Alle innlegg Sukkerforum

Den STORE forelskelsen ....

Vis siste innlegg
(kvinne 40 år fra Akershus) ti. 19 aug. 19:47 Privat melding

Helt seriøst : Jeg lurer på om den "store forelskelsen" finnes for de over en viss alder ...
Tror nok den finnes , men blir den mer og mer skjelden ettersom årene går ....?
Jeg mener den følelsen du finn når du var 16... når du var 19..... når du var 23.... ??
Blir den følelsen andeleses med årene ?? Blir man forelsket på en annen måte ..?? starter man mer som venner og så blir det kjærlighet ?? ikke de "fnisete" greiene som får blodet til å bruse ....

Og vi som leter etter denne følelsen ... er det som å lete etter nålen i høystakken?

Skjult ID med pseudonym Dame 41 år ti. 19 aug. 19:59

Jeg tror nok det blir vanskeligere å få den følelsen etter hvert som man blir eldre.
Men jeg er 41, og er forelsket nå. ;-) . har bare han i tankene hele tiden, klarer ikke spise, alt en gjør er med tanke på han, for stjerner i øynene (en vennine sa det) når jeg snakker om han, fnisete ja, kribler i magen, føler meg som en usikker ung jente når jeg treffer han. Puhh, deilig men også travelt på en måte.
Og følelsen er definitivt den samme som da jeg var 16-20. :-)

Skjult ID med pseudonym Smily ti. 19 aug. 20:01

Det var kos og høre ,dame41..
Lykke til .. håper det fører med seg masse positivt :oD

Skjult ID med pseudonym Dame 41 år ti. 19 aug. 20:01

Og du.... ikke let etter den, den kommer når den kommer, når du minst venter det. :-)

(mann 47 år fra Buskerud) ti. 19 aug. 20:05 Privat melding

Jeg tror følelsen av å være forelsket er en tidløs greie:). Om man er 16 eller 60, så kan man ha den samme følelsen i seg, få de samme rare tankene i hodet...hehe;)...og kjenne i kroppen at det iler, kjenne spenningen og at det bruser (og suser:))rundt....tror jeg da:)

At det nok blir mere vanskelig å bli forelsket med årene, tror jeg nok er tilfelle. Ikke fordi at man mister evnen til å bli forelsket, men mere fordi det er flere omstendigheter rundt som kan begrense muligheten til det. I langt større grad enn når man er i de "sorgløse" tenårene:)

Forelskelse er en rar ting egentlig....

:))

Skjult ID med pseudonym sukk ti. 19 aug. 20:06

Har tenkt en del på dette med å forelske seg ift å være på nettet. Jeg er en person som har forelsket meg lett bestandig, men nå som jeg har holdt på med nettdating i en tid har jeg oppdaget at jeg ikke lenger opplever å forelske meg. Kan bli betatt, men der stopper det. Har jeg blitt for kynisk? vært for lenge på nettet? blitt for kresen? Nekter å tro at det har med alder å gjøre, må jo være fordi jeg ikke har funnet den rette ennå........ eller kanskje er nettet ødeleggende for meg.........?

så flott å høre andre som opplever forelskelsen, unner alle det!

Skjult ID med pseudonym Smily ti. 19 aug. 20:12

I sammen sko som deg ,sukk ... Har alltid vært den som forelsket meg fort ... men nå skjer det skjelden .
Så derfor innlegget ... :o)

Skjult ID med pseudonym Organ ti. 19 aug. 20:29

Vel, undertengnede har passert tretti med en brukbar margin og kan melde at forelskelse er definitivt ikke noe som er forbeholdt de yngste. Selv blir jeg like lett forelsket som før og det er ikke mindre altoppslukende i dag enn det var for femten år siden :-)

Blir kanskje feil å si at jeg blir "fnisete", ( hø hø hø ), men rådvill og irrasjonell, ja seff!

