Alle innlegg Sukkerforum

Er vi frie mennesker eller ikke - lov å si takk og farvel (?)

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym FBI to. 14 juni 00:34

Jeg lurer på om vi er frie mennesker eller ikke - kan man ikke få lov å "si takk og farvel" om man vil??

Jeg finner det underlig og hyklersk at det generer så mye oppstyr når noen velger sette et punktum for sine dager.
De som er venner og bekjente rundt de som prøver å avslutte herligheta, de lover alt for mye om at de skal være tilstede for å støtte og hjelpe på nærmest hva det måtte være... Det er jo bare tull, siden de egentlig hverken evner eller vil gjøre stort på veien videre til den som bare finner seg dritt lei av hele livsfengslet. De bekjente holder hjelpen varm en stund, men det avtar fort og de løser neppe problemet.
Er de så farlig da; la de som er dritt lei få lov å være lei og la de reise om de vil - noe annet må jo være frihetsberøvelse (?)

To venner av meg har takket for seg; den ene gapte over munningen og den andre brukte det øverste trinnet i den berømte trappa for å feste knuten. Så spente han bort krakken og dermed var han endelig fri - kanskje han ble nøytralisert eller bare gikk over i noe nytt og flott...

Hva sier dere - helst hold føleri utenom?

(kvinne 32 år fra Buskerud) to. 14 juni 00:37 Privat melding

Jeg tenker: Kjør på. Det er trist som faen, men vet du: jeg gidder ikke være en av dem som sier at det er så ego og bla bla bla, i NOEN tilfeller VIL man ikke fortsette, og skal man da lide seg gjennom x antall år bare fordi andre vil? Nei takk.

Og igjen, det er utrolig trist at det ikke finnes alternativer og behandling for de som ender i den retning, men alikevel, man styrer sitt eget liv og MÅ tenke litt på segselv også.

Som de sier om dyr: "En død hund lider ikke". Trist, men sant.

(kvinne 47 år fra Buskerud) to. 14 juni 00:40 Privat melding

Det finnes ALLTID en vei ut av mørket! Noen ganger trenger man bare hjelp for å se det.
Synes forøvrig at denne tråden bør slettes!!

(kvinne 32 år fra Buskerud) to. 14 juni 00:43 Privat melding

Uenig med siste taler. Iblandt er mørket så dypt at verken psykologer eller medisiner fungerer. da synes jeg ikke man skal "tvinges i live".

Skjult ID med pseudonym Grimstad82 to. 14 juni 00:45

Kommer da litt an på vil jeg si, er det pga sykdom så er det en ting.
Klart vi er alle herre over vårt eget liv og alt det der, men å gjøre det i affekt forstår jeg ikke.
De fleste av oss har hatt det vanskelig en eller annen gang, for meg så var det når jeg ble singel, skal ikke utdype alt jeg tenkte på da.

Kjenner noen som har valgt å ta selvmord på forskjellige grunnlag, jeg vil aldri forstå det, men det er ikke noe man kan gjøre noe med. Det eneste jeg vet, er at det er helt for jævlig for familien som sitter igjen.

Bare lurer, er det noe som har skjedd nylig TS siden du lager en tråd om det?

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 00:46

Og: forbanna lykke til med å fortelle en som er suicidal at "det blir sikkert bedre om noen år".

Skjult ID med pseudonym -m- to. 14 juni 00:47

klart man må få velge selv, jeg ser ikke på det som noe egoistisk som mange andre gjør men et rop om hjelp fra et menneske som lider! Har stor erfaring med denne saken innen familie og div..reint helvete! Ofte blir man sjokkert " jammen det virket jo som han/hun hadde det bra"..uendelig trist at man ikke sees! Men helt klart vanskelig å se sånt..men tror det er viktig at man som indvivid er ops på tegn både fra familie og venner..utrolig hvor mange som sliter med dette..noen ganger kan det virke som det er umulig å hjelpe men et "glad i deg" kan hjelpe..få personen ut og med på ting selv om personen helst vil låse seg inne...og ha respekt for at denne personen er så langt nede og ta det seriøst! Veit det er vanskelig hvis du stadig får høre det der..men man kan ikke gi opp! Jeg ga vertfall aldri opp de menneskene som jeg viste om...og de lever enda i dag heldigvis! Men er flere andre jeg kjenner som er død av selvmord og hvor ingen oppdaget at den personen slet...tror det er viktig at an prøver å bry seg!

(kvinne 47 år fra Buskerud) to. 14 juni 00:48 Privat melding

Skremmende ytringer! Tenk over hva dere formidler til mennesker som kanskje er dypt deprimerte...

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 00:48

Der er du inne på noe, -m-, det er ikke de som skriker høyest som er i faresonen.

Skjult ID med pseudonym Biffy to. 14 juni 00:50

kommentaren min var til @bene og TS.

Skjult ID to. 14 juni 00:51

...noen bør kanskje gå litt i seg selv og reflektere rundt om de er moden nok til å diskutere i denne tråden...bare en tanke...

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 00:51

@Biffy - Seriøst? Kjenner du mange som er _dypt_ deprimerte?

Skjult ID med pseudonym FBI to. 14 juni 00:51

@Bene: herlig og befriende svar fra deg :) Jeg tror faktisk at en slik direkte tale heller kan forhindre at enkelte tar det skrittet, enn de som bare bla, bla, bla som du så morsomt skriver :)

@Grimstad: nei, det er en stund siden. Men jeg mener (foreløpig) de må få velge sin siste dag selv, som frie mennesker og ikke slaver av andre.

(mann 32 år fra Hordaland) to. 14 juni 00:51 Privat melding

Er prinsipielt enig i at man er herre over eget liv, og burde kunne velge å avslutte. Like fullt, de som er der at de har lyst å ta sitt eget liv tenker nok ofte ikke så rasjonelt over det - selvmordstankene kommer av mentale sykdommer som tross alt kan kureres. Ikke i alle tilfeller selvsagt, men veldig mange.

Mange som har overlevd det å være alvorlig suicidal er i dag glade for å leve, men da det var som verst, så de ingen utvei. Slike historier finnes det mange av.

Klarer man å fortsette, burde man. Ting kan snu. Og om det ikke gjør det, vel... Man skal være død resten av evigheten, og har bare disse relativt få årene å leve. Å avslutte for tidlig virker da litt meningsløst.

Men de som begynner å kalle det egoistisk og feigt... De har ikke skjønt særlig mye.

Hjelp finnes, enten den er i medmennesker, eller medisiner.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 00:53

@frøken-o - Satt på spissen, ja.

Skjult ID med pseudonym Ekte to. 14 juni 00:53

Veldig enig med Biffy.

