Alle innlegg Sukkerforum

Å bli sammen med ei alenemor

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Undrende sø. 22 juli 17:27

Hei folkens. Dette er min første tråd/post i forumet, og tenkte jeg ville komme med en ærlig, og forhåpentligvis, reflektert tanke. Det gjelder altså alenemødre. Jeg har blitt litt kritisk til det å date alenemødre etter å ha vært borti en alenemor som sa følgende til meg: Hvis du blir sammen med meg, får du et økonomisk- og omsorgsansvar for den lille krabaten (han er 2 år). Dette sagt, kommer han aldri til å bli din."

Hva synes dere om dette utsagnet? Greit nok, ungen skulle aldri kom til å bli min egen (det er jo slutt), men jeg tenker at måten hun sa det på fikk meg til å tenke at hva er vitsen? Hva er vitsen med å oppdra en unge når du i det minste ikke skal få lov til å tro at han på en måte blir din. Rent biologisk sett er han det ikke, men jeg tenkte "hva faen er vitsen med dette når mora sier det slik".

Hva tenker dere alenemødre om dette? Har dere samme tankemønster? Hva med dere gutta? Har dere blitt "snakket til" slik før? :)

PS. Dette er på ingen måte ment å provosere noen. Jeg bare deler en alenemors uttalelse :) Samtidig så har jeg blitt skeptisk til å date alenemødre hvis dette er allmenn tenkning :p

(mann 40 år fra Oslo) sø. 22 juli 17:38 Privat melding

Hvis hun forventer at du har økonomisk og omsorgsansvar for han med en gang dere blir sammen er det jo noe spesielt.

Men tenk deg over tid? Har du virkelig tenkt å være sammen i flere år med en kvinne uten at dere deler på resursene? Sammen med damen, men nekter å ta stilling til barnet? Hun har jo rett i at pjokken aldri blir din. Han har en mor og en far allerede.

(mann 40 år fra Hedmark) sø. 22 juli 17:39 Privat melding

Hadde en mor uttalt seg slik til meg hadde det vært kroken på døra tvert. Skal man dele livet i sammen med noen som har barn, så må man naturlig nok påvente seg å bli en omsorgsperson for disse.

Skjult ID med pseudonym Undrende sø. 22 juli 17:41

Utsagnet fikk meg til å se rødt, ja. I think I dodged a bullet!

(mann 36 år fra Østfold) sø. 22 juli 17:45 Privat melding

Ser egentlig ikke helt problemet her jeg da... Det er jo sånn det blir i praksis uansett? Har man et problem med det, så dropp å date alenemødre.

Skjult ID med pseudonym Undrende sø. 22 juli 17:53

Bare så det er sagt, barnet har en far (kanskje ikke helt den beste etter mor sin mening), men jeg tenkte at jeg ville aldri kom til å overta rollen hans uansett. Men en slags rollemodell ville jeg gjerne bli, med alt det økonomiske/omsorg som følger med.

Selv om jeg reagerte på utsagnet tror jeg kanskje dette får være et engangstilfelle, eller et spesielt tilfelle? Jeg vet ikke.

Skjult ID med pseudonym Undrende sø. 22 juli 18:02

Mann33, det med at barnet ikke blir ditt ble sagt ganske tidlig i datingstadiet. Synes det var meget merkelig å komme med en slik uttalelse, men det er som du sier, folk uttaler seg på ulikt vis og hun mente kanskje det ikke så brutalt som det hørtes ut som. Men men, hun er jeg ferdig med. Jeg får håpe dette bare var et spesielt tilfelle :p

Skjult ID sø. 22 juli 18:08

Du har nok bare vært uheldig med "alenemora".Har datet mange alenemødre og aldri vært i nærheten av å høre noe lignende! Men det er klart, skulle jeg ende opp med ei alenemor så ville jeg behandlet hennes barn på akkurat samme måte som mitt, og gitt like mye kjærlighet, deltatt like mye i oppdragelse og satt de samme grensene for hennes barn som for mitt, uten at jeg på noen som helst måte skulle forsøkt og være deres far!

Skjult ID med pseudonym Knerten sø. 22 juli 18:10

Jeg har ikke blitt snakket til på den måten, men det kan kanskje for henne ha litt med nervøsitet osv å gjøre basert på dårlig erfaring eller lignende. Jeg ville vel ha spurt litt mer om hva hun tenkte rundt temaet.

Fordi blir man sammen med en alenemor eller alenefar så blir det en pakkeløsning og man får jo en del ansvar når man flytter sammen. Man får jo en flettet økonomi på en eller annen måte og helt klart en rollemodell blir man. Du skriver jo også at du ikke har noe problem med å være rollemodell for barnet og jeg tenker vel at hun kanskje forklarte seg litt klønete og muligens noen dårlige erfaringer på området.

Skjult ID med pseudonym -m- sø. 22 juli 18:39

Det er jo en selvfølge at han aldri blir din han har jo en mor og en far fra før. Men du kan jo bli en viktig omsorgsperson alikevell hvis du blir seriøs med mammen samboer og sånn. Er jo først da at man kunne ha tenkt tanken om at jo da har man jo økonomisk ansvar og omsorgsansvar for det barnet. Siden det er jo en del av pakka men å si det på et datingstadium virker jo litt spesielt. Kan virke som hun feks har hatt en del dårlige erfaringer med menn og liksom vil avklare det der med en gang? Ha en slags bekreftelse på at jo du vil ta ansvar hvis dere skulle bli seriøse? Men som sagt i en sånn situasjon har jo ungen allerede en mor og en far. Så man kan mere bli som en ekstra go bonus :) Men i deres forhold da feks så er jo ungen hennes ansvar og det du gjør for ungen mere bonus og ekstra men du kan da tilføre masse bra i den ungens liv alikevell og ha en viktig rolle :)

Skjult ID med pseudonym Robertsen sø. 22 juli 18:59

Dette er pisspreik. Ærlig talt. Uansett i hvilken kontekst dette ble sagt, man setter ikke betingelser på den måten på en føkkings date?! Greit, en samtale om emnet må man på et eller annet stadie ta hvis det er barn inne i bildet, men å stille betingelser, bl.a økonomisk?! Latterlig!

