Sukkerforum

Man kan si hva man vil angående giverglede... Om man gir for å selv få en god følelse, eller for å selv få mer tilbake senere, eller andre egoistiske ting. Men jeg sier nei! EKTE giverglede er ikke for å få tilbake noe. (Selv om man får masse tilbake.) Det er en god sirkel. At man får en fin følelse ved å gi betyr ikke at man tenker bare på seg selv.

I går ble jeg gitt ekte gaver!
Jeg vet at de gjorde det for min skyld. Dette skjedde: Da jeg skulle inn på en buss ble døren øyeblikkelig lukket, og min arm hang fast i bussen imens den begynte å kjøre. Kroppen ble vrirklet rundt og bussen slepte meg 3 meter bortover. Jeg kunne vært død idag. De som fulgte bedre med enn busssjåføren ropte og skrek STOPP STOPP. Det gikk bra. Jeg lå på siden av bussen, venstre tommel ute av ledd, mistet lite blod, bare noen stygge kuler og skrubbsår. Passasjerene løp ut av bussen -rundt meg- for å hjelpe. Gode råd: "Hold armen oppe hvis du kan." (For å hindre blodtap i tommelen. Vi visste ikke om den var brukket eller ute av ledd.) "Ikke reis deg opp. Har ringt ambulansen. Ligg helt stille. Hvor har du mest vondt?" Osv.

Jeg var i fenomenalt god fysisk -og ikke minst psykisk- form i denne situasjonen. Jeg var heldigvis i klar bevissthet, og det gledet meg virkelig sterkt med de omtenksomme rundt meg. Det er fantastisk. Det er dette som skjer i mennesker når de berøres av Agape; den virkelige kjærligheten. Hevet over alt på jord. Dette høres kanskje crazy ut, men tro meg: Jeg hadde det faktisk godt der jeg lå sidelengs på ryggen med blod på hender og hodet, kanskje brukket tommel, og mildt vridd venstre kne. (Men det har gått helt bra. Er i topp form. Må bare bruke bandasje noen uker på tommelen.)

Må innrømme at jeg var irritert på sjåføren som kjørte uten å se seg om, samt 1 minutt før han skulle. (Jeg hadde nøyaktig klokke, og jeg dobbeltsjekka busstabellen senere. Kl 22:29 skulle han kjørt, men 22:28 slepte han meg etter seg.)

Men sjåføren er ikke poenget med dette skrivet. Jeg skriver om gavene fra dem rundt. Kanskje noen hevder: "Jammen det er vel ikke noe å skryte av at man tar seg litt av en som kanskje kunne dødd." Til et slikt argument ville jeg svart: Dette har overhodet ingenting med skryt å gjøre. Ingen kjente meg. De trengte å hjelpe meg. Ikke for å få poeng. Ikke for å hevde seg selv. De ville meg virkelig godt. Og det er en god sirkel. Jeg blir rørt av å skrive det.

Fortsettelse følger

Forventninger. Alltid forventninger. Hvis vi tar utgangspunkt i å gå på byen, bruke 1000-1500 Kr. så er det en liten sjanse for at du finner noen du kan ta med hjem, og sjansen er vel mindre om det blir et forhold ut av det.

Så tar vi Sukker, her betaler du et par hundringser i mnd. for å få tilgang til potensielle partnere over det ganske land. Du sparer altså masse kroner på dette, vel og bra? Tja, det er en ting som mangler, den viktigste, fysisk kontakt. Her baserer man seg på visse kriterier før man evt. går til det skrittet å møte personen.

I det virkelige liv er vi vant til å vurdere personen fysisk, nonverbalt, duft, kjemi, etc. Mye av dette forsvinner i en dialog på nettet som lett kan ødelegges i form av humor som misforstås, slik som ironi. Graden av smileys i forhold til hvordan personen faktisk er i det virkelige liv, osv.

Så hva koker dette ned til egentlig? Tilgang. Du har stor tilgang på potensielle partnere, det er alt. Hva du gjør ut av det, har nok en stor betydning. Noen er aggressive i måten de kontakter det andre kjønn på, får sikkert masse avslag, men noen biter på. Andre har kanskje en avslappet måte, sitter sikkert litt og dingler med beina, titter litt på profiler, er litt aktiv, så passiv, osv.

Så hva er forventningene dine i forhold til det du legger inn av energi for å få kontakt med det andre kjønn? Kan du forvente mer på svaret du får av en god match, enn en dårlig en? Du aner jo ikke hvem som er mottageren av meldingen, annet enn det som står i profilen, og hva du får av bildeglimt der.

Kan du forvente noe i det hele tatt? På nett er vi nok mindre hyggelige, ettersom det er en stor barriære mellom oss, i det virkelige liv, når du får en henvendelse, vil du nok ikke se tomt ut i luften og overse personen glatt, du vil være høflig og avvise, om det er ditt valg.

Så hva er det jeg forsøker å formidle, eller leve etter? Ha respekt for personer som kontakter deg, vær høflig, og er du tøff nok, kan du grunngi avslaget. Å ikke svare forteller en del om deg selv, som kanskje ikke er så positivt, så tenk litt rundt dette. Hvis det er slik du ønsker å bli behandlet selv, so be it. Hva er dine tanker rundt dette? Kjør debatt og lykke til!