Alle innlegg Sukkerforum
Skjult ID med pseudonym en ti. 17 juni 21:57

Jeg føler meg ofte ensom. Ikke bare savner jeg en partner, men også venner. Noen ganger kan jeg tviholde på mobilen min og håpe at noen ringer.. Jeg har noen nære venner, men er ikke med i en "gjeng" som finner på ting sammen. Vennene mine kjenner hverandre ikke, og jeg møter dem en og en..

Jeg føler at vi lever i et kaldt samfunn der individualismen har tatt fullstendig over. Ethvert vennskap her hjemme krever at man får noe igjen for det. Det setter voldsomme krav til hva man selv kan tilby som venn. Hvor mye kan man tillate seg å være seg selv i et vennskap? Jeg kan ofte føle nestekjærlighet for andre, men føler at den er nesten ikke til stede rundt meg. Når jeg reiser til andre land, føler jeg ofte en gjestfrihet som ikke eksisterer her i Norge. Det er synd.

Flere som sitter med slike tanker?

Skjult ID med pseudonym en ti. 17 juni 22:08

Det ser ut som veldig få deler min ensomhet...

Skjult ID med pseudonym gromjenta ti. 17 juni 22:10

Skjønner litt hva du mener. Jeg flyttet til Oslo for noen mnd siden etter å ha vært noen år borte. Nå har jeg kommet tilbake, de fleste jeg kjente har sine miljøer og det er vanskelig å komme inn i varmen. Så det er som du sier, vanskelig å bli en gjeng. Jeg kan invitere og folk kommer de, men ikke så lett å bli invitert tilbake da alle har sine faste gjenger. Prøver å bli kjent med nye, er med på mange aktiviteter, men det tar tid å bli invitert hjem i Oslo. Sann var det ikke i tiden jeg var borte fra Oslo. Da var jeg supersosial og hadde en ganske stor og trygg omgangskrets i alle samfunnsmessige lag og aldre:) Men Oslolivet er annerledes, folk er generelt mer skeptiske her....
Råd: bli med på noe du liker: dans, sykkelklubb, skiforening, DNT, sukkerfest, filmklubb,....andre forslag?

Skjult ID med pseudonym sunway77 ti. 17 juni 22:13

kjenner meg litt igjen,er litt pga jeg flyttet fra venner og kjente,men det er noen år siden..
men man får jo nye venner,men når de etter hvert finner seg kjæreste,så er ikke det samme kontakten lengre... self har man vennnene enda,men altfor ofte blir det mer par og par,par drar på turer med par,hjem på middag til par,og når de får barn,blir det enda mindre å se til de:-)
men finnes heldigvis noen untak:-)

Skjult ID med pseudonym en ti. 17 juni 22:14

Takk for gode råd, skal se om det blir noen gruppering på meg til høsten :)

Men HVORFOR er folk mer skeptiske her? Merkelig egenskap ved et folk som opplever fred, økonomisk trygghet og skårer høyest på alle levestandardundersøkelser?

Skjult ID med pseudonym Female35 ti. 17 juni 22:14

Du kan jo også prøve å annonsere på Oppslagstavla - er nok flere i samme båt.

Skjult ID med pseudonym ti. 17 juni 22:18

Det er nok flere som er i samme båt som TS. Det er en god del som er klar for andre omgang her inne. Pausen fører ofte til konsekvenser for det sosiale nettverket også. I tillegg er det vanskeligere å stifte nye bekjentskaper i moden alder enn i "ungdommen"

Skjult ID med pseudonym en ti. 17 juni 22:20

Det er vanskelig å stifte nye bekjentskaper i moden alder. Men det er jo kun fordi folk er så skeptiske og lite åpne? Hvorfor må kulturen i en gjeng være så satt? En ny person inn vil jo bringe nye impulser? Hva er man redd for? Noen ganger blir jeg direkte provosert!

Skjult ID med pseudonym alex ti. 17 juni 23:12

jadda

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ti. 17 juni 23:39

Jeg har fått noen nye gode venner gjennom forumet her... Venner kan man finne overalt. Jeg tror at man hvis holder på lenge nok med en ting og engasjerer seg der, øker sjansen for nye bekjentskaper -og venner. Liten vits i gå innom nærmeste pub en gang i uka, eller melde seg på et franskkurs en gang i uka, hvis målet er nye venner... Du kan jo være heldig, men jeg tror engasjement over tid er et viktig stikkord for å utvide kretsen.

