Alle innlegg Sukkerforum

angst og depresjoner.

Vis siste innlegg
(mann 42 år fra Nordland) ma. 15 juli 20:57 Privat melding

Hvordan stiller dere til å date en eller ei som har slitt eller sliter med psykiske problemer?

Hvis man sammenlikner nå med før, så er det mye mere åpenhet om temaet, men... Har vel på mange måter selv torpedert mine sjanser med å stå frem med mine problemer.
Man merker liksom at ens aksjer er i fritt fall og at gjerne jenta ikke svarer tilbake så fort (eller aldri), selv på sms.

Uansett så er det mange som blir overraska når de hører om det.

Iallefall syntes jeg det var greit å skrive om det siden jeg (muligens)

(mann 42 år fra Nordland) ma. 15 juli 20:59 Privat melding

Forts. (muligens velfortjent) fikk til svar at det var en grunn for at jeg er singel.

Skjult ID med pseudonym Ærligheten ma. 15 juli 21:00

Jeg har datet to damer med forskjellige psykiske problemer.

Nå sender jeg de til psykolog før jeg dater.

Skjult ID ma. 15 juli 21:03

Ta deg en tur til doktoren @BGuarden og få deg noe prozac:)

Skjult ID med pseudonym notfunny ma. 15 juli 21:06

Har 2 ungdommer som har vært gjennom, til tider, tunge depresjoner.
Det tærer på hele familielivet og sliter en helt ut.
Tror nok dessverre at jeg hadde trukket meg, hvis jeg fikk høre at daten slter psykisk.

Skjult ID ma. 15 juli 21:07

uffameg, noe holder en da for seg selv til en har blitt rimelig godt kjent

(mann 42 år fra Nordland) ma. 15 juli 21:08 Privat melding

Synd jeg ikke vet hvem du er så skulle jeg ha bedt deg si det til meg, face2face ;)
Men det er vel ikke du man for å si vil jeg tro?

Skjult ID med pseudonym Erre mulig ma. 15 juli 21:08

Herregud ALLE har da mental issues på en eller annen måte! De som hevder noe annet er de som virkelig har problemer! ;-))

Skjult ID med pseudonym h0tntott ma. 15 juli 21:08

Det kommer nok litt an på.. Hvilke diagnose(r) og hvilke utfordringer det gir i hverdagen..

Skjult ID ma. 15 juli 21:10

Det var godt ment @BGuarden! Beklager dersom du er skjør og taklet det feil! Hvis det var meg du siktet til da...

Skjult ID med pseudonym fripp ma. 15 juli 21:17

To av eksene mine hadde depresjoner av ulik art. Orker ikke en gang til. Og nei, det var ikke meg de ble deprimerte av.

(mann 42 år fra Nordland) ma. 15 juli 21:19 Privat melding

Vel... Jeg lar ikke mine problemer gå ut over andre, dog...
Drikker ikke siden det ikke hjelper på mine problemer, har alltid tid til min niese og har laget lekeapparat og flotte kaker til feiringene hennes. Hjelper også mine søsken med div gjøremål som for 1 mnd siden da jeg satte opp nye kjøkkenskap til min søster. Nå er jeg på hytta hos mine foreldre for å hjelpe dem å male den.

(mann 42 år fra Nordland) ma. 15 juli 21:25 Privat melding

Ja, nei... Ikke godt bestandig å forstå om noe er en spøk eller ikke. Vet det finnes de som kan finne på å slenge med leppa (snuble over tastaturet) om slike ting.
Iallefall om det er folk som er anonyme.
Men unnskyldning er akseptert :)

Skjult ID med pseudonym Erre mulig ma. 15 juli 21:28

Sikker på det fripp!? ;-P

Siden det har skjedd deg to ganger mener jeg! :-D

Skjult ID ma. 15 juli 21:37

Ja det var ikke ment som en spøk, men mange får hjelp av antidepressiva. lykke til i alle fall:)

(kvinne 41 år fra Østfold) ma. 15 juli 22:19 Privat melding

Det kommer vel helt an på hva slags psykiske problemer dt er snakk om. Angst og depesjoner er jo etterhvert ikke så uvanlig da det har blitt større åpenhet om det. Hadde nok blitt ganske skeptisk til tunge diagnoser. Er ikke så lettskremt så hadde ikke nødvendigvis skygget banen pga psykiske problemer.

