Sukkerforum

I følge forumsfolket er deltagelse på forum selve definisjonen på at man endelig har nådd bunnen, velkommen til kjærlighetens kirkegård, so to speak.
Mulig en slik konklusjon ikke er så langt fra sannheten. Har fulgt forumet fra sidelinjen over tid, og mye går igjen. Trolig også det jeg bringer inn, som da altså handler om beitet i distriktet. Mindre å velge i, kombinert med broderlig deling av kone, mann og mann på «bruktmarkedet »(som jeg ironisk nok selvsagt selv også er en del av).

Selv har jeg vel måtte innse at jeg tvinges til å vende blikket utover om jeg skal finne det jeg leter etter, men da møter jeg på nye utfordringer. Avstand ser ut til å være en «kreftbyll» ingen ønsker å nærme seg. Om man ikke kan nås over en kaffe 10 min unna er man automatisk ekskludert. Dette i dagens teknologiske samfunn, uten at jeg på noe vis skal påstå at skype kan sidestilles med et ansikt-til ansikt møte. Mitt inntrykk er at de fleste velger ensomhet ( singeltilværelse) fremfor avstandsforhold ( i en tidsavgrenset periode- oppstår det følelser er min påstand at man finner løsninger på problemet- eller man tåler å leve med avstand en stund til det lar seg løse).
Det kan nesten virke som alt trumfer kjærlighet - i kombinasjon med avstand. Man velger i allefall ikke å begi seg i kast med å bli kjent med noen som bor et stykke unna, såfremt man har andre valg. (Selvmotsigende som det måtte være utfra tema)

Nå er dette selvsagt satt på spissen, og jeg henvender meg vel hovedsakelig til likesinnede i distriktet for å høre om det bare er meg, eller om andre har samme opplevelse. Sentrumsnære folk i storbyene sliter neppe med denne problemstillingen.
Trolig er det også forskjell på hvor man bor i glissente strøk, i sør eller i nord.
Hvorvidt andre kriterier enn avstand er ekskluderende er selvsagt også av betydning, men her er jeg opptatt av nettopp dette med avstand.

Om en profil virker tiltalende og gjør deg nyskjerrig, men vedkommende bor på feil plass- hva skal til for at du i det hele tatt skulle velge å starte en samtale med vedkommende? Forutsatt at man begge søker etter en livspartner.
Blir det bare for slitsomt eller komplisert, man har andre muligheter og begrenset tid til at dette kan være et alternativ?

Søker vel med lupe her for å motbevise meg selv om at dette ikke er siste stoppested før alt håp er ute.

I dag startet kampen jeg har fryktet en god stund nå.
For å gjøre en lang historie kort: min bror ble lagt inn på sykehus i august, nå etter en siste operasjon er han utenfor livsfare og kampen hans om å komme tilbake til hverdagen skal starte.

Han har etter blødning i hjernen og ikke minst mange mnd i seng mistet kraft i armer og bein. Slik at han er helt avhengig av skikkelig rehabilitering (ref sykehuset) alt vel så langt, men nå har kommunen kommet på banen siden han er overført til kommunal pleie (egentlig rart) og den bydelen kun har et Helsehus å tilby.

Han var der i litt over en uke tidligere i påvente av en annen plass på sykehuset og det var en opplevelse som jeg ikke unner noen. De var underbemannet, det var skikkelig skittent der og de hadde ikke godt nok tilbud.

Jeg snakket med sykehuset i dag og de holder han igjen litt fordi de også mener at tilbudet er for dårlig. Men kommunen nekter å høre. Jeg har sittet i telefon store deler av dagen for å prøve å få til noe annet. Snakk om å føle seg som David!!!

Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å true med fylkesmann og media. For at en 46 år gammel mann med to små barn skal stues bort på det som mest ligner på et gamlehjem er ikke greit! De har nå lovet å se på alternativet som er å finansiere et annet tilbud som vi har skaffet selv. (Ironien er at vårt tilbud ikke er dyrere)

Sliten i dag ja!