Skjult ID med pseudonym sukk ti. 19 aug. 21:14

Et lite dikt sånn uten videre
 
Kan det være..........
at jeg blir gitt en ny mulighet
til å finne dette ene mennesket
som jeg lengter etter.
 
Kan det være..........
at jeg igjen skal få oppleve
denne fantastiske følelsen
av å elske og bli elsket tilbake
 
Kan det være...........
at jeg uten å vite det
allerede har funnet deg?
 

Skjult ID med pseudonym Don Giovan ti. 19 aug. 21:32

Jeg tror man kan bli forelsket i alle aldre, men jeg er like overbevist om at forelskelsen endrer karakter etter som årene går. Noe annet er naturstridig. Å være forelsket som en 16 åring når man er 40 (jada jeg hører mange påberope seg det) er , etter min mening, heldigvis ikke normalt. Hvor i allverden kommer klokskap, relasjoner, personlig utvikling og kunnskap inn i bildet? Man kaster ikke alt dette på båten bare fordi man blir forelsket. Man har kanskje samme følelse, men en helt annen baggasje til å forstå , utøve og til å forholde seg til den. Man kan bli inderlig forelsket hele livet, og jeg tror dette er individuelt i tillegg, men for samme person bør ikke forelskelsen være lik i 60-årene som den var i tenårene.

Skjult ID med pseudonym Woman ti. 19 aug. 21:59

Jeg tror det varierer mer med personlighetstype enn med alder. Men jeg kjenner meg igjen i det Sukk og du Smiley skriver.
Etter noen seriøse forhold, føler jeg at jeg nå vet - rent rasjonelt - at om noe ikke varer så lander jeg på bena, jeg kommer meg gjennom det - og jeg treffer en ny. Da blir man mindre sårbar, men kanskje ikke så helhjertet så tidlig? Men jeg ahr troen på at føelsene kan bli minst like sterke, de har bare en litt annen karakter.

I boken High Fidelity innleder Nick Hornby / hovedpersonen boken med å henvende seg til sin eks-samboer - Laura - som nettopp har forlatt ham, med å sette opp en liste over de fem verste kjærlighetssorgene han har hatt. Han sier til Laura; "Ser du deg selv på den listen? Nei, du er ikke blant de fem verste. Det er ikke fordi du ikke er kapabel til å forårsake en slik smerte. Men du kom simpelthen for sent".

Jeg føler det litt sånn; jeg er ikke så sårbar som jeg var da jeg var yngre. (Boken videre viser imdielrtdi at han på ingen måte er fedig med Laura, men følelsene og sorgen er annerledes).

Skjult ID med pseudonym Kurert ti. 19 aug. 22:03

Don Giovan: Du er fantastisk flink i å ordlegge deg! Har lest det du har skrevet her og i andre tråder og du formulerer deg veldig gjennomtenkt, klart og fint!:)

Signerer forøvrig innlegget ditt her :)

:))

Skjult ID med pseudonym s ti. 19 aug. 22:18

Jeg aner ikke hvordan det vil føles å være forelsket når en er 35, 45 eller 70, for den del, så har ingen lyst til å analysere det i det vide og brede. Har dog egentlig ikke kjent så veldig stor forskjell hva selve følelsen angår fra å være 13, 20 og (nesten) 30.

Men, på to punkt tror jeg det er annerledes etter hvert som en modnes, uten å være i stand til å vite i hvor stor grad dette skjer: som

1) For det første skjer det mye sjeldnere nå enn som ung
2) Og som DG nevner litt om lenger opp: Det ligger langt mer rasjonalitet bak hvordan en setter dette til livs i praksis nå enn før - dvs. en hopper ikke på alle tog som passerer uansett hva og hvem det skulle være (satt litt på spissen).

Skjult ID med pseudonym Morpheon ti. 19 aug. 22:25

Tror nok dessverre klokskap, relasjoner, personlig utvikling og kunnskap kommer til kort når naturen overkjører oss med med de hormoner og endorfiner som skal til for at naturen skal gå sin gang =)

Skjult ID med pseudonym mann29 ti. 19 aug. 22:36

Man skal vel ikke se bort i fra at det rett og slett skjer endringer og utviklinger i menneskehjernen etterhvert som vi eldes..

