Alle innlegg Sukkerforum

Våre "små" kjære og nære ... leve sammen "til døden skiller oss ad"

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 29 mai 21:16

Jeg har et genuint ønske om å finne en jeg kan få/skape et varig forhold med, og helst livet ut. Hvor lenge et forhold varer, vet ingen, og vi har ingen garanti for hva som kan skje. Brudd, sykdom og med kanskje dødelig utfall, er ting eller "akseptable og gode grunner" for om/når et forhold tar slutt/opphører.
Noe som derimot -ikke- er så greit, er om partneren skulle få diagnosen Alzheimer eller en annen demenssykdom. Dette er tabu for mange, ikke så rart, i grunnen. Det er så mye usikkerhet rundt dette feltet, fordi det ikke er en ensartet sykdomsgruppe. Det forskes mye på feltet, men eksakt viten og kunnskap er nesten som utopi å regne.
Jeg har ikke lest boken, men så filmen "Min elskede", om ekteparet Jan H. T. Olsen og Laila Lanes` og deres tidlige møte med sykdommen Alzheimer. Den viser hvilke utfordringer som følger med, men også hvor sterk kjærligheten mellom dem er - og ikke minst, hvilket mot de viser ved å være så åpne. De møttes i godt voksen alder, fikk ikke mer enn et par år (?) sammen som et vanlig par, før sykdommen inntraff.
Det skal sies at jeg har mye med brukere i nettopp denne kategorien å gjøre gjennom jobben, så jeg vet en god del om denne problematikken.
Det er en kjensgjerning, ja, fakta! at flere og flere "av oss", kommer til å få en demenssykdom, siden vi blir stadig eldre. Flere "yngre" blir også rammet, dvs. de under 65 år.

Det å gradvis "miste" sin kjære, litt etter litt ... se at den en elsker, blir mer og mer "borte", går inn i et tomrom, må være fryktelig vondt, og ufattelig trist. Det er en lang sorgprosess, som kan ta lang tid å bearbeide og opplevelsen av savn, er svært påtakelig. Hvordan hver enkelt takler dette, er så individuelt. Her spiller personlighet og hva slags syn en har til Livet som sådan, veldig inn! Min mening og påstand. Har en alltid vært en "stabeis" og "grinebiter", forvandles en ikke når en kommer til sjels år og alder - til en positiv "gladlaks".
Jeg vil tro at det er forskjell på om en allerede har et langt samliv bak seg og er kommet godt oppi åra, kanskje med barn, barnebarn m.m. sammen ... og de som "bare" fikk noen få og "gode" år sammen.
Førstekategori: De har en lang historie sammen som de kan øse ut av, fortelle om mange opplevelser, hendelser og episoder fra. Det som kjennetegnes ved demensrelaterte sykdommer, er at korttidsminnet så å si blir borte. Pasientene går tilbake til barndommen - de blir som barn igjen, spør ofte etter "mor", "far" og besteforeldre.
Om paret ikke har vært

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 29 mai 21:19

sammen særlig lenge, så kan det være ekstra tøft, nettopp fordi den syke som oftest glemmer den nære fortiden.

Dette er ikke ment som "skremselspropaganda", og slett ikke meningen å fyre opp under stigmaet som ofte er forbundet med tematikken. Men jeg har noen tanker rundt det, kanskje noen kjenner seg igjen ... på godt og vondt.
Det som er sikkert - vi har ALLE et stort forbedringspotensiale når det gjelder å behandle disse "små" (som jeg kaller dem) som unike individer.
Om jeg selv skulle havne i en slik situasjon, at jeg "blir igjen" som den ene og "friske" partner, skiller meg fra han ... da blir jeg kanskje sett på som egoistisk.
Hva fremtiden bringer, vet som sagt - ingen.

Linken til filmen "Min elskede"
http://www.filmweb.no/film/article427297.ece

Legger også ved et dikt som ble funnet etter en gammel dame på et sykehjem. Virkelig en tankevekker.

"Hva ser du, søster?"

