Alle innlegg Sukkerforum

Toleransegrenser

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym mali sø. 1 juni 10:52

I profilen skrives det side opp og side ned om positive egenskaper man ønsker seg hos en partner. Det som i liten grad kommer frem er hvor mye vi tåler av utfordrende ting i et forhold. Og da tenker jeg ikke bare på de interne relasjonelle problemene som kan oppstå, men personlige forhold hos den andre som kan skape problemer.

Tenk deg at en person passer til 80% av beskrivelsen din, og dere finner en god tone. Er det greit om vedkommende er muslim, med tilhørende kulturelle og religiøse utfordringer? Hva om du finner den perfekte kjemien med en person, er det greit om vedkommende har en langvarig og til tider invalidiserende sykdom? Er det greit om vedkommende har en tung bagasje som gjør at ikke alle dager er lystige? Er det greit om vedkommende har et dårlig forhold til sin egen familie, slik at forholdet til svigers vil bli en utfordring? Osv...

Enda verre, hva om noen av disse tingene kommer frem etter at man har blitt sammen og kanskje giftet seg? Hvor høy er terskelen for å bryte opp? Med tiden er vel denne terskelen blitt lavere og lavere i den vestlige verden. Likevel er det mange som leter etter en partner for livet... Har mange tenkt gjennom disse tingene? Hva kan jeg tåle? Hvem blant de potensielle partnerne som kan tåle det av meg?

Jeg vil gjerne sitere Vendela Kirsebom når hun etter skillsmissen snakker om da mannen Olaf Thommessen fikk hjerneslag:" Mest av alt har han ligget på sofaen. Ingen suksess for et ekteskap, akkurat." Få er så frittalende som Kirsebom. Men hvor mange vil ikke reagere tilsvarende i en lignende situasjon?

Jeg spør dette fordi jeg delvis passer til flere av beskrivelsene over. Og jeg tror andelen i befolkningen som passer til minst en av beskrivelsene er stor.

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 1 juni 11:17

Ja, dette har jeg selvsagt tenkt på. Tror du det finnes mennesker som ikke har tenkt disse og liknende tanker, egentlig? :-)

Skjult ID med pseudonym mali sø. 1 juni 11:26

Det kommer vel an på alder og livsfase om man har tenkt på dette eller ikke. Jeg bare konstaterer at slike ting ikke kommer frem i profilen.

Og om du har tenkt på det, hvor tolerant er du? :)

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 1 juni 11:26

Det er for meg helt umulig å svare på. Det kommer jo an på om jeg virkelig elsker ham eller ikke :-)

Skjult ID med pseudonym mali sø. 1 juni 11:31

Det du sier er at ekte kjærlighet vil kunne overvinne slike ting uansett? Vel, jeg håper du har rett :) Men jeg tror mange ikke ser på det slik i en reell situasjon som kan oppstå...

(kvinne 29 år fra Oppland) sø. 1 juni 11:37 Privat melding

Dette er risikoen vi alle tar ved å gå inn i et forhold, og alle vet nok at farene er der. Men jeg har ikke tenkt til å skrive på profilen min at "om du skulle bli lam fra nakken og ned eller alvorlig syk så kommer jeg uansett til å stille opp"... Slikt vet man ikke før man evt. står midt oppi det... Det kommer mye an på styrken av forholdet og om man er sterk nok selv til å takle utfordringen..

Skjult ID med pseudonym mann29 sø. 1 juni 11:40

I og med at (det eneste?) bindemiddelet i et forhold i vår vestlige verden er kjærlighet, synes jeg dette spørsmålet er utrolig vanskelig å svare generelt på!

(den vanskelige) avgjørelsen i hvert enkelt tilfelle inkluderer jo 2 unike individer og er avhengig av så mange mange forhold..?

Men spør du meg personlig, så ser jeg etter et forhold som inneholder så mange kvaliteter at jeg vil være i stand til og villig til å takle motgang, ja! Absolutt. Men igjen, dette er veldig lett å si...

