Alle innlegg Sukkerforum

Dere som har vært stemamma/pappa i kombinasjon med egne barn

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Ellan on. 2 okt. 23:13

i et forhold over lengre tid, - var det stor forskjell i kjærligheten til eget/egne barn og det andre/de andre barna? Jeg forstår at kjærligheten til eget barn overgår all annen kjærlighet (er selv mor), men jeg spør fordi:

Kjenner en mann, han er i et skrantete forhold (men har ingen intensjoner om å avslutte med det første, meg kjent). Forholdet har vart i ti år. Kjæresten hadde med seg ett barn inn i forholdet, så fikk de ett barn sammen etterpå. De fire har altså nå bodd sammen i rundt ti år.

Denne mannen jobber mye. Når han endelig skal ha fri, sier han: Jeg ser så frem til å ha mer tid med sønnen min. Han snakker mye om sønnen, men nevner aldri det andre barnet. Sier ikke: Jeg ser så fram til å ha mer tid med barna. Alltid bare sønnen. Han forklarer det med at kjærligheten til eget barn ikke kan sammenlignes med det man føler for andre sitt barn. Jo da, ser jo den, men jeg synes det er veldig trist å høre han nevne kun sønnen, særlig når de har bodd sammen i ti år alle mann. Han sier han er opptatt av ikke å forskjellsbehandle barna, men for meg høres det jo slik ut, når han bekrefter at det stort sett er sønnen han skal finne på ting med (når han har fri), ikke han andre.

Hvilke erfaringer har dere andre som har vært i slike forhold over tid?

Skjult ID med pseudonym hemmelig on. 2 okt. 23:18

Det avhenger veldig av hvilken kontakt de respektive barna har med sine respektive foreldre. Noen steder så adopterer en barnet og regner det som sitt eget, mens andre ganger så er det et barn en er en voksen omsorgsperson for, mens foreldre rollen og den nærheten tas i vare av den biologiske forelder.

Har aldri opplevd at en har snakket om den andre partnerens sitt barn på den måten du her beskriver uten at begge biologiske foreldrene har vert sterkt til stede. Men, har opplevd biologisk forelder uttale at vedkommende "Ikke er interessert i å ungene på sin fritid". Da ble jeg veldig imponert...

Skjult ID med pseudonym Ellan on. 2 okt. 23:30

hemmelig , det var viktige poeng. Likevel - er man ikke en familie, da, om det så bare er annen hver uke med det ene barnet, for barnet er hos biologisk far/mor den andre uka? Er man en omsorgsperson, så inkluderer vel det å være så tilstedeværende som mulig er (fysisk og emosjonelt) i den tid man har sammen? "Jeg gleder meg til mer tid sammen med barna" klinger bedre i mine ører, men det er mulig jeg overdriver. Kanskje er dette andre barnet så høyt elsket av biologisk far at han ikke kjenner noe merkbart fravær, på den ene eller andre måten, av stefar

Skjult ID med pseudonym Ellan on. 2 okt. 23:35

iKommode1. De har vært sammen i ti år, stesønn er 13, dvs var 3 år da de ble sammen. Det burde, i mine øyne, tilsi en ganske sterk, gjensidig emosjonell tilkytning..? Det gikk også mange år etterpå før de fikk sitt felles barn. Mange år med kun stesønn (ikke eget barn), burde vel gitt ganske heftige bånd..

Skjult ID med pseudonym Ellan to. 3 okt. 00:03

Savne stesønnen? Han savner mer tid sammen med egen sønn, sier han. Nevner aldri stesønnen. Nettopp det jeg reagerer på

Skjult ID med pseudonym Ellan to. 3 okt. 00:23

Nå har du misforstått, kommode:) Tror ikke han har tenkt å avslutte forholdet:)

Skjult ID med pseudonym Ellan to. 3 okt. 00:35

Jeg liker at du skulle ønske du fikk anledning til det en dag, iKommode. For en ære det er å bli kjent med et lite barn. At på til barnet til den man elsker

Skjult ID med pseudonym fair to. 3 okt. 00:43

Jeg har vært i et forhold hvor min eks hadde et ekstremt nært forhold til sin sønn og opparbeidet ikke den kontakten jeg forventet at han ville få med mitt barn. På en annen side kjente jo også jeg på det at mine egne barn ligger nærmest hjertet og kjærligheten man har for egne barn er enestående. Jeg opparbeidet et veldig nært forhold til hans datter, da hun falt litt utenfor dette sterke far-sønn båndet, og jeg følte hun trengte meg i mye større grad enn sønnen. Ift sønnen hans var det ikke så mye rom for et veldig nært forhold mellom meg og han, da faren tok opp all plassen på sett og vis. Jeg savner de begge så hjertet brister, nå etter bruddet, og har heldigvis fremdeles kontakt med begge.

