Alle innlegg Sukkerforum
Skjult ID med pseudonym Grimstad82 to. 4 april 12:54

Er du religiøs?
Hvorfor - hvorfor ikke.
Hvor viktig er religion for deg.

Veldig enkle spørsmål, men svarene pleier å være kompliserte. Også er dette et tema som folk flest lar seg litt provosere av.
Vil gjerne høre fra flest mulig om hva dere tenker om religion, og helst ikke bare kristendommen.
Vær saklig, men tål å høre hva folk mener.

Skjult ID med pseudonym Flux to. 4 april 12:58

Nei, jeg er ikke religiøs.

Jeg har ikke tro på at noe overnaturlig vesen har skapt vår verden.

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 12:59

Er du religiøs?
Om jeg kan erstatte "religiøs" med "troende", "åndelig" eller liknende, er svaret ja.

Hvorfor - hvorfor ikke.
Fordi det gjør livet mer spennende, mer interessant og mer mystisk.

Hvor viktig er religion for deg.
Om jeg kan erstatte "religiøs" med "troende", "åndelig" eller liknende, er det en naturlig del av måten jeg lever.

(mann 40 år fra Hordaland) to. 4 april 13:08 Privat melding

Ikke religiös fordi jeg synes tanken höres bare absurd og primitiv ut. Religioner var viktige i gamle tider naar mennesket ikke var veldig utviklet og de bidro sterkt gjennom sine verdier til aa danne samfunnene vi naa lever i. Men jeg har ikke tro paa at vi trenger dem lenger og de skaper gjerne mer konflikt enn toleranse og aapenhet.

Og litt anti-religion fordi de er dessverre ofte paatrengede. Jeg vil ha et religionsfritt liv og kunne derfor ikke vaere sammen med en religiös dame. (har prövd)

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 13:18

Men slik du ser detXenomorph
...må man tilhøre en spesifikk religion (som ofte mener andre tar feil) for å ha tro på noe mer enn seg selv da?

(mann 35 år fra Hordaland) to. 4 april 13:24 Privat melding

Z er et godt eksempel på hvorfor dette kan drøftes inn i evigheten. For det er en personlig mening. Hvordan vi tenker og hvordan vi vil leve livet vårt er individuelt. Om Z ønsker denne type spenning og mystikk har hun/han fullstendig rett i å gjøre dette. :D

For min del så er jeg ikke troende av noen som helst form for religiøse retninger. Vi har ingen overbevisende (for meg) grunner til å tro at f.eks. Gud eksisterer. Og jeg har da problemer med finne denne meningen. Jeg har også levd et liv uten religion uten komplikasjoner så det gjør min tanke, for meg levelig. :D

(mann 40 år fra Hordaland) to. 4 april 13:25 Privat melding

Z,
Man trenger ikke aa vaere religiös for aa tro paa "overnaturlige" ting, nei. Om det var det du mente :)

Jeg synes bare at tanken om en (eller flere) gud(er) som har skapt alt rundt oss kjemper mot all fornuft og vitenskapen som vi har klart aa oppnaa. Jeg har dog respekt for religioner som kulturelle og historiske fenomener, og synes selv at gammel gresk/latinsk mytologi f.e. er fascinerende.

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 13:31

Xenomorph
Da dukker det nesten uungåelige spørsmålet opp: Hva definerer vi "Gud" som og hva er "overnaturlig" :-)

kimkom
Enig med deg: Tro er en personlig greie. Religon er for meg noe annet, selv om religiøse tror på noe.
I tro finnes, slik jeg ser det, ikke rett eller galt. Ulike mennesker opplever tro ulikt, og det finnes ingen fasit.
Religion er et slags system bygget opp over tid av mennesker. Derfor handler det i større grad om rett og galt.

