så jeg kan ikke uttale meg om det. Men jeg kommer stadig i kontakt med ulike diagnoser, og mitt beste tips er å søke informasjon og støtte for å kunne være en god partner/venn/ressurs/støtte for mennesker med psykiske lidelser. Jeg syns ogå det er viktig å si noe om at psykisk helse vil gå i bølgedaler for de fleste, og at en diagnose IKKE er et stempel som kan settes permanent.

Skjult ID med pseudonym Hrmf sø. 12 feb. 19:47

I det tilfellet jeg kjenner kan det stemme med både arv og miljø, det har gjerne en sammenheng også. Hvis man har en forelder som ikke har det helt godt med seg selv, vokser man gjerne ikke opp i et trygt og godt miljø heller.

Skjult ID med pseudonym yucky yuck sø. 12 feb. 19:52

@ trist: jeg opplevde noe lignende, var så utolig glad i denne jente, selv om hun var slik. Vårt forhold var en del kortere derimot.

Skjult ID med pseudonym reg sø. 12 feb. 20:00

Muligens trenden er at ingen er friske, det finnes alltid en diagnose.

Det utarbeides visst nå en ny utgave av diagnosesystemet DSM med flere nye og gamle tilbakevendende diagnoser, og denne får kritikk fra fagfolk fra overalt i verden.

Skjult ID med pseudonym Anon sø. 12 feb. 20:59

Jeg har vært borti folk med en BPD diagnose, men aldri vært sammen med en, så akkurat det vet jeg kanskje ikke så veldig mye om.

Jeg var imidlertid sammen med en fyr veldig mange omtalte som en narsissist/sosiopat. Dette fikk jeg selvsagt høre i etterkant, og til mannens forsvar bør det vel sies at man gjerne får høre det man vil høre rett etter et brudd. Men når det er sagt, så hadde han nok veldig mange av de klassiske symptomene på begge deler, spesielt det første.

Ville jeg gjort det igjen? Tja. Kanskje, hvis jeg visste i forkant at her gjalt litt andre spilleregler enn vanlig. Når man vet hva man har med å gjøre, blir selv veldig ufordelaktige egenskaper en god del enklere å forholde seg til. Men veldig ofte får man ikke særlig til forvarsel, da mange av disse menneskene virkelig kan kunsten å fremstå som normale. Det er dessuten vanskelig å bygge noe varig med sånne folk, rett og slett fordi de har en tendens til å skifte mening med vinden og lett for å begynne å kjede seg. Og når det skjer, så kan de bli enten vanskelige å ha med å gjøre, eller så stikker de bare av. Greit nok hvis man ikke forventer så mye uansett eller egentlig gir litt blaffen, men utrolig kjipt hvis man utvikler følelser og investerer mye i forholdet.

Mennesker med sinnslidelser av typen "Cluster B" kan være utrolig tiltrekkende og spennende i sin intensitet og interessante annerledeshet, men jeg tror nok det kan være vanskelig å leve med slike mennesker over tid, dessverre. Og hvis du ikke vet hva du har med å gjøre, så står du gjerne der som et stort spørsmålstegn og skjønner ingenting, eller verre; du begynner å klandre deg selv når ting går galt.

Skjult ID sø. 12 feb. 21:38

HALLO!!!!! Jeg er selv Bipolar 2 og er en meget oppegående kvinne med barn og ett ekteskap på 15 år bak meg- så ikke slå alle under en kam...
Med vår lille medisin er vi like fullverdig partner som alle andre.
Personlighetsforstyrrelse er noe helt annet, og det ligger jo i ordet at det kan være en smule frustrerende i ett forhold.

Skjult ID med pseudonym vegar ma. 13 feb. 00:50

Jeg kjenner veldig mye eksen min igjen i det Mannehora beskriver. Det var et forhold som var topp en dag og bånn neste dag. Jeg følte meg elsket og hatet. Det som virkelig er synd om en er sammen med en sånn person er at personen kan bli gravid og da er det et barn å ta seg av.

Det skjedde meg, etter å ha vært sammen i 2 måneder så ble hun gravid.

