Alle innlegg Sukkerforum

Hvor mye skal man tolerere av småbarns-venner?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Betenkt lø. 15 des. 23:00

Folk snakker ofte om at de mister kontakt med sine venner som får familie. Jeg trodde dette bare var unnskyldninger som venneløse kjipinger brukte....men nå har det altså skjedd med meg..

Jeg skjønner jo at familie og barn er en prioritet, men når det går 4-5 måneder mellom hver gang vi møtes, så er det egentlig ikke et vennskap mer. Jeg blir invitert til bursdager og slike fjonge middagsselskaper..men føler jeg blir mer og mer et fyllemateriale som brukes i sosiale sammenkomster.

Hva skal man gjøre med det? Hvor mye skal man tolerere før man bare dropper disse få møtene i året, og dropper å gi julegaver til hverandre?

Skjult ID med pseudonym arneand lø. 15 des. 23:04

@ts
Tja, inviterer du til noe hver måned, og får du i så fall noe respons?

(kvinne 36 år fra Oslo) lø. 15 des. 23:04 Privat melding

Har du snakket med den det gjelder og sagt hvordan det oppleves for deg?

Skjult ID med pseudonym Pater lø. 15 des. 23:12

Det gikk en tråd om vennskap her for noen uker siden. De vil ha deg som venn kun så lenge som du fyller et behov (tilhørighet, anerkjennelse,etc) hos dem. I det øyeblikk de får dekker behovene på en annen måte er du glemt. Du blir invitert kun fordi de føler en slags pliktfølelse.... Kvitt deg med alle venner!!!!!

Skjult ID med pseudonym Pater lø. 15 des. 23:14

@barestine, å spille på deres dårlige samvittighet gjør deg bare til en enda større byrde.

Skjult ID med pseudonym barestine lø. 15 des. 23:16

@Pater, var ikke det jeg mente, men hvordan kan vennene til ts vite at ts føler seg "glemt" hvis ingen forteller de det?

Skjult ID med pseudonym Betenkt lø. 15 des. 23:17

@arneand

Dette har utviklet seg over en lengre periode. Vi har alltid ringt hverandre mye..men i det siste så har jeg fått mindre og mindre tilbake. Når jeg tar kontakt 3 ganger for hver gang de tar kontakt, så gidder jeg ikke mer. Da slutter jeg å ringe så ofte...og plutselig har det gått mange måneder.
Responsen er grei når jeg tar kontakt, men jeg føler meg ikke verdsatt når jeg alltid er den som må ringe.

@barestine
Jeg har sagt det rett ut at jeg synes han tar for lite kontakt.

Skjult ID med pseudonym barestine lø. 15 des. 23:25

@ts, vanskelig det her. Jeg har ei venninne som fikk noen nye venner på et studie for et par år siden. Hun hang masse med disse og det er hyggelig det. Unner alle gode venner, nye som gamle:) Men hun har gradvis kuttet ut oss gamle. Jeg har ofte tatt kontakt og spurt om hun vil være med på det ene og det andre, men hun tok mer og mer sjelden kontakt og hun ble sjeldnere og sjeldnere med på det jeg foreslo. Jeg har også snakket med henne om det slik som du, og nå har jeg vel kommet fram til at jeg ikke gidder å jobbe mer for det, men at hun får ta kontakt hvis hun fortsatt vil at vi skal være venner. Jeg sier ikke at du skal gjøre det samme, men det er et vanskelig tema og sårt for de det gjelder, spesielt hvis man har vært veldig gode venner slik som jeg og hun venninna mi. Du må føle på hva som er riktig for deg, hva du orker av skuffelser, tanker osv. Det er travelt å være småbarnsforeldre, det er helt sikkert, og jeg er sikker på at mange småbarnsforeldre kommer utfor dette, at de har altfor lite tid eller energi til å møte venner, men det er viktig at man ikke glemmer vennene sine uansett hva som forandrer livet til en.

