Alle innlegg Sukkerforum

Det aller siste farvel

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym arnold fr. 27 juli 19:34

Noen ganger angrer en på at en ikke har benyttet muligheten til det aller siste farvel.
Eller at en i nyere tid ikke har benyttet muligheten til noe som kan føles mer som det aller siste farvel.
Men det er vel sjelden en føler at en har fått tatt det aller siste farvel.
Det er alltids en gang til en savner og ønsker.
Men da er det som regel for sent.

Skjult ID med pseudonym L fr. 27 juli 20:26

Det er en lykke i livet

som ikke vendes til lede:

Det at du gleder en annen

det er den eneste glede



Det er en sorg i verden

som ingen tårer kan lette:

Den at det var forsent

da du skjønte dette



Ingen kan resten av tiden

stå ved en grav og klage

Døgnet har mange timer

året har mange dage

Arnulf Øverland

Skjult ID med pseudonym fyr84 lø. 28 juli 02:08

Og hvorfor er vi ikke da flinkere med å fortelle folk at vi er glade i dem og verdsetter dem, når de fremdeles er blandt oss?

Forsøker å si at jeg er glad i mine når anledningen byr seg. Blitt mye flinkere de siste åra, og det er ikke no problem/flaut å si det lenger heller, som det var før.

Skjult ID med pseudonym arnold fr. 3 aug. 15:34

* snif *

Skjult ID med pseudonym ama fr. 3 aug. 22:36

@rigabalsam vet du, han visste innerst inne at du var glad i han-og han var glad i deg. Våre foreldre kan være duster og trege og innimellom utrolig slitsomme - men vi har et bånd til dem som er ubrytelig. Deres kjærlighet til barn er uovervinnelig og sterk og noe av det mest utholdende som finnes. Jeg vet hvordan det føles... jeg mistet også min far i cancer og det er 9 år siden. Jeg sliter fortsatt litt med at jeg var litt irritert på han en av de siste dagene på sykehuset... men allikevel, jeg så på han at han elsket meg uansett. Og jeg med han. Og sånn er det sikkert med deg og din far også Vi har kjærligheten i bunnen av oss uansett. Og kanskje han følger med deg nå... hvem vet :) klem til deg! :)

Skjult ID med pseudonym arnold ma. 13 aug. 13:33

Og ville fylt år i disse dager.

* snif *

(mann 35 år fra Oslo) ma. 13 aug. 14:07 Privat melding

Jeg mistet selv pappa til kreft for 3 år siden.
Vi hadde imidlertid relativt god tid på oss i.o.m. at det gikk 9 år fra han fikk diagnosen til han døde.
Pappa sa selv fra 1 år før han døde at om hvis noen haddde noe usagt, burde de ta det opp nå. Eneste tingen som ble tatt opp av meg, var i at vår familie er det ingen tradisjon for å si "Jeg er glad i deg", men det behøvde vi heller ikke, fordi det er selvsagt, noe alle sa seg enig i.
Faktisk repeterte pappa det i bryllupstalen til min søster 3 mnd før han døde.

Jeg tror det er slik i de fleste familier uten store, dyptgående konflikter.

(mann 51 år fra Møre og Romsdal) ma. 13 aug. 14:25 Privat melding

Noen ganger må vi bare akseptere at det aldri ble ett siste farvel : (

(mann 51 år fra Møre og Romsdal) ma. 13 aug. 15:51 Privat melding

Mistet min far i januar som følger av ett slag.Var så heldig å få holde han i hånden da han sovnet inn.
Jeg føler lite og ingen sorg.Jeg føler at det var urettferdig og bittert.Føler sinne !
Han kunne ikke kommunisere etter slaget,men ga meg bilnøklene og kommuniserte på sin måte at jeg skulle ha bilen hans.
Hver eneste dag ser jeg bilen og kjenner på sinnet.Beste hadde nok vært å selge bilen for gode minner om min far bærer jeg i hjertet så lenge jeg lever.

@iKommode1
Det du har opplevd må være noe av det absolutt verste som tenkes kan.Har liksom ikke ord som kan beskrive min sympati for deg.

Ps. Tross min unge alder har jeg mistet mange venner og venninner.Bare i MC-ulykker 7 stk.

Skjult ID med pseudonym fyr84 ma. 13 aug. 19:08

Min mormor døde 12 dager etter kreftdiagnosen. Jeg skulle bort til Finland i helgen, så tirsdagen før jeg dro torsdagen så snakket jeg med legene, de mente at hun ville leve flere uker til, og vi snakket normalt sammen om det meste, men også om døden. Husker hun var så rolig. At hun hadde innfunnet seg med dette, til tross for at hun bare var 66. Hun mente at det nok ville være verst for oss når hun var borte. Når jeg dro så var det siste vi sa til hverandre at vi var glade i hverandre.

Natt til søndag, mens jeg var i Finland døde henne. Jeg fikk beskjed på natten om å komme meg hjem, men jeg kom hjem først 13 neste dag.

Idag er jeg nesten overbevist om at hun ville spare meg for å se henne dø. Jeg er iallefall glad for at jeg slapp å være der. Hun hadde mange rundt seg, men både min bror og søster hadde store problemer med å takle dette etterpå. Når jeg kom var hun stelt, og jeg fikk sitte alene med henne i en halvtime og prate. Tror den siste gode praten, og stunden med henne når hun var død gjorde at jeg taklet det veldig godt at mormor var borte.

