Alle innlegg Sukkerforum

Går Norge i retning av singlesamfunnet?

Vis siste innlegg
(mann 43 år fra Oslo) sø. 6 mai 16:55 Privat melding

Lager egen tråd rundt dette temaet. Intresessant å høre hvordan andre oppfatter dette..

Selv føler jeg, antagelig som en følge av likestillingen og kvinners uavhengighet, at Norge går i retning av å bli et slags singlesamfunn. D.v.s. at stadig flere lever som single og i sporadiske forhold. Økonomi har ikke lenger noe særlig å si som fundament i et forhold. Mann og kvinne klarer seg like fint på egen hånd som i par. Dermed er det èn grunn mindre for å strebe etter forhold.
Med dette har man plutselig mye bedre tid på seg selv og som man kan bruke til å bortvelge alt som ikke virker 100 % perfekt i forhold til de forestillinger og visjoner vi bærer på.
Et forhold skal også baseres på nært vennskap mlm to mennesker. Men dette kan en nesten like godt få dekket med sine venner. Poenget med en partner krymper stadig vekk.. Intimitet og sex, sitter en igjen med. Men når dette etter noen år blir mer trivielt i et forhold, er veien igjen kort til å gå ut av det.
Overnevnte er ting jeg har tenkt på. Jeg tror nettsteder som sukker vil ha et stort vekstpotensial i fremtiden.

Men forsatt bærer de fleste av oss på drømmen om det perfekte forhold, nesten som en slag barnetro. Kulturelt sett er vi vokst opp med forestillingen om at et fast forhold innebærer livets lykke (en av de viktige meningene med livet) og singletilværelsen innebærer ulykksalighet med et snev av meningsløshet. Vi streber etter selve glansbildeforestillingen vi har i hodet om et forhold. Vi tror og har lært at vi skal være ulykkelige som single og at vi må strebe etter det perfekte prins og prinsesseforhold for å bli lykkelige. Forventningene til et forhold blir følgelig deretter. Nedturen kan derfor bli stor når hverdagen faller inn i forholdet.

Merker jo selv at jeg sliter på forholdsfronten. Altså med det å finne/skape et forhold. Jeg bærer et ønske om det inni meg og jeg foretar meg mye for å nå målet. Men så har jeg også sider i meg som reflekterer over at jeg har det veldig bra som single - at jeg ikke trenger å strekke meg langt eller forhaste meg på noe vis - og jeg trenger ikke å gå pået snev av akkord med mine egne preferanser. Dette er både min egen og den samfunnsmessige utviklingen sin skyld - en kombinsjon av disse. Slik går no dagan og åran :) Jeg gror antageligvis ubemerket inn i mitt eget livsmønster, noe som praktisk sett vil gjøre det stadig vanskeligere å involvere en kvinne i mitt liv eller å få en annen person (en kvinne) tett innpå meg.. I know :)

Skjult ID med pseudonym Danty sø. 6 mai 17:01

Import av kvinner og menn fra andre land er også et stadig frekvendterende tema her på forumet...Som regel basert på misnøye og mislykkethet ifht det motsatte kjønn.. Da klandres norkse menn og kvinner :)
Jeg tror jeg er ganske representativ for mange norske menn (og kvinner): Jeg er en "ganske normal" fyr hva angår vett og forstand -og hva angår utseende og personlighet :)
Tanken om å gjøre det enkelt, - å bare "importere" en "østblokkdame", av den gammeldagse sorten, som egentlig bare vil ha en fyr med norsk velferdspass har streifet meg også hehe. En smellvakker, velutdannet dame som på enkelt vis vil tilpasse seg meg, mitt liv og mine behov, kan jo virke en smule forlokkende, om enn veldig egositisk. Men tror jeg skal vente og se an litt til :)

(mann 37 år fra Oslo) sø. 6 mai 17:06 Privat melding

Min stefar sa for kort tid siden at "Alle har det egentlig best alene". Min mor spurte så "Ja, skal vi skilles da?", hvorpå han svarte "Nei, jeg liker ikke å ha det så bra jeg...".

