Alle innlegg Sukkerforum

Kjærlighet?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Sukkrates on. 23 juli 21:42

Hva er kjærlighet etter Wittgensteins tese om umuligheten av et privat språk? Hvis du ikke har en utenom-språklig tilgang til ditt indre så kan du jo ikke være sikker på om det er kjærlighet du føler, kanskje det bare er det samme som når andre mennesker spiser vafler? Hva vil det si å spille et kjærlighets-språkspill? Blir det bare den sosiale bruken som blir retningsgivende? Du bruker ordene som man gjør når man kulturelt sett er forelsket, da er man forelsket? Man å rett og slett oppføre seg som om man er forelsket, ta en Tom Hanks? Hmmm... Noen som vet?

Skjult ID med pseudonym ? on. 23 juli 21:59

Ikke godt å si?

Skjult ID med pseudonym Tom on. 23 juli 22:02

Neimen om jeg vet...

Skjult ID med pseudonym draupne on. 23 juli 22:10

Er du i ferd med å bli forelsket siden du spør? Dette handler jo i vesentlighet om følelser som på mange måter er tenkningens motsats. Jeg tror neppe det er mye å lære av en tenker når det gjelder forelskelse. I hvertfall ikke Wittgenstein. Derimot har Alberto Alberoni skrevet en del fornuftg om forelskelse.

Følelser er vel nesten alltid ekte, og kan ikke læres av noen. Det er direkte kontakt mellom nervesystem og hjerne her, og det går utenom alle språk. Jeg tror forelskelsen var der før man kunne skrive og kanskje også før talespråket var der. Jeg tror dyr kan forelske seg, pattedyr. Noen binder seg til hverandre for resten av livet, gjelder f.eks en del fuglearter.

Skjult ID med pseudonym Linus on. 23 juli 22:11

Neimen om jeg skjønner noe som helst.

Følte bare jeg ville bidra med å si at jeg ikke er smart nok, ikke sant. Sorry.

Skjult ID med pseudonym draupne on. 23 juli 22:39

Det gjør du helt sikkert.

Skjult ID med pseudonym Bunny on. 23 juli 22:49

Hva er " en Tom Hanks"?? hehehehe
(borsett fra en skuespiller da )

Skjult ID med pseudonym s on. 23 juli 23:17

Uææ.

Skjult ID med pseudonym Sukkrates on. 23 juli 23:19

Er det ikke en kognitiv komponent i følelsene? Hvis du ser en bjørn og blir redd. Hva skjer da? 1. Tenker der er en bjørn og får redsel. 2. Får redsel og tenker det er en bjørn. 3. eller noe annet? Er ikke følelsene noe som opphisser oss og så bruker vi tankene og rasjonalitet til å tolke hva opphisselsen er? Hvis du skvetter tenker du jo ikke "det var en høy lyd nå må jeg bli redd".

Kanskje forelskelse/kjærlighet er det samme som en person som setter deg i en opphisset tilstand og som du velger å tolke inn i et forelskelseskjema? Man forstår kanskje bare følelsene hvis man kjører dem inn i et språkspill?

Skjult ID med pseudonym draupne to. 24 juli 00:22

Nei, jeg tror ikke følelser trenger noe språk. Men dersom du skal dele dem med noen trenger man å beskrive dem på en måte, da trenger man et språk. Hvis man vi utrykke dem ternger man et medium å gjøre det i eller via.

Man kan for eksempel male eller tegne dem. Man behøver ikke å si eller skrive noe. Man kan for eksempel også spille det via et instrument. Eller uttrykke seg via en pantomime uten et ord. I realiteten kommuniserer vi vel en hel masse uten ord. Med blikk, interesse, etc. Man kan danse følelser tror jeg. Gester i dansen.

Møte med bjørner er krisetid og veldig hypotetike. Det er mye større sjange for at man møter en vinne som får hjertet til å banke og det bør man forberede seg mer på enn møtet med bjørner. Hva man skal gjøre med dem kan man se på National Geographic. (Legge eg ned og late som man er død, eller den aggressive versjonen å bruke pepperspray). Det der virker ikke så bra på kvinner, tror jeg.

:-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 24 juli 01:19

Jeg leser hva som skrives og jeg liker det. Ikke fordi jeg følger alle tankene helt, men fordi det faktum at jeg ikke helt forstår også gjør det interessant! Kanskje jeg kan si at jeg forstår godt hva dere snakker om med en slags intuisjon uten å klare å forklare det med ord fordi ordforrådet mitt ikke helt strekker til i forhold til hva jeg senser?

