Alle innlegg Sukkerforum

Valgets kvaler

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym :) sø. 27 jan. 11:44

“Det er umulig!” sa Tvilen
“Det er risikabelt!” sa Frykten
“Det er dødfødt!” sa Fornuften
“Gjør det likevel!” hvisket Hjertet

Ett møte, en helsikens kjemi. Øyne som møtes, blikk som drukner i det blåe dypet av en annens sjel over bordet. Timer som flyr raskere enn sekundene, hjerter som banker, og mager fulle av sommerfugler og andre småkryp med vinger.
En seiersdans for seg selv i det en runder hjørnet og blir ute av syne, og kommer for seg selv.
Tanker som vandrer hen, drømmer som man trodde var døde for lenge siden, bobler med ett opp i overflaten igjen.
Man kjenner man lever, for første gang på åresvis. Det er dette en har venta på og nesten ikke turt håpe på.

Realiteten treffer en som et slag i magen. Skåret i gleden er der. Avstander er store, og med barn og hus er man låst på hver sin kant av landet. Sannsynligheten for at det vil fungere i lengden er liten. Fallhøyden er allerede etter første møtet større enn noen sinne.
Skal man gi opp mens man enda har de gode minnene med varme blikk og en følelse som overgår det meste. Ta det med seg og verne om det som en skatt i sitt hjerte, og håpe at man en gang vil oppleve det igjen?
Skal man våge å satse, i visshet om at sannsynligheten for at det vil gå er liten, men gevinsten er stor om en holder ut? Hvor lenge vil man klare det?

Skal man ta imot med åpne hender, tillate seg selv å falle, og føle igjen, uten å tenke konsekvenser og utfall?

Valget er der, skal man våge og satse, og heller angre på at en prøvde, enn å gå videre og lure på hva som kunne ha vært?

Hvem sa at kjærligheten skulle være enkel, og at Norge er et lite land?

Skjult ID med pseudonym pgmp sø. 27 jan. 11:53

Folk pendler på tvers av landet for jobb. Hva er problemet?

Skjult ID med pseudonym Tommy sø. 27 jan. 12:04

@ "ukjent id"
Det var fine ord og har adoptert læreregelen :))

(hva var vitsen med å skjule seg?)

Skjult ID med pseudonym -Bene- sø. 27 jan. 12:06

Gjør det likevel. Dersom tiden viser at det virkelig ikke er mulig, så blir kanskje ikke slaget så hardt :)

Skjult ID med pseudonym joy sø. 27 jan. 12:07

Jeg ville jo alltid prøvd og satset. For det kunne jo vært den ene store kjærligheten som ville gjort livet til så mye mer.
Men det er bare meg da..

(mann 47 år fra Oslo) sø. 27 jan. 12:16 Privat melding

Avstander og livssituasjon kan gjøre ting komplisert...

Men, det man angrer mest på er ikke valg man har tatt og ting man har gjort, men det man ikke gjorde, de tingene om kunne blitt så bra hvis bare... Av og til må man bare satse og tro det går bra og de fleste gangene går det bra.

Er det så bra, så ikke gå resten av livet og lur på hva det kunne blitt!

(kvinne 34 år fra Rogaland) sø. 27 jan. 12:34 Privat melding

Den som intet våger, intet vinner! Go for it!

Skjult ID med pseudonym :) sø. 27 jan. 12:40

@pgmp
Det er forskjell på et forhold og en jobb. Men ser hva du mener.

@Tommy
hvorfor anonym?
Jeg har mine grunner.
Ord er resultat av hva hjertet flommer over av.

@Bene
Fornuft og alt sier jeg skal la det ligge, og heller nyte det gode minnet av et møte utenom det vanlige, men mitt hjerte hvisker visst høyere enn alt rabalderet til både fornuft og tvil.

@joy
Du har rett. Det er nok verre å lure på hva som kunne ha vært. En vet jo aldri før en har prøvd.

@Tenker
Ingenting er umulig. Det tar bare litt mer tid

Skjult ID med pseudonym -Bene- sø. 27 jan. 12:45

:) - isåfall er det riktig som noen påpeker - prøver du ikke, kan det være du angrer :) Før du vet ordet av det får du plutselig en annen livssituasjon selv som passer bedre med det du tror blir vanskelig nå. Man aner aldri hva som er rundt neste sving :)

Skjult ID med pseudonym -m- sø. 27 jan. 13:03

føles det rett for begge så hopp i det! vet sjøl at jeg ikke lenger har den egenskapen og lar min frykt og svære mur ødelegge..men avstandsforhold kan funke! Jeg møtte da jeg var 16 en fantastisk fyr vi pendlet frem og tilbake fra trønderlag til oslo for å være sammen i et år, så ble vi samboere og var det til jeg var 22 barn ble det og ut av greia. Så det kan absolutt funke hvis begge vil det sterkt nok :)

Skjult ID med pseudonym pgmp sø. 27 jan. 13:12

Hva er forskjellen på et forhold og en jobb m.t.p reising? De fleste som som ukependler ville vel ikke reist hjem om de ikke hadde et forhold hjemme?
Jeg pendlet mellom skole og samboers sykeseng et års tid. Skal ikke påstå at jeg var godt uthvilt til første forelesning etter å akkurat ha kjørt 52 mil, men noe problem var det aldri.