Skjult ID med pseudonym McCloud sø. 6 mai 17:24

Selv om det varierer endel hva folk vil kalle/regner som venner...
Tviler jeg på at venner kan erstatte en kjæreste.
En kjæreste er noe en føler (mer) kjærlighet for (og noen føler ikke kjærlighet for venner, viser det seg).
Og med en kjæreste kan man bli ordentlig kjent, det har man ikke så god anledning til med venner.
Hvis ikke, så er folk for overfladiske, rett og slett.
(I tillegg er det sex, som en ikke gjør med venner.)

@danty
Hvis du sliter med å finne/danne et forhold, trenger du sikkert å tenke/reflektere mer?

Skjult ID med pseudonym Stjerne* sø. 6 mai 17:27

@Danty
Her er jeg enig med deg hele veien :)
Noen ganger tenker jeg mye på.. at det er så mye jeg må forandre på meg selv om jeg plutselig skulle finne en kjæreste.Da lurer jeg faktisk på om det er verdt det?? Vil jeg egentlig forandre på livet mitt? Jeg har det jo så bra nå??
Men likevel ligger drømmen om å være to der selvfølgelig.

@LMAOROTF
Det var en ny vri:))))

Skjult ID med pseudonym McCloud sø. 6 mai 17:40

@Stjerne*
Det er ikke engang verdt det, selv for å få mer kjærlighet inn i livet?
(Eller mener du at du har nok?)

Skjult ID med pseudonym Høypåpæra sø. 6 mai 17:44

Tenker det samme som den Danty, og det er også årsaken til at jeg ikke er her inne hele tiden. Syntes det er spennende å tenke "kanskje nå.....", men så er det også deilig å bare tenke på seg selv. Venter vel litt på den som er såpass lik meg selv at forholdet ikke oppleves FOR krevende. Forholdet må gi mer enn det tar, om man kan si det sånn. (Jeg liker også å gi, så det er sagt).

Skjult ID med pseudonym Stjerne* sø. 6 mai 18:08

@Mcloud
Ingen har vel nok kjærlighet :)
Men man blir såpass kresen at man innerst inne går rundt å venter på den perfekte som passer inn i sitt eget liv..uten at man trenger å forandre seg.. og det er jo i virkeligheten umulig?
For i alle forhold må det jobbes for å få ting til å fungere...Gi og ta hele veien:))
Og når man da har slått seg til ro med å være singel,bygget opp livet slik man liker det,det er behagelig osv..
Da er det jo ikke lett å gi slipp på disse tingene igjen?

Jeg sier ikke at det er slik...men tanken har streifet meg oftere og oftere:)
Men samtidig har jeg jo ikke lyst til å sitte alene når jeg blir gammel?

Når dette er sagt så må jeg også si at jeg er såpass gammel at jeg har vært gift,jeg har barn,jeg har et eget sted å bo har hobbyer og venner osv... Skjønner jo at de som ikke har opplevd alt dette ,drømmer om en fremtid med alt det det innebærer .Har full forståelse for det.

Som sagt...Dette er bare tanker. Og skulle drømmemannen dukke opp sier jeg ikke nei. Men samtidig klarer jeg meg fint alene..Tror jeg:)

Skjult ID sø. 6 mai 18:28

Singel og selvstendig. Masse tid til seg selv og til å gjøre som man vil.

Men hva skal man bruke tiden, selvstendigheten og singeltilværelsen til når det kommer til stykket?

Tenk så mye vi mister.

Skjult ID med pseudonym Stjerne* sø. 6 mai 18:54

@(Skjult ID ) - sø. 6 mai 18:28
Men det er jo nettopp det som er problemet.
Når man er singel så finner man på masse å gjøre,ting man liker....man MÅ være selvstendig og klare seg selv!
Skal man da gi opp alt det til fordel for en kjæreste? Klarer man det? Vil man det? Ønsker man det?

