Alle innlegg Sukkerforum

Morsomme meg

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Bare meg on. 20 feb. 11:34

Jeg er en relativt oppegående person. Sett utenfra, så har jeg vel det ganske greit også. Jeg føler vel igrunn selv og, at jeg har det greit, iallefall på de fleste områder. Jeg klarer meg selv med det meste. Har unger, hus, bil, venner, grei inntekt and so on.
Ryker noe i hjemmet eller på bilen, så ordner jeg det somregel uten store problemer.

I venneflokken er jeg den morsomme som alltid har en vittig kommentar på lur, de fleste som blir kjent med meg liker meg raskt, og jeg har ingen problemer med å skaffe meg venner eller bekjente.
Når det kommer til utseendet, så er jeg vel relativt heldig der også. Jeg ser ikke ut som et takras, men er heller ikke sånn "wow", men sånn ca gjennomsnittlig både på størrelse og sånn ellers.
Stort sett er jeg (og andre) fornøyd med både utseende, personlighet og hva jeg har oppnådd her i livet.

Jeg lurer vel egentlig bare på hva er egentlig galt med meg? Eller hva er det jeg gjør galt?
I det siste har jeg begynt å kjenne veldig på ensomheten i det å være en. Jeg skulle så gjerne hatt en spesiell å dele alt med, men det virker ikke som jeg har evnen til å falle orntlig. Jeg har ikke så lett for å slippe noen HELT inn, og når jeg endelig da kanskje klarer det, så har jeg havna i den berømte vennefella.
De jeg møter som jeg kunne tenkt meg å satse på, ønsker noe helt annet enn meg, som f.eks. kun lek og morro, mens jeg ønsker noe varig. Og dersom noen som faktisk ønsker det samme som meg kommer inn i bildet, så har jeg lett for å skyve dem bort, dersom det føles litt for mye litt for fort, mtp å slippe dem innpå meg.

Så hva skal man gjøre? Er jeg dømt til å leve alene, og fortsette å være den morsomme som alle liker, men kun som en venn?

Vet ikke helt hva jeg ville med dette, annet enn å sette litt ord på ting. Kanskje overfor meg selv.
Uansett. Tips og råd mottas med takk!

Skjult ID on. 20 feb. 11:57

Hei!
Jeg tror ikke du er alene om alt dette du beskriver her over. Og jeg har ingen råd til deg heller. Du, jeg og flere andre / mange faktisk / ønsker oss noe seriøst, som vi kaller det, men har det vanskelig med å slippe det inn på oss. Og som du sier, de som vil ha deg, passer ikke, de som du vil ha, skyver deg bort som potensielle kjærest.

Ja, hva gjør vi?

Har noen svar på det?

Skjult ID med pseudonym -m- on. 20 feb. 12:02

Jeg har ikke noe svar jeg heller. Tror det der er noe de fleste her inne sliter med. Jeg har og vanskelig for å slippe folk orntlig innpå meg. Samtidig som jeg og er en mester i å skyve unna folk når det brått blir seriøst. Det jeg kan si som jeg tror og vet,er at når noen virkelig passer deg så klaffer alt det der helt av seg selv. Noen få bumps in the road må man regne med uansett. Det som ikke kommer lett og av seg selv, er uansett galt mener jeg.

Skjult ID med pseudonym pgmp on. 20 feb. 13:26

TS
Når du spør hva som er galt med deg, er det åpenbare svaret at det som er galt med deg er at du ikke vet hva som er galt med deg. Altså mangler du selvinnsikt. Et svar på hva mer som er galt med deg basert på hvordan du fremstiller deg selv når du mangler selvinnsikt, kan umulig føre til noe fornuftig. Spør heller noen som kjenner deg; En venn av det gode slaget, en som tør å være ærlig.