Derfor er det for meg vanskelig å likestille kristendom, religion og tro. Og i diskusjoner blandes ofte disse....
(Noe som igjen er årsaken til at jeg oftest ikke deltar i slike tråder, fordi man ender opp med å forsvare/angripe)

Skjult ID med pseudonym Juicer to. 4 april 13:41

Jeg er ikke "religiøs".
Det er flere grunner til det. Religion har vært skyld i mer ondskap, tortur, løgn, sadisme, undertrykkelse, fordummelse og jævelskap enn noe annet jeg kjenner til, til alle tider. Helt opp til vår egen tid. Dessuten, religion fyller absolutt ingen nødvendig rolle overhode. Som Pascal svarte Napoleon (da han spurte "Men hvor er så Gud i alt dette?"): "Gud var en hypotese jeg ikke hadde bruk for." Morallære og etikk eksisterer helt uavhengig av religion, for eksempel. Universet eksisterer helt uavhengig av en skaper. Og hvorfor er det nødvendig å indoktrinere småbarn i religion? Hvorfor ikke vente med det til de er voksne og istand til selv å vurdere det objektivt og saklig? Det er et typisk grotesk og dypt beklagelig religiøst overgrep mot barn, mener jeg, som f.eks. å skremme dem til å brenne i helvete til evig tid hvis de ikke gjør som den uendelig kjærlige guden sier.
Jeg synes de religiøse bør bli avkrevd et minimum av bevisførsel for det de forsøpler små uskyldige barnesinn med.

Skjult ID med pseudonym 1up to. 4 april 13:52

I og med at det ikke finnes ett eneste bevis, av ikke-anekdotisk art, for noe religiøst, åndelig eller spirituelt fenomen, og et bokstavelig hav av bevis for at alle påstander om noe annet har vært løgn og bedrageri, velger jeg å være en relativt militant skeptiker. Jeg slenger gjerne alle mine sparepenger med i potten til James Randi om noen klarer å bevise noe paranormalt under vitenskaplige rammer. Det ville vært en fantastisk utvikling for oss alle!

Jeg er villig til å kjempe til døden for ethvert individs rett til individuell tro og åndelighet, men organisert religion burde forbys ved lov. Det kommer ikke én positiv ting fra organisert religion som ikke kan oppnås sekulært, og da får vi det til gjengeld gjerne uten like mye økonomisk svinn, undertrykking av minoriteter og barnemishandling.

Snåsamannen burde vært skjermet fra offentligheten og helst fengslet for bedrageri. Kvakksalverloven er dessverre opphevet, så den er han og andre trygg fra. At vi, i Norge, har folk som får lov til å praktisere homøopati (blant andre former for bevisst utnyttelse av svake) uten å bli utflirt eller utjaget er for meg et evigvarende mysterium.

@Z, mens jeg fullt ut respekterer din rett til å tro som du gjør så vil jeg argumentere for at ønsket om en mer spennende, "vakker" (?) og inviterende virkelighetsforståelse er en relativt svak begrunnelse til overtro. Det hadde jo vært mye mer gøy og spennende om nissen faktisk kom med julegavene i jula, men som voksne mennesker er vel dette noe vi gjerne legger fra oss, er det ikke? Jeg vil også si at du vesentlig undervurderer magien og skjønnheten i de fysiske prossessene som har ført til at vi i dag sitter her og ser opp mot kosmos. (Beklager virkelig om jeg har tilegnet deg meninger du ikke har i dette svaret, jeg ekstrapolerte litt)

Og med det skåler jeg for TS med et stort glass, langt over dødelig dose, homøopatisk sovemedisin i god James Randi-ånd.

Skål!

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 13:53

For meg er ondskap, tortur, løgn og undertrykkelse menneskeskapt.
Og ethvert våkent, oppegående menneske vil ta avstand for å gjøre vonde gjerninger i "Guds navn".