For meg tror jeg spørsmålet ditt blir for stort til at det kan besvares. Og selv i et konkret tilfelle ville man trolig trengt å fylle et leksikonbind med informasjon for å skaffe bakgrunnen for det vanskelige valget :-)

Skjult ID med pseudonym Tålegrense sø. 1 juni 11:57

Hvor mye og hva man er i stand til å tåle eller ønsker å leve med, vil være individuelt og avhengig av mange ulike faktorer - personlig modenhet er kanskje den viktigste faktoren - så det er helt umulig å avgjøre på forhånd hvordan jeg ville reagere dersom det kom opp noe som var spesielt utfordrende.

Det beste er nok å snakke grundig om dette på forhånd, dvs så tidlig som mulig i forholdet, for å finne ut hvilke holdninger og verdier den aktuelle personen har.

Så er det nok også forskjell på om det er et slag som rammer ens ektefelle eller det er fyll som tar overhånd, f.eks. Jeg ville nok raskere forlate en som går på fylla enn en som blir syk, det er jeg helt klar på. Man gifter seg ikke med svigers, og personer som ikke er en del av kjernefamilien faller utenom det som er oppe til vurdering hos meg. Geografisk avstand er svaret på plagsomme slektninger.

Kirsebom og Thommessen er ikke et typisk eksempel, og det er neppe lurt å kommentere en historie som offentligheten bare har fått vite en brøkdel av. Du tror vel ikke at du har fått hele historien/sannheten, ts? (NB! Vi har jo ingenting med det, heller.)

Skjult ID med pseudonym draupne sø. 1 juni 12:04

Tror toleransen er avhenging av hvor glad man blir i den andre, hvor god man er til å finne sine egne grenser, og kansklje hvor forutsigbar den andre og man selv er. Gode spørsmål dette og viktige ting å ha tenkt og snakket i gjennom. Hvis da virkeligheten blir anderledes enn den man har blitt forespeilet og har forestilt seg og forberedet seg på blir kjærligheten de båndene som eventuelt skal holde eller ikke. Man kan ikke forberede seg på alt.

Skjult ID med pseudonym mali sø. 1 juni 12:28

Nei, man kan ikke forberede seg på alt. Men i vesten er vektlegges den romantiske kjærligheten veldig, mens en del praktisk sider ved et forhold tenkes det lite over. I andre kulturer er det omvendt. En gylden middelvei er vel veien å gå her også.

Noen som vet hvor den gyldne middelvei ligger? Tar gjerne første taxi dit! :)

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 1 juni 12:31

"Men i vesten er vektlegges den romantiske kjærligheten veldig, mens en del praktisk sider ved et forhold tenkes det lite over"

Jeg ble bare litt nysgjerrig her, mail.....hvor har du det fra? Føler du at dette stemmer? :-)



.

Skjult ID med pseudonym Babybird4u sø. 1 juni 12:38

Så i de kulturene der det er vanlig at foreldrene velger ektefelle for barna så er det eventuelle utfordrende ting i fremtiden disse vurderer?? Det av de tingene du ramser opp er vel religion de vurderer. Eller rettere sagt, de tar vel ikke med de med annen religion enn den de selv tilhører i betraktning. Så skjønner ikke helt at de skulle ha bedre forutsetninger. Eneste grunnen er vel at i slike kulturer er ikke skilsmisse så aktuelt...

Skjult ID med pseudonym draupne sø. 1 juni 12:41

Bør det ikke være en rimelig balanse i et forhold? Hvis du med dette mener "den gyldne middelvei" så er jeg med. Med balanse forstår jeg at det er et rimelig forhold mellom fordeler og ulemper mellom personene i et par. Hvis den ene bærer alle ulempene og krever mer av den andre enn den personen selv er villig til, og kan gi, blir det ubalanse.

Jeg mener forhold mellom mennesker er veldig individuelle, og at man ikke uten videre kan forvente at samme fremgangsmåten vil virke overfor ulike mennesker. Kanskje derfor det tar en del av oss en del tid å finne noen som "passer"?