Hvorfor er vennegjenger så viktig forresten? Det har ikke jeg heller, men jeg føler meg ikke ensom av den grunn....

Skjult ID med pseudonym slitengutt ti. 17 juni 23:58

Jeg har også følt meg mye ensom, men... Man må bare komme seg ut blandt de vennene man har, også får du prøve å gå ut tilfeldige steder, eller skaffe relasjoner online? Noen forslag fra en som har følt seg mye ensom. Det som hjelper er definivt å komme seg ut, selv om det "bare" er til familie.

Skjult ID med pseudonym en on. 18 juni 00:05

Vel, hadde man bare hatt noen familie å gå til...

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 18 juni 00:19

En.
Du velger nå faktisk selv å fokusere på det som IKKE passer for deg. Vet det er vanskelig å se muligheter framfor hindringer når man ikke er på topp, men prøv! Husk at det er mer fristende å klappe en hund som kommer logrende, enn en som kommer med halen mellom bena!

Lykke til!

Skjult ID med pseudonym en on. 18 juni 09:08

Godt poeng, Lilleulv :)

Skjult ID med pseudonym Utålmodig on. 18 juni 10:40

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Litt for godt, nesten. Jeg kjenner den rastløsheten som kommer av å ikke være sammen med mennesker. Den følelsen av å vere limt til mobiltelefonen, i håp om at noen skal ringe eller sende melding. En eller annen form for mennesklig kontakt. Og når telefonen ringer, og det viser seg å vere MMI, så blir jeg skuffa.

Jeg lurer på om det er litt derfor jeg er på sukker, og litt derfor jeg har lyst på en kjæreste. Isåfall føles det utgangspunktet ganske feil. For en kjæreste er ikke en substitutt for gode venner. Jeg har levd i et tosomhetsforhold før, og akkurat tosomheten var nok grunnen til at forholdet tok slutt. Men problemet den gang var at hun ikke kom overens med mine venner, og hadde veldig få selv. For jeg har venner, der er bare så langt unna at det er vanskelig å omgås dem mer enn kanskje en gang i måneden.

Tingen er, jeg fyller snart 30, og tar meg selv i å tenke at toget kan ha gått for min del, på vennefronten. Jeg er glad i de vennene jeg har, men jeg skulle også gjerne fått noen nye, noe som omtrent ikke har skjedd de siste 10 år.

Resultatet er at her jeg bor nå, så har jeg ingen å grille sammen med, ingen å gå turer med, ingen å gå på stranda med, noe som resulterer i at jeg ikke gjør disse aktivitetene. Det frister ikke mye å gå på stranda og sitte der alene når jeg ser gruppene av mennesker sitte rundt meg, leende og fulle av liv. Og det er vondt. Dette gjør at jeg ikke har satt "venner og kontaktflate" som interesse i profilen min, selv om jeg gjerne skulle satt det. For jeg trives best med mennesker. Jeg er et sosialt vesen, og jeg visner uten mellommennesklig kontakt. Men jeg er usikker, og har vondt for å bli kjent med nye mennesker. Og det blir ikke lettere (som andre også skriver) ettersom årene henter meg inn. Jeg føler meg ikke komfortabel i grupper med ukjente mennesker, og det gjør det ikke noe lettere.

Det rare er at jeg KAN ha selvtillit, bare jeg er i en gruppe med folk som jeg er trygg på og føler meg komfortabel med. De gamle vennene mine ville ikke kjenne igjen meg i denne teksten, fordi de kjenner den utadvendte meg, med mye selvtillit på.

Så, trådstarter, du er ikke alene. Og det var godt for meg å lese at jeg ikke er det. Rart. :)

Skjult ID med pseudonym en on. 18 juni 11:00

Takk for innlegget, utålmodig. Godt å høre at jeg ikke er alene :)

Menneskelig kontakt er et grunnleggende behov. Men hvorfor føler man usikkerhet sammen med ukjente mennesker? Hva er det man er så redd for? Hva kan skje? Det er jo ikke slik at man kun har dårlige erfaringer med mennesker fra før? Det virker irrasjonelt og uforståelig på meg, særlig når jeg ser at den samme usikkerheten ikke er tilstede i mange andre kulturer. Italieneren som skravler i huet på deg på flyet, inderen som inviterer deg til bryllupet sitt etter et par setninger. Hvordan reagerer nordmannen?