Bare en naiv tanke fra meg som var ment som et stille heiarop til dere :-)

Skjult ID med pseudonym Sukkrates to. 24 juli 11:18

Men da blir det vel slik at du bare har følelser og at de i seg selv er meningsløse. Andre kan jo ikke føle dine følelser. Og skal du formidle dem må du bruke tegn (dans, miming, ord, osv..). Men disse tegnene for å være meningsfulle må basere seg på regler, et system, hvis ikke så blir de ikke meningsfulle. Det kan jo ikke skapes mening hvis hvis vi ikke er enige om hvordan ordene skal brukes? Så det vil si at hvis reglene for hvordan ord, mimikk og dans brukes er noe som er avhengig av en konsensus så vil jo mine følelser og også min egen forståelse av dem (for jeg kan jo ikke forstå noe uten å bruke regler selv) kun bli forstått gjennom denne ytre konsensusskapte ordningen? Konklusjonen må bli at jeg ikke vet hva jeg føler, men at det i lys av det samfunnet og kulturen jeg er vokst opp i, trolig må være forelskelse. Sprøtt?

(mann 47 år fra Telemark) to. 24 juli 11:20 Privat melding

Kjærlighet er naturens middel for å få oss til å parre oss. Uten disse følelsene ville vi utslettet oss selv, sagte men sikkert.

Skjult ID med pseudonym Sukkrates to. 24 juli 12:25

Funksjon er ikke det samme som beskrivelse og forståelse av hva noe er.

Skjult ID med pseudonym kjemi to. 24 juli 12:47

Hmmmmm........

Er kjærlighet så j. vanskelig i teorien også? Vet ikke om jeg skal tolke det som en trøst eller lettelse;-)

(mann 47 år fra Telemark) to. 24 juli 13:40 Privat melding

ikke vanskelig..... Vi har slike følelser fordi de ofte fører til barn og da er hensikten oppnådd. Vi er født for å reprodusere oss... Det er det overordnede målet til naturen....

Det er bare å tenke seg det motsatte dersom man ikke hadde slike følelser eller at sex var vondt! Det hadde ikke gått lenge før menneskene forsvant....

Skjult ID med pseudonym kjemi to. 24 juli 13:48

.....ja da er det en beskrivelse her fra sukkrates, og en fra Desperado6

Har lest førstnevntes utdyping nøøøøye, og forsår litt. Desperados6 sin beskrivelse, passer kanskje best for julius?

Skjult ID med pseudonym Sukkrates to. 24 juli 15:02

Istedenfor reproduksjon kunne man like gjerne si at målet tvert om er at vi alle skal dø? Blir håpløst å hevde at det er meningen med livet? Det finnes ingen mening der ute. Mening skapes av mennesker. Det finnes ikke godt og ondt i naturen, det er derfor det er natur. Hva som er godt og ondt er hva vi som mennesker velger å gjøre eller skape. Det finnes mange ulike språkspill som skaper sin versjon, noe utenfor dette finnes ikke?? Tror man må prøve å renke etter hvordan man lærer språk? Det er jo ikke slik at et barn som aldri har sett en hest før, tenker hest inni seg og får dette bekreftet når hesten kommer til syne. Hva er det sier barnet, det er en hest sier vi. Slik er det språket læres, tror jeg. Vi sosialiseres inn i det. På samme måte sosialiseres våre følelser, eller?

Skjult ID med pseudonym kjemi to. 24 juli 15:18

Veldig enig med deg Sukkrates, men når det gjelder kjærligheten, ligger evnen til det i oss rent genetisk. Selvsagt, sosialiseringsgraden påvirker oppfattelsen av det, og hvordan kjærligheten uttrykkes.
Men et barn, satt på spissen, som vokser opp i jungelen alene (det er faktisk tilfeller der det har skjedd, og ja, vet at jungelboken er fiction;-)), utvikler tildels allikevel denne evnen selv uten språk. Som i å snakke mener jeg, og bli snakket til.

