Alle innlegg Sukkerforum

Min bror -rusmisbrukeren!

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym bare trist ti. 26 juni 18:43

Det er så trist, så trist...
Snille gode broren min..lillebror!...som egentlig er så talentfull og intelligent, kaster bort livet sitt.
Roter det til gang på gang, og vi gir sjanse på sjanse i håp at denne gangen da........
Får dårlig samvittighet, for jeg orker ikke å engasjere meg 24/7...har min hverdag, mine barn og mitt liv og ta vare på også..., men kjenner på smerten til mamma og pappa og hans...
Får dårlig samvittighet for jeg blir irritert på mamma som ringer meg ustanselig...kan ikke du..han hører mer på deg...osv...blir lei meg...burde jeg gjøre mer...men hva skal en gjøre???...
Jeg har forøkt det meste, hjulpet han til lege, fått han inn på avrusning, latt han bo her i gode perioder...men jeg orker snart ikke mer...
Men nå er klumpen tilbake, han har vært borte siden søndag...kompiser etterlyser han på fb..huff, kjenner jeg er redd..sliten av bekymring..men hva kan jeg gjøre...
Bare vente...til han dukker opp igjen...for det gjør han...håper jeg....!

Måtte bare få ut noen tanker..:(

Skjult ID ti. 26 juni 18:55

Har det på samme måte…yngre bror som er narkoman, forsvunnet flere ganger, men har alltid dukket opp og da som regel i forvaring hos politiet! Han har vært i norgestoppen i to idretter har en påbegynt mastergrad som gikk til helvete pga stoff osv osv…

Han er suicidal og har flere ganger forsøkt å ta livet sitt. Det ble også satt dødelig overdose på ham ved et tilfelle hvor han hadde satt seg i narkogjeld. Og hver gang dette dukker opp…tenker jeg innerst inne – faen, kan du ikke se å få det til nå, gjør slutt på elendigheten! Ikke bare har han ødelagt sitt eget liv, men langt på vei våre foreldres liv også, og som alle sier; det er bedre at en går til grunne enn at tre gjør det, men foreldrene mine nekter å gi opp. Noe jeg egentlig skjønner veldig godt etter at jeg selv fikk barn. Så…det er vel bare noe man må leve med, tenker jeg…

Skjult ID med pseudonym Gilia73 ti. 26 juni 19:07

Sender så mye styrke og godhet som jeg via dette virituelle mediet. Det å å leve i det du beskriver er et evig mareritt. Å elske noen så høyt som et søsken og samtidig være vitne til at det ødelegger livet sitt. Selv om det nesten er um,ulig, er det viktig å huske at hjelper ikke rusmisbrukeren dersom du og går til grunne. Derfor er det riktig å sette grenser for seg selv, og lov å ivareta seg selv og din familie.
Klem

Skjult ID med pseudonym heart<3 ti. 26 juni 19:48

Vet nøyaktig hvordan du har det TS. Har opplevet det samme som deg, men det gikk galt med min bror. Det er nok lite eller ingenting som hjelper disse stakkarne om de selv ikke vil. Så jeg synes du gjør det riktige ved å sette grenser for hva du kan klare å bidra med og hjelpe med.
Skjønner at samvittigheten din gnager, for vi vil jo så gjerne gjøre noe. Slutt å plag deg selv er mitt råd, vi har alle et valg og han har tatt sitt. Ikke lett å bare la han seile i sin egen sjø, men du må la han gjøre det for din egen og din families skyld.
Ta vare på deg selv, og jeg håper så inderlig at din bror en dag velger dere tilbake.:)

Skjult ID med pseudonym bare trist ti. 26 juni 19:59

Tusen takk...for støttende ord!
Jeg vet at jeg må sette grenser, men ikke lett når det mases rundt ørene..!
Ikke finnes det av og på bryter heller, så jeg kan kontrolere hva jeg føler, barna spør etter onkelen sin..savner han..Jeg har valgt å være åpen ovenfor de, så de vet at han ruser seg, og derfor er borte i perioder.
Håper bare nå at han kommer til rette igjen...

De beste dagene vi har er når han sitter inne, da vet vi hvor han er og av en eller annen grunn har han det supert da....så motivert når han kommer ut...men så svikter det igjen...

Det skal jammen ikke være lett.

