Sukkerforum

For alle gamle lesere så er dette et tilbakevendene tema. Nå har det kommet meg for øret at det er mange menn som søker partner fra 16-100. I og med at jeg ikke klarer åpne min egen profil, så ser jeg ikke hva som fremkommer. Det nedenforstående er da skrevet med forbehold om at det også kan gjelde meg:-)

Grunner til alders-spenn 16-100:

Det er jovia lovendringer i Belgia, og FN.traktater som gjør alle lovlige ekteskap fra alle melemsland, gyldige ekteskap i Norge. Man kan altså gifte seg med flere i Belgia, og regnes som gift når man kommer til Norge. Flergifte er i praksis blitt lovlig,selvom ingen har forsøkt dette offisielt enda.

Jeg antar derfor at folk som søker 16-100 egentlig er ute etter fire koner eller menn etter følgende modell:

16 år, leketøy for den gubbsjuke
27, avlslivmor for den verpesjuke
55, barnepasser for at far skal få ledig tid til å leke med leketøyet,, eller avle med avlslivmoren
97,5, arv sikrer inntekten slik at man har råd til å underholdde alle konene.
Den på 97,5 forventes å ha høyere utskiftningsfrekvens enn de andre.

For kvinnen

16: sørger for at datamaskiner og telefoner virker.
23, leketøy
47, egnet til fremvisning ved representasjon i jobb eller offentlig sammenheng
99, arv for å ha råd til alle smykkene, siden han på 47 ikke kan regne med høyere inntekt enn at det holder til villa og ferrari.

For meg:
Fire nymfomane høytlønnede i turnus, slik alltid en er hjemme for å "underholde" meg, en steller huset, gjør vedlikehold og forefallende, og sørger for barna, og to i jobb slik at jeg slipper.

Noen jenter som er med? Alder, vekt og farge ingen hindring. Høy lønn/formue og turnus ufravikelige krav.

Noen sjenerte solstråler lister seg frem gjennom det tunge skydekket i Bergen og småvåte trær glitrer over motorveien, jeg tråler profiler og tar meg selv i å bli stadig mer overfladisk. Livet har lært meg at få ting er som de ser ut, selv om mye er akkurat det det er, og at tiden er min beste venn.

Likevel våkner uroen i meg når jeg blar meg gjennom mengden av smilende og alvorlige menn, og hver gang jeg sjekker siste besøkende (null) får jeg flashback til alle tunge stunder i litt for trange prøverom, der jeg oppdager at jeg faktisk ser tjukk og grå ut. Jeg ante det ikke før jeg sto der i det grelle lyset med anklagende speil på alle kanter, jeg ante det virkelig ikke, og innsikten gjør meg betuttet, siden jeg inntil nylig følte meg ganske fin.

"Everything has beauty, but not everyone sees it"
~ Confucius ~

Noen ganger tar skjønnheten seg god tid før den viser seg, gjemmer seg i mørke kroker og slitne kropper, venter på den rette stemmen, det rette blikket, den rette stemningen, før den gir seg til kjenne.

Kanskje jeg skal øve meg på å gi skjønnheten tiden den trenger til å finne veien ut, øve meg på å lene meg tilbake og gi rom for det uventede, det unike, og kanskje vil jeg bli vitne til mye vakkert, enten det stråler gjennom meg, eller mot meg.

I alle tilfeller vil det øke behaget ved å være til, og utfordre forestillingen om at kun visse typer skjønnhet fortjener å bli elsket og verdsatt. Jeg er reflektert, kunnskapsrik og våken, likevel lar jeg meg lede inn i det bevisstløse søket etter perfeksjon og suges inn i selvkritiske tanker og urettferdige vurderinger av andre, så jeg skal være den siste til å kaste så mye som et støvkorn.

Likevel engasjerer dette meg, fordi jeg synes det er trist å se at det blir slik, at skjønnheten defineres av substansløse idealer og ikke menneskelig varme.Ytterst få fremmer verdier som taler til hjertet mitt, men av en eller annen grunn lar jeg det passere, og henfaller til en eller annen romantisk idè om at det viktige er at de ser ok ut og virker som de har grep om livet, og den indre skjønnheten får lite spillrom før det ytre er godkjent. Kanskje jeg går glipp av noen konger, og de glipp av meg, fordi det er blitt viktigere å pynte kaken enn å vektlegge smaken?

Ble bare et hjertesukk dette, men blant alle trådene med forumets stand up komikere finnes det kanskje noen tenkende sjeler også? Er jeg blitt for pessimistisk? Er jeg alene om å være lei av glasur, og gjerne ville ha litt kake også?

Jeg er mann, 35 år og barnløs. Ble brått slutt med exen for et halvt år siden og jeg sto igjen med et lite sjokk, det var liksom ikke dette som var helt planen i livet mitt akurat nå. Jeg drømte jo om hus, barn og alt som hører med, hun var tydeligvis ikke helt ferdig med å realisere seg selv.

Så er jeg her inne da, og stort sett søker litt ned i alder med tanke på dette med barn. Jeg har før aldri hatt spesielt lyst på og det har med exer bare vært diskutert litt løst for gøy. Men nå som jeg plutselig er singel igjen og i min alder merker jeg at jeg kjenner kanskje litt ekstra på det. Er mange venner og bekjente rundt meg som er godt etablert og folk begynner å gifte seg å få barn. En av grunnene til at jeg kanskje tenker, eller "stresser" litt med tanken på barn er jo at jeg først må finne en partner, å bli kjent før ting utvikler seg og blir mer seriøst, klokken tikker altså.