Jeg tror også dette med å opparbeide nære relasjoner med stebarn kommer ann på en rekke forhold, som hvor sterk relasjon barnet har med sine biologiske foreldre, kjemien mellom barn og steforelder, hvor mye steforelderen slipper til, interessen til steforelderen, i hvilken grad steforelderen aksepteres av biologisk mor/far som ikke bor i samme husstand osv...

Skjult ID med pseudonym Ellan to. 3 okt. 01:00

takk for fint innspill og refleksjoner, fair:) Interessant også det du skriver om båndet mellom far og sønn. Min første reaksjon er jo også her - hvorfor ikke til datteren sin også? Og hvorfor ikke til ditt barn? Jeg prøver å forstå, og du hjelper meg litt. Men, jeg kommer ikke helt i mål. For meg er denne differensieringen fremdeles litt uforståelig. Du skriver jo også at datteren falt litt utenfor, noe som nettopp er det jeg frykter skjer/kan skje der ikke de voksne favner like sterkt om alle. Ja, kjærligheten til egne barn er enestående, slik vil det alltid være. Jeg forstår altså likevel ikke fravær av engasjement på grunnlag av biologisk tilknytning. Man har jo tatt på seg et ansvar, tenker jeg, som man er forpliktet til å ivareta og følge opp så godt som mulig er. Viljen må være der, og evnen, ikke minst. Så har selvfølgelig ytre faktorer (deler av ditt siste avsnitt) innvirkning på hvordan det utvikler seg

Skjult ID med pseudonym Ellan to. 3 okt. 01:04

Jeg nikker til det du skriver, Kommode, og klarer ikke det samme til den mannens forhold til det

Skjult ID med pseudonym fair to. 3 okt. 03:01

@Ellan
For det første kan de færreste forestille seg hva de går inn i, når de velger å starte en nyfamilie. I alle fall om de selv har vokst opp i en kjernefamilie. Tror du finner veldig mange forskjellige holdninger til det å få stebarn og hva slags rolle den enkelte ønsker å spille i barnets liv. Og hvilke ønsker den biologiske forelderen har. For min del foreksempel, hadde jeg med å gjøre en biologisk mamma som hatet meg som pesten og en biologisk mamma som syntes jeg var helt fantastisk og et flott supplement i datterens liv. Jeg merket stor forskjell på det å føle seg velkommen i rollen, og det var selvsagt enklere å være stemor når mor støtter deg, enn når hun ikke gjør det. Tror også noen sikkert "beskytter" seg mot å bli for glad i stebarnet, da faktum tross alt er at man ikke har noen som helst rett på en videre relasjon om man opplever et brudd i nyfamilien.

Jeg forstår delvis engasjementet på grunnlag av biologisk tilknytning, men jeg forstår meg ikke på kjempestor forskjell i engasjementet mellom stebarn og biologiske barn. Greit nok at følelsene er sterkere for ditt eget barn, men det er ikke noe som burde synes kjempegodt i hverdagen. Men for noen er blod tykkere enn vann, for andre ikke så mye. Jeg savner stebarna mine og vil gjerne ha de på besøk så ofte som mulig, mens min eks ikke har tatt kontakt med datteren min en eneste gang. Og det kan jeg egentlig ikke forvente heller, nå som vi ikke er sammen lenger.

Skjult ID med pseudonym ste to. 3 okt. 05:16

Som barn -og voksen er det kjipt å ikke bli inkludert! Jeg er et stebarn, og det gjøres stor forskjell på stemors biologiske barn og meg...