Skjult ID med pseudonym mali sø. 1 juni 12:41

Jeg har det fra egen erfaring, andres utsagn, litteratur, film, debatter osv. Også flere i denne tråden nevner dette. Selvsagt en grov generalisering, og ikke sikkert det passer deg. Men du er ikke enig at dette er generelle strømninger i vestlige samfunn? Vel, hva mener du? :)

Skjult ID med pseudonym mali sø. 1 juni 12:51

@babybird

Ekteskap er i mange kulturer en sosial og praktisk kontrakt, heller enn en bekreftelse på kjærlighet. Dette uansett om ekteskapet er arrangert eller ikke. Ja, skillsmisse er mindre aktuelt. Men det gjør også at man gjør alt man kan for å takle motgang, det er ikke rom for å gi opp.

Det jeg mente med den gyldne middelvei er heller en balanse mellom følelser og fornuft, mellom brennende kjærlighet og praktisk gjennomførbare ordninger. Jeg har ingen tro på at kjærligheten alene kan bære alle "onde dager", uansett hvor sterk den er. Med den nevnte balansen kan man på kort og lang sikt bevare et forhold. Jeg føler at de typiske vestlige og østlige tilnærminger lander på hver sin side av balansen.

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 1 juni 13:02

Jeg synes vi har et romantisk og glorifisert bilde av hva kjærlighet skal være, og med det blir vi lett overfladiske.
Vi leter ikke engang lenger etter nåla i høystakken, vi leter etter glansbildedømmen. Så om det er dette du mener, så har du nok rett.

Men jeg tenker at vi faktisk er altfor lite romantisk! Vi oraniserer bort både romantikk og intimitet i vår logistikkverden av "viktigheter" vi må gjøre. Vi planlegger nytt hus, ny bil, ny båt, ny ferie, ny og forbedret økonomi, ny vekst, nytt skiutstyr osv osv. En av tingene som skremmer meg ved å faktisk være i et forhold er oppspising av tid til hverdagslige mindre viktige gjøremål. Vi er så redde for å være nære, for å våge å være tilstede i våre egne liv at vi lager oss praktiske løsninger - løsninger som gjør at vi makter å på et vis fungerer sammen med noen. Hvor mange klarer å gi faen i strykingen en kveld og bare bade naken uten videre om og men? Hvor mange driter i om middagen blir brent til fordel for en kjapp en på benken? Hvor mange våger å bare ha det morsomt, fint, impulsivt, lekent og fantastisk blant alt alvoret og alle kravene - eller "må" ting som vi selv har pålagt oss som redningsplanker?

Så spør du meg så mener jeg at vi er altfor lite opptatt av romantikk. Vi er så redd for det at vi nesten ikke tør å være romantisk lenger. Vi sitter bare og drømmer om hvordan det kunne vært, for å drømme er noe mange fremdeles våger.

Skjult ID med pseudonym mali sø. 1 juni 13:20

Du sier at vi nesten ikke tør å være romantisk LENGER. Men var folk mye mer romantiske før i tiden? Tross alt har vi aldri hatt bedre økonomi og aldri hatt mer fritid. Barnepass og eldrepass er outsourced til samfunnet. Alt er lagt til rette for at man skal kunne dyrke forholdet, og jeg tror at det også blir gjort i større grad enn før. Jeg mener derfor at vi aldri har vært så romantiske som i dag, men det kan likevel være for lite romantikk for noen.

En familie er en bedrift, der logistikk og økonomi er viktige innslag for å holde hjulene i gang. Dessverre har man forpliktelser overfor andre som man må overholde. Noe av det er sikkert kunstige og kan prioriteres vekk etter noe gjennomtenkning. Men en del av det vil alltid være der. Små friheter vil man kunne ta, for å ha rom for romantikk.

Ikke glem at behov for romantikk er vel også i høyeste grad kjønnsbestemt. Det vil vel alltid være et gap der mellom de som drømmer om hvordan det kunne vært og de som ikke gjør det...