(kvinne 46 år fra Oslo) to. 14 juni 00:54 Privat melding

Isolert sett, så ja.....kjør på, ingen skal være nødt til å være her, hvis de ikke ønsker det.
Men når barn mister sin mor eller far, fordi vedkommende har tatt livet sitt, så går det i den grad ut over barna, som gjerne sitter igjen med skyldfølelse og kan ende opp med å slite psykisk de også.
Så er det barn inne i bildet, så nei.....da bør man tenke lenger enn kun på seg selv.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 00:57

@ tj - Hva som er fornuftig for deg, er neppe fornuftig for meg :)

Skjult ID med pseudonym -m- to. 14 juni 00:58

-Bene-

Nemlig det som er så skummelt :/

Jeg har værtfall lært min lekse i livet av å ha vært gjennom alt dette..og de menneskene..de sier jeg alltid "glad i deg" til når jeg legger på tlf..bare sånn at de skal huske at jeg er der for dem..man lærer at livet er skjørt og at verden kan fort snus på hodet det er vertfall sikkert :)

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 00:59

@ tj - Og, det er ikke snakk om å oppfordre deprimerte mennesker til noe som helst. Det er heller snakk om å prøve å forstå, noe de fleste ikke greier, hva vedkommende opplever og dermed la de ta egne valg med sitt eget liv. Det verste jeg vet er sånne "åhnei ikke gjør det, vi vil savne deg og du er bla bla bla bla (insert masse positivt). For det er det man sier til attentionwhores, ikke seriøse deprimerte suicidale. IMHO.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:01

OG (kjenner jeg blir meget engasjert her), det er også noe med det at istedetfor å skvaldre rundt med det jeg skriver i forrige post, så GÅR det an å sette seg ned med denne vedkommende som er suicidal og heller SNAKKE med den..istedetfor å bøtte frempå med såå mye flotte greier. Hva med å heller snakke og spørre og ha en normal samtale hvor man prøver å forholde seg nogenlunde nøytralt? Hva føler du? Hvorfor tror du at du føler det? Hvor kan det komme fra? Hva _kan_ potensielt endres? osv osv osv osv

Ja, jeg vet at det er dette psykologer gjør men iblandt hjelper det mer å snakke med bekjente.

(kvinne 34 år fra Rogaland) to. 14 juni 01:02 Privat melding

jeg hadde egentlig mange tanker i hodet om hva jeg skulle svare, men er et vanskelig tema for meg. Jeg har stått på begge sider.
Mista mannen min for 8 år siden pga dette, og holdt på å gå samme vei selv etterpå, i savn, oppgitthet og mange andre grunner. Heldigvis ble jeg "vekka" av den største grunnen til å leve videre til tross for...
-da dattera mi på halvannet år satt på gulvet og lekte da jeg gråt, og hu så opp på meg, og sa "mamma... pappa der nå" og klappa seg på brystet over hjertet....

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:03

@frøken-o - kanskje du ville forstått det hvis du hadde hatt litt mer erfaring med suicidale? Synes ikke det er lite reflektert, og det er heller ikke meningen å "framstå tøff". Det er bare min erfaring og min mening.

(kvinne 47 år fra Buskerud) to. 14 juni 01:04 Privat melding

God klem til deg nilaya..glad du fortsatt er her:)

(kvinne 34 år fra Rogaland) to. 14 juni 01:05 Privat melding

@Biffy;

Takk, det er jeg og :)

Skjult ID to. 14 juni 01:06

Nilaya:)))

Skjult ID med pseudonym Damen to. 14 juni 01:07

@ Bene : Les gjennom det første du har skrevet. Er dette tråden for å være så tøff i kjeften.`En død hund lider` osv.. Voks opp! Så kan du svare.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:08

@Damen - Les det en gang til så ser du et ord til på slutten. det var for å dra et eksempel. Suicidale mennesker lider. Men greit, jeg sier over og ut, for TS har rett i sin overskrift - det er åpenbart ikke "lov" å bestemme sin egen skjebne.

(kvinne 34 år fra Rogaland) to. 14 juni 01:12 Privat melding

Etter å ha vært der selv, kan jeg skjønne de som gjør det. På en måte. Og det er ingen egoistisk handling, man tror faktisk at folk vil få det bedre uten en... og om man gjør det av den grunnen (som da i tilfelle faktisk er ens egen forskrudde VIRKELIGHET) er det da egoistisk?

I mitt hode -nei...

Men det er jævlig å være den som står igjen...

Skjult ID med pseudonym FBI to. 14 juni 01:13

Jeg vil si at det er faktisk og dypest sett de hysteriske som roper NEI som er de egoistiske!
De vil vel ikke bli påminnet om død og at de en gang selv skal dit.
Hvorfor skal man på død og liv leve (snedig bruk av det ordtaket). Kan ikke et fritt menneske få gjøre som det vil.
Det de hysteriske stort sett ønsker å unngå er sin egen dårlige samvittighet - bare ingen forstyrrer min samvittighet så kan de ellers få gjøre hva de vil... Tenk over det; de som misbruker følelser for eget behag.
Nei, livet handler om liv og død, så la begge få råde på lik linje :)

Skjult ID med pseudonym Biffy to. 14 juni 01:13

@-Bene-
Ja, jeg kjenner mange som ER deprimerte, jeg kjenner mange som HAR VÆRT deprimerte (suicidale), og jeg hadde ett familiemedlem som valgte å ende livet sitt.
Dette er en del av min hverdag på jobb, og jeg VET med sikkerhet at man kan hjelpe de aller fleste som sliter med suicidale tanker hvis man bare tør å spørre spørsmålet, og videre tør å gå inn i det rommet sammen med dem...
Det handler om å snakke med noen! Ikke sitte alene med slike tanker!

Skjult ID med pseudonym -m- to. 14 juni 01:14

*god klem til deg nilaya*

Skjult ID med pseudonym FBI to. 14 juni 01:14

Jeg vil si at det er faktisk og dypest sett de hysteriske som roper NEI som er de egoistiske!
De vil vel ikke bli påminnet om død og at de en gang selv skal dit.
Hvorfor skal man på død og liv leve (snedig bruk av det ordtaket). Kan ikke et fritt menneske få gjøre som det vil.
Det de hysteriske stort sett ønsker å unngå er sin egen dårlige samvittighet - bare ingen forstyrrer min samvittighet så kan de ellers få gjøre hva de vil... Tenk over det; de som misbruker følelser for eget behag.
Nei, livet handler om liv og død, så la begge få råde på lik linje :)

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:17

@ tj - hvorfor skal jeg si at jeg "bomma litt"? Jeg har full medfølelse for Nilaya, og kan til en viss grad forstå hva hun har opplevd. Samtidig er det megaviktig å legge vekt på at det ikke er noens 'skyld'. Og det er åpenbart vanskelig å slå seg til ro med i slike situasjoner når skyldfølelse ofte kommer på banen. Hvorfor? Hva med..? osv . Jeg vil ikke utbrodere for mye, men det er grunner bak mine meninger :) Og du og andre er uenig, er helt greit.

Skjult ID med pseudonym Nref to. 14 juni 01:20

Vel, nok en ting som ikke er debatterbart på Sukkerforum (i likhet med f.eks. utroskap og venneløshet), krysser av i boka... Og det er synd, for det eksisterer IKKE "fasitsvar" i sånne saker (er også blant de med "erfaring" her), og da kunne man jo heller prøve å utveksle nettopp erfaringer/tanker uten å slå hverandre i hodet med dem? Vel, vel.

Skjult ID med pseudonym -m- to. 14 juni 01:25

@FBI

dypt uenig meg deg! Hadde jeg latt de menneskene få råde som de ville der og da hadde det ikke vært mange igjen rundt meg gitt! Hadde/har en mor som var suicidal i hele oppveksten og vi som barn måtte stadig overtale henne til ikke å ta det skrittet..å få tlf av typen : nå sitter jeg i bilen utenfor en skrent så hvis du er glad i meg kom hjem ellers tar jeg livet av meg! når man er ute og leker med andre barn...not funny...og få beskjed om å :" hut tell helvete å stekk kniven i meg for faaen eller så ska e bank det tell blodspruten står!" er heller ikke optimalt..og det skal enormt mye viljestyrke til det der altså! Har ikke tall på de gangene jeg selv har slept mamma med på sykehuset for å redde hu..og min lillesøster..ja hun var vell 10 første gangen hun ville ta livet sitt..selv var jeg 12 første gangen så NEI ! Syns ikke man skal få velge helt selv..og tror du ikke jeg hatet alle som ville redde meg i mine mørke perioder? men er takknemlig for det nå? I tilegg flere søskenbarn som har tatt livet sitt..pappaen min og lillebroren min er og død..så jeg tror egentlig ikke du veit hva du snakker om...og jeg tør faktisk påstå at det gjør jeg!