(mann 55 år fra Oslo) ti. 16 juli 15:48 Privat melding

Det er forskjell på diagnoser, og grader av problemer. Jeg har ikke papirer på at jeg er frisk. Vet at de som har gått i langvarig terapi har lært mye om seg selv, og om å analysere. På den måten vil vi kanskje være på for forskjellige steder. Men tung psykiatri og medisinering er ikke noe pluss i markedet.

Skjult ID med pseudonym cicero ti. 16 juli 15:55

Alle er vel i dårlig humør til tider. Jeg har selv blitt deppa pga diverse årsaker som årstid, familie, økonomi, karriere og sosiale faktorer men kjenner meg selv godt nok til å komme i bedre humør og ikke la det gå utover andre.

Om dama har alvorlige psykiske problemer styrer jeg kanskje unna, med mindre hun er åpen om det og jobber med å takle det på en konstruktiv måte. Men har vært borti nok jenter som tydelig ikke er klare for å starte noe seriøst på grunn av sine egne issues til å være varsom på akkurat dette.

(mann 50 år fra Oslo) ti. 16 juli 15:59 Privat melding

BG,

du har satt rekord i ærlighet. Og får svi for det.

Sannheten er overvurdert, vi vil helst høre det vi liker å høre.

På nett kommer du lenger med å skryte på deg gode egenskaper, og kvasifilosofiske blødmer står høyt i kurs om dagen.

Skjult ID med pseudonym Artigkar ti. 16 juli 16:42

En ting er hvilke utfordringer de har. Det andre er måten de tar det på.

Jeg overhørte en lege og en forsker på toget i går snakke om hypokondere som egentlig ikke ville ha hjelp fordi de likte den omsorgen de får når de er "syke".

Jeg klarer dessverre ikke mennesker som ruller rundt i sin egen elendighet uten å gjøre noe med det.

Så lenge personen har litt angst og depresjoner og gjør noe med det, så er det ok, og i mitt tilfelle tror jeg at jeg hadde blitt en god støttespiller også. Er det mer alvorlige ting så hadde jeg nok styrt unna.

Jeg leser mellom linjene at du også sliter med dette. Antar du går til psykolog? I så fall gjør det. Snakk med psykologen om NLP - Nevro Lingvistisk Programmering. Mener det er NTNU som har forsket på det hvorav sånn ca 9 av 10 ble friske ved hjelp av denne behandlingsformen (Angst/depresjoner) - Altså sitter det i nøtta og har noe med måten man tenker på - derfor vil jeg styre unna de som liker å ha det elendig og trist, men de som ønsker å gjøre noe med det, skremmer meg ikke. Jeg har selv sett mennesker komme seg igjennom det.

Syting og klaging er ting som får meg til å backe unna. Har man problemer og en god attitude rundt det så er det greit.

Heldigvis er hjernen vår stokk dum, og tror på det den blir foret med.

Skjult ID med pseudonym CellularA ti. 16 juli 17:02

BGuarden: å stå frem med sine problemer til en dame du møter for første gang eller tidlig er risikofylt. kanskje hvis hun ser på deg som den du er - da spiller det ikke noen rolle. men det andre utfallet er at det kan få henne til å "backe" unna. altså du gjør henne usikker på deg. da er det som sagt en risiko. du selv bør tenke over om du selv overreagerer med tanke på hva du bør si til henne om deg. hvis ikke er det bedre å snakke med noen andre om problemene dine. fagfolk eller venner/bekjente/familie.

de som mener at det å gå til psykolog er løsningen på alt ville jeg tatt med en klype salt. ja, det hjelper for noen, men ikke alle.