Skjult ID med pseudonym :) sø. 27 jan. 13:25

Jeg vil lytte til hjertet, selv om realisten i meg stritter imot med fulle bremser.
Jeg velger å gå for å gi det et forsøk, så får jeg heller ta meg i nakken og børste av meg støvet på knærne og plukke opp bitene av knust hjerte dersom det skulle gå ad-undas.
Jeg vil kjenne på følelsen av seieren i det jeg runder hjørnet, og tar min lille gledesdans atter en gang.
Og kanskje jeg neste gang heller vil kjenne hvordan det er å holde i hånda på andre siden av bordet, kysse leppene som smiler når øynene møtes, enn å sitte i ettertid og lure på hva som kunne ha blitt.

Skjult ID med pseudonym frøkna sø. 27 jan. 13:30

Aaaaaaw!
Tenk å være årsaken til at noen føler det slik.
SMELT!

Lykke til!

Skjult ID med pseudonym -m- sø. 27 jan. 13:39

Lykke til :)

(kvinne 43 år fra Aust-Agder) sø. 27 jan. 15:00 Privat melding

Jeg lar vel alltid fornuften seire i slike tilfeller, og lar være å møte noen jeg kan forelske meg i dersom jeg vet i forkant at begge har barn og ingen er flyttbare.
Ønsker ikke å utsette meg for slike "umulige" situasjoner, samt at avstandsforhold nok ville ha fungert veldig dårlig for min del.

Og har man barn så kan man ikke flytte. Jeg vil jo heller ikke ha en mann som velger kjærligheten foran barna sine og flytter fra dem. Så slik sett vil dette med avstand og ikke-flyttbar bare bli en tap-tap situasjon uansett.
Og da tenker jeg at det er bedre å ikke la slike situasjoner oppstå dersom man kan unngå det :)

For dersom man først forelsker seg, så er det sårt å måtte gi slipp.....

Skjult ID med pseudonym Daddyo sø. 27 jan. 15:03

Har prøvd avstandsforhold og det er ikke sunt.

Sammen med Fb Twitter og skype gjør et slikt forhold deg bare vondt verre spør du meg.

Skjult ID med pseudonym -m- sø. 27 jan. 15:03

minney

enig med deg der, noe annet da man var ung og singel og bare hadde seg selv å tenke på.

Jeg har jo barn og derfor må jeg bo her, jeg tenker og sånn at en mann som ikke tenker på barnas beste før seg selv heller ikke er noen mann for meg. Jeg setter jo selfølgelig alltid jr først og det syns jeg man skal gjøre som foreldre.

Skjult ID med pseudonym oo sø. 27 jan. 15:54

Nydelig skrevet TS :)

Jeg tenker som Minney... Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg gutset mer, på den annen side har jeg så stor tiltro (av erfaring) til magefølelese OG fornuft at jeg velger å avstå.

Det er flere menn som bor langt unna som jeg har sett potensialet med. Men jeg har latt det være - konsekvensene er for store. Hvem skal bryte opp barns hverdag/venner/skolesituasjon/familie/nettverk? Hvem er villig til å ofre sitt eget barns trygghet? For noen er det kanskje ikke vanskelig men for meg og mitt barn er det det...

Jeg trosset mine egne prisnipper en gang og møtte en fantastisk mann 500 mil unna. Hadde jeg bodd i hans omegn hadde jeg stengt profilen og satset alt. Det smalt i hjertet og mye falt på plass... men han er ikke villig til å flytte pga sitt barn. Mitt barn vil ikke flytte. Og vi er begge enige som Minney sier - det er store sjanser å ta og ender det galt er det virkelig en tap-tap situasjon. Jeg har ikke hjerte til det.... sørgelig nok

Men det positive i det hele er at jeg vet at hjertet lever og følelsene mine er på rett sted og at det finnes fantastiske menn der ute - og jeg tror at når det er helt rett så blir alt lett. Han finnes et sted i nærheten ;o)

Skjult ID med pseudonym The One sø. 27 jan. 16:03

Nå vet ikke jeg alderen på barna her, men verden er ikke statisk. De blir eldre og vokser ut av heimen ettehvert. Er det bedre å sitte singel på Sukker 3-5 år på let enn det er å ha et avstandsforhold i en periode. Vil man nok får man det til er mitt motto.

Skjult ID med pseudonym oo sø. 27 jan. 16:27

The One
Tja - si at en tar steget da og flytter ørten hundre mil. Barnet dras opp av nettverket sitt (antageligvis mot sin vilje) og det er mye som må komme på plass med jobb/skole/nytt nettverk osv. Hvis alt blir fryd er det jo enkel velstand for fremtiden.