(mann 32 år fra Hordaland) to. 14 juni 01:31 Privat melding

@Nref, tror nok det kan debatteres, men problemet her, som med mye annet, er at folk kun tar tak i de ekstreme meningene. De mer moderate (vettuge?) blir forbigått i stillhet, og så blir det bare et hylekor... :)

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:34

@ frøken-o - Nei, det kan jeg ikke. Mener du virkelig at meningsytring ikke er tillatt så lenge du ikke er enig?

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:37

@ tj - Øyet som ser.

Skjult ID med pseudonym FBI to. 14 juni 01:39

@Bene: nei IKKE slett - den meldinga di tror jeg er mer livgivende enn mye annet her :)

Bene må da få lov å mene akkurat hva hun vil - i likhet med dere andre. Hva gjør deres mening mer riktig - har dere snakket med Gud eller hvor har dere det fra??

Dette er jo også et filosofisk spørsmål: hvem vet vel hva et annet utfall kunne ført til, enten den ene eller andre veien??
Hold sporet, please :)

Takker for masse fine innlegg :)

Skjult ID med pseudonym Maggs to. 14 juni 01:40

"Der er du inne på noe, -m-, det er ikke de som skriker høyest som er i faresonen."

@frøken-o

Hvorfor skal hun slette denne? Det hun sier er jo korrekt. Mennesker som har gått over i en fase hvor de er å regnes som suicidale blir veldig innesluttede og slutter å be om hjelp eller støtte. De som skriker om at de har det jævlig, kanskje tom at de vil dø er som regel ikke på det punktet ennå, men de roper om hjelp.

Skjult ID med pseudonym Nref to. 14 juni 01:40

Øøøh, det Bene skrev 00:48 er faktisk korrekt i veldig mange (nei, ikke ALLE, men som sagt, "fasit" finnes ikke her...) tilfeller, uten at jeg gidder (jfr. lnx' innlegg) å ta det videre HER...

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:42

@FBI - Du er ts og det er i utgangspunktet deg jeg svarer. Jeg er godt vant med at mine meninger skaper litt røre, slik som her. Men det er fortsatt mine meninger, og de som er uenig må gjerne være det. Men å gå til personangrep som TJ gjør her, sier heller mer om han enn meg :)

Skjult ID med pseudonym Nref to. 14 juni 01:46

send; (Ang. siste spørsmål) I mange tilfeller; JA. Ikke "iskaldt", men en konstatering. God natt.

Skjult ID med pseudonym Maggs to. 14 juni 01:49

Som en motvekt til det TS og Bene skriver kan man ta en titt på dette, noe en vennine av meg skrev:

Gjennom barndommen min har jeg vært vitne til en mor som har fått den ene diagnosen etter den andre. Jeg har sett henne grue seg til neste legetime fordi det betydde at hun var nødt til å gå ut. I mange tilfeller har jeg vært min mors mor, og allerede som 16-åring så jeg på meg selv som voksen. Jeg har allerede vært voksen i 7 år. I løpet av disse årene har jeg opplevd frykt og sinne fordi ingen har tatt godt vare på hun jeg har kjærest. For 5 år siden tok mamma en overdose med alle pillene og medisinene hun får fra legen sin. Hun hadde skrevet et selvmordsbrev og gjort alt etter boka. I brevet, som jeg fortsatt har, står det at hun ikke orker mer, hun skal passe på meg fra himmelen og at hun vet jeg kommer til å bli sint. Jeg ble sint. Da jeg så henne på sykehuset med alle slags mulige slanger ut fra nese og munn, hadde jeg mest lyst til å tråkke på dem og stoppe oksygentilførselen. Selvfølgelig var jeg sint.

Der satt jeg alene på Diakonhjemmet sykehus, sendte informasjonsmeldinger til alle menneskene rundt meg som jeg følte trengte å vite at datteren, søsteren, kusina, venninna deres hadde sett seg lei på livet. Ingen av dem kom og få av dem svarte på meldingen. De to som kom, var Celine og Sayna. Mine venninner. Endelig fikk jeg skulder å gråte på, noen til å holde rundt meg og som jeg kunne slå hvis jeg ville. Jeg fikk lov til å være sint. I senere tid har min mors mor sagt til to andre familiemedlemmer som har truet med å ta livet sitt, at de fikk gjøre det ordentlig siden Pia ikke klarte det. Hei, morsfølelse. Må også berømme bedriftslegen som skulle gjøre meg bedre igjen for å vekke realisten i meg med å si at hvis mamman min virkelig ville ta livet sitt, så ville hun klare det, så jeg måtte ikke gå rundt og bekymre meg. Det som skjer, det skjer. Og til dere som lurer på hvorfor jeg gråter de gangene jeg ikke får tak i mamma etter to, tre timer: kanskje dere skjønner hvorfor nå.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:50

@send - I veldig mange tilfeller vil ikke en suicidal person greie å se noen annen løsning, de vil ikke kunne se fremover og de vil ikke kunne se noen glede i livet, uansett hvor mange støttespillere man har rundt seg og hva ting kan bli til i fremtiden. Så, nei og ja. Personlig tror jeg at de som er seriøst suicidal er de som allerede har vært gjennom hele papirmølla fra før uten at det hjalp.

Og for å unngå enda mer pes: det er igjen dritviktig å skille på seriøst suicidale personer og lett deprimerte mennesker. For det ER faktisk milevis fra en diagnose til neste.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:52

@tj - Skjult ID med pseudonym tj.) - to. 14 juni 01:36
Jo det er,dessverre lov.

Men direkte ignoranse og idioti,skulle vært forbudt ved lov enkelte ganger @Bene

really?

Skjult ID med pseudonym -m- to. 14 juni 01:56

@maggs

<3 <3 <3 <3 <3
Kjente meg så enormt igjen i det !

Min barndom er tilgitt, ikke akseptert..Jeg er bånn ærlig person som sier det jeg føler og tenker..både positivt og negativt pga dette...snakker med mormor, søster og mamma mange ganger i uka..og ja vi alle blir hysterike vis vi ikke får tak i hveandre..og vi sier alltid glad i deg når vi legger på..for vi veit ting er bedre nå..men vi kan aldri være sikre og har lært at livet er så ufattelig skjørt...

Til alle:
Har du tenkt over om du har fortalt de rundt deg hvor mye de betyr for deg?

Man blir kansje skadet av et sånt liv, en sånn erfaring. Men man blir og på en måte sterkere og ting som andre synes er viktig blir ikke like viktig lengre...andre ting blir det..menneskene i livet ditt!

Min sønn, min familie, mine venner skal alltid vite jeg er glad i dem og er her for dem. Siden jeg er bånn ærlig har andre en tendens til å fortelle meg ting de normalt ikke forteller..jeg får en enorm tilitt tilbake! Så kansje man skulle ta den ekstra telefonen til den du har kjær som kansje ikke har det så bra om dagen om det så er en liten eller stor bagatell du har hørt om? Selfølgelig er det ikke vårt ansvar men vi bør alle tenke over hvor viktige vi faktisk er og kan være i andres liv.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 01:58

@ -m- - din historie vekker en viss kjennskap til tema. Forferdelig synd, men det virker alikevel som om du har et reflektert syn på situasjonen :)

Skjult ID med pseudonym -m- to. 14 juni 02:12

@-Bene-

*klemme på* Takk!