For meg handler ikke dette om å verken påtvinge barn eller voksne noe som helst.
For meg handler det ikke om å velge å tilhøre en religion eller ikke.
For meg handler det ikke om å ville trenge eller ikke trenge.
For meg handler det ikke om å ha rett eller galt, misjonere, ta avstand eller høre til.

For meg handler det om erfaringer som gjør at jeg ikke kan avvise former for åndelighet selv om jeg ikke forstår.
Dette er ikke noe jeg har blitt lært opp til, oppdratt til eller bedt om. Det har bare skjedd. Og det beriker livet mitt.

Skjult ID med pseudonym Juicer to. 4 april 14:08

@Z
Du er vel enig i at bibelen oppfordrer til ondskap, tortur, løgn og undertrykkelse?
Er du enig i at all religionsundervisning i barne- og ungdomsskolen bør opphøre umiddelbart, da?
Det du snakker om kan like gjerne oppleves gjennom f.eks. meditasjon.

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 14:12

Juicer
Jammen jeg har ikke evnet å konkretisere nøyaktig hva jeg tror på jeg, Juicer. Jeg har ikke ordforråd for det.
Godt mulig at jeg ville oppleve det gjennom meditasjon, men det har jeg ikke erfaringer på enda.

Det Gamle Testamente er fullt av grusomheter, ja. Og hva barn lærer på skolen har også med kulturarv å gjøre.
Det er en annen diskusjon for meg :-)

(mann 35 år fra Hordaland) to. 4 april 14:14 Privat melding

Det nye testamentet er nok mildere men ikke så fin den heller :D

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 14:17

kimkom
Helt sant :-)

Skjult ID med pseudonym Juicer to. 4 april 14:21

Det barna lærer i skolen er kulturarv. Men hvis vi utsatte å lære barna om religion til etter at de var store nok til å tenke selv, da ville nok den "kulturen" dø av seg selv ganske kjapt.

Skjult ID to. 4 april 14:21

Dere som er super realister og ikke tror på noen ting.
Kan dere hjelpe meg med noe?
Hvordan forklarer man døden til barn fra 3 til 8 år uten å måtte tilbringe de nesten 5 årene i sengen til disse barna ved leggetid fordi de er redde?

Hos meg blir gud tatt med i barneoppdragelsen som påskeharen, julenissen og tannfeen.
Det er sikkert ikke riktig, men det gjør at mine barn sover bedre om natten.

Har dog begynt å lese barnebilbelen fra perm til perm og startet da selvfølgelig med gamle testamentet.
Det er ikke å anbefale. Bare drap og hevn i hele første delen.

Skjult ID med pseudonym 1up to. 4 april 14:26

Husker du alle de millioner av år med frykt, harme, ikke-eksistens og evig pine før du ble født? ... Nettopp.

Døden er ikke noe å være redd, den bare er. Fokuser heller på at man skal sette pris på den tiden man har og de man rekker å bli glad i i ens korte utdelte tid. Frykt hos barn vil nok i de aller fleste tilfeller bunne i en refleksjon av ens egen frykt fremfor en innebygd mekanisme som er medfødt.

Skjult ID med pseudonym Juicer to. 4 april 14:29

(Skjult ID ) - to. 4 april 14:21
Gi dem saklig informasjon som de kan forstå; hold deg til enkle konsepter. "En død kropp kan ikke puste eller spise, og kan aldri våkne opp", for eksempel.

Skjult ID med pseudonym Flux to. 4 april 14:54

Jeg har to barn og de fikk ikke med seg noe om gud og jesus fra meg, og det genererte ikke noen mareritt.

