Alle innlegg Sukkerforum

Av ren interesse....

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Habla to. 21 juni 18:11

På hvilket stadie begynner egentlig folk å finne seg til rette i livet? Jeg tenker på folk fra alderen 18-20+. Bare på 1-2år derifra vil disse forandre seg utrolig mye. Det vil kun være byen og alt det som kommer med den som gjelder. Men så da? Når vil dette begynne å frata?
Jeg er på randen til frustrasjon av at alle i min alder forandrer seg så mye! Jeg har omtrent stått stille og aldri vært interessert i samme type ting som mine jevnaldrende gutter og jenter har. Når jeg fikk meg jobb og fast inntekt, var alle uten jobb og alltid blakk. Når jeg fikk meg leilighet og ble selvstendig så bodde 99% av dem hjemme og fikk alt av sine foreldre...

Det er først nå jeg ser en liten forandring. Må jeg virkelig vente til jeg er 26-30år før jeg finner en som deler de samme meningene som meg?! =/

Skjult ID med pseudonym superwoman to. 21 juni 20:55

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men slapp av. Jeg er 33, og jeg har som du skjønner profil her inne...Man kan også forandre seg sammen, dvs vokse sammen til noe bra.

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 21 juni 20:57

Og det er når de slår seg mer til ro (endelig) at man selv får behov for å være fjasete :/

Skjult ID med pseudonym haha to. 21 juni 21:00

Det stemmer veldig godt Bene :) Noen har litt omvendt kurve, starter voksen og blir som ett barn med åra. Godt det er flere av oss!

Skjult ID med pseudonym Habla to. 21 juni 22:46

hm, så det er en fare for at jeg kan utvikle meg til en tosk? :P

Skjult ID med pseudonym syvendefar to. 21 juni 22:52

Er ikke helt inne på dette voksenlivet, så sett slik kan jeg også ende med ei ned mot 16.

(mann 29 år fra Akershus) to. 21 juni 23:03 Privat melding

Jeg er 25 år gammel og var en av de som alltid var ute på byen, bodde hjemme til jeg var 19 år gammel og brukte generelt lang tid på å finne ut hva jeg ville med livet mitt.

Det er forskjell på folk. Mange synes jeg er sen med å få noe ut av livet mitt, men jeg mener det er bedre sent enn aldri. Siden jeg var så sent ut så er det naturlig for meg at en eventuell kone /m barn også kommer senere, da jeg vil ha økonomisk trygghet og finne det riktige kvinnfolket før jeg i det hele tatt vurderer unger/gifte meg.

Men det finnes nok alltids noen snusfornuftige folk som deg selv der ute, leter du lenge nok så ordner det seg for de fleste ;)

Skjult ID med pseudonym Habla to. 21 juni 23:58

Takk for svar Loras.
Det var det med å vente da. Jeg kan fint vente lenge, men tålmodigheten begynner å bli tynnslitt. Det var litt fint å høre at du kunne bruke lang tid før du roa litt ned, da vet jeg at det er håp innen rekkevidde. Men med mine jevnaldrende så er det svært få som gjør det samme :p

Skjult ID med pseudonym poppy fr. 22 juni 00:02

Bli voksen, slå seg til ro, lytte til kroppens behov, legge seg tidlig, ikke gå mer på byen.....Kunne heller takket for meg og spikret lokket igjen! ;-) Nei livet skal nytes. En trenger ikke ha så mange mål og ambisjoner. Bare man har det godt :D

Skjult ID med pseudonym Habla fr. 22 juni 00:06

@poppy. Hehe, ja det er litt delte meninger rundt det der. Det finnes en mellomting mente jeg. Finne seg litt mer til ro, og gå LITT mindre ut. Det er ikke hele verden min som dreier rundt den siste biten der. Isteden for det finnes det masse annet morro å gjøre? Det virker som det er litt glemt blandt enkelte :/

Skjult ID med pseudonym poppy fr. 22 juni 00:08

@Habla

Skjønner hva du mener. Bare satte det litt på spissen. Vi utvikles i forskjellige retninger. Selv var jeg ute av redet som 15 åring, mens søsteren min var godt over 20. Hun er i dag roligere og mer satt i livet enn jeg er. Så vi må bare akseptere at vi er forskjellige. Du kan kanskje utvide vennekretsen og finne noen som er litt eldre og dele meninger med ;-)

Skjult ID med pseudonym -m- fr. 22 juni 00:23

er nok litt forskjell på det der ja var ute av rede som 16 åring og før jeg hadde fylt 17 var jeg samboer 1 år etter gravid ja..og da blei man da seriøs da litt som poppy sier kunne like gjerne spikra igjen kista..neida men akkurat da trengte jeg det faktisk stabilitet i livet mitt med mann, barn, bil,hus, svigers og alt det der greiene..så sånn sett...er en del av livet mitt og hadde jeg ikke endt opp der hadde det nok helt ærlig gått ganske galt tror jeg...ikke for det en sterk sjel men er måte på hvor mye man kan tåle.. fra jeg var 14-16 hadde jeg litt min ungdomstid hvor jeg tok helt av og så blei jo brått stopp da...men etter jeg ble fri igjen og igjen bodde for meg sjøl må jeg si jeg ble som en 14 tis igjen og forsynte meg av livet..føltes faktisk som jeg endelig levde igjen! Nå har jeg vell begynt å roe meg ned igjen etter 2 år og havnet litt i et mellomstadium...som habla sier en mellomting det kunne jeg tenke meg og er vell i grunn det jeg praktiserer nå..hvis jeg finner en kar som er like sosial som meg og fakisk vil gå ut på byen, eller for den sags skyld bare vennefest på terassen eller i en park så er det et mellomstadige som passer meg nå..men jeg går aldri tilbake til "fengselet " igjen..ikke helt sluppet unna det enda og det gjør jeg ikke heller..men vil aldri frivillig gå inn i no sånt..vil bestemme over mitt eget liv og kunne føle at jeg lever selv om jeg er i et forhold! Håper jeg aldri kommer så langt ned igjen at en mann har sjangs til å "redde meg" igjen...nei nå har jeg endelig funnet tilbake til meg selv og hun gir jeg ikke slipp på!