Skjult ID med pseudonym Maggs to. 14 juni 02:15

@-m-

Enig i det du sier. Det er så lite som skal til.

Forøvirg til spørsmålet rundt egoisme i debatten: Jeg har selv vært suicidal og hadde sett meg lei på livet for et par år, men jeg hadde mennesker rundt meg som snappet det opp (mot min vilje) og jeg fikk hjelpen jeg trengte og lever godt den dag i dag. På den tiden tenkte sjeldent på hvordan dette ville påvirke andre mennesker rundt meg, fordi jeg følte meg alene. Jeg var usynlig og ikke minst ubetydelig og jeg var overbevist om at det var få som ville legge merke til at jeg forsvant. Selv ikke tanken på mine foreldres reaksjon hadde noen innvirkning på mine tanker eller mitt syn på det jeg skulle gjøre. Kan altså den mest (innbilt) enesomme mannen på jorda kalles en egoist?

Jeg er glad for at jeg lever den dag i dag, men jeg har fortsatt ikke tatt stiling til om det ville vært rett eller galt. Den tiden var som den var og jeg har ingen intensjoner om å pine meg selv med spørsmål og tanker om hvilke konsekvenser handlingen ville ha fått.

Selvmord er og blir tabu, men ikke kjenner til i hvilket stort omfang det faktisk skjer, fordi det legges lokk på det. Det dør langt over dobbelt som følge av selvmord som i trafikken.

(kvinne 34 år fra Rogaland) to. 14 juni 02:17 Privat melding

Jeg "redda" mannen min 3 ganger... 4. gangen sa jeg til min far "denne gangen håper jeg han klarer det"
De ordene har jeg angra på i all tid etterpå. Han klarte det...

Jeg skjønner han på en måte og. jeg fikk en depresjon i ettertid, og tenkte at min datter sikkert ville få det bedre uten meg. At mine foreldre og min bror ville få det bedre. jeg var bare en byrde, og ga de bekymringer...
Jeg var overbevist om at de tankene var riktige, og at alle ville få det bedre. Så jeg skreiv brev til datteren min. Til bursdager, konfirmasjon og til den dagen hun skal stå brud. Jeg komponerte brev til mine foreldre, slik at de skulle slippe å finne meg sånn, men at andre skulle ordne det.

Heldigvis fikk jeg en vekker.. jeg vet ikke helt hva det var, men det var datteren min. Jeg så hvordan hun reagerte da pappaen hennes døde, jeg så hvordan det påvirket henne, og oss andre som elsket han.
Hadde han bare visst hva det gjorde, og fremdeles gjør med oss, da tror jeg kanskje at ting hadde blitt anderledes? Jeg vet ikke, og vil aldri få vite det, men jeg har sluttet å spekulere. Jeg kunne kanskje ha redda han den 4. gangen og, men hva med den 5. og 6.?

Han hadde bestemt seg, og da tror jeg ikke noen av oss kunne gjøre mer enn vi gjorde.
Jeg er bare glad for at jeg ble vekket i tide, og ikke tok samme veien, selv om det fremdeles gjør vondt.

Det vondeste er å se min datter og savnet hennes, og det å tenke på alt han gikk glipp av med henne.
Men jeg velger å tro at han på en måte er med oss, som datteren min sa da hun var 1,5 år. -at pappa er i hjertene våre nå

Skjult ID med pseudonym 303 to. 14 juni 02:18

Jeg pleide å mene, når jeg var ung og dum, at selvmord var egoistisk og feigt osv., men så kom jeg til punktet hvor jeg var så langt nede at jeg begynte å tenke i de baner selv, og da forstod jeg det.

Likevel ville jeg aldri anbefalt noen å ende livet, i håp om at det kan bli lysere. Jeg vil helst at alle skal ha det bra, selv om jeg forstår at det er et privilegium, ikke en selvfølge. Ta tid til å snakke med folk, fortell de du er glad i at du er glad i dem, og ikke ta noen for gitt.

(mann 38 år fra Vestfold) to. 14 juni 03:38 Privat melding

(Har ikke lest hele tråden)

Hva sier man om man mistenker står i fare for å avslutte seg selv? "Kan du hjelpe meg med xxx i morgen?"
Eller en variant hvis mistanken er bekreftet: "Før du hopper, gidder du å hjelpe til med xxx?"

Den "utdannede" løsningen er å snakke om problemet. Hva i alle dager oppnår man med det?
- Du har tenkt å henge deg?
- Hmm, ja
- Hvorfor det?
- Verden er dritt
- Vil du snakke om det?
- Nei
- La oss snakke om det
- Nå er du enda mer dust enn de fleste andre i denne drittverdenen

Hva har man oppnådd? Personen har gått fra å nøle om h?n vil avslutte livet, til å ha lagt en fremtidsplan hvor punkt 1 er å avslutte livet (og punkt 2 er irrelevant).

Førstnevnte metode fungerer mye bedre. Man får umiddelbart personen til å utsette avslutningen sin, og innen neste mulighet har vedkommende brått fått en følelse av at noen trenger ham/henne. Bare nok venner gjentar dette vil fokus skifte og situasjonen forandre seg totalt på kort tid.

Dette er et bord jeg har sett fra mange sider. Jeg har selv hatt planer om å avslutte, men fant aldri anledningen. Skulle jo bare... først. Og folk (uten å vite det) sørget for at det stadig dukket opp noe nytt jeg bare måtte gjøre først. Også var jeg redd for konsekvensene av å overleve. Etter mange år skifta fokus.

Jeg hadde en kammerat som ville kjøre seg i hjel i fylla. Han ble alltid for full til å klare å få nok fart på bilen til at planen virket. Tenk så mange andre liv han satt i fare ved disse forsøkene. Merkelig nok traff han som oftest et jorde. En gang en fjellvegg. Bare flaks at han ikke traff noen andre. Han kom på et vis i mål til slutt, helt tilfeldig på en fest hvor han skulle se på utsikten fra et takvindu, og endte med hode og kropp på hver sin side av et gjerde. Og helt ærlig; Jeg var lettet! Lettet over at andre tilfeldige mennesker ikke lenger var i fare.

Jeg sto og så på da modern trakk pusten for siste gang. Kvelt av sitt eget slim. Jeg smilte da jeg forsto at det ikke ville komme noen flere pust. Jeg smilte da jeg så sykepleierens tårer på andre siden av senga. Endelig skulle hun få slippe. De siste årene hadde hun vært igjennom enorme smerter. Ingen håp om at det noen gang ville bli bedre. Spørsmålet var bare hvor fort det ville bli verre. 18 år med kreft var over. Hun var fri for alle smerter.

Jeg ville bare belyse noen sider ved saken. Det finnes mange tilfeller hvor døden er den beste realistiske utvei. Og det kosta mange tårer å skrive dette.

