Sukkerforum

Mulig jeg tråkket noen på tærne med en kommentar igår kveld,Det var ikke meningen å såre noen, eller gjøre narr.

En av de obskure meldingstrådene jeg har hatt ble innledet sånn:
"jasså, singel og savner sex?" hvorpå jeg svarte : "hadde jeg ikke vært singel , hadde jeg ikke vært her, og å savne sex er vel en dl av pakka? Men ikke bare.."
Fortsettelsen er til å le seg ihjel av, hvilket en kompis av meg nesten gjorde!
jeg synes dog det er endel hykling , -man kan snakke om det i forkledde vendinger, og det er HELT tydelig hva man føler og vil. Så fort det blir litt mer "rene ord for penga" , er det ikke alltid like greit. Det er en hårfin balanse der, hvor det lett blir klamt og kleint, helt klart. Og alle har sin komfortsone, også. (jeg skrev ALLE! :-0)
Dette er jo også endel av samliv som bør funke, så det kan være greit å finne ut av preferanser, selv om det ikke trenger å tas i første melding.
Og ONS kleint, -tror jaggu det er over 20 år siden jeg gjorde noe sånt..For noen er det greit, for andre ikke.
Jeg søker også den store kjærlgheten, og ser helt tydelig utfordringene. Likevel, jeg flørter og kjenner på forskjellige grader av tiltrekning og har i løpet av tiden som singel hatt et og annet "eventyr". Det har vært helt uten dramatikk, og bare gjort meg veldig, veldig godt! Og jeg leter videre..
Man trenger ikke være laus, men la seg "rive (sakte)med" har vel ingen vondt av, eller? Kjærlighet kommer i mange former <3 Go NUTS ;-*
Go' søndag! (sussefjes med hjerte, og hjertesmilefjes ) ;-))

Avstand er jo en gjentagende utfordring her på Sukker og nettdating generelt. Vi får ofte lett kontakt med mennesker som bor et stykke (langt) unna. Hva er din geografiske grense for at du gidder å prøve ut et forhold?
I utgangspunktet kunne jeg hatt hele landet som nedslagsfelt. Men jeg må da skyve en del av jobben over på den andre part.
Slik livet mitt er nå er jeg stedsbunden pga at jeg har sønnen min annenhver uke og ikke kan flytte på meg. Skulle det bli aktuelt å flytte hvis jeg traff den rette så blir det uansett i nærheten pga min sønn.
Derfor måtte den jeg traff -hvis hun bor et stykke unna - ha mulighet og være villig til - på sikt å kunne flytte. Dvs at hun enten ikke har barn, har voksne barn eller er eneforsørger og har mulighet å flytte med barn.
I dag er vi jo blitt stedsbundne både med og uten barn, og spesielt når man har nådd en viss alder er man lite villig til å flytte på seg. Så det mest realistiske er jo å finne en i umiddelbar nærhet. Men så er det den kjærligheten da. Den kjenner dessverre ikke alltid til avstander og geografi. Det blir jo som Harald Heide Steens russiske ubåtkaptein sa: "man kan jo ikke se den grense under vann". Noen ganger rekker amors piler over lange avstander... og så prøver man å få det til. Jeg kjenner jo folk som har fått det til. Flyttet over store avstander. Selv med barn. Så en umulighet er det jo ikke. Men man øker sjansen for å lykkes hvis man finner noen i geografisk nærhet, tror jeg.

Hvis man ser på et begynnende kjæresteforhold så ser jeg for meg at jeg fint kan klare en times avstand med bil. Da har man mulighet til å ta spontane besøk og ikke måtte bare planlegge for helger frem i tid.

Hva er din grense? evt din erfaring med avstandsforhold?