Skjult ID med pseudonym søker to. 18 juli 14:54

@TS
Sjekkemarkedet er nettopp et marked. Man gjør det best om man markedsfører seg når man er på sitt beste. Jeg går aldri på date hvis jeg har influensa, jeg venter til jeg blir frisk så jeg kan fremstå friskere. Så hvis du nå sliter med noe du kan komme ut av i løpet av rimelig tid så kan det være en fordel å vente med sjekkingen. Hvis det derimot er langvarig eller kronisk så prøv å tone det ned, ikke bare overfor andre men overfor deg selv.

Vi har alle problemer av et eller annet slag, det ville ikke vært noen hindring for meg. Men at noen identifiserer seg for mye med egne lidelser er totalt turn-off for meg. At noen er med i vondt-i-tåa klubben eller engasjerer seg voldsomt i egne diagnoser er noe jeg finner lite attraktivt.

En som skader seg, sier AU, steller med såret et øyeblikk for så å fortsette som om ingenting var hendt er veldig attraktivt. Dette gjelder også psykisk. Etter å ha snublet er vi ofte ustø når vi begynner å gå igjen, men ikke fokuser på det.

Jeg mener ikke at du ikke skal føle smerte eller tillate deg selv å slite med det du har. Jeg mener bare at du skal ta det som en plage ikke en livsstil, diagnosen er ikke deg, diagnosen definerer deg ikke. Stå frem med dine egenskaper og interesser, med hvem du er, ikke bare overfor andre - først og fremst overfor deg selv.

Skjult ID med pseudonym kynisk to. 18 juli 15:13

Hva med sterk depresjon som følge av ensomhet? Som man kan si hundre prosent sikkert forsvinner om man får en å være med?

Skjult ID med pseudonym rez to. 18 juli 15:24

For å være ærlig så ser jeg egentlig ikke på det som så unormalt. Har man derrimot selvmordstanker og sånt så synes jeg det er mer problematisk, for det er noe jeg ikke skjønner, eller har lyst til å skjønne.

Jeg tror de fleste går gjemmom vanskelig perioder i livet, ingen er perfekte.

Skjult ID med pseudonym -m- to. 18 juli 15:26

Jeg vil nå si at det er mere normalt å ha litt å slite med enn aldri å ha opplevd noe. Når det er sagt så er jo psykiske lidelser så mangt. Dermed er jeg enig med flere her, det kommer ann på diagnosen og i hvor sterk grad den er gjeldende i dagliglivet.

Det er jo heller noe man ikke forteller om med en gang man har blitt kjent. Ta det litt gradvis tror jeg er lurt.

En depresjon eller to kan jo de fleste komme til å oppleve gjennom et langt liv. Noe annet med feks tvangslidelser, osv som påvirker hverdagen. Tror sånt noe er vanskelig å svare på før man er i situasjonen at man er blitt kjent med noen som har en slik lidelse. Har flere bekjente jeg som sliter med diverse men de er da like bra folk som mange andre, om ikke bedre fordi de har litt mer forståelse for at livet ikke alltid er rosenrødt.

En tung lidelse kunne blitt slitsomt. Har selv måtte sloss hele barndommen for å holde min egen mor i live gjennom dype depesjoner og suicidale perioder. Det unner jeg ikke min verste fiende å oppleve. Men dermed ikke sagt at man hadde løpt sin vei vis noen man ble glad i hadde tilsvarende problem. Bare håper det ikke skjer , det må jeg jo si.

Skjult ID to. 18 juli 15:33

Jeg har vært såpass langt nede at jeg har hatt seriøse planer om selvmord før. Jeg traff bunnen og det var da jeg var smart nok til å søke hjelp. Etter noe terapisamtaler og antidepressive, så kan jeg si at jeg har aldri følt meg så levende som jeg gjør nå. Jeg er ferdig med begge, og livslysten er på topp.

Hva har jeg fått ut av det? Jeg har blitt en ti ganger bedre person en det jeg var før, med langt mer forståelse og innsikt. Jeg er glad i livet og brenner for å leve og erfare alt nytt.

Hadde jeg hatt valget nå mellom en som har erfart mye og har truffet bunnen en gang for mye, og en som har seila gjennom livet uten motstand, så hadde jeg heller valgt den første.