[for

(mann 38 år fra Vestfold) to. 14 juni 03:39 Privat melding

[...fortsettelse fra posten over]

På motsatt side av bordet:
For noen år siden ble jeg syk. (Diagnose ukjent, fortsatt.) Jeg kom meg på sykehus. En kammerat røska hardt i sykehusledelsen og fikk flytta meg til overvåkningen. Under et døgn etter at de koblet på alle mulige instrumenter fikk jeg kramper og slutta å puste. En sykepleier som tilfeldigvis var inne på rommet akkurat da det skjedde fikk blåst meg opp på oxygen. En hvilket som helst annet tidspunkt for dette ville høyst sannsynlig medført døden. Hvilke andre sykepleiere ville funnet på å improvisere en pustemaskin av saks, teip, rør og en maske, før han kunne prioritere å rope på leger? Da legene kom forsvant jeg helt.
Da jeg våknet igjen manglet all muskelkontroll. Alt måtte læres på nytt. Hvordan bevege øyne. Hvordan bevege fingre. Hvilke muskler som brukes til å puste.... Den dagen startet mitt nye liv. (Og jeg er ekstremt god til å puste!)

Skjult ID med pseudonym frøken-o to. 14 juni 07:14

@Bene :
Å skrive : `Den som roper høyest er ikke i faresonen` har ingenting med meningsytring å gjøre.
Og absolutt ingenting å gjøre om jeg er enig eller ikke.
Men,gjør som du vil,gjør som du er voksen nok til.

(mann 32 år fra Oslo) to. 14 juni 08:43 Privat melding

Det er kjempetrist om noen tar livet sitt, kjenner at jeg blir lei meg når jeg leser om sånt og vil gjerne hjelpe til.
Jeg tror det er de små tingene som hjelper, å klappe noen på skulderen eller gi de en positiv kommentar.

Jeg tror også mange gutter må slutte å gi seg selv så mye juling, jeg har så mange kamerater som er helt sønderknust etter å ha f.eks vært ett år på sukker.
De har latt alle kommentarene, avvisningene osv gå inn på seg og helt og holdent lagt selvtilitten sin på hylla og nekter tvert å prate med jenter pga det ene året på sukker.
Snakk om å gi seg selv juling.

@pgmp - Godt å høre at det gikk bra med deg, du er en fighter :)

Jeg har opplevd at andre har prøvd å ta mitt liv, kniv var det fysisk mest smertefulle og det har lært meg at jeg aldri i verden gir opp mitt eget liv frivillig, også rørt over hvordan folk hjalp meg på legevakten og lignende.

Skjult ID med pseudonym Nref to. 14 juni 09:04

LeChamp setter fingeren på noe vesentlig, "selvpisking" er blitt et ganske utbredt fenomen i samfunnet generelt. Hos hunkjønn er jo ofte dette manifestert i "flink pike-syndromet" hvor man på død og liv SKAL være den perfekte partner, forelder, gjøre karriere, etc, etc, og ofte ender disse (også) opp med "utbrent"-diagnose. Det er de "heldige", da (for det KAN gå riktig ille...).
Hvem sin "skyld" dette er, er dog vanskelig å sette fingeren på ("media" blir litt for lettvint), men det har blitt en slags uskreven regel i deler av nevnte "samfunn" at man skal være så fordømt "vellykket" i alt man foretar seg, og ikke gjøre noen "feil" (hva disse "feilene" er, finner man ofte på selv); I diverse miljøer (jobb, vennegjenger, gjennom idrett/fritidsaktiviteter o lign) der dette faktisk er "malen" og man tildels (ofte usagt) blir oppfordret til å gjøre dette til gjeldende regel, blir det dessverre til at mange (av begge kjønn) tar dette med "vellykket for enhver pris" ALTFOR mye til seg, tildels med riktig så traurig resultat...

(mann 45 år fra Oslo) to. 14 juni 09:48 Privat melding

Et veldig vanskelig tema for meg å sitte og ha bastante meninger om, ettersom jeg hverken har vært i en sånn situasjon eller hatt nære venner som har vært der.

Men jeg synes likevel nilaya er den som så langt har skrevet de mest tankevekkende og beste innleggene her. En som har opplevd det på nært hold, selv vært der, og likevel valgt å gå videre ikke minst av hensynet til den kanskje aller nærmeste. Takk for at du så åpent og tøft deler av erfaringene dine.

Jeg vil ikke rette noen moraliserende pekefinger i noen retning, føler rett og slett at jeg ikke har noen som helst grunn eller rett til det, men for meg ER hensynet til ens nærmeste viktig. Og spesielt når det er et barn med i bildet.

(mann 32 år fra Oslo) to. 14 juni 09:55 Privat melding

Så lenge friske mennesker tar sitt eget liv så forteller det meg at vi ikke er flinke nok til å støtte hverandre.

Skjult ID med pseudonym Grimstad82 to. 14 juni 10:12

Orket ikke å lese igjennom alt sammen tidlig på morgen, men er veldig enig med LeChamp.
Tror mange kunne vært "reddet" eller hva man velger å kalle det, visst vi bare hadde vært flinkere til å støtte opp om hverandre.

Du er tøff nilaya som tør å skrive om det her, det skal du ha.

(mann 55 år fra Oslo) to. 14 juni 11:02 Privat melding

Eit utruleg komplisert tema, dette. Og du verda - så følelseslada. Ja, Nilaya er sanneleg tøff! Takk for at du deler dette!!

Kven av oss har ikkje vore inne på tanken om å vandre? For majoriteten er gudskjelov tanken tilstrekkeleg. Å vite at det er "ei dør der, og den kan opnast", er lise i seg sjølv.

Eg har lese mykje om emnet. Til dømes i Camus' "Myten om Sisyfos" (Cappelen 1942), som startar slik: "Det fins bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål."

Ei bok eg vil tilrå dei interesserte å lese, er Al Alvarez sin klassiker: "Den vrede Gud" (1971). Boka kom ut i billegutgåve (trur det er Gyldendals Fakkelserie) på tidleg syttital - og er truleg å finne i antikvariat - og heilt sikkert på biblioteket. Her vert mange mytar konfronterte.

Uansett - ei slik handling er utslag av ein psykisk sjukdom. Og som ein offentleg person nyleg uttalte (mannen hennar tok livet sitt): "Det er like naturleg å døy av kreft og av hjarteinfarkt, som å døy av ein psykisk sjukdom". Sjølvmordet er den ytterste konsekvensen.

Og egoistisk er det ikkje! Kor mange egoistar har gjennom tidene teke livet av seg (eg held då ekstreme situasjoner i høve krig, tortur, dødelig sjukdom (fysisk) o.l. unna)? "Mislukka" sjølvmordarar har (så å seie) samtlege uttalt: "Den som tyr til eit slikt skritt, er overtydd om at "dette er det beste for alle."

(mann 55 år fra Oslo) to. 14 juni 11:33 Privat melding

Mange sider av dette.

For noen er livet hellig, og selvmord den største synd. Da gir svaret seg selv. Som ateist er jeg ikke der. Så jeg anerkjenner at den suicidale må få bestemme selv. Det samme standpunktet ender jeg på når jeg går i dybden av min liberalistiske sjel.
Og om jeg ser på det arbeidet som gjøres av foreningen «Mitt livstestamente», så er jeg enig i at man må få slutte når resten av livet uansett bare blir smertestillende og langsom nedbryting av kroppen.

Men så skriker det i meg. For jeg tenker på den som ikke så noe annet svar. Og jeg klarer ikke å forstå det. Har jo lest det dere skriver i denne tråden, men klarer fortsatt ikke å forstå det.

Den som ikke har vært der, kan kanskje heller ikke forstå den suicidale?

Men takk til dere som har delt deres historier. Det går inn på meg, og jeg merker at jeg bare blir glad i dere.