En kjæreste skal jeg alltid få tid til...men en ny person å bo sammen med? Hmmm?

Skjult ID med pseudonym arnold sø. 6 mai 18:54

Man får også mer tid til seg selv hvis man ikke har venner å bruke tid på/med.
Da slipper man å kaste bort tiden på felles aktiviteter/ting som ikke ville ha interessert en på egen hånd.
Jeg har masse ting helt på egen hånd å bruke tiden til, tiden strekker som regel ikke til.
Og da kan man faktisk gjøre helt som man vil.
Man slipper å legge begrensninger på seg selv fordi fordi man er redd for hvordan vennene vil reagere.
Veldig deilig å slippe mange hemninger.

Skjult ID med pseudonym Danty sø. 6 mai 19:15

Det er jo også slik i dag at vi stiller skyhøye krav til alt i livet vårt. Det har blitt billig å reise, fritidstilbud florerer (konserter hele uka, cafeer, trening, yoga, dans, klaring osv). Vi kommer oss effektivt rundt med bil, vi har tusen tv-kanaler og har tilgang til et slags sosialt liv på internett.
I dag, i motsetning til før, er det null problem å fly rundt på barer til langt opp i alderen. 40- 50-åringer har mange likestilte single venner. (For 30 år siden var jo alle over 30 år gift.. Gamliser forekom ikke på byen) Vi kan leve "høykvalitetsliv" som single. Det er iallefall ikke mye problem når det gjelder det sosiale å være single hele livet lenger. Dette bidrar også trådens overskrift :)

Skjult ID med pseudonym Gilia73 sø. 6 mai 19:23

Selv om det ikke er noe problem i dagens samfunn å leve et fullverdig liv som singel, er det flere av oss, meg innkludert som ønsker seg noe mer. Ønsker en spesiell å dele gleder og sorger med. en spesiell å ha opplevelser med. En du bare må tekste og fortelle hva som skjedde :))
Det jeg tror du setter fingeren på Danty er at denne ene, ikke er hvem som helst... Husker godt hvilket kriterie jeg hadde når jeg traff far til barna mine som 16 åring .. " wow .. han var pen.. ååå han er eldre enn meg... å så liker han meg ??? " Er veldig glad for at kriteriene har endret seg siden da...Tror sjansene for å finne noen du ønsker å dele opplevelser med er bedre nå når jeg er voksen og kjenner meg selv på godt og vondt. Har mye mer å tilby, og tørr å be om mer og :)) Så jeg tor på at HAN finnes der ute ...

Skjult ID med pseudonym Danty sø. 6 mai 19:28

Enig med deg, Gilla73. Som jeg også skrev, bestreber jeg meg og bærer et ønske om å finne den ene som jeg kan bygge et forhold med.
Samtidig aner jeg konturerne av at samfunnet endrer seg i retning av at stadig flere blir og lever som single -at forhold ryker stadig oftere og etter kortere tid.
Det var mere årsakene til dette jeg var ute etter i denne tråden, samt hvordan andre ser på det. Flere enn meg som aner de samme konturene?? Jeg er jo selv en del av denne utviklingen, til tross for ønske om noe annet.

Skjult ID med pseudonym McCloud sø. 6 mai 19:41

@Danty
Men hvorfor blir det slik at stadig flere lever som single?
Hvorfor ryker forhold etter kortere tid?
Mer overfladiskhet?
For dårlig dømmekraft, søkeevne?
Vi har blitt for kalde, følelsesløse, ukjærlige?
Dårligere sosiale evner?
(I og med det du skrev om Internett og et slags sosialt liv der?)
Personene utvikler seg til å bli for ulike?

Skjult ID med pseudonym Stjerne* sø. 6 mai 19:43

@Gilla73
Tror også den rette finnes der ute for alle. Ikke misforstå meg der:)

Men det at man klarer seg så fint alene bidrar jo til at som @ Danty så fint skriver
'at forhold ryker stadig oftere og etter kortere tid* Eller også at vi går lengre single fordi vi ikke finner den som passer perfekt inn i vårt allerede eksisterende flotte singelliv?