Skjult ID med pseudonym banditten sø. 22 juli 19:03

Det som jeg fortolkede ud fra kvindens sætning var at du som partner vil blive involveret i forsørgelsen af familien. Men når det kommer til barnet så er det hende der bestemmer "alt", hendes grænser der gælder, hendes regler, hendes opdragelse altså - hvor du skal blande dig udenom.

For mig ville det aldrig fungere. Bor man sammen og der er børn i huset, så er det en fælles opgave at sætte grænser og opdrage og forholde sig til børns opvækst. Det er det valg man træffer når man beslutter sig for at bosætte sig sammen. I mine øjne i alle fald.

(kvinne 32 år fra Rogaland) sø. 22 juli 19:12 Privat melding

Jeg har da gutten min 50% men kan si at det utsagnet som ble sagt til TS er skremmende, hatt fått hetta selv om det hadde vært omvendt :S Dersom man velger å gå inn i et forhold der den ene part har unge så blir jo barnet en del av din hverdag men som mor har vi ansvaret for det økonomiske å følge opp ungen. Man deler jo selvsagt på en del men jeg eller moren kan ikke kreve noe økonomisk...

Skjult ID med pseudonym alenemor sø. 22 juli 19:21

Kunne ikke falle meg inn å si noe så dustete til typen min.
Jeg ønsker meg en snill, god stefar til ungen min som har masse kjærlighet å gi til oss begge.

(kvinne 27 år fra Vestfold) sø. 22 juli 19:33 Privat melding

Jeg tror kanskje du har tolket ting litt i værste mening her, det kan hende at hun ikke mente det sånn i det hele tatt. Kanskje hun var litt nervøs og ikke tenkte helt over hvordan det kom ut. Altså, jeg har to små barn, og de har en pappa. Når jeg eventuelt blir sammen med en ny mann vil han aldri kunne ta rollen som far for dem, men han vil bli en omsorgsperson og en viktig rollemodell. Jeg ønsker selvfølgelig at barna mine skal få et godt og nært forhold til han.
Når det kommer til økonomi forventer jeg ikke at en ny mann skal forsørge mine barn, men flytter man sammen får man fort en delt økonomi der hvor utgifter deles på. I det lange løp blir det veldig unaturlig å skulle passe på hva som går til oss og barna for at han ikke skal betale noe for de.

Skjult ID med pseudonym Gutt sø. 22 juli 19:42

Applaus til FruGlad. Fytti katta for en fantastisk dame!

Gutter: Hvorfor får hun lov til å være singel?? Come on.. kast dere over henne! Snakker om litt av et støkke dame asså.

(mann 36 år fra Østfold) sø. 22 juli 20:02 Privat melding

Gidder noen å påpeke hvordan det FruGlad sier og hun i åpningsinnlegget sier er forskjellig?

"han vil bli en omsorgsperson og en viktig rollemodell" ... "flytter man sammen får man fort en delt økonomi der hvor utgifter deles på"

VS.

"Hvis du blir sammen med meg, får du et økonomisk- og omsorgsansvar for den lille krabaten. Dette sagt, kommer han aldri til å bli din."
----------

Ser ut som akkurat det samme for meg men. Bortsett fra at FruGlad utelater den "...men du vil aldri få noen rettigheter til samvær, så hvis det skulle bli slutt har du ingenting du skulle ha sagt ovenfor barn du har vært med på å oppdra og blitt glad i omtrent som om de var dine egene"-delen.

Hvordan det sies varierer, ja, men når disse to skal gjennomføres i praksis, så er det jo akkurat det samme. Hva er problemet med uttalelsen i åpningsinnlegget? Brukte hun ikke mange og koselige nok ord før hun kom til poenget?

(kvinne 41 år fra Østfold) sø. 22 juli 20:22 Privat melding

Anaslex, de sier vel det samme, men TONEN er forskjellig. Leste du ikke tonen? ;-P

(mann 36 år fra Østfold) sø. 22 juli 20:32 Privat melding

Hahahha. Tonen ja. Den utgjør altså den lille ubetydelige forskjellen mellom "fantastisk og reflektert" og "dustete pisspreik", selv om det i bunn og grunn står akkurat det samme... Fascinerende greier.

(kvinne 41 år fra Østfold) sø. 22 juli 20:40 Privat melding

Kvinnelogikk er forunderlig, vettu. Men det vet jeg at du vet fra før. :-)

(mann 36 år fra Østfold) sø. 22 juli 21:06 Privat melding

Tja, TS er en mann(?), men godt mulig de kan ha litt kvinnelogikk også.

Det kan jo se slik ut. Disse her kommer ihvertfall fra en og samme mann:

"Hva er vitsen med å oppdra en unge når du i det minste ikke skal få lov til å tro at han på en måte blir din. Rent biologisk sett er han det ikke, men jeg tenkte "hva faen er vitsen med dette når mora sier det slik".

"Utsagnet fikk meg til å se rødt, ja. I think I dodged a bullet!"

...wait for it!

"Men en slags rollemodell ville jeg gjerne bli, med alt det økonomiske/omsorg som følger med."

.............eh, ja.