Jeg har bla. hørt at ettersom vi eldes så erstattes analytisk tanke og resonnement i større og større grad med erfaring og raskere 'ugjennomtenkt' handling. Kanskje det er fordi hjernen endres, kanskje det er fordi vi får større 'instinktiv' selvfølelse med hva som er rett for oss, kanskje begge deler, jeg vet ikke.

Men for å konkret kunne svare på TS' spørsmål må man vel også vite eller prøve å definere hva en forelskelse egentlig er?

Det holder vel strengt tatt ikke å bruke argumenter som 'det skulle vel bare mangle at vi ikke kan forelske oss som 16 åringer når vi er 50 siden vi har mer klokskap og erfaring', men man må vel forsøke å sette fingeren på hvorfor den forskjellen er der?

På en annen side har man jo erfaringen (i forbindelse med dette med sorg og ex'er), "the first cut is the deepest" osv.. Jeg tror kanskje erfaringen av hvordan man kommer seg gjennom en sorgprosess ligger latent, vi husker mønsteret og hva vi gjorde sist, slik at neste sorgprosess rett og slett blir mer effektiv for oss. Og det derfor er de første mest 'vonde' erfaringene som huskes best for oss, samtidig vil vi gjerne beholde det slik, for det er tryggest å bevare dem og å kunne si 'min første kjærlighetssorg var aller værst, og heldigvis blir det aldri så ille igjen'.

Tror jeg :-)

Skjult ID med pseudonym Morpheon ti. 19 aug. 22:41

Muligens på tynn is her, men vil tro alder og erfaring osv, har mest å si i valget om man skal ta sjansen på å brenne seg en gang til, eller ikke. Har man først "valgt kjærligheten" er det nok de naturlige prossessene som styrer^^

Skjult ID med pseudonym Woman ti. 19 aug. 22:42

Men et annet ordtak sier
"den første kjærligheten føles som den siste, mens den siste føles som den første"

Skjult ID med pseudonym mann29 ti. 19 aug. 22:49

@ Woman

Ordtak er fint. Kan du også prøve å beskrive hvorfor det ordtaket føles rett for deg? Og hvorfor du tror det kan være sånn? :-)

Skjult ID med pseudonym Woman ti. 19 aug. 23:10

Jeg vet ikke om det vil være slik neste gang, men håper det...
Men første gang jeg var skikkelig forelsket ville tanken på at det ikke ville bli meg og min jevnaldrende 10 år gamle klassekamerat, uutholdelig. Det måtte jo bare bli oss og det var uinteressant - og tenkelig - at det skulle være noen flere :-)

Men ved et par senere forelskelser har jeg jo sagt "jeg har aldri følt det sånn før for noen...!" Og det har føltes som en slags første gang. Kanskje fordi sterke følelser i dag/nuet ikke kan måle seg med minner fra i går, selv om de også er sterke?

Om noen ikke kommer over en tidlig kjærlighet kan det jo være fordi de ikke har funnet en som matcher, at de forelsker seg veldig sjelden elelr er blitt brent, eller det kan være fordi de har en destruktiv sorgprosess som dyrker "evig eies kun det tapte" (begge deler er vel mulig)...