Skjult ID med pseudonym Gilia73 sø. 6 mai 19:47

Kortversjonen er at vi har beveget oss fra et kollektivistisk samfunn, .. før 70 tallet... til et mer og mer individualistisk samfunn.. Vi trenger ingen, og ingen trenger oss?? Men heldigvis vil mange føle et behov for samhørighet, og derfor velge å ha andre i sin nærhet...:))

Skjult ID med pseudonym Kevin1985 sø. 6 mai 19:51

Jeg syns dette er en veldig interessant tråd Danty :)

Skjult ID med pseudonym Grimstad82 sø. 6 mai 19:58

Etter å ha lest igjennom alt her så har jeg nesten falt av lasset angående hva som faktisk var temaet.
Men til dere som sier at det er helt greit økonomisk å være singel så regner jeg med at en del av dere er ca 7 - 10 år eldre enn meg.
Å sitte med hus alene i dag er lagt i fra greit, det går. Bare et å få lån som singel i dag er heller ikke lett, mange må ta til takket med leie.

For min del, så har jeg vel egentlig skjønt at den store kjærligheten er noe tull som vi ble vokst opp til å tro på, igjennom dårlig Hollywood filmer.
Dagens samfunn er ikke det samme som det var 25 - 35 år siden når våre foreldre vokste opp.
Vi stiller høye krav til oss selv, mtp utdanning, jobb, væremåte, kropp osv.
Klart så har alt dette vært viktig, men det virker som at det er mer viktig nå enn det det var når våre foreldre vokste opp. Og av den grunn så forventer vi mer i en partner, enn det de gjorde.

Jeg har satt meg opp noen krav jeg stiller til min fremtidige partner, og de er andreledes enn det jeg hadde til den forrige, riktig nok fordi man har levd og opplevd ting som gjør at man ser annerledes på livet.
Ingen av disse kravene er for høye/vanskelige til at noen som helst skal klare å oppnå de, men de viser hvor jeg er i livet, og hvor jeg vil en partner skal være.

Jeg tror at det som er viktig er at folk må forkaste denne ideen om en drømmepartner, siden han/hun finnes ikke, og vi må ikke tilstrebe å få alt i livet perfekt. Jobber man kun mot det så vil man ikke kunne se det man har foran seg.

Skjult ID med pseudonym Danty sø. 6 mai 20:01

Riktig,, vi har kanskje blitt mer individualistiske, uavhengige, kravstore, kanskje mer overfaldiske (slik som høy levestandard og velstand ofte fører til).
Og slik vil utviklingen gå sin gang. Kanskje viser det seg også at vi mennesker fra naturens side ikke nødvendigvis er skapt monogame, slik det noen ganger diskuteres

Skjult ID med pseudonym Stjerne* sø. 6 mai 20:12

@Grimstad82
Lån er lån uansett hvor gammel man er:)
Men jo ..jeg er en del år eldre enn deg. Har vært alene med barna i alle år. Så om du fikk inntrykk av at jeg har god økonomi og kan gjøre som jeg vil er ikke det tilfelle:) Kan ikke kjøpe alt jeg vil ha..og ferie utenlands kan jeg ofte bare glemme.
Men alikevel er ikke tanken på penger og økonomi som gjør at jeg er nødt til å finne en partner.?

(kvinne 46 år fra Oslo) sø. 6 mai 20:35 Privat melding

Veldig interessant tråd Danty :-)

På sett og vis har du nok rett i det du sier, og en del av det tror jeg rett og slett bunner i egoisme, bevisst og ubevisst...what's in it for me-kulturen, samt mange andre faktorer.

Kjenner meg igjen i det du skriver, men samtidig har jeg klokketro på kjærligheten og at jeg på et eller annet vis snubler borti en herremann jeg ønsker å gå et lengre stykke på veien sammen med.