(mann 35 år fra Hordaland) to. 4 april 14:59 Privat melding

(Skjult ID ) - to. 4 april 14:21 :

En ting du må passe på hvis du bruker den taktikken. Det er oppfølging av spørsmål og realitetsorientering når barna begynner å utvikle seg kognitivt. Blir du "gjennomskuet" så kan det bli ballade :P Det enkleste er å forholde seg til fakta slik vi kjenner den idag. Barn forstår ganske mye mer enn vi noen ganger tillater det. De må ikke undervurderes :D

Skjult ID to. 4 april 15:16

Jeg forstår forsåvid hva dere sier.
MEN; når en 4 åring er redd for døden er det vanskelig å være realistisk.
Når tårer felles fordi noen de har kjær dør, da er det vanskelig å si; "alt er over. Vi begraver kroppen eller brenner den, og det er ikke noe mer. "
Min 4 åring takler absolutt ikke det.

Det er da lettere å si at de går videre til himmelen og der møtes alle igjen.
Hunden de elsket løper på skyene etter tennisballer hver dag, som oldefar kaster til den :)

Når de blir eldre tviler jeg på at det vil komme tilbake og bite meg.

All respekt til de som sier at når noen dør er det slutt og har småbarn som faktisk takler det.

Skjult ID med pseudonym -m- to. 4 april 15:26

Vet ikke helt om jeg er religiøs kansje til en viss grad, har litt med de forskjellige menneskene jeg vokste opp hos og deres tro som jeg ble en del av. Er vell mere åndelig av meg kansje. Døden er ikke noe jeg frykter, døden er bare en ren lettelse. Som en dyp god søvn, vært døden nær flere ganger jeg. Kan jeg velge selv hvordan jeg skal dø vil det være noe lignende av det jeg allerede har opplevd. Kansje ikke i en ambulanse eller på sykehuset men sovne inn i min egen seng hjemme. Jeg har fått høre hele mitt liv at alle våre kjære som er døde er i himmelen. Har nok ikke tro på at himmelen er "der oppe" men at det finnes et sted etter døden hvor man får møte alle sine døde igjen det har jeg tro på. Troen har vell for meg vært en måte å overleve på og. Flere av fosterfamiliene mine jeg bodde i måtte jeg delta i bønn o.l ikke direkte av tvang men mere som noe man gjorde av høflighet og for å bli likt. Er nok mange joggeturer om natten som har ført til kirkegården ja, der jeg har bedt til Gud om å redde meg og gi meg styrke. Uansett så har det gidd meg styrke i de tøffeste takene. Tror nok og på at det er mer mellom himmel og jord enn øyet kan se. Feks hvordan kan man forklare at man automatisk blir tiltrukket av et menneske eller at små tilfeldigheter forandrer store ting i livet? Tror nok på noe sånt som at det fins en mening med ting, at man er forutbestemt til noe. Til å ha de opplevelsene man har hatt. Så åndelig/religiøs etc er jeg vell på et vis. Uten at det kan forklares orntlig. Har og en familie hvor gamle tradisjoner står veldig i hevd, ting som er veldig på den åndelige siden. Uforklarlige sammenhenger som vi i familien snakker sammen om. Både morsiden min og farsiden min er åndelige, prøvd selv å bortforklare ting men etter å ha opplevd veldig mye tilfeldigheter og opplevleser så har jeg i stedet godtatt at jeg ikke er a4. A4 er aldri noe jeg har søkt etter heller, liker å være anderledes. Har og styrken til å stå ut og være meg selv, uavhengig av hva andre tenker. Tenker det er en mening med at jeg kom først slik at jeg kunne beskytte familien min, en mening med at jeg aldri ble hjemløs eller dopvrak selv om det var på grensen til tider. En mening med at jeg aldri tok livet mitt. At det kun ble med tanken, men jeg fant styrken til å holde ut. At det er en mening med livet mitt gjør at jeg holder ut og fortsetter å kjempe. Min sønn skal få lov å utfolde sin tankegang, og sin sjel og velge den veien han vil.

Skjult ID med pseudonym Flux to. 4 april 15:28

Det er jo ikke noe i veien med å si at noen tror på et sted som heter himmelen hvor man kommer når man dør, og noen tror på gjenfødelse så man kommer tilbake som noe annet når man dør, men at du ikke tror på noen av delene. Da kan de velge selv hva de vil tro på.