Skjult ID med pseudonym Amourine ti. 19 aug. 23:14

Jeg håper og tror og mistenker med hele mitt hjerte....at når Amors piler treffer blink, og forelskelsen omtrent slår ned i meg (Ja, jeg våger å håpe for min egen del også) som lyn fra klar himmel...vil jeg ikke evne å motstå, ha vilje til å være fullstendig rasjonell eller ha sterke nok bein til å flykte. Gud hjelpe meg om jeg er så blind at jeg lar han forsvinne, fordi jeg analyserer meg selv (eller han) frem til "Houston, we have a problem".... :-)

Ja, Smily...jeg tror det er mulig. Og jeg tror på "The Big L" <3
Og jeg tror på å ta sjanser...
Nåla i høystakken...hehe? Antagelig, heldigvis...:o))

Håper bare jeg har vett til å slå til, jeg...og ta en sjanse.
;ø))

Skjult ID med pseudonym mann29 ti. 19 aug. 23:26

... da skal jeg også våge å kaste meg litt ut på tynn is..

og påstå at en forelskelse starter idet vi tillater oss å ha svært positive tanker om et annet menneske (pga. en egenskap, en sjarmerende handling de har gjort) i kombinasjon med at det mennesket faktisk er feilfritt i våre øyne på det tidspunktet. Videre får de positive tankene lov til å gjenta seg gang på gang i sinnet vårt, helt til de får lov til å forplante seg i en god følelse tilknyttet denne personen. Videre får fantasien spinne videre, og vi drømmer. Drømmer om hvor fantastisk dette mennesket kunne være i vårt selskap, og hvor gode vi selv kunne være. Men nei, det er jo egentlig umuilg.. Men joda! Bare tenk! I den situasjonen. Men nei. Jo! Og i den situasjonen. Og...

Kanskje en av de tingene som endres etterhvert som vi blir eldre er at vi lettere ser 'feil' hos andre (som setter kjepper i hjulene for forelskelsen)?

Skjult ID med pseudonym s ti. 19 aug. 23:47

@mann29

Isen holder deg nok og vel så det :)

Men: Wow, som dere får definert og analysert ting og tang.

Skjult ID med pseudonym kit001 ti. 19 aug. 23:56

Jeg er ikke enig i at en må tillate seg å forelske seg. Det er fult mulig å forelske seg uten at en hadde det i tankene i det hele tatt. Det kan komme som lyn fra klar himmel, en treffer noen som en resonerer bra sammen med.

For å svare på det første innlegget, ja det er fult mulig å bli forelsket selv om en er over 20. Det skjer ikke like ofte, og en har selvsagt med seg litt erfaringer.

Skjult ID med pseudonym mann29 on. 20 aug. 00:14

Forelskelse er garantert, slik som alle andre ting, en høyst individuell prosess!

Men jeg tør uansett påstå at det for de aller fleste starter i tankene, om det enten er bevisst eller ubevisst. Og at det er i den tidlige fasen at vi ' ikke tillater' at det skjer, eller 'gir etter' for overstrømmen av positive tanker. Noen liker å beskrive det som at 'det er jo ikke en bryter man bare kan slå av eller på', og det er mao. utenfor deres kontroll at det forelsker seg.

Men jeg mener at man på et eller annet tidspunkt faktisk tillater at bryteren får slå seg på (om man har kontakt med når det valget skjer eller ikke er en annen sak). Når det er sagt skal man være utrolig sterk mentalt for å ikke forelske seg når man har møtt en fantastisk person! (heldigvis!)

Skjult ID med pseudonym kit001 on. 20 aug. 00:17

Da har vi forskjellige erfaringer der, mann29. Jeg har ikke vært klar over at jeg har vært forelsket før jeg i ettertid tenker over hvilke følelser jeg hadde.

Skjult ID med pseudonym mann29 on. 20 aug. 00:30

Ja, faktisk motsatt erfaring der :-) For i ettertid er jeg nokså sikker på at jeg husker forelskelsesfølelsen som svakere enn den opplevdes der og da i øyeblikket.

En annen følelse som har mer en tendens til å 'snike seg innpå' uten at jeg var klar over det for meg er kjærlighetsfølelsen. Den sitter også i veldig mye lenger.

Skjult ID med pseudonym s on. 20 aug. 01:01

Kjæææærlighet er mer enn foreeelskelseeeee.