Skjult ID med pseudonym rez to. 18 juli 15:40

jeg er litt enig i det du sier der. jeg synes folk som ikke har møtt utfordringer i livet er litt innholdsløse. har man verdt gjennom noe vanskelig og kommet godt ut av det sitter man med mye mer lærdom enn hva man ellers ville hatt. jeg har selv opplevd noe lignende, da mer fysisk enn psykisk, men så klart psyken spiller en stor del i det. nå tør jeg leve drømmene mine fullt ut, fordi jeg har muligheten, det er ingen unnskyldninger lenger som tidligere. og jeg tror jeg har blitt et bedre menneske av hva jeg har vert igjennom.

Skjult ID med pseudonym søker to. 18 juli 16:53

Livet er dynamisk med bunner og topper. Det er ikke bare bunnene som gir dynamikk, også toppene. Jo høyere topper og jo dypere bunner vi har opplevd, desto større perspektiv får vi.

Det spiller ingen rolle om vi alltid har vært på bunn, topp eller midt i mellom. Hvis dynamikken er liten så er også perspektivet lite. Både de som alltid lever i rennesteinen og de som alltid lever i sus og dus har lite perspektiv, du må oppleve begge deler får å utvikle deg.

Jeg er generelt mer redd for å treffe en som aldri har møtt motgang enn en som har vært langt nede. Men jeg ønsker jo å oppleve nye topper, så evnen og lysten til å legge ting bak seg og oppleve de store toppene er noe av det viktigste jeg ser etter i en partner.

Skjult ID to. 18 juli 17:10

@søker

ASL?

Skjult ID med pseudonym h0tntott to. 18 juli 18:20

Da jeg gikk på skolen hadde jeg et emne som het "samfunn og psykisk helse". Han psykologen som foreleste ga oss noen tall (har ingen kilder, vet mange her gjerne vil ha det :p ), som sa at i løpet av 1 år trenger 85000 nordmenn profesjonell hjelp ifht psykisk helse. De fleste er kortvarige kriser, som feks ved dødsfall, skilsmisser, og andre akutte traumer. Andre er mer "kroniske". Men det sier noe om hvor mange som sliter og oppsøker hjelp..

Skjult ID to. 18 juli 18:40

Du TS....

Hør nå her....

Du bør ta deg et salgskurs!

Helt seriøst!

Det du gjør her inne er å selge deg selv. Glem tullet med perfekt match osv, det er ingen som vet det før man har datet en god stund. De som sier annet er skrullinger, som blir her til evig tid.

Se for deg at du drar og kjøper en bil.. Dette er en skikkelig godbil.. den kjører flott, den er pen å se på, den gir deg en god følese, du blir glad når du kjører denne bilen. Du kunne hatt denne bilen i maaange år, så lenge det er mulig å ha en bil.. Du ville blitt kjempefornøyd! Følesen din sier også dette. Følesen er helt i synk med hva realiteten er.

Problemet...

Selgeren er ikke en god selger.. faktisk, så er han en elendig selger... (jada, snakker om deg)

Selgeren sier: "Kom innom på tirsdag, så skriver vi kontrakt!"
Hvor du svarer: "supert, ses!"

Selger: "Jepp, dette er en svært god bil, her kommer du til å bli kjempefornøyd. Den eneste ulempen med denne bilen er at automatkassa er laget av kjeks, så hos mange kunder kommer det høye reperasjonskostnader.. Rundt 80 tusen kroner kanskje. Pleier å skje rundt hundre tusen kilometer, så du kan ta det sammen med storservice."

Du igjen: "ehhh"

Forstår du det nå?