Skjult ID med pseudonym 1Kvinne on. 20 feb. 13:31

@pgmp, har du selv en sånn venn som kunne svare på sånne spørsmål ? /Hvis du hadde behov å stille, de/

(kvinne 50 år fra Akershus) on. 20 feb. 13:38 Privat melding

Jeg tenker at det kan noe med hastigheten på det hele. Jeg har ikke svarene, men vet at når noen pusher meg til å åpne meg raskere enn jeg er konfortable med, så blir det bare tull.......

Det er den som er mest avstengt som må sette premissene for graden av nærhet. Og over tid, så kommer tilliten selv hos den mest lukkede av oss.....men det tar tid.

...og motparten må være tålmodig. Det er vanskelig for en som er vandt til å gjøre alt selv og stole på at ting blir gjort av en annen.....for det blir alltid anderledes enn slik en selv velger å løse tingene.....

Vet ikke om disse tankene hjelper. Ogås må en selv være bevisst på sine egne avvisninger......:-)

Skjult ID med pseudonym Bare meg on. 20 feb. 14:45

Er som dere sier. Jeg er nok ikke alene om dette her.
Til pgmp, jeg vil ikke akkurat si jeg mangler selvinnsikt, da jeg ikke har noe problem med å se mine feil og mangler, også gode egenskaper. Det var vel litt mer et retorisk spørsmål.

Innerst inne vet jeg vel kanskje mye om hva som er problemet. Så var det vel det å få bryte ut av gammelt mønster, og våge å satse litt, og slippe noen inn.

(kvinne 45 år fra Akershus) on. 20 feb. 16:01 Privat melding

Jeg er nok det dere ville ha betraktet som den utålmodige damen. Men, det er ikke det samme å være utålmodig (sett i sammenheng til dere som opplever at dere har en langsom tilknytningsprofil), og det å ha et ønske om å stupe inn i et forholdt. Den utålmodige kan ha en like langsom tilknytningsprofil, men har en annen tilnærmingsmåte for å skape relasjoner til andre mennesker. Som å møtes med kortere intervall enn flere uker mellom man treffes. Uansett, så tror jeg at hvis man har en åpen kommunikasjon og forståelse for hverandres tilnærmingsmåter, så kan det gå greit likevel

Skjult ID med pseudonym Flux on. 20 feb. 16:53

Det er jo naturlig at når man holder kortene tett til brystet og ikke vil slippe noen nye innpå seg, så havner du i vennesonen. Når man ikke får noen respons fra ei dame, så vil selv den mest entusiastiske innse etter en stund at her er det ikke noe å hente.

Mitt råd er at du må tørre å gå på en smell, og ikke være redd for å slippe de innpå deg. Det er lettere sagt enn gjort, men sånn er det med det meste her i livet :)

Skjult ID med pseudonym Bare meg on. 20 feb. 16:59

Til iKommode1, jeg skjønner hva du mener ja. Og det er kanskje sånn. Jeg har ingen problemer med å bli betatt. Jeg har heller ingen problemer med å dele av meg selv, og folk oppfatter meg vel som åpen også, men de slipper likevel ikke helt inn om du skjønner?
Kanskje det er mest følelsesmessig de ikke slipper inn, når jeg tenker meg om. Jeg kan fint bli glad i, men ikke nok glad i, til at jeg har sluppet dem helt inn. Vanskelig å forklare detta.
Og sånn for ordens skyld. Jeg er dame. Så her at jeg lett kunne ha vært begge deler ut fra hvordan jeg ordla meg selv.

Til Flux, kanskje det er en form for øvingssak?

Skjult ID med pseudonym Flux on. 20 feb. 17:08

@Bare meg: Ja, du må bare tørre å ta det første steget. Tørre å åpne deg litt og se at det ikke er farlig. Igjen, så prater jeg om noe jeg er forferdelig dårlig til selv, så jeg burde kanskje holdt kjeft :)

Skjult ID med pseudonym Bare meg on. 20 feb. 17:10

Er det en trøst, så er også jeg meget bedre på å løse andres problemer enn mine egne.

Det betyr ikke dermed at man ikke er kvalifisert for å kunne gi gode råd!

(kvinne 50 år fra Akershus) on. 20 feb. 17:18 Privat melding

Kjære "bare meg".