Skjult ID med pseudonym Tøysekopp sø. 22 juli 21:16

Alenemødre er no-go for min del. Aldri mer. Jeg var i et lite forhold for noen år siden med ei dame jeg likte godt, men jeg fikk mer og mer avstand til henne etterhvert som hun (beruset) hele tiden skulle påpeke at hun satte kiden over alt. I starten var det søtt, og tenkte ikke mer over det. Selvfølgelig kommer kiden over alt! Men så kommer uttalelsene utav kontekst, og hun sier etterhvert ting på en klomsete måte. Sånn helt utav intet si at hun setter kiden høyere enn meg, etc etc.. SELVFØLGELIG! Jeg elsker kids, de er de beste skapninger! Men å komme med slike uttalelser skyver meg bare vekk. Jeg begynte å bli redd for å knytte meg til gutten hennes på 3, i den frykt at forholdet kom til å ta slutt (jeg ville ikke at han skulle knytte seg til meg, og jeg tenkte tankene over den doble sorgen som måtte komme over å evt miste 2 jeg var glad i). Det hele ble en ond sirkel av tanker og adferd, før forholdet etterhvert tok slutt.

En annen fantastisk bra jente jeg traff senere, hadde samme type uttalelser og holdninger. Vi ble aldri noe seriøst, men jeg husker jeg prøvde å få henne til å tenke over hvordan vi gutter tenker når vi hører slikt. Jeg vet hun hadde vært med et par andre gutter etter at det ble slutt med faren, og lurte på hvordan kiden hennes tok det når forhold tok slutt. Hun svarte: "nei, jeg må jo bare gradvis venne ham av dem. De får besøke ham litt i starten, og så mindre og mindre over tid." jeezes f christ.

Så idag har jeg bare tatt den besluting å aldri begi meg ut på glattisen med alenemødre. Hvis kid, er det no go.

(kvinne 35 år fra Hordaland) sø. 22 juli 21:47 Privat melding

Jeg hadde aldri sagt noe sånn til en fremtidig kjæreste. Det virker jo litt negativt sagt, selv om det er viktig å poengtere de faktiske forhold. Som forelder har en jo ansvar men også rettigheter. Men en trenger jo ikke være spydig når en snakker til noen da... uansett hva en snakker om ;)

Jeg har en datter på 17 måneder og pappaen hennes er helt ute av bildet... Hvordan forholdet mellom min datter og en fremtidig partner kommer til å være er opp til dem og hva som er naturlig for dem. Jeg har selv en stefar som er pappaen min, all verdens DNA, fødselsattest og papirer kan ikke forandre på det. Jeg som mor kommer ikke til å presse frem et spesifikt forhold dem imellom. De er egne individer og skaper sine egne realsjoner.

Kanskje ikke helt svar på spørsmålet da...

Skjult ID sø. 22 juli 22:20

...men puppensin, ville du blitt sammen med en som ikke tar datteren din på alvor. Tror ikke det er helt opp til "dem", er det det da?

(kvinne 34 år fra Buskerud) sø. 22 juli 22:58 Privat melding

Jeg er litt enig med puppensin sin uttalelse i grunn...
Eneste kritere jeg har til en kjæreste, er at min datter ikke hater ham og at han kommer overens med henne.
At han ikke feier henne vekk som et ingenting...

Når det er sagt... Min datter har aldri hatt en far. Og samtidig har jeg alltid vært redd denne "come and go" greia når man får mange kjærester og man har barn. At kj'æreste og barn ikke skal involveres med en gang, siden bli presentert som venn for å se hvordan man kommer overens osv osv.

Men slik mange forklarer det her, forstår jeg godt mange menn blir skremt bort av enslige mødre...
En ting er å fortelle enkelt og greit en gang at barnet kommer først (selv om det er i bunn og grunn noe man rett og slett bare bør anta), men å snakke om fremtiden sånn langt frem når man er på enkel dating stadiet, sette "krav" som man i grunn automatisk hadde fått som en del av hverdagen osv, syntes jeg ikke man skal komme med.

Min mening, er at aleneforeldre skal være flinke og forsiktige i sin let på ny kjæreste, ha respekt for dem som kommer som ny i livet.
Det er tross alt ikke bare bare å komme inn i en "fix ferdig" familie, forholde seg til x'en til kjæresten (hvis h*n) er inn i bildet +++

Selv forventer jeg respekt tilbake for min situasjon, at han ikke automatisk skal vente jeg forventer en far til ungen, men en kjæreste for meg selv om blir en rolelmodell/stefar til ungen min. Ungen har aldri hatt en far, hun vet det, slik er det.

Skjult ID med pseudonym Kar33 sø. 22 juli 23:02

Jeg merker jeg blir skremt av damer som føler et så stort behov for å understreke at "Barnet kommer FØRST".

Da skygger jeg banen.

(kvinne 41 år fra Oslo) sø. 22 juli 23:14 Privat melding

Mange fallgruver her, ja.
Jeg brukte faktisk dette som argument da far til Jr. (vi er skilt) vurderte om han skulle ha samvær eller ikke:
"Det kan være det kommer en ny mann inn i livet mitt. Han kan være drømmemannen, bli drømmepappa for Jr. - eller det kan gå galt. I så fall vil Jr. ikke ha noen rettigheter eller krav overfor denne mannen, som kanskje er den eneste far han kjenner. Jeg vil at Jr. skal ha SIN pappa UANSETT hva jeg roter meg borti - så kan han forhåpentligvis få en super bonuspappa i tillegg".

