Sukkerforum

Kunsten å eldes
Jeg ser iblant en gammel frue
som ynder talens tidsfordriv.
En kveld forgylte hun vår stue
med blid erindring om sitt liv.
Og minnet ringlet som en bjelle
og fylte rommet helt en stund:
Når gamle damer kan fortelle,
bør alle andre holde munn!

Det strømmet fritt og con amore;
nu var hun i sitt hjerter-ess!
Jeg tenkte: du er grå i håret,
men inni er du grønn som gress!
Den grunnsolide, klippesterke
og elskelige dårskap som
er menskeslektens adelsmerke,
var dét hun særlig talte om...

Og stemmens pikelig naive
forundring steg når hun i fleng
berettet anekdoten: livet
som avgjort har et godt poeng!
Hun karikerte, tegnet, malte
så ondskapsmuntert hjertensgodt
mens et sibylle-smil fortalte
at alt var tilgitt og forstått.

Jeg tenkte: Du har elsket meget,
og like meget har du ledd!
Hva var ditt liv? Det var ditt eget.
for deg er ingen skade skjedd
ved det å eldes. År som synker
og blir til ringer i et tre,
har lagt en ring av latterrynker
rundt munnen som du smiler med!

Jeg så: Den kunst å eldes riktig
består i at man langsomt lar
sitt vesen helt bli gjennomsiktig
for lyset fra det liv som var.
Hver speilrefleks av drøm og handling
og alt de åpne sanser fikk,
skal gjennomgå en sen forvandling
til indre hørsel, indre blikk.

Å møte deg er som å hvile
ved bredden av et vann, hvor all
den vise aftensol får smile
som brutte stråler i krystall.
Du lattermilde! Det skal være
mitt gode håp for jorden nu:
at dens beboere må lære
den kunst å eldes slik som du!

André Bjerke