Alle innlegg Sukkerforum

Partner med barn eller absolutt uten?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Usikker to. 8 mai 18:43

Jeg er veldig usikker på om jeg skal være åpen for et forhold til en med barn, og lurer på hva andre tenker om dette.

Jeg har hatt to forhold til fedre, og høstet ulike erfaringer.
Den ene hadde kun et barn, som også bodde langt unna. I praksis var det nesten ikke merkbart, anent enn på en positiv måte. Samarbeidet med moren fungerte godt. Forholdet tok slutt av andre årsaker.

I det andre tilfellet var det to barn i barneskolealder, delt omsorg. Barna var greie og positive, og sto ikke for utfordringer utover annet enn at de fantes! For det gav en rekke føringer for oss; bosted måtte være koordinert med barnas mor (samme skolekrets), ferier og helger måtte samstemmes med henne. Økonomisk ble det en forverring for min del ifht min egen tilværelse; vi måtte ha en bolig som hadde plass til både oss, evt nye barn og de to "store", som igjen begrenset hva vi kunne kjøpe og hva vi ellers kunne unne oss. Tiden min, som jeg hadde rådd over selv, gikk mye med/bort på barna da de var hos oss - mye ekstra husarbeid samt aktiviteter for dem (fra å handle nye ski, se barnefilmer på kino, feire bursdagsbesøk etc). Det ville vært en tøff overgang fra et "egoliv" til å få et barn selv, men dette var ikke engang mine barn, og jeg følte at jeg mistet meg selv uten å få så mye tilbake (som jeg hadde fått hvis det var mine - men disse hadde jo alt en mor). Noe av tiden han brukte med barna, kunne jeg bruke på "mitt gamle liv" - venninnebesøk og trening etc. Men han ønsket jo at vi skulle være som en liten familie, og at jeg skulle være med dem. Så mitt gamle liv var snart nesten borte. Jeg hadde ikke tid til det lenegr, fordi vi levde hans liv.

Jeg var i starten full av pågangsmot og tenkte at med kjærlighet nok ordner alt seg. Men da hverdagen altså kom og vi skulle prøve å få barn, som for meg ville være et slags point of no return, kom tvilen. Hvis jeg hadde hatt barn selv ville jeg kanskj følt det annerledes, for da ville jeg jo hatt behov for samme fleksibilitet selv. Men her var det altså bare jeg som svalgte kameler. Ikke fordi han ikke ville, men jeg hadde ikke med noen kameler han måtte svelge.

Og nå som jeg er i markedet her på nettet og skal aktivt ta stilling til det; hva skal jeg velge?
Forstår dere småbarnsforeldre hvor mye det kreves av en ny, barnløs partner av romslighet? Blir det verdsatt?
Og hvor mye venter dere av deres nye partner av tilpasning?

Skjult ID med pseudonym Smily:o) to. 8 mai 18:53

Ja som alenemor til en skjønner jeg at det er lettere for de uten barn å velge de uten.
Det kreves litt tolmodighet av den som vil date en med barn og man kan ikke være like impulsive hele tiden.. noe krever litt planlegging.
Men håper jeg er verdt strevet for den rette mannen ;o)

Skjult ID med pseudonym pseudomann to. 8 mai 19:02

ganske enig med deg Smily:o))

Jeg er alenepappa med to barn, det krever litt ekstra når forholdet blir seriøst tror jeg, dvs når den nye skal omgåes med barna - i starten gjør man kanskje ikke det i noe særlig grad. Men det kan være en komplisert greie eller ikke i det hele tatt, det kommer litt ann på barna kanskje. I bunn og grunn vill ivertfall jeg bare treffe den rette, en som vill ha meg - når man har funnet værandre så ordner alt det andre seg - kjærligheten er sånn..

Skjult ID med pseudonym Ikke_lett_ to. 8 mai 19:03

Jeg er alenefar.

Jeg søker kun etter damer med barn. Jeg tror rett og slett ingen barnløse, er villig til å utvise slik romslighet som du følte du måtte. Hvis de i det hele tatt vet hva de går til.


Skjult ID med pseudonym Usikker to. 8 mai 19:05

Ja, det er garantert Smiley, det er jo så mange som etablerer seg på nytt, så det er absolutt mange som synes det er verdt det.
Men kanskje det er lettere å være verdt strevet hvis motparten også har barn? For da blir det mer give and take begge veier.

Jeg ble skuffet over meg selv som ikke hadde kjærlighet/romslighet "nok", for jeg er sikker på det hadde blitt oss om det kun var - ja, oss. Konklusjonen er jo at jeg kanskje kan leve med en som matcher littegranne svakere, men uten bagasje. Selv om jeg håper å finne samme grad av kjemi igjen da. bare uten fullpakkeløsning. En litt kjip erkjennelse; at det ikke bare er opp til kjærligheten, men at det praktiske (bosted, økonomi, disponibel tid) også må spille litt på lag. Men innser hvorfor noen av mine single venninner anser det som "a no go"..