Jr. har en fantastisk bonusmor. Hun har alltid vært en ressurs i Jrs liv, en omsorgsperson og en ansvarlig voksen. Men hun har ikke noe egentlig ansvar overfor Jr. ut over det hun velger å ta på seg, og det som faller seg naturlig som fars nye partner.
Jeg håper at jeg kommer til å være like heldig i jakten på drømmemannen - at det vil bli enda flere ressurspersoner i Jrs liv. Men jeg er veldig klar på at jeg jakter på drømmemannen, ikke drømmepappan. :)

(kvinne 35 år fra Hordaland) sø. 22 juli 23:17 Privat melding

@du skjule kl 22:20...
Som den mammaen jeg er ville jeg aldri ha vært i et forhold med noen som ikke tok datteren min på alvor eller som ikke likte datteren min. Jeg kunne heller ikke vært sammen med noen min datter misliker eller ikke aksepterer. men selve relasjonsforholdet dem i mellom er opp til dem. Selv om jeg har en stefar som jeg ser på som pappa hadde jeg aldri presset datteren min til å se på min partner som hennes pappa. Det for være opp til dem.

Jeg er helt enig i det Calienta skriver om gradivs tilpassing.. Og jeg skal være veldig sikker på en mann før jeg presenterer han for datteren min, selv om hun bare er 17 måneder...

Skjult ID med pseudonym Trallalla sø. 22 juli 23:22

Har ingen problem med å bli sammen med ei alenemor.
Jeg er veldig glad i barn, og jeg har egne erfaringer med å få stefar og stemor etc.

Stusser litt på det TS skriver.
Omsorgsansvar, det sier vel seg selv at om man blir en familie med mine, dine og kanskje etterhvert våre barn (som det heter) så stiller all ungene likt. Der begge de voksne har likt ansvar for å ta seg av ungene og gi dem omsorg.

Men synes det er merkelig at hun også poengterer økonomisk ansvar, og at han aldri kommer til å bli hans.
For det første, jeg har hatt en stefar fra jeg var 11. Han har vært en fantastisk person å ha i livet, og rent bortsett fra at han ikke er min biologiske far, så anser jeg han som en far.

Når det kommer til det økonomiske så mener jeg at i et forhold så har man som regel felles økonomi, men det økonomiske ansvaret for ungen bæres primært av barnets mor og barnets far.
Hun får helt sikkert barnebidrag fra barnefaren, og det sammen med hennes penger skal være det som primært forørger barnet. Selvfølgelig vil alt av penger gå inn i en stor pott som husholdningens økonomi består av.
Men å si det på den måten hun gjorde skurret i mine ører.

Ville i alle fall valgt å snakke med henne om det og få henne til å utdype hva hun egentlig mente med det hun sa.

(mann 33 år fra Rogaland) ma. 23 juli 00:28 Privat melding

Eit sånt utsagn ville fått meg til å snu på flekken.

Om du begynner å treffe ei aleinemor så finn ut korleis ho samarbeider med faren. Det finnes mange historiar der ute, men eit godt teikn er at mor og far greier å samarbeide. Er faren vekke, så ville eg ha vore varsam. Viser mora teikn til hat og fiendtligheit til faren så ville eg ha holdt meg langt vekke.

Skjult ID med pseudonym Knerten ma. 23 juli 00:53

@vaffelmaen
Jeg er ikke enig med deg, og jeg tror du kan gå glipp av en flott jente basert på utsagnene dine.
Det kan være flere grunner til at faren er vekk, f eks han er en drittsekk, voldelig osv. Da behøver det ikke nødvendigvis at det er noe galt med jenta og hun kan være super.

Hvis x'en hennes har vært utro eller noe av det nevnte overfor så er jo det grunn nok til at hun hater ham og er fiendtlig mot ham, det trenger jo ikke ha noe med barnet å gjøre i det hele tatt.
Det bør ikke nødvendigvis være en grunn for å holde seg vekk tenker jeg da. Men vi er alle forskjellig i måten å se ting på.
Just my 2 cent
/K

Skjult ID med pseudonym Tingeling ma. 23 juli 00:56

"Hvis du blir sammen med meg, får du et økonomisk- og omsorgsansvar for den lille krabaten (han er 2 år). Dette sagt, kommer han aldri til å bli din."

Tror jeg ville stilt noen spørsmål tilbake til mannen...om jeg fikk dette på melding. Oppklarende spm. ;-)
Men det jeg tenker...i mitt hode...er at vi som en liten familie har ansvar for HELE familien. Altså også for barnet som pr øyeblikket har delt tid mellom mor og far. Og at jeg ikke kan velge om jeg vil være en del av barnets liv ved å gå inn i fars liv. Det sier seg jo selv. Så dermed er dette hans klare beskjed om at jeg enten er med, hele pakken...eller ikke. Valget er mitt. Jeg ser ikke problemet med utsagnet.

Derimot er jeg veldig enig med Vaffelmaen...i siste avsnitt.
Dersom far baktaler barnets mor...baktaler sin forrige partner (eller de tidligere)...snur jeg ryggen. Det sier mer om han, og hans valg...enn det sier om partnerne. Nuff said. :-)

Skjult ID med pseudonym Identity ma. 23 juli 16:23

Som alenemor for to barn som ikke har kontakt med faren er det selvsagt viktig for meg at en framtidig partner er villig til å ta del i livet til barna og stiller opp i så måte at hverdagen går rundt for hele familien.
På lik linje som jeg ser det naturlig at jeg stiller opp for hans barn om han har barn fra før.

At han blir å betale noe for barna til tider når man bor sammen eller andre veien jeg for hans blir jo også naturlig.
Blir jo slitsomt i lengden om man skal sitte å regne på hvor mye av maten barna spiser slik at han ikke betaler deres mat også videre.

