Alle innlegg Sukkerforum

Jernanger

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym trist ti. 14 aug. 20:22

Jeg er en mann i midten av førtiårene og jeg hadde lenge ønsket meg ett barn.Jeg fikk dette etterlengtede barnet for noen år siden.
I dag angrer jeg veldig på dette.
Eneste følelsen jeg sitter igjen med er sorg og fortvilelse.Jeg gråter meg i søvn omtrent hver eneste kveld og evnen til å føle lykke er mer eller mindre helt borte.

Bak enhver ulykkelig mann står en ondskapsfull kvinne : (

Skjult ID med pseudonym .oOo. ti. 14 aug. 21:44

Hardt å si det, men: Det ikke stort annet du får gjort med det enn å fokusere på det som er positivt. Fokus på det negative fører deg i ingensteds hen, bortsett fra dypere ned i grøfta. Ta det fra en som har vært der ;)

Skjult ID med pseudonym .oOo. ti. 14 aug. 21:46

Ja... et lite tips: Mennesket er visst programmert sånn at vi venner oss til en rutine på ca 30 dager. Så: Sett en reminder til deg selv daglig (de neste 30+ dagene) om å tenke på 3 positive ting i livet ditt. Det er en enkel liten øvelse som neppe kan skade, og med litt flaks har du lært deg selv å tenke på noe positivt hver dag :)

Skjult ID med pseudonym vet det ! ti. 14 aug. 21:50

hei jernanger:-)

skjønner at du har det vondt, men har du snakket med noen om dette ? , hvorfor ble det sånn, hva skjedde, høres ut som du bebreider deg selv for dette ?

Skjult ID med pseudonym jep ti. 14 aug. 22:07

La meg gjette. Du fant lykke med ei dame, dere fikk barn og nå er du singel og alene. Du får minimalt med samvær med barnet, moren lever lykkelig sammed med ny mann og du er så heldig å få lov til å bidra til lykken med hardt tjente kroner betalt i bidrag til moren?

Du kan jo trøste deg med at du ikke er alene ihvertfall..

(kvinne 41 år fra Akershus) ti. 14 aug. 22:12 Privat melding

Oi da jep....

Men du har da dine rettigheter, så det er bare å stå på krava.
Om det er problemet da.

Men du er ikke alene om å være ulykkelig etter samlivsbrudd når det er barn i bildet. For meg var det skit tøft og har brukt lang tid på å skape meg og poden et godt liv. Men nå er alt nesten på plass. Du må bare ta tiden til hjelp. Tiden leger nesten alle sår.....

Skjult ID med pseudonym .oOo. ti. 14 aug. 22:20

@jep: Du traff spikeren på hodet der tror jeg, mange som er det sånn ja. Men å gå rundt å fokusere på det skaper ingenting bortsett fra bitterhet. Eventuelt må man prøve å gjøre noe med det ved å melde seg inn i en eller annen slags "rettigheter for menn" forening eller noe sånt, så man kan jobbe aktivt med å få reglene noe mer rettferdig (evt. behovsprøvd - det er jo så mange forskjellige skjebner), men det finnes vel ikke? Noen som vet?

(kvinne 41 år fra Akershus) ti. 14 aug. 22:30 Privat melding

Kanskje feil å ta denne diskusjonen her, men jeg ser ofte her inne at dere mannfolka roper så høyt om dette bidraget. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet for å ta imort et mnd bidrag for vårt felles barn. Er det så urimelig å være med å betale for å ha satt barn til verden?'

Ønsker hovedinnlegger lykke til. Han sier lite om situasjonen, så det blir jo kun spekulasjoner. Men dere mannfolka har da rettighetene deres. Krev dem!

Skjult ID med pseudonym nyfikendam ti. 14 aug. 22:36

Man betaler ikke bidrag til barnemoren, man betaler for sitt barn. Det burde være naturlig å ønske at barnet har det som trengs av materielle ting og bor greit.

Hvis man kan klare å styre tankene i en slik retning, er det litt lettere å svelge.

Om barnemoren er ondskapsfull, så husk at den beste hevn er å leve lykkelig videre og ikke bry seg om hva hun finner på.

Skjult ID med pseudonym milf ti. 14 aug. 22:37

...og så har man de mennene som setter barn til verden, og så bare glemmer dem når de får seg ny dame. Men for alt i verden, jeg er jo ikke ulykkelig fordi jeg ender opp med ungene. Bare en smule trist over at en far kan svikte ungene sine.

Skjult ID med pseudonym trist ti. 14 aug. 22:40

Det er den klassiske historien og at det finnes mange menn i akkurat samme situasjon gir liten trøst.
Jeg forlot henne pga hennes ondskap og svarte sider.Måtte redde meg selv og bodde en stund i min hjemby hos mine foreldre.
Jeg har ikke sett mitt barn på flere år.Uansett hva en mann i min situasjon gjør i henhold til rettsaker ol, er det til syvende og sist mor som bestemmer. Uansett !!
Hun har gjort det helt klart at ikke hverken jeg eller noen andre i min familie vil få ha noe med dette barnet å gjøre.

Barnet er nå 9 år og "alle" sier at snart er vedkommende stor nokk til selv å ta kontakt med far.En mager trøst med tanke på at jeg ikke har hatt med barnet å gjøre siden det var 5 år

Jeg vet ikke engang hvor de bor eller hvilken skole mitt barn går på.