(kvinne 34 år fra Rogaland) to. 14 juni 11:55 Privat melding

@LeChamp
"Så lenge friske mennesker tar sitt eget liv så forteller det meg at vi ikke er flinke nok til å støtte hverandre."

Er veldig enig i det du sier, men noen ganger er ikke all verdens støtte nok dessverre. Man må nå inn også, og for å klare det, må mottakeren være mottakelig på et visst nivå. Det er vel da det er et rop om hjelp.
Har man bestemt seg, og det er det en vil, så kan ingen stoppe det.

Er sånnn jeg tenkte med min mann og. Han hadde verdens største grunn til å ville leve, og når datteren vår ikke var nok, hva kunne da være nok til å ønske livet? Han haddde alt... en god jobb, et godt ekteskap, en flott datter, eget hus og familie, men for han så var det noe som var større enn dette, og han klarte ikke mer av livet.
Jeg trøster meg med at han uansett nok har det bedre nå.
Det er mer egoistisk av oss som står igjen, å ønske at han kun lever for oss, når han selv har det så vondt at han ikke kan se livet foran seg. Så vondt ønsker jeg ingen, og derfor klandrer jeg han heller ikke, fordi jeg ønska han bare det aller beste, og at han skal ha det bra. Det er ingenting som er så vondt som å se den man elsker ha det vondt.
Derimot tror jeg, at hadde han visst hva det gjorde og gjør mot datteren vår, så hadde kanskje utfallet vært annerledes, men hadde han selv lidd?

@ HerrFekt,Grimstad82, panegyrisk og HaraldBK

Å dele, er min måte å takle ting på, og legge det bak meg. Når det ikke lenger er et tabu, eller noe man ikke snakker om, så blir det litt lettere å godta, og takle.
Jeg er åpen om det, fordi det er en del av meg, og det en del av hva som har formet meg til den jeg er. Det er det verste som har hendt meg, men samtidig har det gitt meg en forståelse for andre mennesker, som jeg ikke ville vært foruten.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 12:00

Veldig bra innlegg av pgmp!

Skjult ID med pseudonym suisidal to. 14 juni 12:08

Slett denne tråden !!!!!!
Det finnes en grense for hva vi skal diskutere her inne og grensen går her !!!!

(mann 55 år fra Oslo) to. 14 juni 12:21 Privat melding

@suicidal
Jeg savner argumentasjonen din. Hvorfor går grensen her? For meg går den ved hva Norges lover tillater, og denne tråden er veldig lovlig. Alternativt kunne det vært at den er i strid med sukkers policy. Det kan i så fall sukker si fra om.

Skjult ID med pseudonym Nref to. 14 juni 12:36

Enig med Harald. Er det noe man SKAL diskutere er det faktisk nettopp slike tabuemner, og så ofte som mulig, slik at det blir mindre (ja, ) tabu og enklere å snakke om for de som sliter med slike og relaterte ting (både direkte og indirekte, som f.eks. pårørende). Blir man "støtt", så ikke les (som å klage på tv-tilbudet når man selv ikke gidder å enten skifte kanal eller slå av og finne på noe mer vettugt), eller jo, det akkurat DA man bør lese, ved nærmere ettertanke...

Skjult ID med pseudonym I.r.l to. 14 juni 15:36

Nilaja...Klem til deg for at du tør stå frem med dette utrolig vanskelige temaet..!

(kvinne 37 år fra Sør-Trøndelag) to. 14 juni 15:41 Privat melding

Tråden her burde vært sletta!!

(kvinne 34 år fra Rogaland) to. 14 juni 15:49 Privat melding

Bella31; hvorfor burde den være sletta?

Jeg syns det er et vanskelig tema, men må si, at etter å ha prata åpenlyst om det (noe jeg alltid har gjort), og etter å ha vært planta godt oppi det selv, så hjelper det å prate om det, og være åpen om det.
Hadde det ikke vært et sånn "tabu" og vanskelig emne, så kanskje flere hadde blitt snappa opp, eller turt å prate om det når de er så langt nede, og føler ingen andre utveier.

(kvinne 37 år fra Sør-Trøndelag) to. 14 juni 15:59 Privat melding

nilaya... Her er det flere faktorer som spiller inn. tenker da først og fremst på de som evt er suicidal her inne,og som leser tråden.... og som står på randen akkurat nå,og som siler ut d de ikke er eninge i,og som leser at dette er greit og "utføre". For man er faktisk psyk når man sitter med disse tankene,ofte psykotisk.

Skjult ID med pseudonym wolfcry to. 14 juni 16:15

@frøken-o Jeg har prøvd å forlate denne verden fire ganger og kan trygt si at jeg ikke var den som skrek høyest. Jeg isolerte meg heller totalt og ville ikke ha noe med andre mennesker å gjøre. Spesielt etter at jeg hadde tatt avgjørelsen om å forlate så var det siste jeg ønsket å si noe til omverdenen som kunne avsløre dette. Og ut fra hva jeg har lært gjennom diverse psykologer og psykiatere så er det -bene- sier i de fleste tilfeller sant - de som roper høyest er ute etter oppmerksomhet som kan hjelpe dem ut av den situasjonen de er i...
I mitt tilfelle ble det, ironisk nok, stillheten og isolasjonen som berget meg. Mine nærmeste skjønte ut fra dette at noe var galt og alarmbjellene gikk av.

Forøvrig er jeg også enig med -bene-s innlegg i tråden her. Jeg hadde absolutt null nada nytte av at folk kom og fortalte meg om mine positive sider når jeg slet. Faktisk vil jeg heller si at dette gjorde ting enda verre siden jeg ikke greide å se det selv. Jeg fikk inntrykk av at folk konstruerte ting for å få meg til å føle meg bra rett og slett.

Jeg er i dag glad for at jeg ikke greide det jeg prøvde på og nå gleder jeg meg over livet, men jeg har også full forståelse for at andres situasjon kan være enda mer fortvilet og fastlåst enn min.
Jeg vil heller aldri kalle en som tar selvmord hverken for feig eller egoistisk for jeg VET hva som kreves for å ta den avgjørelsen. Det er IKKE lett...

Skjult ID med pseudonym frøken-o to. 14 juni 16:31

@wolfcry:Det betyr ikke at man ikke skal ta på alvor de som `skriker høyest`. Jeg tvinger heller ikke positivitet over på folk som sliter.

Skjult ID med pseudonym suisidal to. 14 juni 16:45

Har hatt en skikkelig dårlig dag pga denne tråden.Vært klinisk død to ganger.Vær så snill å spar meg for slikt her inne.
Denne problematikken er for fagfolk og ikke for forumstroll !

SLETT_SLETT_SLETT

Skjult ID med pseudonym wolfcry to. 14 juni 16:48

@frøken-o: Selvsagt skal man ta dem på alvor. De trenger helt klart hjelp de også...

Skjult ID med pseudonym frøken-o to. 14 juni 16:50

@wolfcry . Ja,men da er vi enige :-))

Skjult ID med pseudonym sirene to. 14 juni 16:56

En rådgiver jeg hadde på gymnaset sa en gang til meg (i en periode da jeg slet fælt) at hun trodde de fleste som tok sitt eget liv, angret senere. Den setningen har jeg tatt med meg og tenkt mye på opp gjennom livet. 26 år har gått siden da og jeg lever ennå (tror jeg skal sende henne en blomsterbukett og takke henne for livet mitt) :-))
Javisst har det vært mye tungt og sorgfullt i ettertid, men også ufattelig mange gleder og lykkelige stunder som jeg ikke ville vært foruten :) Så når jeg iblant sliter veldig og har lyst til å gi opp, henter jeg frem den setningen og forsøker å dyrke det lille håpet som ligger i den.