Jeg prøver ikke å pushe mitt verdensbilde på noen, jeg kan bare si hva jeg tror eller ikke tror. Ingen sitter med noen fasit her :)

Skjult ID med pseudonym 1up to. 4 april 15:29

Du skriver at det neppe vil komme tilbake og bite deg, men det kan jo hende de da nettopp ikke lærer seg å håndtere slike kalde realiteter (etter min virkelighetsoppfattelse er det en realitet, prøver ikke å være provoserende).

Det ér jo trist og skummelt når noen vi har kjær dør, det er nettopp det som gjør det så viktig at vi tar vare på sjansene vi får. Jeg ser ikke noe galt i at et barn blir lei seg og lærer å sørge. Jeg skulle ønske jeg hadde lært det selv i yngre alder, da ville jeg kanskje tatt bedre vare på de sjansene jeg fikk med de som ble borte altfor tidlig.

Med alt det sagt ser jeg heller ingen direkte harme i å skåne de små, så jeg skjønner godt at det er lett å berolige de med trøsten. Det er helt naturlig og ikke noe jeg ville drømme om å dømme noen for.

(mann 44 år fra Oslo) to. 4 april 15:39 Privat melding

Hallois. At ordet religiøs blir brukt gjør at selve essensen i spørsmålene tilskitnes og forvrenges (i manges øyne). Som alle andre ord vris og vrenges "religiøs" gjennom tidene. Det skifter mening hele tiden. De oppløses, erstattes av nye, transformeres osv. I dag er det mere moderne å kalle seg "åndelig".
Husker jeg hadde et par tråder om åndelighet tidligere, men jeg stanset ganske fort fordi jeg var så uheldig å ha lagt ordet "religiøs" i overskriften........ Det førte til at de fleste sporet totalt av fra temaet og over til krig og verdens elendighet.
Dette er i en viss forstand samme type mennesker: Nazister, kristne heksebrennere, islamister, Stalin-kommunister (og utallige andre varianter). Hvilken ytre identitet disse krigerne bruker er totalt uvesentlig. Mange har kalt seg religiøse. Mange er antireligiøse. Men dette er uvesentlig fordi de lever på løgner. Ingen av dem elsker ånden i sitt hjerte. Men de må ha en logo for å klare å gruppere seg.

Er du religiøs?
Kall det kva du vil. Feks troende. Ja. Jeg vet ikke hva "ikke åndelig troende" er for noe.

Hvorfor?
Det har flere årsaker, men jeg kan ikke forklare det. Med all respekt for hvor andre måtte befinne seg: For meg (meg personlig) er "ateistisk" nærmest et synonym med "absurd". Min verdensanskuelse er ikke basert på fysisk logikk.

Hvor viktig for meg?
Det er hele livet mitt. Det har ikke med å gå i kirken å gjøre. Jeg opplever norske gudstjenester (generelt) som noe av det noe av det minst gåtefulle rundt meg. Men jeg trives på teosofiske møter med foredrag og refleksjoner og diskusjoner. Der treffer jeg andre mennesker som bærer på hemmeligheter. Men man trenger ikke være dér for å fornemme de daglige tusen under...

(mann 35 år fra Hordaland) to. 4 april 15:40 Privat melding

Kan hende jeg dramatiserte litt konsekvenser, men formålet med det jeg skrev var ikke den ene situasjonen om døden. Det var av en generell karakter. Og som 1up skrev så fint, det å kjenne på følelser, redsler osv. syns jeg er helt greit. Det å forklare hva som har skjedd, at det er naturlig når en blir gammel å dø trenger ikke å være brutalt. Kommer kanskje ann på hva som blir sagt også. Har vel heller ikke noe imot nissen og himmelen, men alt med måte.