Eller er det jeg som er i skauen nå?
Sukkrates, dette vet du endel mer om enn meg ser jeg.....bare tenker høyt her

Skjult ID med pseudonym fantasfisk to. 24 juli 15:26

Hvorfor er det så sinnsykt deilig å kysse en søt jente på munnen? Hvorfor transporteres man til en fabelaktig, rosa verden hvor alt sprudler og smiler bare man kan klemme leppene mot en annen munn? Det er jo ganske merkelig. Jeg ble definitivt ikke sosialisert til det. Jeg er typen som står i en tilfeldig retning i heisen bare fordi massesuggesjonen prøver å få meg til å stå vendt mot døra, liker edderkopper fordi psykologene sier alle er livredde for dem. Prøver å motvirke alle sosialpsykologiske innvirkninger som det ikke er noe i.

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 24 juli 17:21

fantasfisk, du beskriver at det er sinnsykt deilig å kysse en søt jente på munnen. Sånn er det bare rett og slett.....for de fleste av oss.

Men det jeg undrer meg litt på, er om alt trenger å forklares eller beskrives med ord og gode vendinger til enhver tid. Noen ganger tror jeg bestemt at verbal kommunikasjon ikke strekker til, ikke trengs, lager ting mer komplisert enn det er, ikke evner å beskrive noe på en tilfredsstillende måte - og oftere enn vi tror mener jeg til og med at ord skaper avstand fremfor forståelse. Et paradoks her vi sitter og skriver på et forum for å treffe noen på en dateside via ord....

Følelsene vil for alltid være viktigere enn tanken, og derfor vil mitt nonverbale språk alltid være tydeligere enn ordene jeg bruker. Kanskje?

....en tanke og en avsporing.

Skjult ID med pseudonym draupne to. 24 juli 21:45

Synes dere skriver mye fornuftig Sukrates og Zitelle. Jeg tror kanskje følelsene i mindre grad enn tanker får dekket sine behov gjennom skolegang, kanskje også i mange andre sammenhenger. Vi kommuniserer jo mye både med skriftlig og muntlig språk i tillegg til alt det andre, blikkene, kroppsholdninger, etc. For eksempel tror jeg teater, film og musikk i vesentlig grad omhandler følelser og fantasi sevsagt. Alt rundt vårt språk, hvordan vi reflekterer omkring ting og hvordan det er å være menneske er selvsagt også påvirket av ting vi har erfart og lært gjennom kulturen vår. Men jeg er gammel og kanskje selvsikker nok til å tenke at det alltid vil være en komponent av noe personlg i tanker og følelser man måtte ha. Egentlig er det hele unikt for alle, svært så komplekst. - Påkostet.

Jeg liker intuisjon. Noen liker å tenke, mens andre kanskje er mer velbefarne i følelsesverdenen. For noen kan det kansje ære et sjokk at følelsene tar overhånd i et normalt så tent og regissert liv.

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 24 juli 22:00

Takk draupne. Selv synes jeg at du alltid skriver velreflektert og godt gjennomtenkt på alle måter.

Jeg er en elendig debattør. Grunnen er enkel: Jeg er et lidenskapelig følelsesmenneske som elsker emosjoner og at hjerte tar over for hjerne. Grunnen til dette er igjen enkel: Hjernen og tankene mine gjør meg ikke lykkelig. Følelsene får meg levende, også lykkelig. Og nå skal jeg slenge på en påstand: Fordi mennesker i vår del av verden lenge har fjernet oss fra emosjoner og opptrådt fornuftig og riktig i kombinasjon med at alt skal gå i "idol-fart" vil krakket komme snart, Draupne. Menneskene trenger seg og sine følelser. Derfor vil kunsten som i teater, opera og ekte sjelelige opplevelser få sin store renessanse. Jeg vet det bare. Og jeg gleder meg. Kanskje jeg DA vil finne mannen over alle....for kanskje "han" har gått seg litt vill nå før han kommer til seg selv igjen? Hva tror du? :-)

Hilsen alltid subjektive Zitelle

Skjult ID med pseudonym draupne to. 24 juli 22:53

Selv takk Zitelle! Jeg opplever da deg som et reflektert og undrende menneske med mangefasetterte inspill og refleksjoner. På mange måter den absolutte debattant. Det er vel ikke mange som har startet så mange tråder her som du.

Er vi ikke subjektive egentlig? (Nå går jeg rett i fella og rasjonaliserer over noe som vel ikke er så rasjonelt) At det bare finnes grader av subjektivitet og at "objektivitet" er en idé om noe som ikke riktig finnes, men som beskriver noe, en idé.

Jo, jeg håper du har rett. Flott å lese at du er et lykkelig menneske, forresten. Det er jo ikke så mye mer å si til det innspillet egentlig.

