Sukkerforum

når en føler seg litt lurt?
Eller må en hele tiden ha i bakhodet at en kan ikke stole på noen og at en alltid bør være skeptisk? Og hvis en legger skepsisen til side og lar seg rive med, har en bare seg selv å takke hvis det går på tryne 🤔
Ok, bakgrunnen for min frustrasjon og dette innlegget er at til tross for at jeg har blitt mer bevisst og selektiv i hvem jeg skriver med, så har jeg nettopp gått i baret. Jeg vet at mange her inne konsekvent ikke skriver med bildeløse profiler. Selv har jeg ikke vært så konsekvent til det. For jeg har opplevd at det kan skjule seg en bra mann bak en profil uten bilde. Min opplevelse her om dagen, var at jeg kom i kontakt med en mann som skriver utrolig godt og hyggelig. Han har ingen bilder av ansiktet sitt. Alderen på profilen hans er 42 år, altså på min alder. Etter noen fine meldinger vil han over på Skype. Ikke Messenger eller Snap. Skype er det eneste som gjelder. På forespørsel om jeg kan få se bilde av han, er han litt unnvikende eller overser spørsmålet. Jeg går med på å chatte på Skype, men bare med tekst. Jeg spør igjen om bilde. Han vil ikke gi meg bilde, men kan gjerne vise seg live på kamera. Han viser seg uten at han ser meg. Det eneste jeg ser er noen hender som skriver på tastaturet. Jeg ber han om å bøye seg ned sånn at jeg ser ansiktet hans. Det er visst veldig vanskelig 🙄 Etterhvert ruller han kontorstolen bakover slik at jeg kan se hodet hans så vidt i det dunkle lyset. Han sitter der i morgenkåpen sin og smiler fra øre til øre. Men saken er at denne mannen er IKKE 42 år 😣 Jeg konfronterer han med det og han innrømmer at det ikke er hans riktige alder. Så vil han at jeg skal gjette alderen hans, noe jeg ikke er interessert i. Da ender han opp med å si at han er 47 år. Men jeg vet at det ikke er sant. Det lille jeg greide å skimte i det halvmørket rommet, sa meg at denne mannen var nærmere 70.
Jeg sitter igjen med spørsmål om hva det er som får folk til å lyve om alderen sin. Og hvordan kan en som virker så omtenksom og intelligent greie å lyve så samvitiighetsløst overfor andre. Vi diskuterte til og med det med at enkelte ikke har respekt for hva andre søker og dermed kaster bort tiden til vedkommende.
Det er ikke første gangen at jeg har opplevd dette med feil alder på menn her inne på Sukker. Men jeg skjønner virkelig ikke poenget 😡 Følte meg både dum og lurt 😒 Noen som har gode forklaringer?

På vei gjennom Oslo med tinder appen påslått haglet det inn med likes noe som, ut over den opplagte boostingen av selvbildet mitt, gav meg anledning til å registrere noe interessant. Ved nærme øyesyn var aldersspennet på disse kvinnene pluss minus 2 år fra min alder. Sånn ca, i snitt. Jeg er 48 og de var fra 46 til 50. Eller egentlig til godt over femti. Jeg vil si rundt 55-56. Deromkring. En dame på 37 likte meg. I 12 sekunder. Så var hun borte. Åpenbart sveipet hun feil vei. Hva forteller dette, om enn i et lite og kanskje ikke representativt tilfelle? Jo, at tiden med aldersforskjeller i mannens «favør» er forbi. Det er over, gutter. Slutt. Jeg tror sågar vi vil se en dreiing hvor kvinner er eldre enn menn i forholdet. Ganske enkelt fordi kvinner i stadig større grad utsetter å få barn. Menn vil måtte «vente på en ledig kvinne» som er klar til stifte familie. Når han så omsider finner henne har hun femårig utdannelse, jobb og høyere lønn enn ham. Dermed vil det ikke lenger være opplagt hvem som går inn i deltidsstilling og er delvis hjemme med barna i den familien de nå vil skape. I en fremtidig verden hvor høyere utdannelse blir stadig viktigere for en sikker stilling i arbeidslivet kommer mannen til å tape terreng til kvinner. Hele konseptet rundt familien og ekteskapet vil dermed endre seg. Og således også kjønnsrollene. Menn vil ikke i fremtiden være det «sterke kjønn». Kvinnen vil overta den rollen. Som hovedforsørger og den eldste i familien i tilleg til at kvinner igså lever lengst, vil autoriteten i fremtiden ligge hos henne. Den maskuline tidsalderen går mot oppløsning. Bør vi puste lettet ut, eller dette krise?

Av og til deler noen på Forum at de blir skuffet triste, frustrerte osv. over ting de opplever i nettdatingverdenen (for eksempel over manglende svar på meldinger eller at noen de skrev med plutselig bare forsvant uten å gi beskjed om at de ikke ønsket mer kontakt). Dette utløser som regel en del råd eller moralske pekefingre som går på at de som reagerer med slike følelser har et "problem"; at den sunne eller forventede/ideelle måten å reagere på ville vært IKKE å bli skuffet osv., men heller gi blaffen/være likegyldig til det som skjedde. Det har til og med forekommet at personer som har delt sin sine negative/ubegagelige følelser er blitt rådet til å holde seg unna nettdating, som om den underliggende antagelsen var at følelser som skuffelse, tristhet eller frustrasjon er så vanskelige for et menneske å bære at om noe vekker slike følelser, er løsningen å unngå å utsette seg for det, slik at man kan unngå disse følelsene.

I dag kom jeg tilfeldigvis over videoen det er link til nedenfor: "Why it's good to embrace negative feelings". For meg er det som sies der selvfølgeligheter, men at noen faktisk holder foredrag om det understreker vel bare at det er mange som ikke ser slik på det. Hva tenker dere om dette? Er negative/ubehagelige følelser - i dere selv og andre - noe dere ser nytten av eller hensikten med, eller er det noe dere tenker det er mest hensiktsmessig å unngå?

https://www.facebook.com/susandavidphd/videos/10159946579040652/