Skjult ID med pseudonym Gilia73 to. 3 okt. 10:34

Her tenker jeg det er mange faktorer. Hvor gamle var barna, bor en sammen eller er en kjærester. Hva med biologiske foreldre...
Jeg har selv kun en personlig erfaring. Var i et forhold i 3 år med mine og hans barn.. Alle barna var i skolealder. For meg ble det helt naturlig å ta stebarna inn i hjertet mitt på samme måte som mine egne. Jeg ønsket at vi skulle være en familie. Min daværende samboer var mer mine og dine.. Jeg sto uansett i det, og fikk en nær relasjon, særlig til datteren hans som jeg følte trengte meg.. Sønnen var veldig knyttet til far og fikk nok hos han.. Men alle fire barna fikk samme oppdragelse og kjærlighet fra meg. Når det ble slutt var det veldig sårt da min ex nekter meg å opprettholde kontakten med barna.. Men nå mange år etterpå er stedatter over 18 år og har selv valgt å ta kontakt med meg igjen.. Noe både jeg og mine barn er veldig glad for:))

(kvinne 43 år fra Buskerud) to. 3 okt. 10:38 Privat melding

Men nå da om jeg skulle finne en mann med barn og jeg har mine store barn.. Jeg tror at jeg vil åpne hjertet mitt igjen jeg.. Men er jo fullt klar over at om barna er større slik som mine så er det ikke sikkert de har et behov for nær relasjon til meg.. Det må jo også respekteres.. Jeg tror og mener at som voksen i en nyfamlilie relasjon så et det å gi uforbeholden kjærlighet til alle barna, se de alle som unike individ og prøve å gi det det enkelte barn trenger rollen til de voksne.. Er ihverfall en slik rolle jeg vil ha..

Skjult ID med pseudonym fair to. 3 okt. 10:46

@iKommode
Jeg liker holdningen din til det å gå inn i et forhold me en dame med barn fra før. Likevel, får jeg en følelse av, ut i fra hva du skriver, at du ikke har vært i den situasjonen før. Det er mange problemstillinger som dukker opp i en nyfamilie, som ikke ville dukket opp i en kjernefamilie. Når det er sagt, er det helt sikkert ikke uoverkommelig for alle. Tror det er viktig å gå inn i det med tanker om at dette BLIR IKKE som en kjernefamilie, da har man tapt med det samme, eller man få i alle fall ganske sikkert en stor porsjon skuffelse i forhold til hvordan man tenkte at dette skulle bli.

Viktig å snakke sammen om hva som skal bli steforelderens rolle, i hvilken grad steforeldreren skal engasjere seg, stille opp i hverdagen, sette grenser osv, ha en oppdragende rolle eller ikke osv, i hvilken grad steforelderen skal bli hørt i forhold til hans/hennes meninger om barnets ve og vel. Skulle jeg gjort dette igjen, ville jeg også hatt en dialog med den andre biologiske forelderen som ikke bor i samme husstand. Hva forventer hun/han, hva synes hun/han er å tråkke over på hennes/hans rolle som mor/far til barnet osv. Utrolig viktig å ha den andre biologiske forelderen til å spille på lag og at han/hun føler seg komfortabel med situasjonen og ikke føler at hans/hennes rolle når blir truet på noe vis. Hadde det ikke vært tilfellet, ville jeg vurdert å vente til hun/han var klar. Ikke minst for barnet skyld, som vil føle seg dratt mellom mors og fars sprikevnde forventninger til hvordan barnet skal føle ovenfor den nye steforelderen.

Tror også det er viktig å ha en åpen dialog om følelsene ovenfor barnet og forskjellen man føler ovenfor biologiske barn og stebarn. Hvis det er et fy-fy-tema, blir alt veldig vanskelig og falskt. Man føler et sterkere bånd til egne biologiske barn, det er ikke til å komme unna. Slik er det for barnet også, han/hun vil ha en sterkere tilknytning til sin mamma og pappa. Forventninger om at barnet ikke skal føle det på den måten, tror jeg blir veldig forvirrende for barnet. Manglende tilknytning gjelder altså ikke bare steforelderen, det er viktig å huske på!

Så hvordan kan man løse dette med engasjement på en god måte? Uten, på den ene siden, å få barnet til å føle at steforelderen ikke er engasjert og samtidig, på den andre siden, ikke overengasjere seg og få barnet til å føle at steforeldreren er en som står på lik linje med mamma og pappa...