Når var du sist virkelig lykkelig? Når kjente du den varme deilige følelsen bølge igjennom deg sist? Var det når du løste en vanskelig oppgave på jobben, hadde et festlig lag med venner, slo din egen rekord i vektløfting, eller hva var situasjonen....og var du alene eller var du sammen med noen?

Vi mennesker er flokkdyr, slik er vi ennå, de aller fleste av oss, og det er i samhandling med andre at vi har overlevd i tusener av år. Det er vel en rimelig kjent sak at man takler vanskeligheter og gleder sammen med andre, enn om man har noen å dele de med...og ja, her har man jo selvfølgelig venner, kollegaer og familie å dele med. Samtidig er det jo noe i oss som gjør at vi blir medlemmer på nettdatingsider, noe i oss som drar oss mot "møteplasser" hvor vi har mulighet for å finne "den" personen som vil gjøre oss "hel".

Så treffer vi noen da, og opplever forelskelsens rus innimellom, og i tillegg kan vi være så heldig at vi får gjengjeldt forelskelsen..så kommer hverdagen....og her strander det igjen....hvorfor det? Hva er det som gjør at det er så lett å bare stikke?

Vi har ofte forventninger om hva den andre parten skal gjøre for oss, kjæresten min skal tenne meg, hans skal gjøre meg glad, han skal ditt og han skal datt....og slik går det, og vi forventer gjerne mer enn det som rimelig er, og når ting blir vanskelig er det jo hans/hennes feil, han er teit, sjalu, gnien, osv osv....men det er nok ikke så ofte vi ser på oss selv, hvordan kan vi istedenfor å lete etter den rette, heller være den rette?

Å være den rette, å gi uforbeholdent uten å kreve renter tilbake, å prøve å gjøre den andre glad, selv om man kanskje ikke føler seg sett/elsket selv, er ikke så lett og blir gjerne sett på som å være dumsnill, og spesielt når vi drøfter problemer med venner/venninner, så kan de også være raske på pletten med å si at slik er sånn må du ikke finne deg i, eller guuuuud for en teiting, du kan få noen enda bedre, ikke ......osv, og vi er iblant også flinke til å høre på hva andre sier og synes, enn å sette oss ned og tenke selv...to be cont

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 6 mai 20:36

Er det ikke bare bra at en ikke behøver å ha en partner/kjæreste?
Vil nå påstå at det er bedre at et forhold blir til som en følge av et ønske om det og ikke som en følge av nødvendighet.

(mann 36 år fra Østfold) sø. 6 mai 20:37 Privat melding

^ this.

Skjult ID med pseudonym Aqueena sø. 6 mai 20:46

Hva med å tenke litt over hva som gjør at vi reagerer slik eller sånn, når vår kjære gjør noe vi ikke liker, og da snakker jeg om små bagatellmessige ting, som vi gjerne irriterer oss over, ikke store vanskelige ting, men slike småting kan ofte bli digre monster, først og fremst fordi vi ikke snakker med hverandre, dvs kommuniserer godt.

Vi speiler hverandre, og hvis jeg blir sint på kjæresten min for et eller annet han gjør, så kan det bare være at handlingen hans trigger en gammel opplevelse (som jeg har opplevd av en helt annen person). Det sies at når man blir sint på kjæresten sin, er man 20% sint på kjæresten sin, og 80% sint på en omsorgsperson som fikk en til å føle slik som liten. Derfor er det ofte at folk får samme type problemer i flere forhold, og exene er drittsekker, men så skyldes gjerne problemet i hovedsak en selv. Når det er sagt, så blir man bedre kjent med hverandre og ser sider man tidligere ikke så i forelskelsens rus, og noen ting skal man aldri gå på akkord med, men det fleste problemer kan løses.

Kanskje har vi ikke lært verdien av å jobbe oss gjennom vanskeligheter sammen? Det er lettere å bare gå...

Kanskje har vi heller ikke lært verdien av hvor godt det gjør å gjøre andre glade, når vi gir uforbeholdent? Det er en utrolig deilig glede å se en annen person, spesielt en kjæreste bli riktig glad når man gjør noe uventet, eller bare det å ha det inderlig godt sammen....