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 18 juli 21:23

Det er (for de fleste) enklere å ha en gips på foten man kan peke på, med en forventning om full recovery i løpet av 6-8 uker...enn en lidelse/skade/sykdom som ikke er fullt så visuell eller håndfast. Det er noe av dette som gjør det vanskelig. I tillegg er det menneskesinnet vi snakker om, og for mange handler det om å skjule for alle andre hva som skjer på innsiden. Det er også forskjell på diagnoser og selv-diagnoser. Samt lette og tyngre lidelser.
Poenget er...for meg...at mennesker jeg omgir meg med er interessert i å BLI BEDRE.
Jeg har selv sett at angst forsvinner i løpet av sekunder, og at depresjon måtte redefineres fordi personen selv ikke trodde på det legen hadde kommet frem til. Jeg har også sett mennesker lede seg selv inn i mørket fordi de ikke deler dette med noen, og derfor ikke finner veien ut igjen alene. (Ikke kun derfor, men mye av grunnen)
Jeg tror noe av det viktigste vi gjør når det gjelder vår mentale helse er å aktivt pleie den. På lik linje med pleie av fysisk helse. Og det er fullstendig og absolutt GREIT å be om HJELP! :-)
Det krever mot å fortelle at man ikke er på topp mentalt, og jeg vil sende kred til deg, BGuarden...for at du tar opp et tema som kan være så vanskelig for mange. Ønsker deg all mulig hell og lykke, både i jakten på kjærligheten og i fortsatt mestringstrening og mental utvikling. Husk også at du selv sitter med kontrollknappen. Om ting ikke funker, gjør noe annet - og test ut ulike metoder...helt til det funker. Og når det funker - gjør mer av det. :-)

Skjult ID med pseudonym Tingeling to. 18 juli 21:24

*Btw - dette handler ikke om salg. Ihvertfall ikke av biler. ;-)*

(mann 42 år fra Nordland) to. 18 juli 21:49 Privat melding

Ja, jeg vet litt om det å selge seg selv, og mitt problem er at jeg er veldig prinsippfast. (ADD?)
Løgner gjør meg uvel, og jeg vil vel innerst inne bli elsket for den jeg er og ikke den jenta tror jeg er.
Vet... Er en veldig rar i så måte, men det er den jeg er....

Skjult ID med pseudonym Støttemdlm to. 18 juli 22:34

Går du på noen medisin? får du hjelp av psykolog?
Jobber du noe med problemene du har?
Kanskje litt for sent å svare på nå som du ikke er anonym.

Jeg ville nok ikke annonsert mine psykiske problemer, fokuser heller på dine positive sider.
Når du får noen med på date så pass på å ha første daten på en sånn måte som gjør deg komfortabel.
Har du massiv høydeskrekk så tar du ikke med dama på fjellklatring på første daten. om du skjønner..

Nå skriver du ingenting om din diagnose, noe jeg håper du har, så er du f.eks manisk depressiv så er det ikke verre enn å sende en sms til daten rett i forkant om du er nede i en bølgedal og sier at du er dårlig.

Langt over flertallet har en psykisk "uting" ved seg, om de er høye på seg selv /narsisister, mindreverdighetskomplekser, pappagutt problemer eller mere dyptliggende problemer.
Det viktigste er å fronte sine positive sider ,så vil tiden vise om en partner vil akseptere de negative sidene.
Men det er viktig å jobbe med problemene sine og kanskje skal du heller ta ett år alene og prøve å jobbe med disse?

Skjult ID to. 18 juli 22:50

Har gjort det og anbefaler det ikke.. løp gutt.

Skjult ID med pseudonym Alenemamma to. 18 juli 23:14

Uaktuelt

(mann 42 år fra Nordland) to. 18 juli 23:15 Privat melding

Prøve 1. år alene... Hehehe...
Har ikke vært noe action for min del på flere år.
Enten har jeg "skremt" dem unna, eller så har de kun skapt en masse frustrasjon og sorg...

Skjult ID med pseudonym Erre mulig to. 18 juli 23:23

Har ikke møtt et friskt menneske pr dags dato! Alle er speisa på sin måte :-P De som sier noe annet er de sjukeste av oss alle.
We're all living in America, sometimes it's war!

There is something in the water!

Skjult ID med pseudonym jente73 fr. 19 juli 08:31

Fordi jeg har en sønn så ville jeg holdt meg langt unna. Vil ikke utsette han for slikt, sorry...