Skjult ID med pseudonym barestine lø. 15 des. 23:28

@ts, Jeg tenker forresten også at det er viktig å ikke glemme sine småbarnsforeldre-venner selv om de er opptatt en periode, men stiller opp når de trenger det:)

Skjult ID med pseudonym Pater lø. 15 des. 23:28

Jenter: Bare pass på at dere ikke holder dem tilbake pga Jantelovlignende motiver, da.

Skjult ID med pseudonym Luna lø. 15 des. 23:34

Har det litt på samme måte, blir også invitert til barnebursdage som eneste uten barn. Skal de ha middagsselskap med andre par, blir jeg ikke invitert. Når vi først er sammen uten barn, snakker de kun om barna. Er vel da en føler seg ensom, selv om en er blant venner.
Når jeg idag takket nei til å komme på en førjulstilstelning hos en venninne der det skulle være fullt av barn, så ble de sure.
Jeg er glad i barn, men ikk alltid det er like gøy å være sammen med andre lykkelige par og barna deres. Og nei, jeg er ikke bitter hvis det høres sånn ut..;)

Skjult ID med pseudonym Betenkt lø. 15 des. 23:36

Det vanskeligste her er nok at jeg må ta et valg. De er tydeligvis fornøyde med situasjonen, og de føler at de kan holde på sine venner ved å bruke middagsselskap som sosiale skippertak.

Jeg kan jo fortsette å omgås de et par ganger i året, som er bedre enn ingenting på en måte. Men jeg blir mer og mer irritert for måned. Når vi ikke har sett hverandre på en evighet, og han ringer for å bytte julegaver..så får jeg mest lyst til å takke nei. Han legger for lite inn i vennskapet til at vi skal være på det nivået.

Skjult ID med pseudonym barestine lø. 15 des. 23:40

@ts, høres ut som du egentlig har bestemt deg;)

Skjult ID med pseudonym Betenkt lø. 15 des. 23:40

@barestine

De sitter jo og ser tv etter barna har lagt seg. Det er bare å ringe og be folk ta seg en liten tur.

:-/

Jeg ser for meg at denne opptatte perioden kommer til å vare i 18år.

Skjult ID med pseudonym barestine lø. 15 des. 23:46

@ts, ba du deg selv på besøk før barnet kom? I så fall kan du fortsatt gjøre det, velge å overse at han tar lite kontakt og håpe at han etter hvert vil begynne å savne deg litt når du ikke er der :p

Skjult ID med pseudonym Betenkt lø. 15 des. 23:57

@barestine

Vi er barndomskompiser og hang sammen flere ganger i uken.

Det å ikke kontakte meg er å si at de ikke vil ha mitt vennskap.

Jeg har vært tålmodig i to år nå..og den strategien ser ikke ut til å virke.

Dette går jo også på min selvfølelse. Jeg er ikke interessert i å gi av meg selv år etter år, for å få ingenting tilbake.

Skjult ID med pseudonym barestine sø. 16 des. 00:07

@ts

Jeg skjønner deg så utrolig godt. Ta deg en pause fra det hele og få det på avstand. Selv om du på en måte gir opp vennskapet nå, så tror jeg det er viktig at du ikke avskriver det helt i hvert fall, spesielt ikke ettersom dere er barndomskompiser. Venner skal vel egentlig kunne være der for hverandre uansett hvor ofte de har kontakt. Men jeg er som sagt i nesten samme situasjon selv og kjenner at jeg har gitt mer eller mindre opp nå, slik at jeg skal ikke komme og si at du skal gjøre det motsatte. Kjenn på hva som er riktig for deg, det er viktig å være litt egoistisk når det gjelder egne følelser. Og jeg er sikkert på at du er et fantastisk menneske uansett, så ikke la dette går ut over selvfølelsen din:) Det er hans tap!

Skjult ID med pseudonym forundret sø. 16 des. 10:42

Hvis man bare får dårlige følelser, føler seg tilsidesatt, irritert osv., så er det ikke godt for en selv. Da er det bedre å gå videre og prøve å finne noen nye venner som setter pris på deg og er interessert i kontakt. Det gir så mye bedre følelser for en selv. Det er vanskelig, men etter noen år så ser man at det var det beste.