Jeg liker i de fleste tilfeller å kalle en spade for en spade. Det blir færre misforståelser og færre situasjoner senere der kunnskap dekker over for historier som det ikke finnes logikk i. Det er kanskje lettere i lengden? Men jeg skriver ut ifra hvem jeg er som person og mine egne meninger som jeg følger. Får jeg et spørsmål av unger så svarer jeg i de aller fleste situasjoner så ærlig som mulig.

-m- : en ting syns jeg virker tydelig... at DU har kjempet, og at DU fortjener cred for jobben. Om du tror på noe åndelig eller ikke, DU skal ta æren for det! Men å bruke bønn eller noe slikt til motivasjon er jo hjelpsomt. :D

Skjult ID to. 4 april 18:57

Mulig det er naivt å lære barna at det er et liv etter døden.
Forteller at folk som dør ikke kommer tilbake, og at alle dør når de blir gamle. Det å dø er en naturlig sak, alle fødes og alle dør.
Inntil videre lar jeg dem likevel få tro at det finnes en himmel, hvor alle som dør er, har det bra, og bare gjør ting de liker.
Hva barna velger å tro når de blir eldre er opp til dem.
Foreløpig tror de på julenissen og tannfeen også. Jeg ser ikke noe galt i det.
De tror forøvrig også at store steiner er troll som ble til stein pga solskinn.

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 19:07

kimkom
"Jeg liker i de fleste tilfeller å kalle en spade for en spade"
Jeg også! Problemet med tro er at ingen av oss helt VET hva spaden i dette tilfellet er for noe. Faktisk!
Ingen av oss VET hva som skjer når vi dør, ingen av oss VET hva som er sannheten om livet og døden.

Slik jeg ser det, har ikke barn noen problemer med å forholde seg til verken en himmel eller en ikke himmel. De opplever at det er folk i barnehagen som tror på himmelen, mens pappa ikke gjør det. Mange barn danner seg ofte en mening selv, og mange barn finner nettopp derfor trøst i at det er noen der som passer på både dem selv i mørket under dyna og som er sammen med farmor som er død i himmelen. Jeg har til dags dato ikke møtt et barn som har vokst opp og ikke tenkt over disse tingene og tatt et valg senere i livet. Enten inn i noe eller ut av noe.

Og -m- er et glimrende eksempel på et menneske som har "trengt" å tro på noe, selv om man ikke vet hva noe er. Denne muligheten har vi alle, uansett om man trenger eller ikke. Derfor har ingen rett og ingen feil.

Når det er sagt, tror jeg det er få troende som opplever det å tro likt, så det er vanskelig å stigmatisere her.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt to. 4 april 19:44

Jeg er for at folk har noe å tro på når de har det tøft, samme hva det måtte være.
Men det forandrer ikke det faktum at organisert religion er roten til alt ondt, for samme hvor velmenende den måtte være er det alltid noen som kan vri det til å støtte sitt formål.

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 april 19:49

"Jeg er for at folk har noe å tro på når de har det tøft, samme hva det måtte være."
Bare så det er sagt: Jeg har aldri følt meg åndelig fordi jeg har trengt det når jeg har hatt det tøft.
Jeg TRENGER ikke å tro. Det er en naturlig del av livet mitt, noe som gjør det mer mystisk, interessant og gøy!

Skjult ID med pseudonym -Bene- to. 4 april 20:17

Ikke religiøs, troenda, tja, men ikke på annet enn en ideologi som ikke kan regnes som en religion.

Skjult ID med pseudonym _________ to. 4 april 21:15

Ikke religiøs, ikke åndelig. Jeg har et tro/mistro-forhold til menneskeheten, alt etter dagsformen, osv., men det er vel det nærmeste jeg kommer tro.

Hvorfor? Jeg tror bare ikke at det finnes en slags gud som har bestemt alt som skjer. Dessuten gir det jo et litt kjedelig syn på universet; Gud har bestemt det, og dermed basta. Jeg synes det er mye mer interessant at mikroskopiske ujevnheter i gravitasjon setter krefter i sving, danner stjerner som eksploderer og skaper grunnstoffene som er nødvendige for liv. Vi er alle skapt av stjernestøv.

