Alle innlegg Sukkerforum

Trenger vi beskyttelse mot kjærligheten?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Amourine lø. 23 aug. 14:14

"Res contr`Amor non es guirens, lai on sos poders s`autra"
(Raimon de Miravalh)

-Det finnes ingen beskyttelse mot kjærligheten så snart den velger å utøve sin makt.

Er dette sant?

Trenger vi beskyttelse?
Vil vi evt ha den?
:o)

(mann 37 år fra Oslo) lø. 23 aug. 14:15 Privat melding

Bruk kondom? :)

Skjult ID med pseudonym løvinnen lø. 23 aug. 14:29

hehehe kondom mot amors piler :) ...............
jeg vil ikke beskyttelse mot kjærligheten............
men hvis det slår feil, så vil jeg beskyttelse mot kjærlighetssorg!!!!!

Skjult ID med pseudonym Zitelle lø. 23 aug. 15:08

Amourine.
Her kunne jeg nok skrevet mye fordi det er en god setning å tenke på.

Personlig mener jeg det er helt sant: Det finnes ingen beskyttelse mot kjærligheten så snart den velger å utøve sin makt.

Trenger vi beskyttelse?
Definitivt ikke! Jeg tror de fleste av oss har så stor beskyttelsesevne i oss selv at jeg tror vi heller trenger trening i å våge å skille ekte kjærlighet og gripe denne når den kommer fremfor det motsatte.

I tillegg tror jeg at om vi skulle trenge beskyttelse fra det eneste virkelig ekte her i verden, kjærlighet, - hva skulle vi da søke?

Vil vi eventuelt ha beskyttelse?
Nei. Jeg håper inderlig at den dagen kjærligheten kommer min vei, at jeg vil ønske den varmt og raust imot med åpne armer, åpent hjerte og vidåpen sjel. Fordi dette er noe jeg ønsker, trenger og vil dele i livet mitt.

*Og angående nicket Kontrast over meg her: Større konstraster mellom meg og deg skal man vel lete lenge etter. Om du mener at en gjeng med mirkorompetroll fra tissemannen til en storkar handler om kjærlighet, så skal nok ikke du og jeg gifte oss* :-)

(mann 37 år fra Oslo) lø. 23 aug. 15:54 Privat melding

Hehe, tror ikke det ville være aktuelt for meg uansett Zitelle :)

Skjult ID med pseudonym o'kai sø. 24 aug. 20:39

Jeg trenger nok ikke mye beskyttelse nei. Såvidt meg bekjent så er jeg immun mot kjærligheten. Finnes kanskje noen medisiner som får åpnet hjertet litt for amors piler? :-)

Skjult ID med pseudonym Torpedo sø. 24 aug. 20:45

Seriøst...jeg hopper i det med begge beina og går jeg på trynet finnes det plaster!
Man må tørre å riskikere noe for å "vinne" noe.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 25 aug. 01:13

Jeg lurer på om det er sånn som Don Giovanni sier i en annen tråd at man skal lære noe før man kan dele?
Jeg tror dette stemmer for en del.

Men så finnes det jo de som allerede har lært noe. Hva med dem da? Er det ikke verre for dem å finne noen på en måte?
Er det sånn at jo mindre man vet jo mer har man tenkt? Eller er det sånn at jo mindre man har filosofert over, jo enklere blir livet?

Og hva har dette med kjærligheten å gjøre? Skal den være lett eller skal den være enkel?

Skal være? Kjærligheten er jo drita enkel. Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi mennesker har sånn behov for å komplisere ting.

Og nå er jeg så trøtt at det føles som om jeg har drukket en flaske vin! Men kjærligheten....hadde vi bare latt være å "klusse" sånn!

Amourine? Vi trenger alt som kan få oss til å slutte å tenke og starte å våge å føle seriøst, ekte og oppriktig og TRO på dette her :-)

*Er dette mitt rareste innlegg hittil mon tro?*

Skjult ID med pseudonym Amourine ma. 25 aug. 01:28

*ikke det rareste foreløpig, Z*
(tuller med deg...)

Vi lærer, og vi erfarer...og noe av lærdommen lærer oss å unngå. Vi blir skremt...redde...vi blir/er vanedyr som holder oss til det trygge. På så mange mulige måter som vi kan. Faktisk...:-)
Stemmer ikke dette?

Så kanskje...jo mindre man har lært, jo mer modig er man. Ergo...lettere å ta sjansen, for man tenker ikke konsekvens straks. Konsekvens av mulig fiasko? :-)

(Shit, nesten som ei flaske vin her også...men må skrive littebitt)

Ja, hvorfor kompliserer vi? Vi liker enkelt, men er det for vanskelig...å holde det enkelt? Fordi dette er det viktigste for oss? :-) Og derfor er vi så redde for å gjøre feil...? Hmm...

(Jeg skrev litt om krisemaksimering (I andre ord) under tråden om å "bli samboere". Og dette med å ville forsikre seg mot fiasko)

Er nederlag da det største tapet vårt? Og er det for vår egen del, eller i forhold til de som "ser" oss, og evt dømmer/fordømmer oss? :-) Er det ikke et større tap å gå glipp av kjærligheten, den ekte - fordi man ikke tør???

Er ikke så mange svar her, men jeg funderer faktisk endel på disse tingene. :o)) Det opptar så mange av oss, om ikke alle. Hvorfor gjør vi det så vanskelig...?

:o)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 25 aug. 01:35

Det største tapet er definitivt og soleklart ikke nederlaget, Amourine.

Kanskje tryggheten i vanedyret og lærdommen vi har for å unngå det vi blir redde for og såret av - er vår verste fiende.
Noen ganger tror jeg det.

Kjærlighet. Jeg digger deg. Jeg liker deg ikke. Ofte er det så enkelt, men neida.....vi skal tenke og vurdeeeeere for og imot.
Det er da vi driter oss :-)