Sukkerforum

Jeg blir forundret når jeg ser at så mange damer skriver på profilene sine at de ønsker menn som er høyere enn dem selv. Mest av alt er jeg forundret over den åpne aksepten for å fremme det ønsket. Jeg har til og med sett mange gjøre narr av kortvokste. For det første: hva ville deres synes om menn som sa at de kun ville ha smale kvinner? Det er samme sak. Fedme er ikke engang en fastsatt størrelse, for det kan man gjøre noe med. Høyde kan man ikke gjøre noe med. Så det gjør det bare enda mer diskriminerende når dere sorterer ut på et så overfladisk grunnlag (jeg sier «dere,» så får de som føler seg truffet bli truffet.) For det andre: hvis både kvinner og menn ønsker respekt og åpenhet for alle kropps-fasonger, så la det også gjelde høyde! For det tredje: hvor kommer regelen fra om at kvinner skal være lavere enn sine menn? Kanskje fra steintavler i barbariske samfunn, eller er det bare et nedarvet trangsyn? Det er uansett intellektuelt på nivå med rasisme og mobbing. Så slutt med det! Hvis dere ønsker å være del av et tolerant samfunn. Hvis dere ikke ønsker å være det, så får dere også finne dere i menn som gjør narr av fedme, og som velger bort damer på det grunnlaget. Jeg er ikke en av dem, men jeg er heller ikke en av dem som må ha en dame som er kortere enn meg.

Jeg ser ikke på meg selv som så kortvokst. Jeg er 171. Noen synes det kanskje er for kort, men med henvisning til det jeg har skrevet over: I don't give a fuck. Jeg vil uansett ikke ha noe å gjøre med noen som er så diskriminerende og overfladisk, så velg meg gjerne bort. Men om jeg er kort eller ei, så vil jeg allikevel få dette temaet fram i lyset, på vegne av alle de som er kortere enn meg, men også de som er høyere enn meg. For alle opplever vel dette. Det finnes vel damer på to meter som krever en høyere mann. I så fall, vær så snill, for jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre, ditt monster. Eller finn deg en mann på stylter (det var en spøk, poenget mitt er at det er en ekstremt overfladisk egenskap å velge noen ut ifra. Jeg måtte bare legge inn en spøk, klarte ikke å la være.) Napoleon var kortere enn meg. Og hvem liker ikke Napoleon? Han spiste høye menn til frokost. Og enda høyere damer til kvelds.

Eg får ikkje sove og har tenkt å skrive nokon tanker om folk her på forumet og elles i verda.

NARSISISME
Eg elsker dette begrepet og eg skriver oppgåve om dette begrepet. Det er ein personlegdomsforstyrrelse, men det er også ein tendens i alle oss. Det er tendensen til å overvurdere eller drømme om kor fantastiske, storslåtte vi er. Kva vi har krav på ifrå andre, kva vi er i stand til å utrette. Og det er tilbøyeligheten i oss til å bli krenket viss andre ikkje innser kor gode, storslåtte vi er for eksempel gjennom å kritisere oss eller avvise oss.

Mange som ikkje får seg kjærast og som har OK sosiale evner sliter med dette trekket. Dette trekker er veldig tabu så det er jo aldri lurt å påpeike overfor andre mennesker at dei sannsynlegvis har blitt utstyrt med dette trekket i rikeleg monn. Men når eg les gjennom poster her på forumet så trur eg at under alt det preiket som føregår ligg ein tendens a la: Eg er eit veldig godt parti, kvifor er det ingen som har skjønt det ?

Kva skal ei dame som har alt og som treng ingen gjere på datingmarkedet ? Finn eg nokon som er god nok for meg ?

Kva skal eg ein mann med høg utdanning gjere då og kva er alle feil med alle desse dumme kresne damene som ikkje skjønner kor vedunderleg eit kupp eg er ? Eg vil jo berre ha nokon som ser ut som ein modell og som samtidig er supersmart, supermorosam, super velutdanna og superhyggeleg ? Er det så mykje for langt å bed om då ?

Narsisisme-tendensens mantra er: Det er betre med ein vakker fugl i tankane, enn ein middelmåtig fugl i handa.

"Løsning": Erkjenne at det perfekte ikkje finnes. Ein er verken perfekt sjølv og det finst også få andre perfekte mennesker ute der. Dei få "perfekte" folka som finst skulle vi først finne dei, er kanskje ikkje interessert i oss. Og følgjer vi jakten på den perfekte partner så kjem vi til å jakte lenge. Og vi har ikkje så god tid. For livet er kort. Og snart ligg vi tre meter under jorda og då blir vi kanskje heimsøkt av alle dei ubrukte moglegheitene vi hadde til å oppnå eit fint samvær med ein god og uperfekt partner.

