Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Litt for godt, nesten. Jeg kjenner den rastløsheten som kommer av å ikke være sammen med mennesker. Den følelsen av å vere limt til mobiltelefonen, i håp om at noen skal ringe eller sende melding. En eller annen form for mennesklig kontakt. Og når telefonen ringer, og det viser seg å vere MMI, så blir jeg skuffa.
Jeg lurer på om det er litt derfor jeg er på sukker, og litt derfor jeg har lyst på en kjæreste. Isåfall føles det utgangspunktet ganske feil. For en kjæreste er ikke en substitutt for gode venner. Jeg har levd i et tosomhetsforhold før, og akkurat tosomheten var nok grunnen til at forholdet tok slutt. Men problemet den gang var at hun ikke kom overens med mine venner, og hadde veldig få selv. For jeg har venner, der er bare så langt unna at det er vanskelig å omgås dem mer enn kanskje en gang i måneden.
Tingen er, jeg fyller snart 30, og tar meg selv i å tenke at toget kan ha gått for min del, på vennefronten. Jeg er glad i de vennene jeg har, men jeg skulle også gjerne fått noen nye, noe som omtrent ikke har skjedd de siste 10 år.
Resultatet er at her jeg bor nå, så har jeg ingen å grille sammen med, ingen å gå turer med, ingen å gå på stranda med, noe som resulterer i at jeg ikke gjør disse aktivitetene. Det frister ikke mye å gå på stranda og sitte der alene når jeg ser gruppene av mennesker sitte rundt meg, leende og fulle av liv. Og det er vondt. Dette gjør at jeg ikke har satt "venner og kontaktflate" som interesse i profilen min, selv om jeg gjerne skulle satt det. For jeg trives best med mennesker. Jeg er et sosialt vesen, og jeg visner uten mellommennesklig kontakt. Men jeg er usikker, og har vondt for å bli kjent med nye mennesker. Og det blir ikke lettere (som andre også skriver) ettersom årene henter meg inn. Jeg føler meg ikke komfortabel i grupper med ukjente mennesker, og det gjør det ikke noe lettere.
Det rare er at jeg KAN ha selvtillit, bare jeg er i en gruppe med folk som jeg er trygg på og føler meg komfortabel med. De gamle vennene mine ville ikke kjenne igjen meg i denne teksten, fordi de kjenner den utadvendte meg, med mye selvtillit på.
Så, trådstarter, du er ikke alene. Og det var godt for meg å lese at jeg ikke er det. Rart. :)