Så de beste ønsker for dere som sliter og også til dere som har stått på sidelinjen og forsøkt å hjelpe, men ikke nådd frem <3

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 16:57

Med fare for å virke fullstendig tapt bak en vogn: de som tar sitt eget liv, angrer senere?

Skjult ID med pseudonym sirene to. 14 juni 17:09

Ja, det fordrer jo selvsagt at man tror det finnes noe etterpå, -Bene- ;-) Og det gjør jeg, selv om jeg ikke akkurat greier å tro på noe guddommelig overvesen ;)

Men det hun mente var vel at man ved å velge bort livet sitt også velger bort mange gleder og opplevelser man ellers kunne fått. Tolk det som du vil, kjære deg :) Men for meg sier denne setningen "Hold ut, ikke gi opp det finnes mer". Mulig det kun er meg den virker inn på, men jeg er da litt glad for at den har gjort det. Akkurat nå.
Dette betyr ikke at jeg ikke har forståelse for de som tar den vanskelige beslutningen å avslutte livet, greier man ikke å finne og dyrke frem et aldri så lite håp i livet sitt, da er det så mørkt og tungt at man øyner ingen annen utvei.

Ok nok svar, -Bene-?

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 17:19

Joda, det var egentlig ment litt fleipete, men takk for utfyllende svar og jeg er veldig glad for at det hjalp deg :)

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 17:22

haha, seriøst, tj? wow..

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 17:25

@ tj - endelig.

Skjult ID med pseudonym sirene to. 14 juni 17:26

Synes forøvrig du har hatt veldig bra innlegg i denne tråden, -Bene- :-)
Du har igrunnen det i de fleste tråder etter min mening- digger deg!

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 17:53

Takk, sirene :)

Skjult ID to. 14 juni 17:53

I et samfunn flasket opp på stjel og del mentalitet, i et sosialdemokrati som i essens ikke dreier seg om å hjelpe andre, men å tvinge hurven til å gjøre det samme, der er det ikke engang teoretisk mulighet for å leve opp til en høyere standard der en tar ansvar for eget liv. Ethvert fornuftig menneske må nødvendigvis under et slikt klima tenke på selvmord ukentlig hvis ikke hver eneste dag. Gå i rette med seg selv og argumentere for hvorfor ikke gjøre det for å overleve hva fornuften sier en bør gjøre. Appellere til føleri og svadaet i seg selv for å makte å holde seg ved livet.

Sosialdemokrater tåler så inderlig vel den urett de ikke forstår seg på selv. De sier nei til selvmord og kaller det egoistisk. Det passer perfekt inn i deres psykopatmoral å kreve av andre å slave for et større hele. For dem er det plikt å holde fast til livet. Vi er alle født til å være slaver for andre. Slik er det sosialdemokratiet er fundert og slik er det sosialdemokratiet etterstrebes i hele verden. Det er en kontinuerlig lidelse for et ærlig menneske som har funnet sin stolthet og ærefølelse, å leve under slike forhold. Det er intet sted å flykte. Samme mentalitet gjelder overalt.

All tid det er slik kan jeg ikke forestille meg en sunnere tanke enn å ville avslutte sitt eget liv for på den måte å avslutte slaveriet. I det minste for seg selv. Å forsøke å snu verden vekk fra denne tvangs og slavemoral er for smertefull. Dessuten, om en så skulle lykkes kan det ikke være en bragd å rose seg med. En har jo bare hjulpet veldig mange mennesker som absolutt ikke fortjener det. Den som ikke helt på egenhånd klarer å være imot sosialdemokratiets slavementalitet mangler helt enkelt livsberettigelse i moralsk forstand og bare i ennå mindre grad berettigelse til et sunt samfunn.

Skjult ID med pseudonym sirene to. 14 juni 17:55

....og der kom han, ja.... Skuffer aldri ;)

Skjult ID to. 14 juni 18:27

I et samfunn flasket opp på stjel og del mentalitet, i et sosialdemokrati som i essens ikke dreier seg om å hjelpe andre, men å tvinge hurven til å gjøre det samme, der er det ikke engang teoretisk mulighet for å leve opp til en høyere standard der en tar ansvar for eget liv. Ethvert fornuftig mennesker må nødvendigvis under et slikt klima tenke på selvmord ukentlig. Gå i rette med seg selv og argumentere for hvorfor ikke gjøre det.

Bare sosialdemokrater som tåler så inderlig vel den urett de ikke forstår seg på selv, sier nei. For dem er det plikt å holde fast til livet. Vi er alle født til å være slaver for andre. Slik er det sosialdemokratiet er fundert og slik er det sosialdemokratiet etterstrebes i hele verden. Det er en kontinuerlig lidelse for et ærlig menneske som har funnet sin stolthet og ærefølelse, å leve under slike forhold. Det er intet sted å flykte. Samme mentalitet gjelder overalt.

All tid det er slik kan jeg ikke forestille meg en sunnere tanke enn å ville avslutte sitt eget liv for på den måte å avslutte slaveriet, for seg selv. Å forsøke å snu verden vekk fra denne tvangs og slavemoral er for smertefull. Dessuten, om en skulle lykkes kan det ikke være bragd å rose seg med. En har jo bare hjulpet veldig mange mennesker som absolutt ikke fortjener det. Den som ikke helt på egenhånd klarer å være imot sosialdemokratiets slavementalitet mangler helt enkelt livsberettigelse i moralsk forstand og bare i ennå mindre grad berettigelse til et sunt samfunn.

Skjult ID med pseudonym :) to. 14 juni 18:36

Jeg prøver å la vær å dømme eller skulle bestemme hva andre skal mene.

Har selv levd med ei som truet flere ganger med å ta sitt eget liv, og at grunnen til at det ikke hadde skjedd, var at hun ikke ville skuffe foreldrene sine. Ja takk skal du faen meg ha. Her prøvde jeg å holde ut og være til hjelp, etter beste evne. Til slutt kom det nok advarsler og bekymringsmeldinger fra folk rundt meg til at jeg tok min hatt og dro. Etter hva jeg hører, har hun det iallefall greit nå, så det er jo flott. Kanskje noen trenger færre rundt seg til å løse problemene sine?

Tidligere tenkte jeg at det var utrolig egoistisk å avslutte sitt eget liv...etter denne erfaringen vet jeg ikke hva jeg skal tenke. Er mann på bunn, så betyr ikke de rundt så veldig mye, bortsett fra de med samme kjøtt og blod. Folk rundt kan jo si at det finnes alltid en vei opp, og slike kommentarer hjelper fint lite når man har desperat forsøkt å finne de i årevis...

Skjult ID med pseudonym WS to. 14 juni 19:00

Folk må kunne bestemme over sin egen kropp. Punktum. Når det gjelder selvmord, prostitusjon (det finnes faktisk menn og kvinner som liker og VELGER den jobben), eutanasi, softdrugs osv. Er det egoistisk? Kanskje det, men det er enda mer egoistisk å ønske at en annen skal leve slik at DU har en god samvittighet. Livet er bare ikke like gøy/betydningsfull for alle.