Men går det til *h...vete* etter en stund hva gjør en da? Huset er solgt, nettverket er løst opp - nytt nettverk brytes hvis en flytter. Vennskap er muligens bygget på nettverket til den boende og en står uten spes nettverk fordi en er innflytter. (liten by) Barnet er sårt fra forrige flytting og må dras opp på nytt... Tja - jeg ser bare KONSEKVENSER med slike avstandsforhold.... Hadde jeg ikke hatt barn så hadde det ikke vært noe problem. Noen barn tåler store forandring andre gjør ikk det...

Har du barn The One?

Skjult ID med pseudonym The One sø. 27 jan. 16:43

Skjult ID med pseudonym oo) - sø. 27 jan. 16:27

Nå syns jeg du er deffansiv. For det første, dersom du velger å flytte med barn så må du jo ikke stenge returmuligheten dersom det ikke skulle funke. Man kan søke om permisjon fra jobb og leie ut hus. For det andre (nå kjenner ikke jeg livssituasjonene din) man må ikke dra med barna. Dersom barn bor fordelt mellom mor og far så går det jo an å bo halvparten av tiden på hvert sted. Man må jo få til en løsning med arbeidsgiver selvsagt, men poenget mitt er. Man får det til bare man vil det nok.

Ja jeg har barn :-). Litt usikker på om hvorfor du lurte på det da!

Skjult ID med pseudonym oo sø. 27 jan. 17:28

jeg lurte på det fordi en vet bedre barns ve og vell om en har barn ;o)

Jeg er aleneforsørger og ingen mulighet til å sette arbeidsplassen min på vent/permisjon. Så det er enten flytte eller ikke flytte og ingen mellomløsninger.

Det er jo mange forskjellige livskonstillasjoner så det jeg egentlig vil belyse er at det ikke finnes noen fasit. Og å gutse kan også bety dumdristighet...

Jeg tror jo at alle de som gifter seg VIL i utgangspunktet. Men hva vi ser av statistikken går det ikke så bra med mange. Altså - noen ganger hjelper det ikke å ville nok. Noen ganger er konsekvensene større en bare det å ønske seg noe...
tror jeg...

Skjult ID med pseudonym :) sø. 27 jan. 17:30

Jeg kan ikke la det bli med kun de 2-3 timene, så satser på å møtes igjen, og se hva som er eller ikke er da.
Kanskje det blir et hyggelig eventyr, kanskje det blir noe mer, eller kanskje vi lar ballen bli liggende, og går videre.
Jeg har flere mulige løsninger i hodet, men hva som lar seg utføre, eller om man er villig til det er jo noe annet. Får bare se hva som skjer.

Skjult ID med pseudonym oo sø. 27 jan. 18:23

:))
la oss høre hvordan det går!

kanskje "pessimister" som meg får noe å vurdere ?-)

Skjult ID med pseudonym :) sø. 27 jan. 23:24

Tiden vil vise hva som skjer. Vi vil begge møtes igjen, så får vi se.
Jeg håper.

(kvinne 47 år fra Telemark) ma. 28 jan. 20:48 Privat melding

Er klar over at det er lettere sagt enn gjort, men likevel. Jeg foretrekker å angre på det jeg har gjort fremfor det jeg aldri gjorde...
Og, barn er flyttbare:-)

Skjult ID med pseudonym _________ on. 30 jan. 17:04

Definitivt våge.

Skjult ID med pseudonym s on. 30 jan. 20:07

Våge kvalgets valer.

Skjult ID med pseudonym :) ma. 4 feb. 15:55

Dette er jammen ikke lett. Vi har pratet med hverandre nesten hver dag, og begge vil egentlig mer.
Dessverre så er vi og begge såpass realister at vi vet det i lengden sannsynligvis ikke kan bli mer.
Vi veier for og imot å møtes igjen, fordi begge vet at gjør vi det, så vil ting mest sannsynligvis skje, og fallhøyden blir større, og at vi kanskje bare gjør det enda verre for oss selv, enn hvordan det er nå.

-Jeg klarer bare ikke helt å slippe det heller, og gå å lure på hva som kunne ha vært. Om enn bare for en stund.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt ma. 4 feb. 16:01

Siden jeg er så rar som jeg er, så angrer jeg aldri på ting jeg ikke har gjort. Det kan være at jeg angrer på noe jeg gjorde, men aldri på ting jeg ikke gjorde.

Jeg opplever ofte Tvilen, Frykten og Fornuften. Hjertet derimot, det bare dilter etter flertallet. :P

Skjult ID med pseudonym :) ma. 4 feb. 16:04

Heldig du da, powpowgutt.

Hjertet mitt hvisker visst høyere enn hva fornuften, tvilen og frykten klarer å brøle tilsammen.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt ma. 4 feb. 16:10

Vet ikke om heldig er ordet jeg ville brukt. I noen situasjoner er det helt klart fryktelig hendig.
Men resultatet kan jo ende opp i at en blir kald, kynisk og kalkulerende. Ikke akkurat egenskaper som får jenter til å stå i kø er det vel?

Det er derimot godt mulig at Hjertet en dag legger ned veto og sier; "Denne dama, hun er bra for deg og du er bra for henne. La det stå til!". :)