Skjult ID med pseudonym suisidal ti. 26 juni 20:02

Blod er tykkere enn vann og narkomaner er mennesker de også.De har ofte både søsken og foreldre og det er klart at det kan være en stor belastning.Men en kan ikke slå hånden av sitt eget kjøtt og blod når hverdagen butter imot.
Fortsett å gi din bror den støtte og kjærlighet han behøver så skal du se at både dere og han en dag kommer ut av dette.
Ønsker verdens beste søster masse lykke til på veien :-)

Skjult ID med pseudonym bare trist ti. 26 juni 20:20

@suisidal

...tusen takk...føler meg langt unna den tittelen, men hyggelige ord:)
Og nå ringte han...nå er jeg blid og glad igjen..:)

Skjult ID med pseudonym lashes ti. 26 juni 20:22

Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, vil bare gi deg en klem!:)

Skjult ID med pseudonym a-å ti. 26 juni 21:06

Hadde også en bror som var/er narkis. Lot han seile sin egen sjø.
Om "de/oss" er mennesker eller ikke bestemmes ut fra vår markedsverdi. Det har jo blitt diskutert her inne mange ganger hvor det er blitt bekreftet fra mange at de med lav verdi er skrap og kan i beste fall få en skrappris for seg selv.

Narkomane og lignende avvikere burde gjort noe tilsvarende som f.eks gamle eskimoer: satte seg på et isflak og seilte til havs: dermed slutt på lidelsen og sparte samfunnet for masse bry og kostnader. Det var tilnærmet umulig å ta vare på dem. Det samme er det med våre avvikere også. Det er som oftest i respiratorhjelp; de er klinisk verdiløs.

Påstår dere noe annet er dere hyklere - om dere vil bistå er det bare for å døyve deres EGEN samvittighet, ikke egentlig at dere bryr dere så mye. Dere gir blanke f... det er tilnærmet helt sikkert i nærmest alle tilfeller.

Skjult ID med pseudonym suisidal ti. 26 juni 21:16

@a-å
For ett menneskesyn du legger for dagen : ( Undrer hva din "markedsverdi" er ?

Ps Bare sånn for ordens skyld så er ikke jeg narkoman :-)

Skjult ID med pseudonym bare trist ti. 26 juni 21:16

@ a-å

Det var harde ord..

(kvinne 46 år fra Oslo) ti. 26 juni 21:21 Privat melding

God, varm, energirik og støttende klem til deg @bare trist, føler med deg!!!

Skjult ID med pseudonym a-å ti. 26 juni 21:55

@suisidal: Jeg legger bare frem vårt kollektive praksissyn.
Min markedsverdi er kun pga jobben og da ca syvhundre tusen i året.
Ingen har villet kjøpe meg ut over det. Men det er greit nok enn så lenge - slik er samfunnet vårt blitt :)

Skjult ID med pseudonym Ankih ti. 26 juni 22:19

Jeg synes Suisidal forklarer det på en fantastisk måte, med sin livserfaring. For oss som ikke har opplevd å være der, kan ting være vannskelig å forstå. Det er svært viktig å lytte til personene som vet hvordan en slik virkelighet fungerer.
Min tidligere samboer over 7 år, var narkoman / kriminell. Det gikk i perioder, men det var flere dårlige perioder enn gode perioder. Alikevel klamret jeg meg til de godt, og jeg elsket han over alt. Jeg fikk han lagt inn, skaffet han psykologhjelp, ryddet opp i gjelden hans, vitnet for han i rettsak, var på utallig avhør og samtaler med politiet, lette etter han da han forsvant, kastet meg i bilen når jeg visste han hadde havnet i bråk, roet han ned ved raserianfallene og bare holdt han inntil meg de nettene han våknet opp og gråt.
Folk som rakker ned på vannskeligstillte, proviserer meg grenseløst. De har tydeligvis aldri kjent et slikt menneske, og har et snevert syn på hvordan virkeligheten fungerer. Hvis de hadde havnet utfor en dag tidlig i tennårene, så lurere jeg på om de hadde vært sterke nok til å ha vært her i dag? Det er alltid grunner til ting, det må man aldri glemme!
Forøvrig er det svært slitsom å forholde seg til en narkoman, om det er familie, samboer eller hva det måtte være. Etter de utallige gangene hvor jeg dyttet han oppover da han sto fast i motbakke, begynte jeg å tappe krefter. For han falt alltid ned igjen. Og etter mange år innså jeg til slutt at alt jeg hadde gjort for han, muligens hadde en betydning der og da, men ikke for fremtiden. Og jeg kom frem til at det eneste jeg faktisk kunne gjøre for han, var å ha armene åpne når han trengte meg. Og det har jeg fortsatt, år senere. Og jeg tror det er det viktigste man kan gjøre. Lykke til TS. La han vite at du er der :)

Skjult ID med pseudonym Aqueena ti. 26 juni 22:46

...og du @bare trist, si ifra om det er noe jeg kan hjelpe deg med, har ikke erfaring med rusmisbruk, men skulle du noensinne trenge noen "utenfor" alt å snakke med (iblant kan det hjelpe å dele byrden med noen som ikke er så nær), hjelp til noe praktisk, blåse ut frustrasjonen, gå en tur og skravle eller bare være stille, så si ifra...jeg er her, mener det jeg sier, har hender som kan holde dine og skuldre du kan gråte på!