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 1 juni 13:26

Er behov for romantikk i høyeste grad kjønnsbestemt? Fortell....
For meg er det ikke dessverre med forpliktelser. Det er en gave som binder sammen.
Jeg snakker om alt det pålagte vi tror vi trenger å ha eller trenger å gjøre som "redder" og "ødelegger" oss.

Men kanskje det ikke er så fryktelig mange som velger å prioritere som meg........og kanskje det sier noe om hvorfor jeg er singel...

Skjult ID med pseudonym Ofelia sø. 1 juni 13:33

Hei dere ! Noen som har strikke opskriften på en slik toleransegenser ? Kunne godt tenkt meg å strikket en til barnebarnet mitt.

Om noen har funnet ett par lesebriller med snor, er de mine. Leser så dårlig etter att jeg mistet de på forige fest.

Ofelia Sacariasen

Skjult ID med pseudonym draupne sø. 1 juni 13:35

Jeg liker Zitelles innlegg og kan underskrive på at det er en hel masse man "må". Det passer i hvertfall for hva jeg tenker på akkurat nå på en søndag, ting som skulle vært gjort..

Malis balanse mellom fornuft og følelser skjønner jeg bedre nå, takk for redegjørelsen. Men jeg deler ikke synet på at vi har bedre tid nå enn noen gang til hverandre. I dag jobber begge på forskjellige steder. Tidligere var det i større grad mannen som tok jobben med inntekt og kvinnene som tok barna og heimen. I bondesamfunnet var det arbeidsdeling men med ulike oppgaver på "arbeidplassen".

På en måte blir man som en hai som må svømme og spise for å holde seg i live. Vi må jobbe for å holde hodet over gjelda.. Og hvorfor lånene? For min del er det for å ha en leilighet i nærheten av jobben og plass nok til å utfolde det jeg har behov for. Men også sparing til å kunne investere i et hjem for en familie en gang når dette blir for lite. En "karusell" man "må" være med på.

Det er litt som bildet av elefanten som er tjoret til en liten pinne. Den rykker ikke i den fordi den tror den fremdeles er tjoret til et tre og ikke kommer løs. Man må jo ingen ting egentlig, men jeg tør ikke annet..

Skjult ID med pseudonym Zitelle sø. 1 juni 22:29

For min del tror jeg ikke det er hvor mye som skrives, men hva mennesket ønsker å belyse om seg selv i en profiltekst.
Noen skriver bare noen få linjer, men får sagt utrolig mye om seg som person. Det liker jeg! :-)

(kvinne 43 år fra Telemark) ma. 2 juni 10:45 Privat melding

Alle har dårlige eller mindre lette sider å leve med. Ingen kan forvente at man kan klare å elske den/de siden av partneren, men man må vite om man kan leve med den/de sidene. Jeg må bli skikkelig kjent med en eventuelt kjæreste, før jeg skulle giftet meg/ flyttet sammen med han. Finner vi ut at vi kan leve med hverandres mindre sjarmerende sider, så ordner alt annet seg. Da finner man vegen vi kan gå sammen. Ja, slik tenker nå jeg.

Skjult ID med pseudonym ripset ti. 3 juni 21:29

Jeg tror at vi har for lett å snakke om forhold som en slags byttehandel, med balanse mellom pluss og minus, og hvis du tar oppvasken så lover jeg å gi sex osv.

Jeg tror vi ville tjene på å være mer opptatt av oss selv, faktisk, i betydning: Å tenke at man i møte med et annet menneske får en unik sjanse til å lære og utvikle seg. Spørsmålet er jo om man kan ha det bra/utvikle seg/klare å være levende sammen med den andre. Å søke utvikling er noe man kan gjøre for egen skyld - da blir det ikke noe man gir bort og da oppstår det ikke en sånn regnskapstankegang. Jeg har lyst å vokse sammen med deg, kan du hjelpe meg. Sånn, liksom.

Så tolerere? Spørsmålet er vel hva som skjer i møtet mellom to. Ikke om regnestykket går opp, men om det er plass og grobunn for begge til å vokse. Sammen. Lizzom.