Når man bor sammen og er en familie ser jeg også det som helt naturlig at man tar del av oppdragelsen og omsorgen for de barna som befinner seg i huset.
Jeg ville ikke hatt et liv der jeg ikke fikk lov til å si fra når stebarna gjør noe galt, og ikke får lov til å finne på gode ting for de fordi jeg ikke er mammaen og jeg forventer faktisk at en stefar skal være villig til å stille opp på samme måte i forhold til mine barn.
Ikke sitte på stua og rope at jeg må komme å snakke til ungen min fordi hun gjør noe som er galt. :)

Det sagt er det fryktelig klønete å si hva denne jenta sier, og jeg ville aldri ytret at du skal ha betale for ungen og på toppen av det hele i en datingsfase.
Men ei heller ville jeg flyttet sammen med en mann uten at det var avklart hva som jeg og hva som han forventet i samlivet både i forhold til barn og alt det andre som hører med.

(kvinne 33 år fra Akershus) ma. 23 juli 18:44 Privat melding

For det første så syns jeg ikke Hi var så ille, altså det som ble sagt. For jeg forventer faktisk det samme av min fremtidige samboer (if it ever happends, sikkert ikke etter dette innlegget:p)

Jeg forventer at vi skal dele på utgifter på lik linje som om det var hans barn om vi bor sammen. Det blir rett og slett for dumt å regne han som mitt, og kun mitt økonomiske ansvar. Skal sønnen min da kun drikke melk som jeg har kjøpt, må jeg betale mer strøm fordi jeg har en sønn fra før, skal jeg alene stå for det han trenger men samtidig dele på utgifter for være (muligens) felles barn? Nei, jeg og sønnen min er en "pakkeløsning" jeg forventer også at min fremtidige skal ta del i den daglige omsorgen, at jeg en gang i blant kan besøke ei venninne eller ta en joggetur mens han er hjemme med junior. Når dette er sagt, så er det ikke slik at jeg forventer noe som helst før vi eventuelt bor sammen, og jeg kommer aldri til å spørre om penger til min sønns aktiviteter, eller om jeg kan finne på noe mens han passer, men jeg forventer at dette er greit en gang i blant.. Har man felles økonomi, så har man det, da gjelder det alt man trenger til husholdningen, også det min sønn trenger.

Jeg forventer også at om vi skulle få felles barn, eller han har barn fra før, så skal de ikke behandles ulikt. Jeg forstår godt at egne barn eller det å faktisk få et eget barn sammen med meg, aldri kan føles likt som følelsene for min sønn. Men jeg forventer at barnet/a aldri skal merke forskjell. Det er vi voksne som har "valgt" situasjonen, det er vi som har valgt å flytte sammen, det er vi som har valgt livet fremover for barnet/a, de skal aldri føle seg annerledes enn søsknene, som om de er dårligere eller ikke like elsket og verdsatt som de andre. Den situsjonen står jeg til dels i selv, da min far har tatt i mot min stebror mye bedre enn han noen gang har med meg og min bror. (nei det er ingen bitterhet i bildet, jeg er voksen nå.. men det var selvfølelig litt sårt når man selv aldri har vært bra nok) Jeg er også så heldig at jeg har en fantastisk stefar som kaller meg datteren sin, som aldri har gjort forskjell på meg og sin biologiske datter. Akkurat det, ønsker jeg for min sønn.

Opplevelsene i livet former en, mitt kjærlighetsliv skal hvertfall aldri gå ut over min sønn.

(mann 38 år fra Oslo) ma. 23 juli 18:56 Privat melding

Nå er det nok litt forskjell i "tonen" på de innleggene under og det TS siterer. Man skal jo seff bidra til husholdningen og få en viss medbestemmelse siden man er sammen, men måten hun ordla seg i det første innlegget gir mer inntrykk av at hun kun vil være sammen med deg for at du skal betale men du har ikke du skulle sagt sånn ellers. Ikke akkurat det som gir inntrykk av at hun setter pris på deg OG barnet, noe som faktisk går ann ;)

Kan fint være hun ordla seg veldig klønete, been there done that :p Men viktig å avklare før man tar det noe lenger. For den orginale holdningen hadde ikke funket for min del ihvertfall. Enten er man sammen om alt, eller så går det liksom ikke.

Flott at det er flere aleneforeldre ( som flere over ) som faktisk ser litt mer fornuftig på emnet da :)
Så er nok håp TS.

(mann 33 år fra Rogaland) ma. 23 juli 22:34 Privat melding

@Knerten
Det du beskriver er ein myte som er lett å manipulere nokon å tru på. Du er kanskje ikkje klar over det, men mange aleinemødre flytter til ein anna landsdel for å øydeleggja barnets kontakt med faren og/eller brukar det til å tyne meir barnebidrag ut av han. Det gjelder ikkje alle, men det gjelder overraskande mange...

Eg har sett fleire tilfeller av dette dei siste åra, så eg er svært skeptisk når det kjem til aleinemødre utan kontakt med barnets far. Nokre historiar når også media:
http://www.dagbladet.no/2012/01/16/nyheter/innenriks/far/mor/likestillin g/19754554/

Mange barn vekse og opp utan å vite kven far er fordi mor ikkje vil ha noko med far å gjere(og det er lite å hente på økonomisiden).
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/barneministeren-for-mange-ba rn-med-ukjent-far-3164168.html
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/tituse ner-lever-med-ukjent-far-3161233.html

Som sagt, det gjelder ikkje alle, men det er god grunn til å vere skeptisk og varsam. At far er farlig, voldeleg eller ein drittsekk er den vanlege historia som nesten alle velje å tru på fordi det er jo det som verke mest sannsynleg...ikkje sant?