Har alltid søkt de som er litt yngre og barnløse, men så har det seg slik at jeg har begynt å date ei på min alder, 35, og hun har to barn. Det viser seg at vi etter få dater har veldig god kjemi og har det veldig kjekt sammen. Jeg merker at den flørten og gløden mellom oss er den samme som når jeg før har fått kjæreste. Er det et snev av forelskelse jeg merker montro ? Trodde jeg var alt for erfaren og forsiktig til å våge å kjenne på de følelsene igjen.

Men for å komme til poenget. Med henne, som godt kan tenke seg flere barn, så er jo tiden ekstremt knapp på å komme igang. Burde jeg date henne mer å gamble på det eller bør jeg lytte til fornuften å komme meg videre å fokusere på en annen som er yngre og barnløs slik jeg hovedsaklig søker ?

Om jeg skal holde på den normale planen så var det det da, hvor lang tid går det før jeg finner noen andre det klaffer med, mens jeg alt nå har noe som kanskje kan utvikle seg ?

Regner med det er både kvinner og menn som er / har vært i samme situasjon.

Litt råd og debatt rundt temaet hadde vært fint :)

Se rundt Dere i denne verden han skapte, hva ser Dere? Om denne verden er skapt av noen, en allmektig, allvitende person så må han være fullstendig psykopatisk, som et barn som leker med en maurtue. Dere sier kanskje: Jo men mennesket har fri vilje og Gud styrer ikke dette. Vel han prøver fortsatt og ta live av alle som ikke gjør som han sier om man skal tro bibelen. Hva med alle sykdommer som er på denne jorden, som dreper små uskyldige barn? Nei Gud trenger INGEN små barn i sitt rike, han er allmektig. Hva med alle dyr og insekter som har hele sin livssyklus basert på å påføre smerte til vertene de inntar? Han kunnet fjernet hele elendigheten med et knips, men det skjer ikke, i stede blir vi torturert under hans hel mens han sier tilbe meg tilbe meg.

IS går også rundt og dreper alle som ikke gjør som de sier i religionens navn, men jeg tror/håper det er få som tilber dem. Vi kaller dem syke og at de er forkastelig, men de er ikke i nærheten av vår kjære Gud og hvor mange han har av dage opp igjennom historien.

Jeg dømmer ingen kristne og alle skal få tilbe hva enn de vil, men ikke døm oss som ikke tror på ham og ikke fortell min sønn hvor jeg kommer til å havne om jeg ikke gjør som dere sier. Jeg tror ikke dere hadde satt pris på om jeg satt meg ned med deres barn å fortalte hvilken sadist og barnemorder dere tilba.

Har nok spora litt av men måtte bare få det ut :)

Jeg er relativt godt belest når det kommer til bibelen og kristendom, jeg liker veldig godt historie og det er vel derfor jeg også likte kristendom på skolen og fikk en meget god karakter der. Har aldri vært personlig kristen selv, ei heller trodd på historien.

Min sønns mor er personlig kristen og min sønn som er 6 år tror vel delvis på Gud også. Jeg har alltid sagt til ham at ingen får lov til å bestemme hva han skal tro på og ikke, det er hans valg og hans valg alene, det er personlig. Det har vært et par episoder med en nabo familie som er Meget kristne, hvor min sønn kommer gråtende hjem å sier jeg ikke kommer til himmelen fordi jeg ikke tror på Gud og at han aldri kommer til å se meg igjen når jeg dør.

For det første må jeg si jeg blir meget "irritert" over at Deres meninger blir dyttet over på min sønn og at jeg blir blandet inn i dette, men jeg har prøvd å forklare min sønn hvorfor jeg ikke tror på Gud på en grei måte og at jeg rett å slett ikke ville gått til himmelen om den fantes, men at jeg tror vi ser hverandre en annen plass, en plass ingen vet eksisterer, hvor vi alle samles etter vi dør. Jeg har etter dette begynt å friske opp gammel kunnskap og blir mer og mer forundret over folk.

Hvordan kan noen tro på denne såkalte guden? Hvordan kan noen tilbe ham? Hvorfor i alle dager vil noen tre inn i hans rike etter døden?

Vi snakker her om en person som kaster ut sine barn fra sitt hjem på grunn av de tok et eple. Hvor mange her synes det hadde greit å hive ut sine barn fra hjemmet for å gjøre en liten feil? Adam og Eva var kanskje ikke barn i alderens forstand, men har aldri måtte løfte en finger da alt var gitt på et sølvfat, så mentalt var dem neppe eldre.

Han slaktet alle uskyldige førstefødte i Egypt på grunn av en mann ikke gjorde som han ville, små spedbarn som aldri hadde gjort en flue fortreden, alt for at et par tusen av Guds folk skulle gå fri. Hvor var han under holocaust, hvor millioner ble drept. Hvor mange drepte han i syndefloden? Historiene er mange i bibelen, han dreper og straffer over en lav sko alle som ikke gjør som han sier.