Samlivsbrudd

Ser i Aftenpostens A-magasin at de har tatt opp hvordan skillsmissebarna -som nå er blitt voksne- opplevde skillsmissen de ble dratt igjennom. Bruker også å følge litt med på Si;D spalten i samme avis om hvordan dagens skillsmisse barn har det.

Er det noen som kan gi meg flere gode råd om hvordan jeg som deltidspappa kan gjøre det lettere for mitt barn på 4 år?
Både i dagliglivet og i prosessen med ny kjæreste og greier.... ;)

Dette var en interessant tråd! :-) Denne kommer jeg nok til å følge med på, ettersom jeg er i samme situasjon og med barn i samme alder.
Det er en rekke utfordringer på vei, men hvordan gjøre situasjonen minst mulig "unormal" for barnet?

Hei tro...du sier jo ingenting om hvordan de med lengst erfaring som skillsmissebarn opplevde det ,så det kan ikke trekkes slutninger av det.Mine to barn som nå er 18 og 21år har nok hatt noen tunge dager ja,fordi barnefaren har vært fraværende ,som da har resultert i at jeg som fikk omsorgsretten, har måttet vie hele mitt liv for barna.Jeg har tatt en ny lavere utd for å tjene bedre,har ikke brukt tid på ny kjæreste,til nå,og føler vel at jeg har gjort jobben min bra!.Men tid sammen med barna,og minst mulig skittkasting om x`n er viktig,barn er så innmari lojale.Åpenhet tror jeg også er viktig,de er jo intelligente,selv om de er små,og senser mye.Og så kjærlighet da,stå der stødig som et fjell når det blåser på toppene,mest når de er tenåringer da,og vis dem at de r elsket uansett vær og vindforhold,tror kjærlighet gjør underverker.....lykke til..stol på deg selv!

Hei tro :-)
Jeg tror at det å vise barna at en bryr seg, både med ord og gjerning, er kjempeviktig! Masse kjærlighet og omtanke tilstedeværelse og trygghet. Det å tenke seg hvordan en ville fulgt opp dersom en levde alle dagene sammen med dem, og prøve å overføre det til den nye hverdagen. Ungene legger merke til det om den ene parten ikke stiller opp på arrangementer i barnehage/skole og viser interesse i deres hverdag. Selv om de nå har to steder å forholde seg til, er det viktig å vise at en kan være sammen om barnet og at en så langt det er mulig, trekker i samme retning. Jeg tror det er viktig for barna å se at mamma og pappa kan snakke sammen og oppholde seg på samme sted. Men dessverre er det ikke alltid slik, og det påvirker dem mye tror jeg. Enighet og god kommunikasjon mellom foreldrene tror jeg er kjempeviktig. Det å greie å opptre voksent og konstruktivt omkring barna og deres hverdag, og ta konflikter og annet "rusk" på en annen arena spiller nok en stor rolle. La barna få en følelse av at foreldrene er venner. Dette er mine tanker om hvordan jeg gjerne skulle hatt det :-)

Når det gjelder prosessen med ny kjæreste, tror jeg på å ta det litt med ro og la barna føle at de kan styre dette litt. Det er en ny voksenperson de skal bli kjent med. Og jeg mener de ikke må introduseres for en ny kjæreste før jeg selv vet at dette er noe jeg mener alvor med. Men det er individuelt selvfølgelig. Det er du som kjenner barnet din best og vet hvordan det reagerer i ulike sammenhenger. I rollen som den nye kjæresten vil jeg nok ligge litt lavt og se hvordan ting utvikler seg, ikke opptre for pågående eller overstrømmende.

Lykke til :o)

Mye gode råd er gitt her allerede, men det er viktig å huske på at barn veldig fort påtar seg skyld for noe de ikke er skyld i. Ofte tror barna det er deres feil, fordi foreldrene gikk fra hverandre. Barn som ellers kan ha lett for å snakke fortrolig, kan tie om skyldfølelse. Det er jo en veldig vrien og hard følelse. Det er ting man bør tenke på av og til, mener jeg.

Ellers er det viktig at barnet vet at ny kjæreste er nettopp det, kjæreste med pappa/mamma. Og at barnet vet at det er mamma og pappa som oppdrar og at ny kjæreste ikke blander seg for mye inn i det. Den nye kjæresten bør heller opptre støttende, omsorgsfull, trygg osv...men aldri begynne å oppdra. Så sant barnet har både mor og far da.

Lykke til ja.