Perioden når hun var gravid opplevde jeg som en grei periode i forholdet vårt. Hun trengte mye hjelp og støtte og jeg stilte opp og gjor det jeg kunne for at hun skulle ha det bra. Dette satt hun stor pris på.

Men når barnet ble født så skjedde det en enorm endring i oppførselen. Hun kuttet kontakten i flere måneder med sin mor som var på ferie når barnet ble født. Ho mente ho skulle avbryte ferien pågrunn av fødselen. Jeg var en idiot, og bare i veien. Gråt barnet vårt, så begynte hun også å gråte. Sluttet ikke barnet å gråte så kunne ho bli voldelig der ho f.eks slo til veggen og skremte barnet vårt. Ho begynte å skjerme barnet fra alle, inkludert meg. Det var ikke mulig nesten å slippe til sitt eget barn.

Så ble det slutt noen måneder etter fødselen. Der det ble samværssabotasje, avbrytelse av samvær der hun kom og henta barnet midt i samværet, fikk ikke lov å mate barnet, jeg kunne bare ha samvær midt i arbeidstiden på dagtid. Det var også noen episoder der hun uanmeldt gikk inn i leiligheten min, kjefta på meg, skremte barnet og stakk av med barnet hylskrikende i armene. Til slutt begynte jeg å låse døra når jeg hadde samvær og det endte med slag og spark på ytterdøra.

Jeg var nødt å ta dette til retten. Men du verden så liten en far er i en barnefordelingssak. Alle disse hendelse ble ignorert. Mor sa at disse hendelsene ikke hendte eller fant sted og at det var jeg som overdreiv. Ho framstilte meg som en ustabil person som ikke hadde peiling på barnoppdragelse og at jeg ikke brydde meg om barnet den tiden me var sammen.

Det endte meg at jeg fikk en dom der jeg fikk se mitt barn TRE dager, per fjortende dag. Ikke nok med det, mor forsatte med samværssabotasjen og jeg måtte igjen gå til retten. Det samme skjedde igjen. Jeg sa til dommeren og sakskyndige nå siste gang i retten. Nå leverer jeg inn bekymringsmelding og melder meg helt ut. Ring mitt barn om 15 år og spør hvordan hennes oppvekst var og hvordan hun har det idag.

Skjult ID med pseudonym Aage ma. 13 feb. 00:56

Jeg er 34 år, og har vært i tre seriøse forhold ... Sett i ettertid tror jeg sant å si at alle damene jeg var sammen hadde en personlighetsforstyrrelse.

Skjult ID med pseudonym Mannehora ma. 13 feb. 14:41

@ Vimsi

Det var en del stoff involvert i tenåra. Jeg vet ikke hva slags annet enn at det nok absolutt ikke bare var hasj. Var nok en del partydop tipper jeg, som extacy, speed og slikt. Kanskje kokain også, hva vet jeg. Var mye av slikt i Oslo på den tiden, på begynnelsen og midten av 90-tallet, med rave parties og alt det der. Tipper forsåvidt at det er mye av det i Oslo fortsatt. Jeg hadde også kompiser som eksperimenterte med slikt selv om jeg aldri brukte det selv (vi hadde forøvrig ulike vennekretser så det var heldigvis ikke mine venner som dro henne med på slikt). Mange av min søsters venner fra den tiden er nå narkomane eller døde, skjønt ikke alle. Noen klarte seg jo. Jeg kjente en av dem selv litte grann, han brukte heroin da han var 18 - 19 og døde da han var 20 av en overdose. Så jeg antar at stoff kan ha påvirket henne og bidratt til den angsten, vrangforestillingene og psykiske problemene hun etterhvert fikk, selv om hun kom seg ut av det miljøet før hun ble avhengig selv. I tillegg hadde hun nok generelt dårlig selvtillitt og et hissig temperament fra før. Men det blir uansett bare spekulasjon, jeg vet selvsagt ikke sikkert hvorfor hun fikk de problemene. Men ingen andre i slekta har slike problemer så langt jeg vet, eller har hatt det.