Tja mannen? Det høres jo ut som en vakker historie at han har gått seg litt vill, og han finner en "muse" som veit en god del om noe han er litt forvirret på og som så kan "oppdage" sammen med henne. Du er nok et mer erfarent menneske enn jeg, tror jeg. Me la oss si det slik: Det vil bare klaffe for ham når han møter deg. Og det er så mye lettere for ham, og dere, når du er og vet noe om hva som gjør deg lykkelig.

Ja det er et mas i vår jobbsamfunn. Før så gikk folk mere, nå sitter de i bilene sine i kø og tenker og føler på ting. Det er litt som sternene man ikke ser om dagen. Man må ha ro og en mørk bakgrunn for å se og erfare dem, tid og ro. Føler meg litt på glattisen nå, men det tar tid å føle, ikke bare å tenke.

Sinne er jo også følelser og det er det ikke så mye plass til. Man har liksom "tapt hodet" når man er sint. Det tar plass, men følelser kan og må kansje ta litt plass. Å leve følelsene ut i kunsten er en fin og raffinert måte å håndtere dem på. Men enda bedre å dele dem med noen. - Og seg selv! Hvis man kjenner litt mer etter, vet man kanskje litt mer om dem?

(En liten skrifeleif i teksten min over, det skulle være "tenkt og regissert liv" på sluten der)

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 24 juli 23:09

Draupne.
Jeg håper og tror at jeg har skjønt ett eller annet, men jeg vet og er enda mer glad for at min fremtidige partner kan berike meg og utvide meg mentalt og emosjonelt rett og slett ved å være seg selv. Så får jeg håpe at jeg er åpen nok til å motta og lære.

Dette med lykke og følelser. Det jeg synes er ufattelig dumt av oss voksne er at vi skal være så rasjonelle, reagere så sindig og korrekt, ikke ta på vei, være fornuftig og opptre voksent. Spør du meg så har man jo tapt hodet når man ikke tør å være sint, frustrert, lei seg eller andre såkalte negative følelser. Å drive å holde inne og kontrollere så mange spenninger....er ikke det direkte usunt? Når et spedbarn gråter vet vi at noe er galt. Man reagerer ikke uten grunn. Så når ble det egentlig korrekt oppførsel å slutte å reagere på noe? Og hvorfor i all verden sluttet vi? Nei, jeg vil tilbake til basic. La meg få lov til å være både glad, sint, frustrert, føle meg urettferdig behandlet osv. Å kneble andre eller kneble seg selv.......ler....tror rett og slett at jeg blir syk av sånt jeg! Følelser er følelser...og å rangere disse i akseptable eller ikke akseptable blir for meg rett og slett litt mentalt "farlig" Eller er jeg på jordet her synes du?

Klart vi er subjektive fordi vi er jo ulike mennesker med ulike erfaringer. Derfor føles det ofte unaturlig for meg å opptre objektivt når jeg er privatperson, selv om det tidvis kreves jobbmessig selvsagt. Subjektivitet hånd i hånd med lytting fungerer ofte best for meg :-)

Skjult ID med pseudonym Don Giovan fr. 25 juli 11:13

Sukkrates: Visste du at levealder for eksistensielle filosofer vs resten av den filosofiske verden er signifikant? Å hele tiden stille seg spørsmål om hvorfor, isteden for å tenke funksjonalitet gir deg til slutt ingenting. Er min tese. Den eneste utvei av ekstrem selvutvikling og forståelse for ens eget sjelsliv er psykose og selvmord skal vi tro Zappfe og Kierkegaard. "Til slutt såg jeg til og med mekanismen i min kjæres smil" sa Zapffe. Hva er det da igjen? Et gjennomanalysert menneskelig samspill kalles gode kollegaer, ikke gode elskere.

Mulig kommentaren om reproduksjon passer best på apekatter som en innlegger skrev her, men det er veien til lykke som betyr noe for de fleste av oss. Å stille spørsmål av typen TS gjør tror jeg iallefall ikke er veien til lykke, men til forståelse og visdom. Er det dette som er målet? Hvis målet er å finne kjærligheten tror jeg det handler om intuisjon og sanser. Følelseslivet (ens eget) bør analyseres godt nok til at man kan evne å lytte til sin egen indre stemme, som et kompass for hva som er riktig for akkurat deg.

Skjult ID med pseudonym draupne fr. 25 juli 15:08

Zitelle, ja hjertet mitt er helt enig med deg. Jeg er selv et følelsesmenneke og svinger med stemningene som er der i stunden. Og jeg liker det du skriver om å være seg selv.