Skjult ID med pseudonym Smily:o) to. 8 mai 19:13

Hvis begge har barn kan det bli dobbelt så mange hindringer ,men sikkert mer ut av det også...
Det blir jo vanskelig hvis man har barna i ulike uker f.eks....

Jeg tror det er mulig å date noen uten barn...
Jeg vil treffe både de uten og de med barn... men setter pris på om de er villige til å kanskje få fler,
da jeg har et ønske om det.

Skjult ID med pseudonym belezza to. 8 mai 19:25

forstår deg veldig godt jeg, du har prøvd det og det er ikke lett. Nå har du muligheten for å søke etter en uten barn, det ville jeg ha gjort om ikke jeg hadde barn selv.

Skjult ID med pseudonym belezza to. 8 mai 19:25

eller finn en med voksne barn, men jeg vet jo ikke hvor gammel du er da.....

Skjult ID med pseudonym Usikker to. 8 mai 19:28

Smily, at du gjerne vil ha fere gjør jo at du er attraktiv for de som ikke har begynt sin "produksjon". Og du vet jo at du kan få:-)
Åpenhet for flere barn er forøvrig en ufravikelig forutsetning for meg.
Og tenker jo at evt barn fra før vil jo være våre barns søsken og det tenker jeg på som en positiv ting - å ha stor familie. Og at felles barn vil være samlende for alle. Tenkte alle slike posoitive tanker jeg, men det var ikke nok og jeg lurer på hvordan andre får det til (men da er det ikke sukker som må brukes).

Som ikke_lett_ er inne på, er det kanskje mange som ikke vet hva de går til, men det er kanskje derfor det går bra - at man ikke tar bekymringene på forskudd. Hvordan barna takler det, som pseudoman nevner, er også vesentlig (selv om de i mitt tilfelle var åpne og ganske harmoniske). Men jeger redd for at noen aleneforeldre heller ikke vet hva den nye går til, og ikke er villig til å erkjenne hva den nye faktisk må yte, men tar det litt for gitt at hun skal inn i den tomme plassen i hans og barnas tilværelse, og dermed blir jo hennes fortid og liv tillagt null verdi. Jeg tror i alle fall det er vitkig at de med barn tenker gjennom hva de ønsker av sin nye partner sammenliknet emd hva de kan gi.




Skjult ID med pseudonym Usikker to. 8 mai 19:30

beleeza,
ja, det ville vært helt ålreit, men de med store barn er ofte gamle og jeg ønsker barn selv (jeg er i første halvdel av 30-årene). Men en på si 39 og en unge på 15 ville ikke vært det samme problemet, bare han var åpen for flere..

Skjult ID med pseudonym belezza to. 8 mai 19:31

ønsker deg lykke til uansett hva du velger :-)

Skjult ID med pseudonym sunway77 to. 8 mai 19:31

jeg liker unger,og hadde jeg forelsket meg i en med barn så hadde det gått helt greit for meg.
har funket før det:-)
viktigste er kanskje at man¨er sammen på å bestemme ting,spes om den uten barn flytter inn til den som har barn.

Skjult ID med pseudonym Usikker to. 8 mai 19:32

Takk for det - og til det. Og tror nok du har rett i at jeg ikke trenger å oppsøke slike situasjoner når jeg kan velge preferanser her og har den erfaringen jeg har.

Skjult ID med pseudonym pseudomann to. 8 mai 19:36

Det finnes Ingen fasit, jeg er instilt på å strekke meg langt for å for å få ting til å fungere - ja, det kan by på utfordringer med hensyn til å ha barn på ulike uker, og penger, overskudd, ferier, jul, nyttår, påske, 17 Mai, fødselsdager, har jeg glemt noe da tro, hehe - er det noe man vill ha, så må man bare få det til å fungere - kjærlighet med full styrke !!

:o)

Skjult ID med pseudonym usikker fr. 9 mai 16:17

Med holdningen til Pseudoman og til Smiley, har jo eventuelle forhold i alle fall så gode mulgiheter som mulig.
Ser i en annen tråd angående bolig - hvem skal flytte - at Smiley også er flyttevillig for det rette forholdet, og at barn tåler å flytte på seg. Det er en veldig god holdning - man trenger ikke alltid at alle forsakelser skal være likt fordelt, men viljen er utrolig viktig.

Dessuten er det foreldre som tar avgjørelser, for meg virker det som det i mange familier er barna som får bestemme. Norge er utrolig mye styrt av barn/hensyn til barn, muligens en bra ting men noen ganger fullstendig lammende for foreldre (mulig jeg erter på meg noen nå).