Så til dere kvinner som leser dette og nekter far å se sine barn. Skjerp dere !!

(kvinne 41 år fra Akershus) ti. 14 aug. 22:44 Privat melding

Vet ikke hvor de bor? Har du besøksforbud?

Skjult ID med pseudonym trist ti. 14 aug. 22:46

Nei...hun vet hva hun gjør,til fingerspissene : (

(kvinne 41 år fra Akershus) ti. 14 aug. 22:57 Privat melding

Beklager, jeg skjønner ikke!

Ønsker deg uansett lykke til!

(mann 41 år fra Nordland) ti. 14 aug. 23:29 Privat melding

Jeg er i en ganske lik situasjon selv. Jeg har tre barn som jeg bare såvidt har sett på godt over tre år. Og tro meg . jeg har stått på for barnas rett til å ha kontakt med meg (føler det er viktigere enn min "rett" til å ha kontakt med dem), men til ingen nytte. Det gikk så langt at mor fikk bøter for å nekte samvær, men etter et år stopper bøtene og man må gå til ny sak. Noe jeg ikke har hverken økonomi eller energi til å gjøre. Systemet er rett og slett lagt opp til at kvinner skal ha barna i slike saker. Dessverre...

Det er en fattig trøst, men jeg VET at barna mine er glade i meg og at de vil ha kontakt med meg. Derfor er jeg ganske så sikker på at de faktisk vil komme til meg når de er gamle nok til å avgjøre det selv.

Jeg føler med deg "Trist" og krysser fingre og tær for at også ditt barn vil ta kontakt en vakker dag!!

Skjult ID med pseudonym nyfikendam ti. 14 aug. 23:40

Nei, foreldre som nekter barnet sitt å ha samvær med mor eller far, mister som regel omsorgen faktisk. Gitt at man orker å ta kampen, selvsagt.

Når du sier at du ikke har sett barnet ditt på flere år, er det noe i historien som skurrer. Gjetter på at du har gitt opp, og at du bor et annet sted enn barnet ditt. Det er ditt valg.

At det er trist, forstår jeg veldig godt. Men du kan som sagt velge å ligge hjemme og grine, eller forsøke å gå videre i livet. Om du bare skal ha det trist, er jo livet ditt helt bortkastet. Når barnet ditt blir stort nok til å ta kontakt selv, vil du vel heller være en harmonisk person enn en stakkar?

(mann 41 år fra Nordland) ti. 14 aug. 23:50 Privat melding

"Nei, foreldre som nekter barnet sitt å ha samvær med mor eller far, mister som regel omsorgen faktisk. Gitt at man orker å ta kampen, selvsagt."

Haha. Ja, sikkert...
Vært ofte innom norske rettsaler du? Jeg vet om flere konkrete saker (utenom min egen) der fedre har tapt i retten til tross for at mor bevisst har sabotert samvær. Ikke så veldig lenge siden en profilert advokat gikk ut med at menn taper omsorgen for barna sine utelukkende fordi de er menn. Noe også min advokat kan bekrefte. Han har lang erfaring med slike saker og fortalte at hal oftere taper saker der han representerer menn selv om sakene ofte er langt sterkere enn de han fører for kvinner. Norsk rettssystem (les: norke dommere) favoriserer kvinner i omsorgssaker...

Skjult ID med pseudonym .oOo. ti. 14 aug. 23:55

@nyfikendam: Hvor i all verden har du det fra at "foreldre som nekter barnet sitt å ha samvære me dmor eller far, mister som regel omsorgen faktisk." ?? DET skulle jeg likt å sett noe dokumentasjon på gitt :))

Skjult ID med pseudonym saksøkt on. 15 aug. 06:45

Sitat Wolfcry, "Vært ofte innom norske rettsaler du?"

Hvis du har hatt en advokat som ser sånn på saken som du beskriver bør han jo fraråde klienten sin å ta saken til retten.
Jeg er mann, har vært gjennom 4 rettssaker, og har i dag hovedomsorg og eneansvar.

At kvinner er i flertall når det gjelder å ha hovedomsorg er det liten tvil om, men mye av årsaken er at få menn orker å gå gjennom en rettssak. Spesielt fordi alle sier, som du også skriver, at sjansen for å 'vinne' er så og si fraværende.
Kostnadene med en rettssak kan også være skremmende, de fleste har dårlig økonomi i kjølvannet av et samlivsbrudd og barnefordelingssaker ender så godt som alltid med at partene må betale egne kostnader. Også den som blir stevnet må normalt betale, selv om vedkommende 'vinner'. Retten kan i praksis ikke dømme delt omsorg.
Om kun mor har fri rettshjelp, noe som ikke er uvanlig, kan det føles ekstra skremmende for faren.
Mor kan da, om hun skulle tape, kjøre sak på sak. Jeg kjenner til et tilfelle som har vært i retten 8 ganger...
(Boligforsikring har unntak for rettshjelp i barnefordelingssaker)

Norsk rettssystem består ikke bare av dommerne, i lagmannretten er det en jury som avgjør utfallet og tar man med disse sakene skal rundt 50% av fedrene i dag få hovedomsorg. Men saksomkostningene i en lagmannsrettssak kan bli formidable.

Har full sympati med Wolfcry, men jeg skriver dette for at ikke menn, som leser denne tråden, bare skal få enda en bekreftelse på at saken sin er tapt på forhånd.
Har man ork og økonomi, alt. fri rettshjelp, så ta saken til retten.