Ei eg dater nå er faktisk aleinemor med eit tafatt samarbeid med faren. Men ho snakkar aldri noko meir negativt om han enn at hun ønsker at han deltatt litt meir og budd nærmare. Det ser eg på som eit godt teikn, men tida vil vise :)

Skjult ID med pseudonym Draupne ma. 23 juli 22:41

Har ikke lest hele tråden, men har ikke den biologiske faren og moren det juridiske forsørgeransvaret til barnet er 18, og vel så det? En samboer vil nok naturlig nok måtte bidra, men har vel egentlig ikke det juridiske ansvaret for dette.

Skjult ID med pseudonym Draupne ma. 23 juli 22:46

Saksa litt fra Barne- og Likestillings og inkluderingsdepartementets hjemmesider: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/1999/nou-1999-25/18/5/5.html?id=3 54838

1.5.5.2 Forsørgeransvar
Foreldre har forsørgeransvar overfor egne barn. Som nevnt i pkt 5.1, har begge foreldrene forsørgeransvar, uavhengig av om de er gift eller ikke, og uavhengig av om begge eller bare den ene har foreldreansvaret. Etter barneloven § 51 skal foreldrene bære utgiftene til forsørgelse og utdanning av barnet etter barnets evner og anlegg og etter foreldrenes økonomiske kår, når barnet selv ikke har midler. Begge foreldrene har «etter evne» plikt til å bidra for å dekke barnets behov. Hovedregelen er at forsørgeransvaret faller bort når barnet fyller 18 år. Hvis det etter foreldrenes økonomi og forholdene ellers er rimelig, har imidlertid barnet krav på pengetilskudd for å fullføre videregående skole. Under samme vilkår kan barnet også ha krav på tilskudd til annen utdanning.
Verken en samboer eller en ektefelle har rettslige plikter eller rettigheter overfor den andre partens særkullsbarn.
Når begge foreldrene bor sammen med barna, oppstår det sjelden problemer i forhold til forsørgeransvaret. Hvis forsørgeransvaret likevel misligholdes, bestemmer barneloven § 52 at pengebidrag kan pålegges. Der foreldrene ikke bor sammen, må den enes forsørgeransvar oppfylles ved betaling av barnebidrag, jf pkt 5.6.5.

(mann 38 år fra Oslo) ma. 23 juli 22:48 Privat melding

@Draupne
Tror nok det hele går på at man føler seg lite inkludert dersom man får beskjed om å betale, men å bli prioritert eller hørt noen som helst gang, nei det kommer ikke til å skje. Kan vel ikke akkurat mene at man blir verdsatt som partner når man kun får lov å betale, men ska holde kjeft sånn ellers. Var nok den følelsen han fikk av utalelsen slik jeg leste det ihvertfall.

Skjult ID med pseudonym Draupne ma. 23 juli 22:53

Ja jeg skjønner det. Men han reagerer antagelig helt rett også juridisk sett. Man har ikke et forsørgeransvar for et særkullsbarn som ikke er hans eget. Så hvis man går med på det, bidrar man mer enn det noen med loven i hånd kan kreve av en.

Skjult ID on. 25 juli 15:18

Det var direkte sagt av vedkommende! Ville nok skremt meg også!

Jeg har også barn og forventer ikke at en ny samboer skal bidra i forbindelse med økonomi i foindelse med barnet mitt. Kun at han bidrar til husholdningen.

Mitt barn blir aldri hans, mitt barn har en far! Men han blir og må bli en naturlig omsorgsperson for mitt barn. Er ikke interessert i å bidra med dette er han ikke den rette for meg. For kunne få et samliv til å fungere må man få den "nye familien" til å fungere. Stefar og stemor er et ord som ikke finnes i vårt vokabular.

Skjult ID med pseudonym fyr84 fr. 27 juli 06:35

Litt krast sagt, men det er jo forsåvidt riktig da. Man blir ikke en far eller mor til en unge som har begge deler fra før av og som eventuelle samboere etterhvert så sklir jo økonomien sammen. Har vokst opp med stefar, stemor, stebestefedre og alle disse betyr enormt mye for meg etter alle år, selv om de ikke er verken mamma eller pappa. Noe sånt ville jeg også forsøkt å være med eventuelle bonusbarn.

Stemoren min gikk fra pappa for ti år siden, men ennå snakker jeg med henne fra tid til annen og har besøkt henne med sin nye familie flere ganger og ser på de ungene de har som noen slags ekstra søsken av meg. Fattern har ikke kontakt med henne, men har latt det være helt opp til oss om hvordan vi ville forholde oss til henne og vi "beholdt" henne.

Skjult ID med pseudonym Dominans fr. 27 juli 11:16

Kan ver det e bare meg men, syns det va rart sakt. Hørtes ut som hun sa "du må punge ut", og ha ansvar helt til det eventuelt ble slutt, da kan du bare drite å dra.

Er jo en selvfølge at mat, husly, ferier osv hadde kostet, men hadde forventet at det er hun som betaler barnehagen, klær og den type ting.

Skjult ID med pseudonym Byjente fr. 27 juli 11:36

Ja, det kan virke naturlig at hun betaler typiske "barneutgifter" som f.eks. barnehage og tøy, men hva om (rent hypotetisk eksempel her nå) han tjener betraktelig mer enn henne (ikke ukjent fenomen) - betyr det at de dropper felles ferier siden hun ikke har sparepenger nok til å bli med?
Nei, da blir det fort naturlig at han betaler mer for det, og kanskje for bilen, eller husleien...
Er man samboere/gift blir det jo fort en felles økonomi i realiteten, selv om man kanskje ikke ser det helt slik - det er de færreste par som har millimeter- og stålkontroll på hvor mange kroner hver av dem bringer til bordet.
Og da ER han plutselig med på å betale for barnet, ved å sørge for at mor har nok penger til å bære utgiftene det medfører.