Jeg tror kanskje at skolen på en måte "filtrerer" ut mennesker som passer best i de systemene. De som holder på lengst blir jo lærere, lektorer eller amanuensiser og holder de ut enda lengre blir de kanskje professorer. De lærer jo andre opp. Ved å generalisere som her, mister man mye av detaljene. Disse folkene er selvsagt også forskjelige, og jeg håper de flese av oss har noen gode opplevelser og erfaringer med lærere og læremestere. En av mine beste venner er lærer.

Men skole og fag handler jo stort sett om alt annet enn den man selv er. Alt utenfor oss. Resten må vi fikse selv.

Naturvitenskap er ut, mediekunnskap og kommunikasjon, journalistikk og film er in. Kultur er vel mer i vinden enn noen sinne tror jeg. Så på en måte er det kanskje en god trend likevel. Alle vil bli stjerner, eller eksponere seg kunstnerisk eller via et medium. Det er en merkelig tid.

Men tilbnake ti det du sier som vel egentlig er veldig alvorlig. At man lett kan undertrykke følelsene og at det ikke er sunt. Det er praktisk for andre som ikke ønsker å involvere seg at man holder styr på dem. I noen sammenhenger vil jo også følelser kunne rive i stykker familier. Jeg veit ikke, men kanskje en bedre "skolering" i egne følelser hadde gjort oss i bedre stand til å håndtere dem på en god måte.

Jeg tror kvinner er flinkere til å utvikle seg på det området. Leser mer bøker, det er overvekt av kvinner på kulturelle arrangementer, og dere sankker nok generelt mer om dem. Det er de "myke verdiene". Hvis man ikke følger dem opp blir de til "harde fakta".

Jeg har hatt glede av å følge med på Arne Næss. Ike spesielt originalt det, men jeg tror noe av budskapet hans i .eks "Livsfilosofi" er at følelsene på mange måter er neglisejerte. Han er vel et levende eksempel på det selv. Men en ekstrem og tidlig "skolekarriære", og sin "panzerkarakter" som han skriver at han utviklet. (Mistet vel sin far tidlig, eller i hvertfall ikke en enkel oppvekst). Men han sluttet aldri å leke. Altså er vi tilbake til det du skriver om barn og hvordan vi blir som voksne. Alt vi lærer oss av med.

Har vel et poeng til: Å leve ut følelser tar plass. Noen omkring må da gi det plass. Man må også gi det plass selv. Det er noe med balanser jeg tenker på. Noen kan utnytte det å ta plass, og tar mye plass. Det koster.

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 25 juli 19:24

Hei igjen, draupne.
Jeg liker tankene du deler med oss, og får lyst til å kommentere litt til. Ha meg unnskyldt min noe naivistiske tilnærming og språk:

Du snakker om lærere. Om lærerrollen. Det fikk meg til å tenke på mine to favorittlærere, og hvorfor de var nettopp dette. Svaret er at det ikke var "lærere". De var mennesker som også hadde noe å lære meg. De lærte meg å lytte, være nysgjerrig og å le blant annet! Det er få lærere som lærer elever å le, tror jeg. Pensum står i fokus i steden for at mennesket og dets læring står i fokus. Rart......

Du skriver at kultur er mer i vinden enn noen sinne og at alle vil bli stjerner eller eksponere seg kunstnerisk. Jeg forstår hva du mener, men jeg føler at jeg må nyansere det litt for min egen del, ok? Fordi det å ville bli stjerne og ønske om å eksponere seg har for meg lite med kultur og kunstneriske uttrykk å gjøre. Det ene lekker energi og det andre fyller opp. Forstår du hva jeg mener? :-)

Du skriver også om å holde styr på følelser, om at følelser tar mye plass, at noen må gi det plass og at det koster. Hva man legger i slike ord er subjektivt, men du fikk meg til å gå en runde med meg selv. Jeg forstår godt hva du mener, likevel kjenner jeg at mitt indre reiser litt bust. Hva er galt med å ta plass? Hvorfor skal man ikke være synlig? Hvem rundt en må gi denne plassen, fremfor å heller velge andre å leke med om man mener noen tar for stor plass? Hva koster det? Og hva koster det egentlig om man IKKE tar plass, om man tier og samtykker i lang tid?