Skjult ID med pseudonym Kvinne42 sø. 16 des. 11:14

Handler ikke om å gjøre noe med. Handler om å forstå. Hvis du hadde hatt barn selv, ville du skjønt at hverdagen krever mye og at man verken har overskudd eller tid til å pleie alle vennskap som tidligere over en periode. Om du blir sur for dette, er du ingen god venninne.

Skjult ID med pseudonym Kvinne42 sø. 16 des. 11:53

Kvantitet. Kvalitet. Stoler på at mine venner ikke bruker unnskyldninger, men at tidsklemme og mangel på overskudd er reelt. Vennskap over tid beviser dette igjen og igjen. Livet går i faser.

Skjult ID med pseudonym Dagens sø. 16 des. 12:23

Dersom jeg skal måle vennskap i hvor ofte jeg treffer vennene mine og ikke i hva treffene med dem gir meg, så har jeg jammen ikke mange venner igjen.

Innimellom er livet sånn at det går lang tid mellom møtene. Jeg aner ikke hvorfor dette ikke plager meg. Så er det perioder der jeg treffer enkelte av vennene mine ofte, før det kommer en periode med få treff. Da treffer jeg gjerne andre venner ofte.
Dersom jeg har det ekstrem-travelt på jobb, med litt overtid, så blir ungene prioritert. Dette vet alle vennene mine, men de vet også at jeg ER der.

Skjult ID med pseudonym Elinor33 sø. 16 des. 12:25

Kjenner igjen den følelsen ts beskriver. Jeg har hatt det slik en del år nå, og sagt til meg selv at jeg vil omgås de som betyr noe for meg, som jeg vet kan være der for meg, og som jeg føler setter pris på mitt vennskap.
Jeg har hatt lyst til å fortelle noen av venninne mine som har barn, hvordan det føles, men jeg har ikke kommet dit, og jeg tror at jeg ikke kommer til å gjøre det heller. Har en følelse av at de ikke vil forstå, eller at det vil bedre situasjonen med at vi møtes oftere. Ikke vet jeg.
Jeg går videre med mitt, og de med sitt.

Skjult ID med pseudonym barestine sø. 16 des. 12:29

@Dagens

Alle er forskjellige og vi opplever ting forskjellig. Noen synes sånt er vanskelig, andre tenker ikke over det. Vi må bare respektere at vi ikke er like.

Skjult ID sø. 16 des. 12:32

Denne perioden opplever de fleste. Studier og aktiv ungdomstid betyr sosialtid. Så kommer en tid der telefonen slutter å ringe i større grad, og man oppdager at det å bli voksen også handler om å ta initiativ i større grad for å ikke bli sittende alene. Å forvente at andre skal huske på å ringe deg fremfor at du ringer andre, blir feil. Ta ansvar! Bestem deg for hvordan du vil ha det, og gjør det som skal til. Å kutte ut venner kun fordi de har gått inn i en ny fase av livet som du enda ikke er i er den beste oppskriften på å bli sittende alene i enda større grad enn du gjør nå! Nye venner som ikke viser seg å være venner kan kuttes ut. Gamle venner skal man ta vare på uansett om man treffes ofte eller sjelden.

(kvinne 34 år fra Buskerud) sø. 16 des. 22:47 Privat melding

Jeg beklaager ts, men:
Get over it...
Joda, man skal være litt egoistiske og slikt når det gjelder vennskap.
Men jeg syntes faktisk du er litt kravstor, jeg.
Jobb, barn, fikse hus og hjem, så skal de gjerne ha litt kjærestetid slik at de ikke mister forholdet.
Hvor sliten tror du de venna dine er når kvelden røyner på?
Mer enn du kan innbilde deg, er svaret. Når du er efrdig på jobb, har du bare deg selv å tenke på.
Du kan sette deg ned, slappe av, nyte roen og dermed lettere være klar i hodet.
Men om du var sliten, hadde små barn (du sier det selv ved å nevne dette har pågått i to år, dog du ikke nevner om dette er et eller fler barn), jobb og en kjæreste å ta vare på.