Legg til artige problemstillinger dersom man får felles barn senere: Søskenrabatt og evt. felles regning i barnehagen - skal rabatten tilfalle hennes barn, felles barn, eller fordeles jevnt? Skal de betale halvparten av regningen hver, eller bare ta det fra den felles regningskontoen?
Skal han betale noe når deres felles barn arver tøy, sykkel og ski fra hennes særkullsbarn?

Jo lenger man bor sammen, jo tettere sammenfiltret økonomi og eiendeler blir, jo verre blir det å stå på "hennes særutgifter"-kravet.
Når det er sagt kan mor f.eks. be om ekstra bidrag fra far når det gjelder store, nødvendige engangsutgifter som briller, konfirmasjonsfeiring og liknende, slik at det i hvert fall blir en VISS fordeling av utgiftene.

Skjult ID med pseudonym Dominans fr. 27 juli 11:43

@Byjente

Tok med ferier som en selvskreven kost. Betaler selv for en liten guttebass, 4000 i mnd, samt hun får sånn overgang stønad, dobbelt barnebidrag, jeg kjøper alle klær selv osv, tror rett å slett hun sitter fint i det.

Skjult ID med pseudonym Meg fr. 27 juli 12:06

Det var vel muligens litt klønete sagt; men det skal frem at man som alenemor kan komme over en del rariteter når det kommer til menn og deres tenkte rolle ovenfor barnet.
Faren til min lille engel var ikke inni bilde de første årene og jeg fant meg en ny mann som vi flyttet sammen med. Han tok på seg leke-kompis-rollen når det passet han, "oppdragelses rollen" når han var lei nok og etter et år som samboere måtte jeg fortsatt trygle og be om at han kunne ha vesla hjemme når jeg var på jobb; og jeg fikk ofte nei (selv om han ikke hadde noen planer) eller ja, med surmuling. Det hente også han sa ja, men ombestemte seg rett før jeg skulle på jobb; med argumentet at det ikke var hans barn.. Økonomisk var det hans penger og mine penger og han brukte ikke en krone på datteren min. Samtidig når det var noe galt eller feil så kunne han si og gjøre som han ville fordi vi bodde sammen og han hadde myndighet siden han var i en farsrolle ovenfor minimeg. Totalt forvirrende og ikke holdbart i det hele tatt.

Det er helt uaktuelt for meg å gå inn i et slikt forhold igjen, og det vil jeg ha klarhet i så fort som mulig. Når det kommer til økonomi så får det være det samme, men om en mann ikke ønsker å gå inn i ansvarsrollen og ta den seriøst og behandle min datter som sin egen er ikke det en mann jeg vil ha. Samtidig så vil jeg han skal vite og respektere at min lille har en pappa som både ho og jeg ønsker at skal være pappan hennes. Ny mann har lov til og mene, ytre og skal bli hørt; men når det kommer til stykke er det jeg og pappaen som bestemmer hvordan barnet skal oppdras. Det kan fort bli mye kludder i rollene og jeg tror det er viktig med klarhet i ønsker og forventninger. Har han barn så forventer jeg at han forventer det samme av meg.

Man kan vel med hell klare formulere det på en litt mykere og mindre "truende" måte, men når man ramser opp på den måten ho gjorde ligger det gjerne en historie bak. Man har en klar tanke om hva man vil/ikke vil ha; og da blir det fort litt kaldt, med noen pigger ute kanskje. Sitter jo med en lite hyggelig opplevelse i tankene når man legger frem og det er ikke bare lett å forme orda på en innbydende og koselig måte. :)

Skjult ID med pseudonym tapani lø. 6 sep. 09:34

Kunne aldri tenke meg å bli sammen med en alenemor i utgangspunktet.
Jeg er en godt utdannet, snill, rolig og forutsigbar mann, som sliter enormt med å finne kjæreste, da alle er ute etter "bad boys".

Så jeg tenker "Good luck with that!", og er svært lite interessert i å hjelpe noen av de jentene som går for dem. For det er jo det jeg gjør - blir en pappa istedet for uansvarlig mann, antakeligvis på bekostning av mulighet for å få egne barn selv.(alenemødre er ofte ikke veldig gira på flere barn med det første).

(kvinne 36 år fra Telemark) lø. 6 sep. 10:17 Privat melding

tapani:
Litt synd å høre at du aldri kunne tenke deg å bli sammen med en alenemor fordi det er noen av "oss" som konsekvent velger feil type menn i livet. Og som tydeligvis forventer at ny mann skal ta alt av ansvar og se langt etter å få barn selv. Satt litt på spissen.

Jeg sier bare at kategorien "alenemødre" kan ha mye å by på. Du kan potensielt gå glipp av ei bra dame. For de finnes. :-) Men det er jo en ærlig sak, at du ikke vil være sammen med en.

Skjult ID med pseudonym John Doe lø. 6 sep. 11:01

En gammel tråd og en syk uttalelse,,,
men jeg vil heller date en alenemor enn ei barnløs jente. Det handler om livserfaring,prioriteringer ol. og det at jeg har fått mine som jeg skal ha..

Skjult ID med pseudonym metoo lø. 6 sep. 11:24

Aldri i verden om jeg dater en mann over 1.80. Han forrige jeg datet med den høyden viste seg å være en dust.

Ikke sett på maken til generaliseringer. Fatter ikke at noen gadd å løfte denne flere år gamle tråden.

Skjult ID med pseudonym John Doe lø. 6 sep. 11:25

Metoo@

jeg er 1.79 ;)

(mann 36 år fra Vestfold) lø. 6 sep. 12:08 Privat melding

merkelig å mange som nevner "stemor" og "stefar" her........bare kom til å tenke på junior,,,hvor mange ganger han har nevnt "stefar" og "stebrødre" opp igjennom tida.......