En ting er at man har et ansvar for å ikke tråkke på ved å overkjøre andre, men har ikke andre også et ansvar for å ikke la seg overkjøre eller overse? Er det "a crime" å velge seg likeverdige medspillere? Er det kanskje også på grunn at enkelte ønsker litt plass og ønsker seg nettopp likeverdige medspillere at man faktisk kan virke bevisst selektiv i forhold til en livspartner? Denne linken heter Kjærlighet. Kanskje leter man etter en slags forståelse av måten man trenger hverandre og hverandres rom på i tillegg til kjemi.....og at den intuitive forståelsen er vanskeligst, men også viktigst å finne? Jeg vet ikke......

Skjult ID med pseudonym draupne lø. 26 juli 13:19

Jeg tror deter klokt å velge seg likeverdige medspillere. Det er det jeg mener med balanse. Noen vil være mer mottagere andre mer "givere" eller er mer utadvente Ikke alle er like flinke til å sette grenser omkring seg. Ofte er det f.eks et maktorhold mellom mennesker, foreldre og barn f.eks, eller lærere og elever, ledere og de de er ledere for, i kjærlihetforhod har kanskje den som vil minst mest makt.

Makt korrumperer for å si det slik. Det krever en filosof, eller et velbalansert menneske til å se seg selv godt utenfra. Eller man bør kunne balansere seg ved å ha dialog med de man omgir seg med. Men ikke uavlatelig.

Jeg tror ikke vi er enige om det med kultur. Naturvitenskaplige studier er ut, medievitenskap og film er in. Youtube generasjonen. Idol, en god del folk vil på TV og drømmer om å være synlige. Å velge det er å ønske seg et offentlig liv. Er det kjendislivet som lokker? Eller er det et naivt ønske om å tjene penger som musiker, skuespiller, eller bare rett og slett å bli sett, å bli "oppdaget", at noen skal se deg og dine evner, gi deg en mulighet. Det hender jo, men det er flere som ikke blir det. De vet ikke hvodan et artistliv er, hvilken risiko de løper. Jeg tror ikke mange vet at det å bli en kjent artist er en "majour chrisis". hvor mnge av dem slipper una uten å bli hekta på noe som gjør livet litt lettere for dem der og da?

Du kan bli kjent som musiker, som skuespiller, som journalist med meninger, forfatter, livskunstner, robinsondeltager etc. Men i midre grad vil en vellykket fysiker, eller kjemiker, et talentfull forsker i et fag blir ikke like godt kjent (Røed ødegaard og erik Newth er unntak). Dvs kultur berører fler og blir dermed mer lagt vekt på enn andre fag. Kultur er i tiden. Jeg nevner operaen og det som hender der, eller OL på Lillehammer (idrett er kultur og noe som mange folk berøres av). Men også utbyggingen av kulturhus rundt i landet. Alle festivalene. Det bygges kulturhus, mueseumsbygg, og idrettanlegg. Det lages film som aldri før i dette landet. Det skrives bøker, blogger etc.

Nei ikke noe galt med å ta plass, man må bare være at sted der folk er villige til å gi den plassen da. Og gir den uten å utnytte det mot deg senere. Dvs i kjærlige omgivelser.

Ja helt ening i det siste du skriver.

Lærere finner man jo gjennom hele livet. Mentorer. Man slutter jo ikke å lære idet man slutter på skolen. Det er på mange måter da det begynner.

Mye av det vi mener er kanskje formet av vårt liv til nå.

Skjult ID med pseudonym Zitelle lø. 26 juli 18:19

Jeg synes alt du skriver i ditt siste innlegg er forståelig, Draupne. Men jeg forstår ikke helt hvorfor du sier at vi ikke er enige. Mulig jeg har uttrykt meg uklart på ett eller annet?

Jeg tror at om jeg spurte 50 mennesker på gata, så ville flere kunne nevne en idol deltaker, en Big Brother deltaker og en Robinson deltaker ved navn lettere enn å nevne tre ansatte på Nasjonalteateret, en av sangerne på Operaen eller en av våre fremste klassiske musikere, Draupne. Jeg mener bare at å ha sitt arbeid innen "kultur", inkludert sport selvsagt, også er et fag. Å bli F-kjendis over natta fordi du puler Ramsy på TVNorge er liksom ikke helt det samme.....og gir følgelig ikke samme respekt i sin kjendisstatus.

