Alle innlegg Sukkerforum

Sosialt angst?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym radikal to. 29 mars 16:16

Noen som føler at de har veldig lyst å treffe noen eller gå på date, men at de syns det er skummelt og ikke tør?

Seriøs tråd!

Skjult ID med pseudonym Hjerteress to. 29 mars 16:40

Jeg kan skrive litt om hvordan sosial angst er.

Du skal på kafe med en venn. Han er litt tidlig ute, og melder at han går inn og finner et bord. Jeg får vondt i magen, får tusen tanker i hodet, har lyst til å ringe han og be han vente på utsiden, takler veldig dårlig å gå inn alene i lokalet. Gå inn, alle ser på meg (noe de ikke gjør, men det føles sånn). Jeg overlever, men kjenner jeg er litt irritert fordi han ikke ventet ute, men jeg sa det heller ikke til han, så han kunne ikke vite det.

jeg er bedt på fest en kveld. Jeg kommer aleine. Jeg parkerer bilen og ser det sitter folk på terrassen. Jeg MÅ gå opp dit alene og prentere meg for "alle" 3 som jeg ikke kjenner fra før. Det er skumelt, fryktelig skummelt. Men ingen av dem biter, det er bare en forferdelig følelse. Det syns ikke på utsiden, men det er min egen følelse som sitter i magen.

Det er sukkerfest. Tenk om noen med match skulle finne meg? Jeg tar av meg lappen for å være HELT sikker på at ingen ser hva jeg heter. Det kunne jo hende noen begynte å snakke med meg. Det er jo farlig...

Slike ting syns ikke på utsiden, men det er inni. Ingen andre ser det, og nære venner skjønner ikke bæret av det om jeg i det hele tatt nevner det. For blant dem er jeg den supersosiale som tar vare på alle, arrangerer fester på jobb...MEN det er aldri jeg som ønsker velkommen, jeg bare lager invitasjonene, ordner det praktiske, pynter og tar meg av ting via mail, sms etc.....

Umulig å sette seg inn i for de som aldri har kjent det på kroppen, men her var et lite foredrag om hvordan det KAN være..

Så hvorfor tryner da en date etter 1. treff? Han tror jeg er sjenert....Hadde han våget å treffe meg mer enn EN gang, ville han sett at jeg var annerledes, men trenger litt tid...... Thats lifs.....

Skjult ID med pseudonym Ropeburn to. 29 mars 16:50

Vi kjenner vel alle til hvordan det er å sitte på et overfullt tog, å føle at alle glaner der man sitter som ei sild i tønne. Man er pokka nødt til å feste blikket på noe eller noen, og hvem kjenner ikke følelsen av at ditt eget blikk treffer en annens blikk, før kanskje begge viker og ser i gulvet... Klønete sosial oppførsel, kanskje, men jeg har blitt mer bevisst på at jeg heller prøver å holde blikket, og hvis den andre viker unna, venter jeg til h*n kommer opp igjen fra gulvsveipen og sender over et lite smil. Jeg føler meg faktisk mer brydd om jeg forårsaker at en annen person må vike sitt blikk, enn at jeg selv gjør det.

Skjult ID med pseudonym Hjerteress to. 29 mars 16:56

Liker ikke å komme sist inne på flyet, det skjer sånn ca.... ALDRI.. må være av de første. Kommer aldri for sent noen steder, egentlig. Tog er heller ikek noe særlig aleine, man MÅ se på folk... Men jeg gjør det jo! Smiler tilbake, snakker, svarer.. men tar ikke akkurat initiativet... ( på toget)

Skjult ID med pseudonym hmm to. 29 mars 19:09

Etter å ha lest disse punktene Hjerteress lister opp, føler jeg at jeg ikke har sosial angst.
Jeg har ingen problemer med noen av punktene.
Trodde vel at jeg hadde sosial angst, men tror nok jeg er mer sjenert og ikke alltid føler for å åpne meg for folk...

Har bare litt vanskelig for å starte samtaler, I guess..

(mann 34 år fra Nord-Trøndelag) to. 29 mars 19:27 Privat melding

Den beste "medisinen" mot frykt er å møte frykten, samme om det er heisskrekk eller sosial angst. Hvis du føler deg ukonfortabel med å gå på date, så gå på date. Kanskje går det dårlig, men for hver date, er du en ærfaring rikere.

Skjult ID to. 29 mars 19:32

Kikkann
du har ikke angst!!

Skjult ID med pseudonym Patsy to. 29 mars 19:46

Nei.

Kan skrive konsekvensen:
"Gravskrift over en jomfru: Returneres uåpnet."
Så hva har folk størst angst for?

Skjult ID med pseudonym hmm to. 29 mars 19:50

Jeg -tror- jeg har angst mot å bli intim med jenter :-(

(mann 34 år fra Oppland) to. 29 mars 21:33 Privat melding

@ Hjerteress, Jeg kjenner meg igjen i disse 2 punktene: "Jeg MÅ gå opp dit alene og prentere meg for "alle" 3 som jeg ikke kjenner fra før. Det er skumelt, fryktelig skummelt. Men ingen av dem biter, det er bare en forferdelig følelse. Det syns ikke på utsiden, men det er min egen følelse som sitter i magen."