Skjult ID med pseudonym Mannehora ma. 13 feb. 14:48

@ skjult ID

Bipolar 2 er selvsagt ikke det samme som borderline. Det er bare tull. Bipolar 2 er vel bare en mildere form for manisk - depressiv (bipoar 1) og kan holdes i sjakk med medisin som du skriver. Borderline personlighetsforstyrrelse er mye verre. Det er vrangforestillinger, ekstrem svart - hvitt tenkning og idealisering og demonisering av andre, i tillegg til store humørsvingninger. Skjønner godt at du ikke ønsker å bli plassert i den boksen bare fordi du selv har bipoar 2, det ville ikke jeg heller ha likt :)

Skjult ID med pseudonym Anon ma. 13 feb. 16:17

Så fort folk hører ordet "bipolar", da går rullgardina rett ned. Så har man bipolar 2 med lite synlige plager, så tipper jeg det er lurest å holde det for seg selv så lenge som mulig.

Skjult ID med pseudonym Vimsi ma. 13 feb. 17:52

@Mannehora
Takk.

Skjult ID med pseudonym SK fr. 28 des. 03:47

Hei

Ved at denne tråd er veldig gammel, men likevel. Jeg har desverre hatt et forhold til en borderline (kvinne) i mer enn 4 år. Det har vært som å sette livet sitt på pause.

En borderline av svær karakter er livsfarlig for andre mennesker! Som psykopater spinner de en inn i deres eget følelsesmæssige kaos, du kommer med andre ord til å leve deres liv. Når de er fornøyet er du i den syvende himmel, men når de er nede, da er du også nede. Ustabil adfærd, som hverken de eller du kan kontrollere. Du kommer aldri til å bygge noe opp, alting vil bli ødelagt med en gang igjen og igjen.

Fordi de lever i et angstfylt univers, kontrollerer de verden gjennom angst og frygt. Trusler om at de vil forlade deg er ofte brukt, kanskje også til fordel for andre menn, som de mener kan gi dem det du ikke kann.

Å komme seg ut av et forhold til en borderline er vanskelig og antakeligvis ikke uten ar på sjelen! Har du muligheten (du er sikkert ikke slik forhold nå), da sier jeg: "Løp!", og se deg aldri tilbake uansett hvor vakker og god i sengen hun er.

For min del sliter jeg med å forlate denne kvinne. Jeg elsker henne uansett at hun er borderline og vår sex er fantastisk intens, især når vi ikke har set hverandre en tid eller kommer til rette etter et oppgjør. Men det hele er i virkeligheten en stor løgn, jeg elsker med en syg kvinne, som gir alt i et kort øyeblikk. Du kan risikere, at dere bar en time senere er uvenner igjen, at hun har behandlet deg på en ikke så ryddig måte eller sagt forferdelige ting om deg. Så blir du skuffet og forsøker å forklare noe som ikke lar seg forklare.

Jeg elsker denne kvinne som jeg aldri har elsket før, men jeg må også være ærlig, det er og blir en syg kvinne jeg elsker. Trist at man elsker noe som ikke er normalt, håper ikke dette sier for mye om meg?

Men de er fantastiske til å få deg til at tro at du er unik og elsket. Vi trenger alle å føle oss elsket og å elske, dette er menneskeligt. Men det en borderline er ikke kjærlighet som vi forventer det og når man oppdager det, da blir man sjokert.

God vind framover, jeg lever i angst og frygt den ene dag, den andre i himmelen.

Skjult ID med pseudonym Mr fr. 28 des. 12:25

Sk,

Det er ille, jeg hadde et slikt forhold for et par år siden og holder kontakt den dag idag. Hun bare eksplderer for bagateller og kritiserer alt og alle men til dels kan det forsvares ut fra hennes livshistorie.
Hun har nylig også måtet levere ungene permanent til faren inntil videre, de var jo ogsågrunn til at jeg ville bace de til nå. Jeg ba henne hit til jul og vartet henne opp i 5 døgn før jeg måtte kjøre henne til søsteren en time unna, og bare du kan vite hvordan de dagene var. Sitter jo her litt med blandede følelser men skal imorgen følge opp min famile et par dager.

Takk for din tøffe støtte, med et fuktig øye føler veldig med deg og alle andre.