Hva ser du søster i din stue?
En gammel, sur og beværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt griset og rotet hvor hun har ligget.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, og har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Lukk øynene opp og SE – det er mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle piken som ligger her.

Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem,
med foreldre og søsken – jeg elsker dem!

Jeg er en ungmø på 16 med hjerte som banker,
av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på 20 med blussende kinn,
mitt eget går jeg lykkelig inn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem
mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter
Så blir de store og så er vi atter
to voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer
og bringer uro og latter hver sommer.

Hva ser du søster? En tung og senil og trett gammel skrott?
-Nei, prøv en gang til” – Se bedre etter – se om du kan finne;
et barn, en brud, en mor – en kvinne!
Se meg som sitter der innerst inne!
Det er MEG du må prøve å se – og finne!

Ukjent

Vi har ikke lyktes i å finne kilden til dette diktet, men det har i mange år gått igjen i opplæringa av helsepersonell i Norge og er godt kjent av mange. Sitter du med kjennskap til rettighetshaver til dette diktet, håper vi du kan kontakte oss.

Skjult ID med pseudonym Snehvit ti. 29 mai 21:22

Diktet henger på jobb, skal se om det står noe navn på det..... Flott, forresten, det sier så mye...

Skjult ID med pseudonym -Bene- ti. 29 mai 21:30

Veldig nysgjerrig på hvordan Alzheimer utvikler seg da jeg mistenker en mild form for dette i nær familie :(

Skjult ID med pseudonym Gilia73 ti. 29 mai 21:31

Veldig vakkert og viktig dikt om menneskeverd. Takk for at du delte det:)

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 29 mai 21:43

Snehvit:
Fant det på nettet, men har det i ene ABC-heftet og det henger på jobben. Dette er i grunnen Demensomsorgens ABC, essensen.

-Bene-:
Det begynner nok veldig i "det små", og først flere år (?) etter at diagnosen er satt, faller liksom brikkene på plass. Fins lesestoff og mye ute på nettet om emnet. Det kommer an på -hvor- i hjernen skaden er skjedd, bl.a.

Gilia73:
<3
Ja, mye visdom og klokskap en kan ta med seg ved disse ordene.

:-))

Skjult ID med pseudonym Svinet ti. 29 mai 21:45

Takk, Enigma, for at du deler perler med oss små svin.

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 29 mai 21:55

Svinet:
Det er dine ord, at du er et "svin", noe jeg tviler litt på. Siden du evner å ta til deg disse ordene.
Men jeg takker og neier, som seg hør og bør.

-Bene-:
Som regel er det pårørende som merker symptomene, "små" ting, ift. personlig hygiene, renhold, holde rede på tid og sted, ernæring, orienteringssans, generell kognitiv "svikt" ... osv. osv.
Si ifra til legen (fastlegen), som henvender til Geriatrisk ... der tas det CT-scanning av hjernen, en såkalt MMS-test osv.

:-)

(mann 35 år fra Vestfold) ti. 29 mai 22:08 Privat melding

Trodde nesten skulle skrive om meg når jeg leste små... men jeg er ikke så gammel enda at jeg har begynnt å få alzheimer...

Skjult ID med pseudonym Enigma ti. 29 mai 22:21

chairman2s:
Du er langt unna den kategorien!
At du er kjær og nær for noen, er jeg ganske sikker på.

Ta det helt med ro - og ta en dans på tohjulingen din. : -)

(mann 51 år fra Møre og Romsdal) on. 30 mai 00:56 Privat melding

Vakkert og trist. Bra de har slike flinke omsorgsarbeidere som deg Enigma, og alle de andre som står på hver dag for sine medmennesker ; )

Selv om jeg ikke er mye kristen synes jeg at om noen lover hverandre "til døden skiller dem ad",så får de jammen holde det også !

Skjult ID med pseudonym Enigma on. 30 mai 01:15

seriously:
Takk for det!
Har til gode å kunne si de velvalgte ordene til "min utkårede". Og har absolutt intensjoner om å kunne holde dem også.

:-)