Kanskje vi også jager veldig etter anerkjennelse, å finne ting å gjøre som vi kan klistre på Facebok, så alle andre kan se hvor vellykkede og flinke vi er, streber og jager, når alt vi egentlig behøver å gjøre er å ta en liten aftenstur og se på stjernene, og sette pris på det å være sammen, være nær, det er ikke godt å si....

Samtidig ser jeg også flere par som finner hverandre, og holder sammen, år etter år, og er like forelskede, jeg tror også på å ikke få seg kjæreste bare for å ha en kjæreste, men å finne den som man opplever en ressonanse med, som ser en og som man ser, og hvor ærlighet og tillit er en viktig pillar i forholdet.

Når det kommer til ærlighet og tillit, tror jeg en del strander her, nettopp kanskje fordi nettsamfunn er så lett tilgjengelige, kan man flørte på nettet og ha flere forhold gående samtidig....jeg ser ikke helt poenget, men har heller ikke manglet på tilbud fra gifte menn som vil ha kontakt, og da lurer jeg ofte, hva med konene, er det de jeg hører andre snakke om...?

Skjult ID med pseudonym Nref sø. 6 mai 20:47

Hmmm, Aqueena, hvor har du ordlyden "What's in it for me-kulturen" fra..? :)

(kvinne 46 år fra Oslo) sø. 6 mai 20:53 Privat melding

@Powpowgutt, jo synes det er fint at vi ikke behøver kjæreste, men jeg ønsker en kjæreste, litt forskjell på det :-)

....og ikke minst, jeg vet jeg vil velge en som gir meg sommerfugler i magen, og som jeg bare vil ha mer av, etterhvert som jeg blir kjent med ham, som forstyrrer tankene min til stadighet (på en god måte).... jeg tror på kjærligheten, og ikke minst på den magien som oppstår når to likeverdige mennesker møtes ;-)

...så får vi se da hvem som redder meg fra Sukker ;-p

Love conquers all! Peace & love! :-))

(kvinne 43 år fra Buskerud) sø. 6 mai 20:57 Privat melding

@Aqueena. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din av sommerfugler i magen, og magi mellom likeverdige mennesker.. Takk for at du beskrev det så godt:)

(kvinne 38 år fra Østfold) sø. 6 mai 21:06 Privat melding

@Powpowgutt
Må si meg veldig enig:)

Skjult ID med pseudonym Aqueena sø. 6 mai 21:11

Eh....@Nref...det er vel er rimelig velbrukt uttrykk vil jeg tro...? Selve Whats in it for me har jeg brukt en del i jobbsammenheng, ifht å finne ut hva som er nyttig for folk å bruke (systemer, prosesser osv), eller ei :-)

Skjult ID med pseudonym Aqueena sø. 6 mai 21:12

Takk skal du ha @Gilia73 :-)

(kvinne 46 år fra Oslo) sø. 6 mai 21:15 Privat melding

@Stjerne; "Ingen har vel nok kjærlighet :)" Det fine med kjærligheten er jo nettopp det at jo mer kjærlighet man gir, jo mer får man tilbake! Kanskje en gammel klisje, men det er hold i utsagnet, det opplever jeg til stadighet på flere plan, spørsmålet er vel kanskje mer i hvordan vi hver og en av oss definerer det å "gi kjærlighet" ? :-)

Skjult ID med pseudonym Danty sø. 6 mai 21:16

"What's in it for me-kulturen" har vel alltid vært der. Som også skrevet, er vi flokkdyr. Dette opprinnelig fordi det gjorde hver og en av oss bedre i stand til å overleve. I dag sitter fortsatt de sosiale evner og behov i oss, men vår egen overlevelse står over flokkmentaliteten. Pragmatisk sett har ikke flokken den samme betydning lenger. Iallefall ikke når tryggeten og velstanden er så stor her til lands. Det samme virker å gjelde for forhold. to + to-mentaliteten. Før hadde de fleste forhold noe platonisk over seg. Slik er det heller ikke idag. E forhold skal oppstå utelukkende naturlig og basert på følelser. Er ikke følelsen 100 %, så blir det ikke noe av det, eller det gås ut av forholdet :)