Hva gjelder andre, synes jeg det er greit med progressiv, humanistisk gudstro. Med det mener jeg at man setter andre mennesker framfor Gud i hverdagen (og tar avstand fra svada som religiøst motivert avhold, omskjæring, intelligent design, o.l.). Det er i alle fall den oppfatningen jeg sitter med basert på min kjennskap til teologisk litteratur; at Gud er mest interessert i at du først og fremst behandler andre mennesker bra.

Mer alternativt:
Astrologi er nok i all hovedsak vås. At stjerner som er mange lysår unna skal ha hatt noen som helst påvirkning på meg i utviklingsstadiet, synes jeg er absurd. Er ellers skeptisk til ånder og spøkelser, som antageligvis har noe å gjøre med at jeg ikke tror på sjelen. Tanker, minner, følelser og personlighetstrekk er kjemikalier og elektriske impulser, hverken mer eller mindre.

Religion/tro eksisterer pga. dødsfrykt, fordi det er vondt for mange å tenke på at det ikke finnes noen høyere mening, og fordi bestemte aktiviteter tilfeldigvis samsvarte med en ønskelig hendelse, f.eks. at det plutselig begynte å regne etter en lang tørkeperiode, fordi noen danset. Paradis er lettere å forholde seg til enn ineksistens.

For de som måtte tro at jeg er en arrogant ateist som aldri har møtt motgang i livet, så stemmer ikke det, men jeg er i alle fall (agnostisk) ateist.

Skjult ID to. 4 april 21:24

@________
"Religion/tro eksisterer pga. dødsfrykt, fordi det er vondt for mange å tenke på at det ikke finnes noen høyere mening, ............"

Min tro betyr ikke å anta. Jeg vet at "det" finnes. Jeg har én gang vært "der".

Jeg respekterer din tvil.

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 4 april 21:30

For meg har det alltid vært mer mellom himmel og jord enn jeg kan fatte.
Og universet i seg selv gjør meg bitteliten, undrende, ydmyk og full av drømmer.
For meg handler det ikke om å sette tro i båser, så jeg velger å ikke kalle meg verken det ene eller andre.
Jeg vet bare at jeg tror. På livet.
Jeg tror på det gode i mennesket, og på den gode kraften som er større enn mennesket.

Dette gjør meg trolig ikke religiøs. Jeg kaller meg ikke religiøs. Og for meg er tro viktig. Ikke religion.
Vi er alle mennesker, uansett hva/hvem vi tror på. Vi har lik verdi.
Og vi skal alle dø.
Om tro gjør livet enklere for noen, eller om tro gjør døden enklere eller bedre for noen...så tenker jeg: Så fint!
Jeg respekterer andres tro, og vil kjempe for andres rett til å tro på noe. Uansett hva. Også om det er ikke-noe.
Og slik er det for meg. :-)

Skjult ID med pseudonym herregud fr. 5 april 00:35

Fakta: Religioner og trosretninger ble skapt i oldtiden som rene maktinstitusjoner.

Fakta: All religion har blitt funnet opp av mennesker. Hvorfor skal jeg bruke tid og krefter på å "tro på" noe noen engang skrev på en papirrull/hogget i stein for tusenvis av år siden? Mye av det er riktignok bare ren historiefortelling om ting som faktisk skjedde, men da kan jeg like gjerne sette meg ned og "tro på" en historiebok.

Religion gav mening for lang tid siden, når det var et behov for å søke sammen og finne forklaringer på ting man ikke visste. I 2013 vet man bedre.

Skjult ID med pseudonym tresnitt fr. 5 april 00:38

@herregud
Jo mer jeg forstår at jeg ikke forstår - jo virkeligere blir verden :-)