Jeg vet ensomheten får deg til å legge merke til manglenede kontakt litt mer. Men faktum er;
De inviterer deg til selskaper, ikke for å fylle rom, men fordi de ønsker deg der.
De kjøper julegaver til deg. Ikke fordi de forventer gaver tilbake, men fordi de tenkte på deg under handelen. De husket deg, helt plutselig, under en travel stund.

Ja vel, de har ikke alltid tid. Og ja vel, i slitenheten og hverdagen så går du kanskje litt i glemme boka.
Men de tenker på deg når de viktige dagene nærmer seg. Nemlig bursdager og jul.
Bare det skulle bety litt mer for deg, enn det det tydeligvis gjør...

Skjult ID med pseudonym mann 28 sø. 16 des. 23:21

Nå er jeg alenepappa og sliter me å aldri bli invitert med på parmiddaer o.l. mye av vennekretsen min forsvant med dama og nå sitter jeg i en møkkakommune med fastbunden gjeld opp til ørene og angrer på hver jævla ting jeg har gjort i livet mitt.

Skjult ID med pseudonym Betenkt ma. 17 des. 03:16

@Calienta

Jeg prøver naturligvis å overbevise min mannlige rasjonelle hjerne om det du sier; at de rett og slett ikke har tid..men jeg får meg ikke til å tro på det.

Du sier jeg bør ha forståelse for deres situasjon, og at jeg er den som må tilpasse meg, men hvorfor går det kun en vei? Hvorfor skal man ikke kunne kreve noe av småbarnsforeldre? Er det helt greit at de er egoister, men det er ikke greit at jeg er egoist?

De får føle seg slitne, men jeg får ikke føle meg neglisjert.

(kvinne 34 år fra Buskerud) ma. 17 des. 19:14 Privat melding

Jeg sier ikke at du skal tilpasse deg dem, ei heller at det kun skal gå en vei.
Jeg sier at det er ikke nødvendigvis slik du tror, men at det virkelig er slik at de er for slitne.

Når det er sagt, som ikke ikke skreiv sist, så skjønner jeg din side av saken og.
Hadde en gang ei venninne som påstod jeg var den av de få vennene sine hun hadde mest respekt for, at hu var glad i meg som en søster (dette sagt i voksen alder). Hun hadde kun seg selv. Men uten om skole, hadde hun jobb.
I tillegg hadde hun teateret sitt. Og når hun hadde tid til overs, hadde hun lett for å glemme meg. Takke være face, var det ikke vanskelig formeg å få med meg alt hun fant på med andre.
Likevel, var hun nærmest ekstatisk når hun møtte meg, eller de få gangene hun tok initiativ til å finne på noe.
Det var bortimot en kontakt slik du beskrev.
Jeg følte det samme slik du gjør nå.
Etter 4 år med å fortelle henne hva jeg følte, og at jeg egentlig ikke gadd mer, kutta jeg bare ut kontakta uten at jeg sa fra. I begynnelsen var det bot og bedring så dabba det ut og nå er det ingen vennskap mer.

Skjult ID ma. 17 des. 22:49

Jeg har selv to barn og er singel, og har tid å møte vennene mine.
Det er ikke sikkert det blir hver uke, ting kan skje, barn blir syke, samværshelger blir flyttet på, men jeg opplever at jeg er den av vennene mine som tar mest initiativ til å møtes.