- huff det blir nok bare rart
- huff det blir nok slitsomt
- jeg kjenner dem jo ikke
- vi har jo ikke noe til felles

Jeg er også et sosialt vesen. Det gjør det ekstra vondt å være ensom. Kjæresten som surrogat for venner, jeg kjenner meg veldig igjen i den. Har bestemt meg for at mitt neste forhold i alle fall ikke skal bli sånn. Jeg er selv 27 år. Har null tro på at toget har gått når du nærmer deg 30. To tredeler av livet ditt ligger jo foran deg! Det gjør godt å vite at flere tenker har det som jeg har det. Da kan det ikke være sååå vanskelig å få nye venner :)

Det er rart hvor ærlig og åpen man kan tillate seg å være når man bare får være anonym...

Skjult ID med pseudonym FantaFree on. 18 juni 11:01

Jeg føler meg sjelden ensom, men jeg synes også det at i svært mange andre land er de mye varmere og flinkere til å snakke med fremmede på en hyggelig og høflig måte.

Jeg har få, men gode venner. Dette har jeg styrt selv, og trives desidert best med det.

(kvinne 47 år fra Oslo) on. 18 juni 13:40 Privat melding

TS - hvorfor treffer du kun dine venner en og en... Kan du ikke invitere dem til noe sammen med deg..??

Jeg har vært så heldig her i forumet og bli kjent med nye flotte mennesker som blandt annet Lilleulv.. Det hender at vi møtes faktisk vi fra forumet.. jeg har hatt Vaffeltreff hjemme hos meg... Vi har også møttes ute noen ganger bare for og ha det litt sosialt oss i mellom...

Alle er ikke som meg MEN tar man tak i ting og organiserer så er det rart hvor mange som kan ha tid og lyst... Eller du kan henge deg på gjengen i KØLAPP tråden... (vi er jo i region Oslo samt noen fra Vestfold/Østfold..) Det er ikke vanskelig og bli kjent med folk men man må tørre og by litt på seg selv... Skjønner at ikke alle er like utadvent men man kan ikke vente at noen skal oppdage at man eksisterer nødvendigvis...

Uansett lykke til og "alene" følelsen kan jeg også relatere meg til - alle kan nok det.. Men ensom er jeg ikke, det synes jeg min mormor på 84 år er som vennene dør en etter en - barn og barnebarn bor langt unna. Hun er syk og kommer seg ikke ut mye. Hun er ensom hun.. Jeg føler meg bare "alene og litt lost" noen ganger....!!!

klem Cino

Skjult ID med pseudonym Mænn on. 18 juni 16:59

Følelsen av ensomhet kan være vond. Men jeg er 46 år, og får stadig nye venner. Ikke alle blir nære venner, men likevel. Jeg er alene, bor alene, men føler meg ikke ensom. Selv om jeg selvsagt er her inne for å finne den ene som skal bli mer enn bare en venn. Gi nå iallfall ikke opp når du er 30! :-)

(kvinne 64 år fra Telemark) on. 18 juni 17:27 Privat melding

Ja, i mange settinger føler jeg meg også ensom.
Tror vel kanskje at jeg krever mye av en venn, men jeg stiller også store krav til meg selv. I et godt vennskap eksisterer det ikke løgn og svik. man skal kunne prate om alt mulig, uten at den andre går rundt å sladrer og bakvasker deg efterpå. Man må kunne stole 100 % på hverandre.
Men... jeg vil heller ha noen få gode venner enn mange dårlige.

(kvinne 64 år fra Telemark) on. 18 juni 17:39 Privat melding

@frkcino

Enig med deg at ensomhet er når venner forsvinner for alltid. Så da tenkte jeg med meg selv at jeg kan vel ikke si jeg er ensom.. Nei, da passer det heller å si at jeg føler meg alene.

Skjult ID med pseudonym Frkcino on. 18 juni 18:21

@Rusketassa - helt enig med deg... ;o)

Skjult ID med pseudonym nuss to. 19 juni 04:27

Er vel ikke ensom, men det er vanskerlig å finne nye venner etter brudd , føler jeg , mistet utrolig mange da, men de var vel ikke de gode vennene alikevel,blir vel kansje sånn når det ble utroskap med vennepar,men mange felles venner,virker som alle blir redde når slik skjer, eller er redd for å ta parti .Og at en er godt voksen virker også vanskerligere