"Slike ting syns ikke på utsiden, men det er inni. Ingen andre ser det, og nære venner skjønner ikke bæret av det om jeg i det hele tatt nevner det. For blant dem er jeg den supersosiale som tar vare på alle."

Dette har jeg kjent på kroppen, og kjenner det fremdeles av og til. Når jeg er på jobb, er jeg en livlig, morsom, og sosial person.
Er jo morsom og livlig privat også, men av og til sniker sjenert-heten innover. Noe særlig pratsom er jeg ikke. Liker ikke følelsen av å gå og begynne å prate med folk jeg ikke kjenner. Blir redd, frykten tar overhånd. Tenk om dem syns at jeg er en raring, tenk om dem begynner å le av meg.

Skjult ID med pseudonym Gru to. 29 mars 22:12

Jeg synes hjerteress oppsummerer følelsen, frykten og tankene ganske godt! For de som har det sånn, er det veldig lett å kjenne seg igjen i. Jeg har hatt det sånn. Akkurat sånn. "Feilen" ligger ikke hos andre, men hos seg selv, og det er man gjerne (altofor godt) klar over. Noe som ikke bidrar til å bedre situasjonen. Men alikevel så går det an å komme seg over det verste av frykt, tanker, bekymringer etc man har i slike situasjoner. Det krever masse guts og trening, men det går. Gjerne sakte - men til det bedre. Jeg har vært sånn, men nå er jeg langt på vei bedre. Det tar tid og det er ikke lett, men jeg tror veien til bedring ligger i det @Kikkann skriver. Face your fears. Han får det til å høres veldig enkelt ut da - DET er det ikke. Jeg har nå trent på dette i lengre tid, og er ikke annet enn glad for at jeg har tatt fatt i problemet. Spørsmålet er kanskje: plager dette deg nok til at du ønsker å gjøre noe med det?? I så fall - prøv. Begynn et sted i det små. Men begynn.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt to. 29 mars 22:24

Sosial angst? Næh... Tror egentlig ikke det.
Men jeg syns det er å treffe noen f.eks herfra eller ei annen jente jeg ikke kjenner noe særlig er litt skummelt.
Og siden jeg gjør det, så vegrer jeg meg jo litt for å gjøre det. Samme hvor godt jeg måtte like henne.

At det har resultert i at jeg har gått glipp av jenter som ville gitt meg en sjanse om jeg bare prøvde meg er nok ganske stor.

Skjult ID med pseudonym Hjerteress to. 29 mars 22:29

Har vært på en del dayer, og lar stort sett ikke ting hindre meg, gjør ting jeg ikke liker...men det koster mye.. veldig mye!
Ser det er noen som forstår hvordan det er. Nesten umulig å sette seg inn i det for de som ikke har det sånn, det virker sikkert bare tåpelig på dem. Ringe legen for å få time tar gjerne mange dager, ringe tannlegen, ta telefonennår ukjente nr ringer etc. Neida, bedre å se på gule sider først for deretter å ringe tilbake :)

Men jeg ER her jo, ser etter "han ene" og vil overfor han ikke være sjenert så lenge vi blir kjent. Men møte vennene hans, ja det er skummelt- kjempeskummelt. Men jeg kommer til å gjøre det
:)

Skjult ID med pseudonym radikal to. 29 mars 22:34

Woow imponerende svar må jeg si, tusen hjertelig takk til alle.

Tror de aller fleste mennesker er litt forsiktige i starten og syns ukjente mennesker kan være litt skumle, men man behøver ikke å ha angst fordet.

Påvirker frykten og redselen livskvaliteten på livet med mer enn flere timer av dagen, da er det grunn til å gjøre noe med angsten.

Beste medisinen er som nevnt lengre oppe og det er nok eksponering dvs møte frykten og oppleve positiv erfaring og mestringsfølelse.

Øvelser og mestringsfølelse gjør mester!

=)

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 29 mars 23:01

*Sosial angst/fobi er et begrep som jeg opplever blir mye misbrukt, men det får være en annen trådsak.
Ligger under ICD/DSM, for ordens skyld.*

Jeg tror trening og mestring er avgjørende for å håndtere de situasjonene som er nevnt, OG lignende situasjoner som skaper angsten/reaksjonen.
For å oppleve mestring i datesituasjonen kan det kanskje være hensiktsmessig for enkelte f.eks å ha støtte av en god venn/venninne? Jeg ser ikke noe galt i det, jeg.
Poenget er vel helst å være ærlig på at det er en ukomfortabel situasjon, men som man ønsker å utfordre fordi motivasjonen for å treffe den man har kontakt med er større enn selve frykten for angsten. Ved å være ærlig og skape trygge rammer, vil også mestringsfølelsen og den positive opplevelsen være enklere tilgjengelig.
(If U know what I mean)

Skjult ID med pseudonym arnold to. 29 mars 23:28

Et ikke relevant spørsmål.
Jeg trenger ingen andre enn meg selv.
Hvorfor bruke tid på venner når tiden min kan brukes bedre på meg selv.