Skjult ID med pseudonym mann29 on. 20 aug. 08:32

Vennligst hold Gaute utenfor :-)

Skjult ID med pseudonym juni on. 20 aug. 09:55

Smily:

Om den store forelskelsen også kan komme i din alder? :-)
Jeg hadde i hvertfall min store (største) forelskelse fra jeg var 31 år og noen år framover. For ca 3-4 år siden var jeg ganske godt i gang igjen med en ny forelskelse, men måtte holde tilbake fordi den ikke var gjensidig (for de som lurer: ja, jeg mener personlig det går an å holde den tilbake når en ikke får riktig respons og ikke ønsker å såre seg selv)

Jeg leste et sted for ganske mange år siden at den "kjemiske" forelskelsen kan vare i opp til 3 år, så om det er sant, er den vel verdt å ta vare på når den først kommer. Og det går an å forelske seg i samme partneren på nytt også etter mange års samliv, men det er kanskje å be om for mye? ;-)

Men jeg forelsker meg ganske, eller til og med veldig sjeldent.

:-)

(mann 49 år fra Akershus) on. 20 aug. 14:47 Privat melding

Den store forelskelsen og grunner til det finnes det vel mange variasjoner av, og den er vel neppe aldersbetinget, annet enn at man forhåpentligvis har endret syn på hva som er viktige verdier, og hva som ikke er det... Likevel er vel forelskelse noe som ikke kan forklares på en rasjonell måte, og ramse opp grunner for det. Vel så viktig er det vel å kunne se fremmover, og vite at man vil være sammen med- og dele opplevelser med den andre, ha en positiv innstilling, og da er vel ikke selve forelskelsen sååå voldsomt viktig for alle, men mer at man er glad i.

Skjult ID med pseudonym løvinnen on. 20 aug. 15:05

Etter min mening har forelskelse ingenting med fornuft å gjøre.
Hvor gammel man er eller hvor ung............
Den har heller ingenting med hvor ofte man har vært forelsket før...........eller kansje aldri har vært til nå.
Forelskelse er en følelse som ikke kan rammes in i noen form.......

Om det passer å bli forelsket nå, eller ikke............hva vi tenker har heller ingenting å si.
Man kan ikke si "hun er så fornuftig fordi hun ble forelsket i den mannen som passer best for henne"
eller "hun er så lite fornuftig fordi hun ble forelsket i han dusten der"
Så uansett hvor mye vi prøver å analysere dette, tror jeg ikke vi kan komme fram til noe svar............
annet en at forelskelse har ingenting med fornuft å gjøre hehe........;)

Skjult ID med pseudonym løvinnen on. 20 aug. 15:07

En liten ting til.....
Man kan ikke leite etter "forelskelse"
enten rammer den deg som lynet, eller så gjør den det ikke.........

Skjult ID med pseudonym juni on. 20 aug. 15:21

Løvinnen:

Jeg har faktisk aldri opplevd at den rammer meg som lynet... den kommer litt smygende etterhvert som personen avslører det ene etter det andre personlighetstrekket som for meg der og da og videre framover fullstendig bergtar meg...

:-)

Skjult ID med pseudonym løvinnen on. 20 aug. 16:26

mente vel kansje, den kommer der du ikke forventer det :)
at man kan ikke bestemme seg for at "nå skal jeg bli forelsket"

Skjult ID med pseudonym Mann 25 on. 20 aug. 18:29

Alder har ingen betydning for hvor vidt du blir totalt nesegrus grunnet en annen person. Sa han som kanskje har minst grunnlag for å uttale seg i tråden. Skjønt, alder er bare en antatt sum av livserfaringer og tanker du BØR ha gjort deg, ikke som du nødvendigvis har opplevd.

Som andre, har også jeg opplevd denne altomslukende avstandsforelskelsen tidlig i livet (som gikk rett vest). Jeg har opplevd den første kjærlighet som skygget over alt annet, og den påfølgende kjærlighetssorg. Så fant jeg Kjærligheten som endte i familieidyll, og så samlivsbrudd. Og enn hvor ødelagt man er, så klatrer man opp igjen. Før man blottlegger seg på ny, og risikerer enda et brannsår.

