Sukkerforum

hei alle sukker medlemmer. Dette innlegget kan kanskje høres litt "cocky" ut med det første, men tro meg, det er med all ydmykhet jeg faktisk skriver dette.

jeg er selv en (snart) 28 år gammel bergenser, som er nysingel for ca halvannen mnd siden: Vi hadde ett bra forhold, men varte bare 11mnd. Jeg har i min "voksne" alder hatt noen kjærster og samboere, jeg er kanskje ikke den som hopper på første som sier hei, men har på mange måter vært heldig (eller uheldig om du vil) og møtt mange skjønne jenter jeg har blitt forelsket i, og som har blitt forelsket i meg.

Men så til poenget. For å forklare meg selv, er jeg vel noenlunde kjekk, men på ingen måte en "hunk" aka. Brad Pitt som ALLE vil ha. Men jeg har nok en viss sjarm med meg og noe som appelerer til jenter, og fysisk sett har jeg vel det som nå blir kalt for #pappakropp, selv om jeg ikke har barn hehe.

Personlig liker jeg atletisk, sunne, flotte jenter med fine former. Og mener selv, at noe annet enn "den deiligste damen" er ikke noe jeg vil søke etter. Selv om smaken er som baken, og det jeg personlig syns er den hotteste jenta i byn, ikke nødvendigvis er den hotteste for alle andre (heldigvisis):

Så er det store spørsmålet, er det ok å føle det sånn. Som jeg alltid sier "why settle for less" på en måte? Det betyr ikke at jeg BARE bryr meg om utseende. Men utseende teller, og det indre er minst like viktig. Men man blir jo først tiltrukket av utseende, og deretter personlighet. Er dette "ok" eller burde jeg senke min egen standard og gi i gåseøyne "litt mindre pene jenter" en bedre sjans? Jeg er en mann, som når jeg er sammen med noen, er det INGEN andre i verden som kan matche seg med henne, uansett hvor pene de liksom skal være. Og jeg vil jo ikke ha en dame, gå på byen, og se på andre damer og tenke "oy hun var sexy, min dame er fin, men hun derre var NICE"...det blir for meg helt feil.

Skal jeg fortsette slik jeg alltid har gjort, og kun finne de jentene jeg VIRKELIG liker utseende til, og håpe de har en personlighet som også er midt i blinken...eller er jeg helt på villspor? Altså, når jeg sier setningen høyt, høres jeg jo ut som verdens største IDIOT...men det er jo med de beste intensjoner jeg tenker dette...jeg mener jo selv at jeg må ha en jente jeg tenner på...om dere skjønner...(og ja, jeg vet at kroppen forandrer seg med årene, men det gjør heldigvis smaken også) hehe...

Man kan si hva man vil angående giverglede... Om man gir for å selv få en god følelse, eller for å selv få mer tilbake senere, eller andre egoistiske ting. Men jeg sier nei! EKTE giverglede er ikke for å få tilbake noe. (Selv om man får masse tilbake.) Det er en god sirkel. At man får en fin følelse ved å gi betyr ikke at man tenker bare på seg selv.

I går ble jeg gitt ekte gaver!
Jeg vet at de gjorde det for min skyld. Dette skjedde: Da jeg skulle inn på en buss ble døren øyeblikkelig lukket, og min arm hang fast i bussen imens den begynte å kjøre. Kroppen ble vrirklet rundt og bussen slepte meg 3 meter bortover. Jeg kunne vært død idag. De som fulgte bedre med enn busssjåføren ropte og skrek STOPP STOPP. Det gikk bra. Jeg lå på siden av bussen, venstre tommel ute av ledd, mistet lite blod, bare noen stygge kuler og skrubbsår. Passasjerene løp ut av bussen -rundt meg- for å hjelpe. Gode råd: "Hold armen oppe hvis du kan." (For å hindre blodtap i tommelen. Vi visste ikke om den var brukket eller ute av ledd.) "Ikke reis deg opp. Har ringt ambulansen. Ligg helt stille. Hvor har du mest vondt?" Osv.

Jeg var i fenomenalt god fysisk -og ikke minst psykisk- form i denne situasjonen. Jeg var heldigvis i klar bevissthet, og det gledet meg virkelig sterkt med de omtenksomme rundt meg. Det er fantastisk. Det er dette som skjer i mennesker når de berøres av Agape; den virkelige kjærligheten. Hevet over alt på jord. Dette høres kanskje crazy ut, men tro meg: Jeg hadde det faktisk godt der jeg lå sidelengs på ryggen med blod på hender og hodet, kanskje brukket tommel, og mildt vridd venstre kne. (Men det har gått helt bra. Er i topp form. Må bare bruke bandasje noen uker på tommelen.)

Må innrømme at jeg var irritert på sjåføren som kjørte uten å se seg om, samt 1 minutt før han skulle. (Jeg hadde nøyaktig klokke, og jeg dobbeltsjekka busstabellen senere. Kl 22:29 skulle han kjørt, men 22:28 slepte han meg etter seg.)

Men sjåføren er ikke poenget med dette skrivet. Jeg skriver om gavene fra dem rundt. Kanskje noen hevder: "Jammen det er vel ikke noe å skryte av at man tar seg litt av en som kanskje kunne dødd." Til et slikt argument ville jeg svart: Dette har overhodet ingenting med skryt å gjøre. Ingen kjente meg. De trengte å hjelpe meg. Ikke for å få poeng. Ikke for å hevde seg selv. De ville meg virkelig godt. Og det er en god sirkel. Jeg blir rørt av å skrive det.

Fortsettelse følger