Jeg har et genuint ønske om å finne en jeg kan få/skape et varig forhold med, og helst livet ut. Hvor lenge et forhold varer, vet ingen, og vi har ingen garanti for hva som kan skje. Brudd, sykdom og med kanskje dødelig utfall, er ting eller "akseptable og gode grunner" for om/når et forhold tar slutt/opphører.
Noe som derimot -ikke- er så greit, er om partneren skulle få diagnosen Alzheimer eller en annen demenssykdom. Dette er tabu for mange, ikke så rart, i grunnen. Det er så mye usikkerhet rundt dette feltet, fordi det ikke er en ensartet sykdomsgruppe. Det forskes mye på feltet, men eksakt viten og kunnskap er nesten som utopi å regne.
Jeg har ikke lest boken, men så filmen "Min elskede", om ekteparet Jan H. T. Olsen og Laila Lanes` og deres tidlige møte med sykdommen Alzheimer. Den viser hvilke utfordringer som følger med, men også hvor sterk kjærligheten mellom dem er - og ikke minst, hvilket mot de viser ved å være så åpne. De møttes i godt voksen alder, fikk ikke mer enn et par år (?) sammen som et vanlig par, før sykdommen inntraff.
Det skal sies at jeg har mye med brukere i nettopp denne kategorien å gjøre gjennom jobben, så jeg vet en god del om denne problematikken.
Det er en kjensgjerning, ja, fakta! at flere og flere "av oss", kommer til å få en demenssykdom, siden vi blir stadig eldre. Flere "yngre" blir også rammet, dvs. de under 65 år.
Det å gradvis "miste" sin kjære, litt etter litt ... se at den en elsker, blir mer og mer "borte", går inn i et tomrom, må være fryktelig vondt, og ufattelig trist. Det er en lang sorgprosess, som kan ta lang tid å bearbeide og opplevelsen av savn, er svært påtakelig. Hvordan hver enkelt takler dette, er så individuelt. Her spiller personlighet og hva slags syn en har til Livet som sådan, veldig inn! Min mening og påstand. Har en alltid vært en "stabeis" og "grinebiter", forvandles en ikke når en kommer til sjels år og alder - til en positiv "gladlaks".
Jeg vil tro at det er forskjell på om en allerede har et langt samliv bak seg og er kommet godt oppi åra, kanskje med barn, barnebarn m.m. sammen ... og de som "bare" fikk noen få og "gode" år sammen.
Førstekategori: De har en lang historie sammen som de kan øse ut av, fortelle om mange opplevelser, hendelser og episoder fra. Det som kjennetegnes ved demensrelaterte sykdommer, er at korttidsminnet så å si blir borte. Pasientene går tilbake til barndommen - de blir som barn igjen, spør ofte etter "mor", "far" og besteforeldre.
Om paret ikke har vært