Det finnes mange måter å se tilværelsen på, de fleste bildene er ganske håpløse.
Jeg foretrekker å se på meg som en badeball i en foss. Jeg kan egentlig ikke styre retningen, men ta meg for slik at jeg unngår de verste slagene. Som sagt, de fleste bildene er håpløse.
Jeg var sammen med en kvinne noen år. Det var intenst, og vi trodde vi var i mål. Men livet er nå en gang slik livet er, og vi mennesker er lite flinke til å ta vare på hverandre. Vi gjorde noen forsøk siden følelsene var så sterke og noen ting opplever man bare èn gang. Men sårene var dype og hjertene slitne. Så fossen drev oss fra hverandre,
Jeg ble oppringt av en fremmed mann. Det var den nye mannen. Hun var blitt syk, og ønsket å snakke med meg. Da jeg kom frem hadde hun mistet bevisstheten, snart etter var det livet som glapp. Vi gråt hver for oss, han hulket og jeg måtte holde igjen. Jeg følte at jeg ikke hadde rett til det, siden hun ikke lenger var min.
Han ønsket å bekjenne seg til meg. Fortalte at han følte at han aldri hadde nådd frem, at jeg hang som et spøkelse i forholdet, og at han trodde at jeg var hennes egentlige kjærlighet i livet. Jeg løy og sa at hun virkelig elsket ham. Jeg så at han ble lettet, jeg følte meg tom. Og lurer på om jeg gjorde det rette.
Noen kjærlighetsfortellinger blir aldri fortalt, som gnistrende blader blir de dekket av snø om høsten. Og alt som blir igjen er stillhet. Og det som var er visket ut og finnes ikke lenger.
Men fossen buldrer videre, og alt vi kan er å håpe på en morgendag med litt færre skarpe steiner.