Den sunne tanken er jo å skulle få seg ein partner som ein kan samskape fine opplevingar saman med. Partneren bør ikkje primært vere ein spegel som heng på veggen og som skal fortelle oss kor fantastiske og gudommelige vi er.

For alle gamle lesere så er dette et tilbakevendene tema. Nå har det kommet meg for øret at det er mange menn som søker partner fra 16-100. I og med at jeg ikke klarer åpne min egen profil, så ser jeg ikke hva som fremkommer. Det nedenforstående er da skrevet med forbehold om at det også kan gjelde meg:-)

Grunner til alders-spenn 16-100:

Det er jovia lovendringer i Belgia, og FN.traktater som gjør alle lovlige ekteskap fra alle melemsland, gyldige ekteskap i Norge. Man kan altså gifte seg med flere i Belgia, og regnes som gift når man kommer til Norge. Flergifte er i praksis blitt lovlig,selvom ingen har forsøkt dette offisielt enda.

Jeg antar derfor at folk som søker 16-100 egentlig er ute etter fire koner eller menn etter følgende modell:

16 år, leketøy for den gubbsjuke
27, avlslivmor for den verpesjuke
55, barnepasser for at far skal få ledig tid til å leke med leketøyet,, eller avle med avlslivmoren
97,5, arv sikrer inntekten slik at man har råd til å underholdde alle konene.
Den på 97,5 forventes å ha høyere utskiftningsfrekvens enn de andre.

For kvinnen

16: sørger for at datamaskiner og telefoner virker.
23, leketøy
47, egnet til fremvisning ved representasjon i jobb eller offentlig sammenheng
99, arv for å ha råd til alle smykkene, siden han på 47 ikke kan regne med høyere inntekt enn at det holder til villa og ferrari.

For meg:
Fire nymfomane høytlønnede i turnus, slik alltid en er hjemme for å "underholde" meg, en steller huset, gjør vedlikehold og forefallende, og sørger for barna, og to i jobb slik at jeg slipper.

Noen jenter som er med? Alder, vekt og farge ingen hindring. Høy lønn/formue og turnus ufravikelige krav.

Noen sjenerte solstråler lister seg frem gjennom det tunge skydekket i Bergen og småvåte trær glitrer over motorveien, jeg tråler profiler og tar meg selv i å bli stadig mer overfladisk. Livet har lært meg at få ting er som de ser ut, selv om mye er akkurat det det er, og at tiden er min beste venn.

Likevel våkner uroen i meg når jeg blar meg gjennom mengden av smilende og alvorlige menn, og hver gang jeg sjekker siste besøkende (null) får jeg flashback til alle tunge stunder i litt for trange prøverom, der jeg oppdager at jeg faktisk ser tjukk og grå ut. Jeg ante det ikke før jeg sto der i det grelle lyset med anklagende speil på alle kanter, jeg ante det virkelig ikke, og innsikten gjør meg betuttet, siden jeg inntil nylig følte meg ganske fin.

"Everything has beauty, but not everyone sees it"
~ Confucius ~

Noen ganger tar skjønnheten seg god tid før den viser seg, gjemmer seg i mørke kroker og slitne kropper, venter på den rette stemmen, det rette blikket, den rette stemningen, før den gir seg til kjenne.

Kanskje jeg skal øve meg på å gi skjønnheten tiden den trenger til å finne veien ut, øve meg på å lene meg tilbake og gi rom for det uventede, det unike, og kanskje vil jeg bli vitne til mye vakkert, enten det stråler gjennom meg, eller mot meg.

I alle tilfeller vil det øke behaget ved å være til, og utfordre forestillingen om at kun visse typer skjønnhet fortjener å bli elsket og verdsatt. Jeg er reflektert, kunnskapsrik og våken, likevel lar jeg meg lede inn i det bevisstløse søket etter perfeksjon og suges inn i selvkritiske tanker og urettferdige vurderinger av andre, så jeg skal være den siste til å kaste så mye som et støvkorn.

Likevel engasjerer dette meg, fordi jeg synes det er trist å se at det blir slik, at skjønnheten defineres av substansløse idealer og ikke menneskelig varme.Ytterst få fremmer verdier som taler til hjertet mitt, men av en eller annen grunn lar jeg det passere, og henfaller til en eller annen romantisk idè om at det viktige er at de ser ok ut og virker som de har grep om livet, og den indre skjønnheten får lite spillrom før det ytre er godkjent. Kanskje jeg går glipp av noen konger, og de glipp av meg, fordi det er blitt viktigere å pynte kaken enn å vektlegge smaken?

Ble bare et hjertesukk dette, men blant alle trådene med forumets stand up komikere finnes det kanskje noen tenkende sjeler også? Er jeg blitt for pessimistisk? Er jeg alene om å være lei av glasur, og gjerne ville ha litt kake også?