Skjult ID med pseudonym draupne lø. 26 juli 18:50

Tja, Zitelle. Hvis "busta reiser seg" over noe jeg skriver er vi vel ikke helt i harmoni er vi vel? Sant å si er jeg nok mer opptatt av mine egne tanker enn av det andre skriver eller mener. Jeg leser teksten to ganger kanskje og så luller jeg meg inn i mine egne vurderinger og tanker som blir mer eller mindre til mens jeg skriver.

Må vi være enige da forresten?

Ramsey er en av en hel masse folk, han er også et menneske og deltakelsen har gitt ham et ektefelle og en familie. En veldig spesiell historie egentlig og risikofyllto for dem fordi de valge å være så synlige. Jeg har sluttet å følge med på Robinson, får bare med meg at det er en del intriger som går i hver konkurranse og at det viser en del sider av vår menneskelige natur. Dette har en god del med samtidkulturen vi lever i å gjøre. Det er en ny generasjon mennesker som lar tv eller nettkamera komme inn i sine liv. Folk eksponerer seg mer eller mindre frivillige. Det blir litt som å se på dyrefilmer på Animal Planet, bare noe mindre raffinert. Det er ganske klart at dette også gjør noe med de som ser på.

Jeg bryr meg aldri om hva mange folk måtte mene, men jeg bryr meg en hel masse med hva folk jeg har mye respekt for måtte mene. Eller om det kom et originalt innslag i blandt de på gata. Ofte kan et helt vanlig menneske si kloke og velformulerte ting uten å være medievant eller noe tv fjes. Ofte forundrer jeg meg over hvor gode svar barn kan gi eller de man aller minst skulle vente det fra. Folk er klokere og smarterere enn de fleste rikssynsere f.eks som vet en hel masse, men som ikke sier så mye originalt eller som heller ikke gir spesielt tankevekkende kommentarer til ting. Det er som regel ferdig gjennomtenkt og regissert.

Hva er kultur? - Hva forstår du med kultur?

Kan gjerne forsøke å gi en definisjon, men behøver ikke å være enig med deg. Det går helt fint uten å være det. Jeg er ikke sikker på om vi er helt uenige heller. Men helt enige er vi nok ikke.

Skjult ID med pseudonym draupne lø. 26 juli 18:52

Ja kultur er definitivt et fag, men det behøver ikke å være det heller. Jeg tror mange på gata kan navnet på en skuespiller fra National, noen færre fra Operaen. Nok engang hadde jeg ikke lest skikkleig det du hadde skrevet.

Jeg er litt "godag mann - Økseskaft". Beklager!

Skjult ID med pseudonym Zitelle lø. 26 juli 19:07

Hei.
Først av alt: Klart vi ikke trenger å være enige! Det er fint å mene ulikt også. Men jeg har ofte behov for å vite hva vi ikke er enige i, som nå, da du ikker er enig med meg uten at jeg helt forstår hva du er uenig med meg i. Kanskje det ligger på meg? Kanksje har jeg forklart meg dårlig eller formulert meg tåkete? Om busta reiser seg hos deg, ville det jo være litt interessant å vite av hva.....Kun det jeg mente :-)

Ramsey gjorde sine valg og ble kjent. Kjærsti Holmen likeså. Likevel klarer ikke jeg å se på disse to som kjendiser på samme måte.
Jeg kunne ikke nevnt navnet på en eneste farmendeltaker, idoldeltaker eller robinsondeltaker. Jeg ser ikke på disse programmene. Men jeg kunne nevne at Mats Ousdal har fast stilling, at Magne Fremmerlid synger på operaen og at Henning Kraggerud er Statoilmusiker, på samme måte som at jeg har lest forsiden på Dagbladet og fått med meg at BrannThorstein skal flytte til Frankrike.

Om vi skal snakke om kultur vet jeg av erfaring at jeg fort suller meg inn i et nett som jeg ikke helt klarer å forsvare eller komme ut av. Kultur er så mangt, og har så mange både virkemidler og hensikter. For meg personlig er kultur noe som beriker meg.

Skjult ID med pseudonym draupne lø. 26 juli 20:06

Det var jo et godt svar! Jeg har ingen "reiste bust", men trenger å klippe meg snart. :-) Jeg vet heller ikke hva vi er uenige om eller om vi er det eller ikke. Du kunne jo noen kulturnavn til og med fra Operaen, det var jo ikke værst! Hadde jeg sittet overfor deg ved et bord hadde jeg nok lyttet mye mer enn det man kan få til enn på at slikt forum. Ville nok ha intervjuet deg.

Jeg er absolutt tåkete og uklar. Jeg tror ikke du er det.