Skjult ID ma. 13 aug. 20:48

Jeg fikk en kreftdiagnose våren 09. Hadde spredning til flere organer – er operert og har gjennomgått mange tøffe behandlinger. En periode var det vel ikke så mange som trodde at jeg skulle klare det! Men her er jeg – taster på sukker – har et godt liv – og er så langt frisk.

Jeg har aldri vært redd for å dø. Men da det stormet som verst rundt meg var jeg fryktelig trist for alt det jeg trodde jeg skulle forlate. I denne prosessen var det viktig for meg at det ikke skulle bli noe endelig farvel – men et – på gjensyn. Mager trøst tenker sikker noen, men for meg ga det styrke.

Etter dette har min far fått samme diagnose og er nå i behandling – et tøft slag for meg.

For fire uker siden i dag fikk jeg nok et slag – en kjær tante 12 år eldre enn meg ble brått syk – og er i disse dager i livets sluttfase – av samme diagnose bare 4 uker etter at det ble oppdaget. Skal på sykehuset å møte henne onsdag – for å si ”på gjensyn”! Også hun gir utrykk for at dette ikke er et endelig farvel!

Jeg tror det er viktig å leve i nuet! Bruke dagene – ha ryddige forhold rundt seg – fortelle hverandre at vi bryr oss – vise det! Jeg husker jeg sa på et tidspunkt at jeg ville ha blomster når jeg fortsatt levde – ikke på graven! Og i dag har jeg fokus på det – har alltid avskårne blomster hjemme og på kontoret - gir bort blomster ofte.

En avsporing dette – mitt budskap er – lev, og da mener jeg LEV hver dag, nyt det vakre i hverdagen og vær klar overfor alle rundt deg hva de betyr for deg! Gi av deg selv – og tillat deg selv å ta imot. Morgendagen er ikke gitt oss noen.

Fordi dette er svært personlig poster jeg anonymt - selv om jeg normalt er her med åpen profil.

(mann 32 år fra Akershus) ti. 28 aug. 00:41 Privat melding

Når folk forsvinner prøver jeg å ikke tenke for mye over det. Jeg har mer enn nok annet å tenke på.

Skjult ID med pseudonym arnold fr. 26 juli 22:52

Det var ett år siden idag.

Skjult ID fr. 26 juli 22:58

Javel @Koraboros.........

(kvinne 41 år fra Østfold) fr. 26 juli 23:49 Privat melding

Jeg mistet faren min i kreft i mars i år. Han fikk diagnosen akkurat et halvt år før han døde. Pappa avsluttet livet på en lindrende avdeling og jeg er glad han var omgitt av engelene som jobber der de siste ukene han levde. Jeg og søsteren min satt sammen og våket og ba ham om å slippe taket flere ganger, men han niholdt i livet selvom vi ikke lenger fikk kontakt med ham. Jeg fikk tilbud om litt mat og skulle bare være borte en halvtime før min søster skulle gjøre det samme. Før jeg gikk sa jeg til pappa at jeg var glad i ham og at han hadde kjempet lenge nok. Jeg sa at det var greit for meg at han slapp taket. Jeg er yngst og har alltid vært lillejenta. Både jeg og søsteren min hadde på følelsen av at han ikke ville ha meg der da han døde. Da jeg hadde gått sa søsteren min at jeg ikke var der lenger og at vi var stolte av ham. Da åpnet han plutselig øynene og døde. Det var vondt, men jeg føler at jeg fikk sagt hadet. Han hadde så sterke smerter de siste ukene han levde at det var godt å se ham ligge i sengen uten smerter. Han så så fredelig ut. Nå nærmer bursdagen hans seg og da skal jeg feire ham og livet. Det er det han ville øsnket.

Jeg har også opplevd å brått miste noen man er glad i. Moren min døde i en motorsykkelulykke da jeg var ti år. Det var tøft og jeg var mye sint fordi jeg ikke fikk tatt farvel. Jeg følte at det var så mye mer jeg skulle opplevd med mamma og plutselig så mistet jeg varmen i livet mitt. Den sorgen satt lenge i.

Jeg lever videre med mine foreldre i minnene og jeg sørger for at mine barn tar del i disse. Mine barn kjenner mormor selv om hun døde mange år før de ble født.

Et siste farvel tar man ikke for tanken på at det kanskje er noe mer er god å holde fast i når sorgen er der.

(mann 31 år fra Oslo) lø. 27 juli 00:05 Privat melding

Min mor overlevde brystkreft for ett år siden. Og jeg mistet min bestemor i april.

I get it.

Skjult ID med pseudonym klanten lø. 27 juli 08:44

Tårene renner når jeg leser denne tråden.
Sterkt.

Skjult ID med pseudonym blueflame lø. 27 juli 23:31

Jeg kan anbefale å tenke en takk til den personen som er blitt borte, der siste ord ikke ble sagt. En gang du føler for det og er alene, kan du rett og slett bare snakke / tenke til den personen som om Han/Hun var i levende live, og du vil kanskje føle en kontakt, og etterpå en lettelse som letter din samvittighet. Det er alltid håp.

Skjult ID med pseudonym arnold ti. 13 aug. 11:00

Ville fylt år i disse dager.