15, 17, 19 eller 25, og garantert 30, 45 eller 60.. følelsen er alltid den samme. Men jo eldre man blir, er man mer troende til at man ubevisst "nedgraderer" følelsen med logikk og rasjonelle tanker. Man forsøker å ikke oppføre seg som en knisete eller blyg fjortiss.
Kribling, kiling eller hvordan du måtte oppleve det, nyt det. Dyrk det. La det vokse. Og forhåpentligvis, dyrker du det ikke alene.

Skjult ID med pseudonym Mann 25 on. 20 aug. 18:43

Der er du nok inne på noe, Fia..

..man herdes for hver gang Afzelius bringer frem lommetørklene, og så løfter man seg etter hvert litt opp og går videre. Noe som for en del av oss vil ha en innvirkning på sinnet når gleden, lykken, smilene og drømmene melder seg gjeldende igjen.. synd egentlig..

Work like you don't need the money, dance like when noone is watching, sing as if none is listening..
men folkens, det vanskeligste... LOVE like you've never been hurt..

Skjult ID med pseudonym løve69 on. 20 aug. 19:18

@ fia1965
"Men min verden raser ikke sammen når kjærligheten går i knas lenger...Klart det er utrolig leit og trist, men vet jo at det går over. Har gjort det før;-)."

Har det vært virkelig kjærlighet da, eller kanskje kun en lett forelskelse?

Skjult ID med pseudonym løve69 on. 20 aug. 19:29

Den virkelige STORE forelskelsen dukker opp i alle aldre er min erfaring. Når den først slår ned, slår den hardt :-)

Skjult ID med pseudonym løve69 on. 20 aug. 19:41

@fia
Du skriver at verden din ikke raser sammen når kjærligheten går i knas lenger... Hvis det har vært virkelig kjærlighet, og du mister den, raser ikke verden sammen da? Gjør den ikke det, da trur jeg ikke kjærligheten har vært dyp nok. Eller man har ikke tillat seg å ta den helt inn. Mange er ikke sikker på om de har elsket, forelsket ja, men virkelig kjærlighet er dypere. Kommer man dit og mister det, da raser verden sammen. Eller hva trur du?

Skjult ID med pseudonym Mann 25 on. 20 aug. 19:46

Gleder meg selv, Fia :-) Og drømmer må vi alltid ha ;-)

Skjult ID med pseudonym løve69 on. 20 aug. 20:13

@fia
Da har du kanskje ikke opplevd den store kjærligheten enda... :-). Det går over..., men tar tid. Etter en tid så tenker man, det var vondt, men jeg overlevde jo... Ta sjansen igjen.. :-).
Det er verd det!

Skjult ID med pseudonym Kurert on. 20 aug. 20:24

Jeg nevnte at forelskelse kan være en rar ting. Og at om man er fjortis eller atskillig eldre ikke har noe å si for de følelsene som kan oppstå for den enkelte. Man kan bli like glad og sprudlende som usikker og nervøs når
man er voksen og blir forelsket som når man er...fjortis...hehe:).Noen ord (fra permen min) om det å være forelsket....i voksen alder...;))

"der borte"

jeg nyter dine tegn
- ditt liv
i tusen bittesmåe biter
smaker ømt
på hver en del
og med lengsel
søker mer

jeg samler deg
i en bok
med et ukjent antall sider
prøver finne deg
slik du er hel
...kan du merke at jeg ser?

__________

:))

Skjult ID med pseudonym løve69 on. 20 aug. 20:32

@fia
Beklager, var ikke meningen å konkludere med noe for deg. Du skriver litt lenger oppe her at du ikke faller sammen når kjærligheten tar slutt? Jeg oppfattet deg slik at det var lett å komme videre. Derfor mitt spørmål om det er riktig? Min erfaring er min og jeg kan ikke konkludere noe om dine. Jeg har opplevd i godt voksen alder den virkelige STORE kjærligheten, for så å miste den brått og påfølgende sorgprosess, som jeg sammenligner med det å miste en nær person ved død. Livet raser virkelig sammen... Det har tatt lang tid å komme over, men har også gitt mye god innsikt og håp om å finne mot til å møte den igjen. :-).