Skjult ID med pseudonym Zitelle lø. 26 juli 20:10

Min last og min styrke draupne er at jeg oftest er tilstede der jeg retter oppmerksomheten min. Er jeg på forumet, er jeg mentalt her, er jeg i operaen så er jeg der, og sitter jeg og drikker hvitvin på brygga, ja, så er jeg jammen tilstede der også. Tror ikke jeg er noe god til å skille mellom meg her inne og meg der ute i livet mitt, egentlig :-) Som sagt: En last og en styrke.

Skjult ID med pseudonym draupne lø. 26 juli 20:26

Wery well, da er vi nok litt ulike der, selv om det er samme hjernen bak tastene som bak øyne, ansikt, fakter og uttrykk med hender. Man får med seg en hel masse mer over fire øyne. Mener ikke at det er det vi skal men jeg bare nevner det. Tar bare mye mer tid.

Skjult ID med pseudonym Sukkrates ma. 28 juli 23:34

@Don Giovan

He-he! Bra innlegg, men jeg er litt usikker på om det er et representativt utvalg i den undersøkelsen. Er vel også ganske få som kaller seg eksistensialister i dag? Men det er uansett lurt å holde seg unna refleksjonssyken... : )

Tror at Wittgenstein kan være en vei ut av eksistensialismens håpløse søking etter tilværelsens fundament eller grunn. Hvis vi ikke kan si noe om oss selv som ikke allerede er "offentlig", og heller ikke om noe som er utenfor språket, så ender vi vel opp med en slags pragmatisme ala Rorty... Det finnes ikke sannhet med stor S, det finnes bare ulike språkspill, praksiser, designet for å håndtere vår hverdag.

Skjult ID med pseudonym Gamle eika ti. 29 juli 01:37

Yo ! Draupne og Zitadelle! Jeg skjønner at dere er engasjert, men dere behøver vel faan meg ikke å gjøre alle trådene her inne til en diskusjon mellom dere to? Kan dere ikke møtes IRL og gjøre opp dette en gang for alle?

Til trådstarter : jeg har dessverre lest for lite Sissel Gran til å følge med på dine ressonementer. TILT - GAME OVER

F.

Skjult ID med pseudonym draupne ti. 29 juli 09:31

Du mr Gamle Eika, Hvorfor ikke ta del i debatten med skikkelige bidrag selv og ikke hakke på andre? Det er inntil for noen dager siden en måned siden minst at jeg har drøftet noe med noen her inne, så jeg har ikke noe dårlig samvittighet for å ha noen innlegg nå.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 29 juli 10:00

Ler Sjalu, Gamle eika?
Vet du, at slike innlegg som du skriver nå synes jeg er ultrateit, men la gå. Til opplysning for den gamle og kanskje litt slitne eika:
Jeg har faktisk aldri direkte skrevet med draupne før. En ting er at du er dritt lei av at Zitelle florerer på sidene her uten å ha andre nick enn sitt eget. Draupne skriver derimot sjeldent her inne for tiden, så skal du skyte får du skyte på meg, - ikke på uskyldige!

Å angående det å være engasjsert. Det er derfor man har tråder, og thank you for at noen engasjerer! At mange velger å ikke skrive på en tråd er da ikke vår feil! Jeg vet at jeg ytterst sjelden er slem overfor skrivere, så fyr løs......her er det plass til alle, serru! :-)

Skjult ID med pseudonym gilitrutt ti. 29 juli 15:53

for å gå tilbake til trådstarter,
forelskelse er en følelse, kansje ikke alltid lett å vite om denne følelsen kan hete forelskelse eller noe annet. Men det viktigeste er da å vite om det føles bra, om man har det fint og er lykkelig.

Og når man har det fint og er lykkelig kan det lett komme en annen følelse, en reddsel om å miste det igjen. Og vips ........... så har man mistet lykkefølelsen til fordel for reddselen ............. følelser er ikke noe man kan bli klok på, de kommer og går uten noen form for fornuft............. men skal man ikke likevel la seg styre litt av følelser, spesielt hvis de er gode? Fortjener man ikke å ha det godt?

vel det er iallfall noe jeg tror ....... :)

og hvordan kan man vite om den følelsen jeg har nå, er akkurat den samme som den som oppfant ordet forelskelse hadde når ordet ble til ?????
vel det kan man jo ikke hehe ........... så føler jeg at jeg går på rosa skyer = jeg er forelsket , fasitten finnes ikke