Skjult ID med pseudonym bare trist ti. 26 juni 23:00

@ Aqueena

Takker for det....og jeg vet at du vill stilt opp...:)...du vet egentlig hvem jeg er.

Skjult ID med pseudonym Mirimoy ti. 26 juni 23:07

Kjære Ts
Du står nok ovanfor ei av dei vanskelgaste utfordringane ein kan ha. Fint at han ringte forresten :-)
Sjølv har eg erfaring frå problematikken, både privat og profesjonelt. Kun du kan ta vare på deg - og det er det svært viktig at du gjer! Bror din har sine valg, og du dine. Eg trur at det viktigaste du kan gjere for han, er å vere tydeleg på at du er glad i han - noko det verkar til å du gjer uttrykk for :-) Samtidig tenker eg du skal vere tydeleg på at du har ditt liv, og treng å ta vare på deg ved å setje dei grensene du treng å setje. Dette handlar og om kva du lærer dine barn. Ingen er tent med å vere sjølvutslettande i form av å setje andre framfor seg sjølv.
Det er mange måtar å vise kjærleik på, og grensesetting er ei av dei :-)
Dei varmaste tankar til deg!

Skjult ID med pseudonym h0tntott ti. 26 juni 23:42

Jeg har hatt en tante om var narkoman. Venninne av en viss dame i statsministerfamilien, så skjønner man hvor landet lå.
Hun kom seg så og si ut av det, gikk over på metadon, men etter ca 20 år som tung narkoman, klarte ikke kroppen mer, den var helt ødelagt innvendig. Hun døde for 9 år siden.

Det var ekkelt å vokse opp med en tante som var narkoman. Husker at jeg lurte på om hun hadde sprøytet narkotika inn i mat/godteri hun ga oss (meg og lillebror) når vi var små. Barn tenker mye rart.. Hun hallisunerte, stjal fra familien og lovte ting hun aldri klarte å holde. Samtidig var hun snill og ville så mye mer for oss enn hun fikk til.
Jeg klarte aldri å stole på henne, og mamma skjermet oss litt for henne også.

Den dagen hun døde var utrolig trist, mest på vegne av pappa og bestemor. SAmtidig følte jeg en lettelse, over en byrde for familien som nå var borte, noe jeg samtidig hadde veldig dårlig samvittighet for.

Det er ikke lett å være pårørende til narkomane, de har ofte noe som dessverre i det daglige betyr mer for seg enn menneskene rundt seg, som bryr seg og prøver å hjelpe. Det er vanskelig å hjelpe, og den eneste som faktisk kan ta et valg, er den personen selv.

Nå de siste årene har jeg vært borti rusmisbrukere i jobbsammenheng, og gjenkjenner mange av de samme tingene. Selv om jeg er av oppfatning av at alle mennesker alltid har et valg, må jeg si det er mange triste skjebner der ute. Det er vondt å se på at noen velger å leve det livet. Så er det jo også de med dobbeltdiagnose (rus/psykiatri - hva kom først, høna eller egget..)

TS: jeg vet det er trist. og vondt. Føler med deg... :( få det ut! finn noen å snakke med om hvordan DU har det også. For en sånn situasjon påvirker absolutt hele familien!! Syns det er bra du har vært åpen med barna dine om det. De har antakelig også mange spørsmål..

(kvinne 46 år fra Oslo) ti. 26 juni 23:48 Privat melding

Jamen @Bare trist, send meg en melding...jeg klarer ikke å koble hvem du er og det blir mellom oss, det lover jeg deg!! Goooood klem

Skjult ID med pseudonym suisidal ti. 26 juni 23:55

Anbefaler alle de som ikke har sett den om å se Oslo 31 August. Selv ante jeg ikke noe om filmen på forhånd og slutten traff meg som lyn fra klar himmel. Grovt innpakket naturalisme !
mao så burde jeg ikke sett den : (

Skjult ID med pseudonym h0tntott on. 27 juni 10:59

ja den har jeg lyst å se!! will do!!