Jeg er forøvrig overrasket at ikke flere (småbarns)foreldre uttaler seg; om dette er noe de faktisk har tenkt gjennom og hva de ønsker seg av en eventuelt barnløs partner, og hva dere er i stand til å yte selv?

Skjult ID med pseudonym belezza fr. 9 mai 16:32

du erter ikke på deg meg, men det er jo flere faktorer som er viktige da For mitt vedkommende så har barna mine en far som bor 5 min. fra meg og vi har delt omsorg, så flytting er rett og slett uaktuelt for meg. Og om jeg tar for mye hensyn til barna - mulig det, men de er og blir det viktigste i livet mitt.De har opplevd ett tøft brudd og derfor vil jeg også skåne dem for det å miste jevnlig kontakt med far, skole og venner. Tiden går så fort, om 10 år kan jeg flytte hvor jeg vil. Min drømmepartner har barn, men helst voksne..

.MEN jeg har altså klart å forelske meg i en mann med flere barn som bor i en annen by, som også har en mor til barna, som har delt omsorg (ble mye som'er her....) Tiden vil vise hvordan det går, for det er ikke aktuelt for noen av oss å flytte, og faktisk er det ikke det jeg tenker mest på nå. Jeg har funnet en som er forelsket i meg og jeg i han....så får tiden vise hva som skjer. Jeg har valgt å følge hjertet i stedet for hodet

Skjult ID med pseudonym Smily:o) fr. 9 mai 16:46

Takk for gratis reklame , @ usikker... det var da hyggelig :oD

Skjult ID med pseudonym pseudomann fr. 9 mai 17:46

Takk @usikker :))

Skjult ID med pseudonym usikker fr. 9 mai 17:56

belezza,
jeg tror deres forhold kan være mer liv laga, bl.a. fordi det å få barn ikke noe aktuelt tema (slik jeg forstår deg), og da er en særboløsning lettere. Det var jeg selv inne på tanken om, men jeg kom frem til at jeg jo ønsker barn og da er det selvsagt mest hensiktsmessig å bo sammen, slik at også eventuelle barn får et forhold til halvsøsken.
Hadde en av dere vært barnløs, å ville det jo vært lettere å flytte - men ikke sikkert. Det avhenger selvsagt av avstanden. Men voksne har også andre bindinger til steder, noen pga jobb og særkompetanse, andre pga "forpliktelser" til foreldre - samvittigheten stopper en, hvis det er et avhengighetsforhold til en mor på hennes eldre dager.

Jeg forstår at man etter et dramatisk brudd ikke vil utsette barna for flere uønskede omveltninger. Men det å flytte trenger ikke være negativt - men avhenger selvsagt av avstand (forskjell på nabokommune og annen landsdel), og ellers hvordan de trives der de er, og hvor mye kontakt de har med sin andre forelder. Men barn vet ikke alltid sitt eget beste, og har ikke forutsetninger for å vurdere totalbildet i en situasjon. Selv skulle jeg ønske mine foreldre hadde skåret gjennom og flyttet utenlands med oss barn for et par år da de hadde muligheten. Men de hensyntok motstanden fra meg og min bror - som egentlig ikke hadde forutsetnigner til å vurdere hva vi egentlig ville. For et barn var to år kjempelenge, og idrettslaget kjempeviktig, i voksen alder ser jeg at tiden ville gått fort, vi ville blitt eksponert for nye ting som kunne vært "viktige", det kunne virkelig vært en berikelse. Vi fikk for mye åsi i forhold til vår vurderingevne. Men det er en annen diskusjon..
Lykke til i alle fall; med avstandsforhold blir det i alle fall lite hverdag og mange godværsdager :-)

Smiley, bare hyggelig, mener hvert ord.

(mann 42 år fra Buskerud) lø. 10 mai 11:23 Privat melding

Finnes det faktisk kvinner som vil ha barn her inne som har passert 28 år????
Har brukt sukker sin søkemotor og søker jeg etter noen som vil ha barn i nær fremtid sitter jeg igjen med damer under 25 år!!!
Og de synes jo oss på 35 er noen gamle griser som lever i ett helt annet århundre....
Og finne en match da som er over 85 er jo helt håpløs...
Tror jammen jeg må bestille meg en hund jeg!!!

Skjult ID med pseudonym Smily:o) lø. 10 mai 11:27

Hahahahaha.. ja da vi finnes... ;oP
Kan ikke tenke meg de under 25 vil ha unger i NÆRMESTE fremtid ,men...
Vi har match 88... hehehehehe

(mann 42 år fra Buskerud) lø. 10 mai 11:35 Privat melding

Men du er jo da selvsakt annonym så da ble jo jakten kort...smiler
De finnes sikkert men setter jeg at jeg ønsker barn så blir listen fryktelig kort..
Og det finnes flere under 25 som vil ha en de som har passet 30 som ønsker...
Har vi blitt for egoistiske de siste 10 årene???