Like sikkert som våren kommer Fiatene og John Deerene ut av bygdedvalen og trekker frem skittanken med et mål for øye og forandre bondelandets aroma fra frisk pollenluft og lukten av snøsmeltningen til et “møkka” for bondeentusiaster. Fraukjellere (Eller kudassen for dere byfolk) skal tømmes og helst på finværsdager. Lukta kommer plutselig like overraskende som julekvelden på den berømte kjerringa. Snikende sakte inn igjennom ventilasjonsanlegget. Først trodde jeg at noen hadde vært på kontoret mitt og latt luften vandre fritt mens jeg var ute etter kaffe. Men det tar ikke lange tiden før jeg hører et grynt fra en kollega på nabokontoret også. Så begynner flere og klage og så kommer det et kollektivt gisp i det man går tom for den siste biten av oksygen og all frisk lukt av sildrende bekker er erstattet av en eim man må være fra landet for å forstå. Det er vinterens storfeavføring som spres ut på markene i det de første vårdagene tar taket. Og de rekker det akkurat før du skal ut på trappa den første dagen og rive i et godt innpust. Du vet, det innpustet du virkelig drar inn og nyter før du konkluderer for deg selv av NÅ, nå er det vår. Eneste forskjellen er at når John Deere og bondelaget har klart å komme før det, så trekker du inn i en krampetrekning og får nevrologiske skadet grunnet kjemisk krigføring fra bondestanden. Men sånn er det hvert år og for oss som er vokst opp med det, så er det kun de tre første dagene som er kjipe, og kanskje den dagen det klaffet dårlig med å henge klesvasken ute.

Det er noe eget med bygda. Ikke alltid den beste aromatiske opplevelsen, men når det har gått over og man kan kjenne den klare friske luften så får man oppsiden. Når man våkner kl 5 en morgen med hundre sauer og geiter utenfor husveggen, i garasjen og på trappa fordi naboen har saueslipp så er det noe magisk med å ta med sønnen ut så han får nærkontakt med dyra, mens han enda ikke har våknet skikkelig. Stillheten, sove uten en lyd, bortsett fra litt bakgrunnslyd fra elva som sildrer forbi utenfor. Herlig.