En kompis av meg er singel og uten barn, men det er alltid jeg som drar på besøk til ham.Jeg som tar initiativ Han kommer aldri på besøk til meg. Helt greit det, for det er sånn type vennskap vi har. Jeg føler ikke at han glemmer meg, han bare er sånn med alle vennene sine :-D

Ei venninne av meg er nok mer lik din kompis TS. Hun har samboer, ny leilighet som skal pusses opp, ny jobb. Jeg skjønner at det tar mye av tiden, men når hun ikke klarer å få svart på en melding ( om vi skal møtes på torsdag) på 2 døgn, ja da "går jeg til neste på listen", :-)

Litt irriterende at hun klarer å holde kontakten, men jeg får ikke gjort så mye mer med det.
Hun kommer så klart med en "unnskyld at jeg ikke svarte på så lenge, men...( og en eller annen forklaring"), og da får det være greit. Jeg vet at hun ikke glemmer meg helt :-)
Men jeg sitter ikke å venter på henne. Når jeg først har barnefri så har jeg lyst å møte venner, og da ser jeg til å få avtalt med noen. Hvis ikke hun kan, ja da er det helt sikkert en annen som vil møtes :-D

Det kan jo være sånn at kompisen din TS har veldig lite tid å få møtt venner på, og at det blir en gang med den ene vennen, og neste gang en annen venn, og at det da gjør at det blir langt mellom gangene...

Skjult ID ma. 17 des. 22:52

Skulle vært " Litt irriterende at hun IKKE klarer å holde kontakten..."

Alle er forskjellige.. og min rolle i et vennskapsforhold er ofte å være den som holder kontakten og avtaler og finner på ting. Det er sånn jeg er, og liker å være.
MEN... innimellom så kan jeg føle at det blir tatt for gitt at det er jeg som skal fikse sånn at det blir julebord for jentegjengen som aldri sees... jaja, for et I-landsproblem dere :-D

Enkleste løsningen TS er vel at du finner deg en kjæreste og blir skikkelig usosial :-D.

Skjult ID med pseudonym -m- ti. 18 des. 10:07

Kan se frustrasjonen selv er jeg singel alenemor og har ikke mye tid og energi til venner men jeg setter utrolig pris på alle ting jeg blir invitert med på selv om jeg oftest ikke får vært med. Tror nok det er litt vanskelig for de uten barn og forstå. Det er jo og stor forskjell på hvor mye kontakt man trenger for å beholde vennskap da. Venner har kommet og gått opp i gjennom åra mistet en del når jeg ble samboer, og mistet en del da samboerskapet var slutt men de vennne mistet og x samboern så da fikk man seg nye venner igjen og sånn er livet. Mennesker kommer og går og det er en tid for alt. Men jeg er ikke sånn som trenger mye kontakt og tar heller ikke mye kontakt har ei veninne jeg har hatt fra jeg var 14 og på de 11 åra etter at jeg flyttet fra der jeg ble kjent med hu har vi møttes mindre ganger enn jeg har fingre på venstrehånda men for meg er hu fortsatt ei go veninne fordi når man møtes så har man den samme kjemien som når man var 14 :) Tror det er noe med det at når man er litt lik på den biten så gjør det ikke så mye men er man helt ulik kan det nok bli mere kræsj. Jeg håper nå fortsatt at vennene mine drar meg ut på ting selv om jeg av og til er skikkelig usosial når det gjelder voksenkontakt. Jeg tror det er det man kaller ekte venner de som ikke blir borte selv om livsituasjonen endrer seg. Noen vil naturlig falle fra etter hvert som livet endrer seg og tiden går da får man heller tenke på de gode minnene tenker jeg :)

Skjult ID med pseudonym vilikke sø. 25 aug. 17:15

Interessant tråd!

Jeg synes folk med unger er slappe, de gidder ikke å prioritere gamle venner. Ok at disse ungene tar tid, men folk burde kunne sette av en kveld eller to i mnd til gamle venner!

Skjult ID med pseudonym NN sø. 25 aug. 18:05

Etter et par diskusjoner og en litt uggen stemning mellom en venninne og meg, ble jeg holdt ute av venninnegjengen. Selv om jeg tok det opp, ble jeg fortsatt holdt utenfor. Dette er barndomsvenninner, og jeg sitter med tanken om at jeg har brukt veldig mye tid og energi igjennom mesteparten av mitt liv, på feile "venninner"....
Ikke er det noe kjekt å se på facebook at de hele tiden dra på hytteturer, fester, tapaskvelder o.l heller...