Skjult ID med pseudonym løve69 on. 20 aug. 21:18

Enig med deg der. Det hjelper ikke å lete :-). Plutselig så står han bare der :-). All tidligere erfaring tilsier jo det.. *ler*. Så hvorfor er vi her da? Tidsfordriv, kanskje... og tilgjengelige, kanskje.. hvis Han skulle tilfeldigvis "dette" innom her :-)

"Man kan ikke falle sammen når man har barn".
Barn kommer alltid først og de holder en oppe også når man ligger nede.. :-)

Skjult ID med pseudonym løve69 on. 20 aug. 22:33

Fia
Jeg kjenner flere som har truffet mannen sin på nettet..., og også mange som treffes på jobb, gjennom studier, på byen, på trening, på fjellet, og i mange andre miljøer. Sannsynligheten for at Han er her er nok ikke veldig stor statistisk sett :-). Kanskje litt høyere odds enn lotto *ler*. Forumet her gir i allefall mulighet for bli kjent med nye folk, og kanskje også møte nye venner :-).

Skjult ID med pseudonym Woman to. 21 aug. 00:13

løve69, jeg synes ikek det er en så god test på om det har vært ekte kjærlighet eller ikke, om verden raser sammen eller står.
Raser den, kan det like gjerne bety at man har få andre ting i livet man setter pris på. I mine øyne kan det si noe om indre styrke og om evne til å løfte blikket og holde fast ved tanken på det andre man har i livet - selv om det føles som lite og uviktig og man føler at det aldri kan bli like bra igjen. Det er langt flere unge mennesker som tar livet av seg av kjærlighetssorg enn voksne, kanskje fordi de ikke har fått den innsikten; at selv om man TROR verden raser sammen, så gjør den det likevel ikke helt og at man en dag vil kunne le igjen? Som man kan ved et dødsfall. For det du skriver om at det kan føles som noen er død, er ikke uvanlig. Tror kjærlighetssorg også kan ha mye med hvordan bruddet skjer; om det er svik inne i bildet el.l. - da oppleves som dobbelt tap ved at personen man trodde man var glad i kun avr et skinnbedrag. (Seneste nevnt i Frode Thues spalte i A-magasinet fredag for et par uker siden).

Smiley, jeg tror nok den store forelskelsen kommer - og den kommer lettest når den er gjengjeldt og deles pga positive veskelvirkninger. Mine mest intense forelskelser har vært når motparten har vist så tydelig at han er "into me" også, sikkert fordi man da kan slippe følelsene løs? (Og tilsvarende - som Juni sier, tror jeg også det går an å holde tilbake hvis man ikke får respons - det er/burde være en nesten naturlig mekanisme. Det verste er jo da mixede signaler).

Skjult ID med pseudonym løve69 to. 21 aug. 09:40

@woman
Verden kan rase sammen selv om man har andre ting i livet man setter pris på. Det er den indre stryken og evnen til å løfte blikket som hjelper en til å komme igjennom sorgen. Jeg kan være enig i at det er mange faktorer som spiller inn hvor hardt sorgen vil oppleves. Når det gjeller om kjærligheten har vært reel eller ikke, så trur jeg at hvis man er usikker på om man har elsket, så har man kanskje ikke det?. Uavhengig om verden raser sammen eller ikke.

Skjult ID med pseudonym Morpheon to. 21 aug. 17:01

Dødsfall i nær familie vil nok også virke annerledes når man er 16 og når man er 40. Livet lærer en også skadebegrensing, og leve videre etter katastrofale omveltninger.
Det gjør ikke katastrofen mindre, bare det å komme seg igjen lettere.