Skjult ID med pseudonym Stjerne* sø. 6 mai 21:23

@Powpowgutt og nimik
Dette var vel også utgangspunktet for tråden slik jeg leste den og litt undring rund hvorfor vi forblir single over lengre og lengre perioder .
De fleste ønsker seg jo en kjæreste/partner for livet. Men poenget er at vi finner jo ikke den partneren som gir oss sommerfugler i maven . Vi er for opptatte med å være single! I alle fall mange av oss. Jeg vil si jeg har et fullverdig liv uten...og kanskje vil få problemer med hva jeg skulle velge bort av aktiviteter jeg har i dag..om jeg skulle flytte sammen med noen på nytt.

For meg er det helt topp at jeg ikke trenger en partner for å klare meg i hverdagen.. men klart når han en dag kommer og det sier pang.. skal han bli tatt i mot med åpne armer..:) Men må faktisk innrømme at det skal mye til før det skjer.

Skjult ID med pseudonym Danty sø. 6 mai 21:29

@stjerne

Jeg har vært borti et par tre de siste årene som har igangsatt et snev av sommerfulgflagring i mageregionen. Men så har ikke jeg fremklat sommerfuglflagring hos dem - sukk.. Dette er også et lite klassisk problem for mange. Altså, ikke det at sommerfuglene uteblir, men at det klaffer.. Slik vet jeg at mange andre også har opplevd. Man vil gjerne ha de man ikke får-syndromet, kalles det visst hehe

Skjult ID med pseudonym Aqueena sø. 6 mai 21:35

Nettopp Danty....man vil gjerne ha en som har lyst på en annen (eller ikke har lyst på en tilbake), så går det i en evig runddans, men så skjer det jo spennende ting innimellom, at to får sommerfugler i magen....av hverandre ;-)

Jeg tror også at noe av det gjelder å åpne for kjærligheten, og kanskje jakte litt mindre på den....rett og slett slappe av og ta imot og se hva som skjer. Vi har ofte et stort behov for kontroll, vi kniper vannet i hendene og fatter ikke hvorfor det pipler ut imellom fingrene.... hvis vi derimot lærte å holde hendene åpne og forme de som en skål, fylles de med vann...og det blir der....til vi åpner hendene igjen (faderi jeg burde ha vært prest, var ikke det vakkert?!?)

Nå MÅ jeg bare sitte her og digge meg selv for innsikt og kløkt!

Skjult ID med pseudonym Gilia73 sø. 6 mai 21:39

Vakkert!! Poetisk!!

Skjult ID med pseudonym Stjerne* sø. 6 mai 21:39

@Danty
Slik vil det jo alltid være:)
Jeg liker han...han liker ikke meg...da går vi kjappt videre..
Og det er jo kanskje nettopp dette som er problemet?
Fordi vi ikke gir hverandre en sjanse..eller tid til å finne ut om det faktisk kan være noe der.
Fordi vi ikke vil gi opp singellivet for noe som - kanskje- kan bli til noe?

(kvinne 46 år fra Oslo) sø. 6 mai 21:39 Privat melding

@Stjerne; "Ingen har vel nok kjærlighet :)" Det fine med kjærligheten er jo nettopp det at jo mer kjærlighet man gir, jo mer får man tilbake! Kanskje en gammel klisje, men det er hold i utsagnet, det opplever jeg til stadighet på flere plan, spørsmålet er vel kanskje mer i hvordan vi hver og en av oss definerer det å "gi kjærlighet" ? :-)

Skjult ID med pseudonym Aqueena sø. 6 mai 23:18

Gjør noe du brenner for...så kan magiske ting skje :-)

http://www.ragamuffinsoul.com/2011/06/waiting/