Skjult ID med pseudonym jegern to. 29 mars 23:56

@arnold, har du muligens schizoid personlighetsforstyrrelse? Noen annen reell årsak til det du sier kan jeg vanskelig tenke meg.

Jeg har nok sosial angst, men har ikke noen diagnose på det. Ironisk nok fordi jeg aldri har turt å gå til lege/psykolog med det ;)

Med nesten et år på sukker, har jeg bare delvis vært på date en gang. Dvs, jeg var der, og hun dukket ikke opp. Jeg var sjeleglad for det. :) Er lenge mellom hver gang jeg er SÅ nervøs. Hele den dagen gikk med til å gruble, selv om jeg egentlig hadde viktige ting å gjøre.

Det som hjelper er å eksponere seg, men det tar lang tid. Mange år... Og det må være positiv mestring. Å kaste seg inn i en situasjon man ikke mestrer i det hele tatt ødelegger mye. Så eksponeringsstrategien blir ofte til at man tar noen skritt frem, og forhåpentligvis færre skritt tilbake.

På en dårlig dag kan det være så ille at jeg ikke orker å gå inn på en bar eller hva det nå er for å møte noen der, men heller returnerer hjem alene. Eller ikke tør å gå inn et sted og bestille mat, samme hvor sulten jeg enn måtte være. Og føler at alt og alle peker og ler av meg. Sammen med lett depresjon fører det fort til at man isolerer seg, og vips: ond sirkel.

Kjenner meg ellers igjen i det Hjerteress skrev.

Skjult ID med pseudonym tresnitt fr. 30 mars 03:07

Dette var mye vrient...som står over her. Men liker samtalen.
Jeg kjenner meg ikke særlig igjen, men jeg hadde litt sosial angst i barndommen. På grunn av aktive/passive mobbere i skole-kretsen. Når man likte bedre å plukke høstblader og fine steiner enn å leke med ball ble man ikke populær blant guttene. Men jeg hadde alltid gode venner. Jeg er veldig glad for å være så fri som idag, men enkelte småting sitter igjen: Det er flere grunner til at jeg ikke trives på discotek. (((Musikken faller aldri i smak og da er det unaturlig å danse. Samt prat om alt-og-ingenting.))) Men det er også noe fra barndommen av litt ubehagelige minner om å ikke ha tilhørighet i fiskestimen... Jeg husker ubehaget ved å måtte rope høyest og være kulest for å score mest poeng. Ja, dette ble en light-verson av det som står over.

Skjult ID med pseudonym tresnitt fr. 30 mars 05:40

@radikal
Å-søren. Jeg har visst ikke svart på selve spørsmålet. (Trengte vel litt søvn for å få et freskt hode.) Å dra på date er ikke skummelt. Det er spennende og hyggelig. Kan selvfølgelig være litt krevende angående forklaringer fra ene eller andre hold om hvorfor man evt ikke er egnet for hverandre... Men det føler vel de fleste.

Skjult ID med pseudonym Bombadil fr. 30 mars 15:00

Hjerteress: kjenner meg mye igjen i det du skriver - noe fremdeles, heldigvis var det værre før. Men når det ringer på døra på kvelden og jeg ikke har fått noe varsel om noen skal komme på besøk, ukjente nummer og iallefall hemmelige nummer - svarer aldri.

Husker første tiden på ungdomsskolen, å måtte gå over beina på alle de eldre elevene som satt med ryggen mot veggen i korridorene Prøve for alt i verden å ikke feste blikket på noen. Gå med blikket i bakken så man slipper vanskelige episoder og burde hilse på de man kjenner - evt gruer for at de blir fornærma om man hilser på de.

Gå inn i et rom - det blir stille i praten og følelsen av at alle ser på deg og at det de gjorde var å baksnakke deg er enorm.

Ting som det å hate å komme sist inn og føle alle ser på deg. Panikk for å ikke ha nok penger når man betaler i redsel for å få alles blikk når man må legge tilbake varer (dobbelt og trippelsjekke).

Har bygd meg opp sakte men sikkert - dessverre veldig lett å bli revet ned når problemer tårner seg opp.

Skjult ID med pseudonym sosial fr. 30 mars 15:08

Jeg har litt sosial angst, men først når det er snakk om større forsamlinger og jeg er midtpunktet. Liker ikke å snakke til forsamlinger, for eksempel. Vet ikke om det regnes som en type sosial angst, men tror det.

Det henger også litt sammen med seriøsiteten på det sosiale som foregår. På en fest med avslappet stemning får jeg så godt som aldri sosial angst. Er det derimot en seriøs konferanse eller et viktig møte med jobben, så kan jeg få det.

Jeg lurer på om sosial angst er medfødt, eller noe man får etter hvert som man vokser opp?