Skjult ID med pseudonym tapani lø. 6 sep. 14:07

@Villrosa: I høyeste grad. Jeg har ikke barn enda og for meg er det en stor prioritet. Da er jeg lite tilbøyelig til å bruke tiden på å oppdra andres barn

(mann 36 år fra Vestfold) lø. 6 sep. 15:10 Privat melding

@ byjente

hva mener du med ekstra barnebidrag av forelder når det kommer til middels og større engangsutgifter til barna? det finnes ingen krav om dette så det må jo isåfall være frivillig....skjønner at mange tenker det økonomiske når det kommer til dette med å date/bli kjæreste/samboer med alenemødre med flere barn med unntak av svært få tilfeller hvor det er alenefedre.......

den greia med ditt/mitt/vårt/ osv kan nok bli en utfordring for mange årsaken kan være tidligere erfaringer og hva man erfarer av venner og bekjente....men når sant skal sies så er det billigere å bo sammen enn alene sånn normalt sett...uansett hvor stor eller liten økonomi man har.....så dette er jo noe begge to i utgangspunket vil tjene på..

Skjult ID med pseudonym Tingeling lø. 6 sep. 15:25

Det kan jo være greit å spørre hva hun tenker, og hvordan hun tenker seg et forhold/samarbeid - istedet for å hoppe på konklusjoner, og avslutte basert på egne vurderinger. (Tror forøvrig dette er hovedproblemet i mange situasjoner.)
Det hun sier er jo ikke "feil". Det er hennes tanke om hvordan hun ser det for seg. Men hun har jo ikke sagt noe om hva dette innebærer, ut fra hva jeg leser. Og du tolker på din måte, noe du selvfølgelig kan gjøre. Men det stenger også endel dører for deg...om du ikke sjekker ut hva det _egentlig_ betyr.
Min erfaring er at det er greit å ha tenkt igjennom for sin egen del hva man ønsker, og stille avklarende spørsmål til en potensiell partner - for å sjekke om dere har "samme modell av verden".
Lykke til videre! :-)

(kvinne 44 år fra Akershus) lø. 6 sep. 19:08 Privat melding

Jeg er alenemor og forventer ikke at noen mann skal være økonomisk ansvarlig for mine barn. Synes det var svært frekt av denne jenta som sier dette på denne måten. Jeg var sammen med en i fem år som var en fantastisk "far" for minstemann, men jeg sto jo økonomisk ansvarlig for han selv, han involverte seg fordi han brydde seg og i dag er min sønn fortsatt fryktelig glad i denne mannen som stilte opp for han når faren ikke stilte opp slik han burde. De snakker litt på skype og jeg nekter ikke sønnen min kontakt med min x som kom inn i livet når minstemann bare gikk i barnehagen...men selvfølgelig vet vi alle at den dagen det kommer inn en ny kjæreste må man ta hensyn til dette. At man ikke er biologisk far betyr ikke at man ikke blir glad i ett barn som sitt eget og det er egoistisk av meg og skulle ta fra disse to den gode kontakten som de har fått.

Skjult ID med pseudonym Ellan sø. 7 sep. 00:10

Alenemødre er ulike som alle andre er, så regner med at denne dama var nettopp denne dama, og ikke alle andre damer. Jeg hadde løpt om noen snakka slik til meg. Hilsen alenemor

Skjult ID med pseudonym metoo sø. 7 sep. 11:43

Det snakkes forbausende lite om å date en alenefar. Ettersom jeg har barn annenhver uke, og nesten alle jeg kjenner har samme ordning, må det finnes mange alenefedre der ute også. Eller går ikke de med delt omsorg under begrepet alenemor/alenefar?

Eller tenker man alenemor om henne, men ikke alenefar om han når de deler omsorgen?

Skjult ID med pseudonym metoo sø. 7 sep. 11:45

Valhalla:

Du bare markerer og kopierer hele teksten. Så sletter du innlegget ditt og limer inn det du hadde, retter opp feilen og poster på nytt. Hvis du oppdager feilen med en gang, er det ikke noe problem.

(mann 36 år fra Vestfold) sø. 7 sep. 13:21 Privat melding

Det er vel ikke noe forskjell på en "alenemor" og en "alenefar " vel? utenom at sistnevnte er nokså sjelden.

Når man snakker om en aleneforelder så snakker man om den forelderen som har full omsorg for barnet/a...

Deltidsforelder/helgeforelder vil jeg anta menes med at den ene forelderen har ordinært samvær utover at den andre har full omsorg.

Skjult ID med pseudonym metoo sø. 7 sep. 13:42

Bare hyggelig@ Valhalla!

@Hans80

Når en kvinne du dater er alene med barn annenhver uke og en kompis spør om du datet en alenemor, ville du da svart ja eller nei?

(mann 36 år fra Vestfold) sø. 7 sep. 13:47 Privat melding

@ metoo.

Hvis du mener at barnet er 1uke hos mor,,,1uke hos far,,1 uke hos mor 1uke hos far...

så er du ikke "alenefar/mor "

så da hadde jeg svart NEI.

(kvinne 45 år fra Oslo) ti. 9 sep. 09:39 Privat melding

Som alenemor så synes jeg det utsagnet var rart. Men vi er alle forskjellige! Merk deg det :)
Jeg ser ikke etter en forsørger til mitt barn - det fikser jeg selv (og min eks). Ser etter en kjæreste og gjerne samboer om alt skulle klaffe. Og som så gjerne skal bli en del av familien :)
Lykke til!