Du sier ikke noe om hvor gammel du er, men siden du har både barn og hus og "alt det der" velger jeg å tro at du ikke er helt ung, og at du har gjort deg noen erfaringer når det gjelder kjærligheten, på godt og vondt. Vi mennesker er et produkt av våre erfaringer er det mange som sier. Jeg tror vi er mer et produkt av hvordan vi velger å bruke våre erfaringer. Kan jeg lese mellom linjene dine at du er redd for å slippe noen "helt innafor" fordi du er redd for å bli såret? Eller fordi du er redd for å ikke bli godtatt når "hele masken faller" ? Eller det rett og slett fordi du er blitt mer voksen og moden, og derfor antagelig forelsker deg like mye med hodet som med hjertet?

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og for en tid tilbake slet jeg også med å åpne meg opp for nye mennesker, pga dette og hint. Det jeg imidlertid erfarte, var at hvis jeg skulle finne noen som er ekte og genuin, må jeg også være det. Det betyr ikke at jeg har dårlig tid,eller vil rushe inn i noe definert forhold med en gang, men det betyr bare at jeg kommuniserer veldig ærlig helt fra starten av, hvis det er noen jeg liker. Jeg tror det er naturlig at man etter noen erfaringer vil bruke mer tid på å "slippe noen helt inn", og at de som forstår deg på dette området, sannsyligvis vi passe mye bedre sammen med deg på lang sikt også.

Jeg sender deg en varm klem, og ønsker deg lykke til:-)

Skjult ID med pseudonym Bare meg on. 20 feb. 17:27

Tusen takk for et langt og fint svar, nefertiti2.
Jeg er ikke akkurat "godt voksen", men heller ikke av de yngste, dog jeg er nok yngre enn du kanskje tror.
Det er som du sier, jeg er et produkt av erfaringer. Jeg vet ikke hva jeg er redd for, eller om jeg i det hele tatt faktisk er redd heller. Klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Det kan være så enkelt at jeg enkelt og greit ikke har møtt den riktige, som alt stemmer med.
Får nok bare ta til meg tips og råd, ta tiden til hjelp, og se hva som skjer. Jeg har det jo greit aleine også, selv om jeg savner denne personen jeg ikke vet hvem er.

Tusen takk for klem og lykkeønskning!
Sender en klem i retur også.

Skjult ID med pseudonym msX on. 20 feb. 18:06

Kanskje finnes "den helt rette" der ute, hvor alt bare glir perfekt fra starten av. Noen er så heldige å oppleve akkurat det. Dessverre tror jeg ikke lenger at det gjelder for de fleste av oss. De fleste av oss må regne med at det vil være en del utfordringer på veien fra man møter den mannen (eller kvinnen) som en dag kommer til å vise seg å være "den rette". Jeg tror ikke alle har det slik at de vet at det er "den rette" allerede fra et tidlig tidspunkt, det er noe man oppdager etter hvert.

Så hva gjør man? Jeg tror for det første at man må jobbe med å bli mer åpen mht hvem man ser som en potensiell partner. Bli bevisst hva som er virkelig viktig for deg, og hvilke ting du ser etter som er ting som er "nice to have". Listen over hva som er virkelig viktig bør ikke være lang. Dette betyr ikke det samme som at du skal "fire på krava", men at du ikke skal låse deg i noe du ser etter som kanskje til syvende og sist ikke er SÅ viktig, bare han har andre fine kvaliteter i stedet.

Og når du har møtt noen hvor du tenker at det kan være et potensiale, da er det på tide å gi det et forsøk, selv om vedkommende ikke er perfekt. Man kan nemlig lære seg å tilpasse seg hverandre, oppdage nye sider ved vedkommende, ende opp med å ha det veldig gøy sammen, eller et eller annet. Det vet man ikke hvis man ikke valgte å prøve. (Ser du ikke noe potensiale, og kjenner at du ikke har lyst til å møte personene igjen, så er det selvfølgelig ikke noe poeng å bruke mer tid på det.)