Jeg har hatt selvmordstanker i 8 år, og selv i etterkanten -nå jeg ikke har slike tanker lenger- føler jeg ikke at jeg var psykisk syk. Mja, kanskje når du synes at evolution-wise jeg ikke er blant "the fittest" Men ærlig, so what? Er for mange mennesker i verden uansett. For meg var livet bare ikke gøy og valgte derfor å ikke vente til jeg skulle dø. Det er livet altså, vente til man dør. Og hvis man dør uansett, hvorfor skal veien dit være så jævlig da? "Jo, men du velger den enkleste løsningen! Det er så mye du vil gå glipp av" Tja, hvis det er det beste man kan argumentere med...

Nå har jeg ikke disse tankene lenger dog. Har gjort ett forsøk for 4 år siden. Er jeg glad for at jeg overlevde? Mwa, det er vel mer at jeg ikke orker å la sånne tanker ta energien fra meg. Jeg er ganske likegyldig til hva som kommer til å skje egentlig. Kanskje fordi min fremtid er uansett mer usikker en vanlig når det gjelder helsen osv. Jeg VET nesten 100% sikker at det kommer til å skje noe, men hva og når, det vet legene heller ikke. Jeg er jo bare en trestamme i elven... Jeg bryr meg derimot veldig mye om andre, så helt likegyldig er jeg ikke. I mitt tilfelle er det vel mer at jeg ser ingen mening med livet. Så den gangen var jeg litt på den negative enden av skalaen, men nå er jeg mer på den positive enden.

Du vet hvem @Bene. :)

(beklager for dårlig norsk. Som du kanskje skjønte fra den tredje settningen er ikke jeg norsk. :P )

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 14 juni 19:02

Bra, WS :) For å motsi megselv fullstendig ihht det å "overtale" folk til å leve med smiger: Jeg er glad for at du er her så jeg kunne bli kjent med deg :)

Skjult ID med pseudonym Z to. 14 juni 19:02

På forumet diskuteres det så mange slags tråder, at jeg ser ikke hvorfor ikke også denne tråden kan få bestå. Temaet har til nå blitt diskutert saklig, noe som er forutsetninger for viktige temaer som bl.a. dette. Selv har jeg aldri vært i nærheten av å tenke slike tanker (heldigvis), men etter å ha levd noen år, har jeg erfart følgende:

- Det er både de som roper ulv, ulv så høyt de kan og de som isolerer seg som velger å ta sitt eget liv.
- De fleste jeg kjenner som har vurdert tanken eller gjennomført et selvmord, har vært i en form for ubalanse.
- Dette er et tema som burde angå oss alle, ikke bare "høre hjemme" hos psykologene.
- Det er ikke noen egoistisk handling å ikke ville leve, det er gjerne en løsning på mange tunge års lidelse.
- Det finnes ikke noe rett eller galt svar rundt dette temaet. Folk er ulike, og folks årsaker til å ville dø er ulike.
- De jeg har snakket med som har villet ta livet sitt, er alle nå (årevis etter) sjeleglad i livet sitt!
- De jeg har snakket med som valgte å ikke dø, kan fortelle om små ting som utgjorde en forskjell...
- De jeg kjenner som virkelig har bestemt seg for å forlate oss, har det ikke vært mulig å stoppe.
- De jeg kjenner som har vurdert tanken, har jeg og flere "reddet" over en kritisk periode i livene deres.
- Det nytter ofte å bry seg! Ikke med tomme og "tenk positivt" ord, men med genuin interesse og tålmodighet.

Tro. Håp. Kjærlighet.
Z´s gjestevisitt.

Skjult ID med pseudonym John Doe to. 14 juni 19:03

hei Z

Skjult ID med pseudonym Minney to. 14 juni 19:06

Jeg tenker at dersom man har kommet så langt "ned" at man ikke ser noen glede eller vits i å leve, så er man så langt fra et fritt menneske som man kan bli.
Da er man jo låst og fanget i et nett av noe man ikke ser noen annen vei ut av enn å bare avslutte alt.

Skal man virkelig bli fri, så krever det ofte både egeninnsats og gjerne hjelp utenfra (venner, familie, psykolog....eller hva som nå måtte være det rette for akkurat den situasjonen).

Den dagen man føler at man kun står igjen med et valg, og alle andre muligheter virker "umulige", vanskelige, uungåelige, osv, så mener jeg at man ikke lenger snakker om å være et fritt menneske.
Bare helt utrolig fastlåst og fanget på den mest ufrie måten et menneske kan oppleve.

Men det er min mening. Og jeg kan godt skjønne at mange faktisk både tror og føler at de er frie og velger fritt i en sånn situasjon. Men jeg er overbevist om at de får et helt annet syn på det dersom de klarer å komme seg til et annet sted i livet hvor de kan se på situasjonen på avstand i ettertid.

Skjult ID med pseudonym sirene to. 14 juni 19:07

Flott oppsummert, Z ! :-)

Skjult ID to. 14 juni 19:24

@Minney, jeg er redd du opererer med et begrepsapparat som er fullstendig inkompatibelt med resten av menneskeheten som ikke har latt seg bedra av psykologiens nonsens.

Selv når en har havnet i en situasjon hvor en føler alt håp er ute og bare smerte står tilbake så er det innlysende at valg-potensialet fremdeles eksisterer. En kan velge å presse seg gjennom smertene eller så kan en velge å presse seg gjennom et selvmord. Kriteriet for valg består av at det finnes et alternativ til å la være å gjøre noe aktivt.

En forgrening av denne diskusjon består i spørsmål om vi endelig skal makte å få presset psykologien ut av akademiene med begrunnelse i at disiplinen i all hovedsak består av uvitenskapelig ræl. Eneste grunn til at psykologien i sin tid ble tatt inn i varmen var for at irrasjonelle svimer som ikke tålte matematikk skulle ha et fag å få diplom. I en herværende kjent rettssak for vi med all mulig tydelighet demonstrert at dette fag ikke fortjener en akademisk opphøyelse.

Skjult ID med pseudonym Z to. 14 juni 19:42

@ tj
Du kan være så uenig du bare ønsker. Som jeg sier så deler jeg bare mine erfaringer, ikke mine påstander.
Du kan ha helt andre erfaringer som er like viktige, korrekte, ekte, sanne osv. :-)

(Tiden for forum er forbi for egen del, men har min første feriedag i dag og fikk lyst til å skrive noen ord i kveld)

Skjult ID med pseudonym pelle to. 14 juni 20:16

Gud fader så mye trist lesning, skjønner jo at jeg ikke gidder å henge her inne på forumet, makan til våseklubb og idiotiske temaer skal man lete lenge etter.Helt utrolig hva folk vrenger av seg for å få 10 min. oppmerksomhet !Skjønner godt at dere er single, hva med å legge litt energi i å prøve å skaffe dere en kjæreste, er det ikke derfr dere er her da ???

Skjult ID to. 14 juni 20:28

@pelle, lær deg å argumentere holdbart, pelle, lær deg å argumentere holdbart. Bare fordi frøkna di' i den sosialdemokratiske enhetsskolen fortalte deg at det viktigste er å ha meninger betyr ikke at dette er sant. Et tema (eller spørsmål) er ikke idiotisk bare fordi du påstår det, pellle. Pelle-gutten, forsøk å lære deg å argumentere holdbart.

Skjult ID med pseudonym Z to. 14 juni 20:42

@tj
Poenget mitt: Erfaringer er erfaringer, og ikke så mye å være uenig i. Jeg bare fortalte om mine.
Poenget mitt videre: Verken jeg eller noen andre har derfor monopol på sannheten, kun på erfaringene våre.

Skjult ID med pseudonym Z to. 14 juni 20:50

Jepp, tj. Enig, men egentlig ønsket jeg bare å dele noen av mine erfaringer så langt i dette livet :-)