(kvinne 34 år fra Oslo) sø. 25 aug. 19:57 Privat melding

Jeg er i den situasjonen at jeg har flere barndomsvenner og nære venner som har fått barn. Er så heldig å ha kjent flere av dem hele livet:-). For meg er det viktig å holde kontakten med dem selv om det bare blir noen få ganger i året man møtes. Dessuten trives jeg å være sammen med barna deres og det er kjekt at de husker meg når jeg kommer på besøk.

Skjult ID med pseudonym vilikke sø. 25 aug. 22:08

@katty82

vel og bra det! men jeg sikter til at gamle venner burde sette av tid til en øl, kino eller noe med gamle venner også

Skjult ID med pseudonym reg sø. 25 aug. 22:12

Med slike holdninger, er det rart at endel ikke bare forblir single, men at også endel ender som ganske alene, ensomme og forlatte?

Skjult ID med pseudonym Høna ma. 26 aug. 10:01

Som singel mor, vet jeg det er vanskelig å få tiden til å strekke til. Mange venner jeg skulle truffet å ringt oftere.
Men heldigvis har jeg venner som er i samme situasjon selv, ikke nødvendigvis single og med barn. Men sliter med dette med tid.
For meg er en god venn en man i perioder har mye kontakt med, men det likevel kan gå langt tid uten særlig kontakt og likevel være like gode venner når man treffes.
Synes heller ikke det virker om du er bare en dem MÅ be, men en dem faktisk ber for dem har et ønske om det.

Tror nok du overreagerer litt TS... Dem tenker nok dem burde, men tiden er bare ikke der lengre..

Skjult ID med pseudonym Betenkt ti. 27 aug. 06:05

Artig at denne tråden plutselig kom opp igjen gitt. Hvem er det som sitter og blar seg et halvt år tilbake i forumet liksom? :-P

Det har iallefall ordnet seg. Jeg tok en alvorsprat med han, og han innså at han hadde gitt for lite tilbake. Vi omgås nå som normale mennesker.

Siden vi nå finner på ting, gjerne en, to ganger hver måned, så er det tydelig at det er et holdningsproblem blant mange småbarnsforeldre. Han har det like travelt som før, men han har vel skjønt at denne tidsklemma bare er innbilt.

Skjult ID med pseudonym :) ti. 27 aug. 17:36

@Betenkt

Hyggelig å høre at det ordnet seg mellom deg og kompisen :)

Er man småbarnsforeldre kan det være lett å "glemme" vennene rundt seg, så det å snakke med dem er en god ting.
Jeg var der selv når jeg fikk barn. Ble så opptatt av at alt skulle være så perfekt rundt den lille familien, at jeg "glemte" venninner... og meg selv, ikke minst. Alt fokuset var rundt barna..

Fikk meg en tankevekker når ei venninne sa til meg at hun savnet meg, og synes at jeg tok lite kontakt.
Det gjorde at jeg begynte å fokusere litt mer på meg og min " alenetid" med venninner, eller bare meg selv :) Både barna og jeg hadde godt av å være fra hverandre innimellom. Måtte bare planlegge litt annerledes. Og nå var jeg så heldig at jeg hadde et par besteforeldre som kunne stille opp som barnevakter. :)

Nå er det andre tider... barna er begynt å bli såpass store, at det ikke er så interessant å være sammen med meg :P Er nesten så jeg må ta enn alvorsprat med dem... ;)

(kvinne 34 år fra Oslo) to. 29 aug. 09:19 Privat melding

I forhold til vennskap så bør det gå begge veier i forhold til det å ha kontakt med hverandre.

Ofte er det lettere for oss som er single å reise bort/lage avtaler enn dem som har barn. Jeg synes som sagt det er hyggelig å besøke mine venner som har barn hjemme hos dem.

Min vennekrets er i forskjellig livssituasjon. Noen har barn, noen er single og noen er i parforhold.
Fungerer like godt å være sammen med dem alle og man holder kontakten med hverandre.

For meg er det barndomsvenner dem jeg har hatt lengst relasjon med, selv om jeg har fått flere gode venner opp i gjennom årene i ulike sammenhenger.