Singelliv & narrativ

Historisk sett har singellivet hatt lavere status enn det å være i et heterofilt parforhold. Man har dessuten høstet goder i det heterofile parforholdet utover det å ha noen å være sammen med. Både sosialt, økonomisk og i symbolsk forstand. Til tross for dette viser studier at husholdninger med bare en person, blir mer og mer vanlig. Det er faktisk den raskest voksende måten å organisere livet sitt på. Dette har gjort at mange har kalt dette for de singles tiår, selv om det fremdeles kan oppleves som stigmatiserende å være singel. Er det mulig å få bort "outsider" stempelet en gang i fremtiden mon tro?

En britisk studie som nylig ble gjennomført konkluderer med at det er mulig å skape seg positiv identitet som singel, til tross alle de såkalte heteronormative reguleringene som favoriserer mennesker i heterofile parforhold. Men dette forutsetter at man klarer å skape seg en positiv "narrativ" som singel. Jeg skal forklare som menes med det.

Forhold involverer å følge mange sosiale konvensjoner. Det forventes av oss. Som det å gifte seg, Eie et hjem, barn, invitere venner (par) til middag, inneha en viss grad av sosial suksess, kunne forholde seg til dagliglivets samtaler, eller på andre måter være "normal". Man forventes å involvere seg i en livsstil som går langt utover det å ha et seksuelt forhold til en annen person. I forskningen kalles dette gjerne "narrativer", som er en slags kulturell fortelling, eller ramme vi kan sammenligne oss med. Slik kan vi sjekke at vi er på rett vei, eller gjør det som forventes av oss. For noen oppleves det som slitsomt, men for andre er det en måte å oppleve fellesskap, gitt at man klarer å leve opp til dette kulturelle "manuskriptet".

Sex og singelliv

Det ideelle heterofile parforholdet er et sentralt referansepunkt for mange, men i noen tilfeller har man søkt å undergrave det, eller på andre måter gjøre opprør. Fjernsynsserien Sex og Singelliv kan ses på som et slikt opprør, en alternativ narrativ, hvor man ikke lenger er villig til å ta til seg en identitet som mislykket, trist, eller på andre måter et ufullstendig menneske. Mange, spesielt kvinner, ble henrykt av å se selvsikre, sterke kvinner som skulle nå skulle "knulle som menn". Vennskapet ble viktigere enn det hellige parforholdet, og en stund så det ut som det gikk greit.

Det så ut som fasaden etterhvert slo sprekker. Førtiåringene på tv-skjermen, som dro på cocktailparty og ble sjekket opp av unge menn, begynte å stå i sterk kontrast til norske kvinner som sto frem. De fortalte om fortvilelse, at de hadde problemer med å finne drømmemannen sin, at de følge seg ensomme, og så veldig gjerne ville bli mødre. Noen i den grad at de hadde gitt opp, og dro til Danmark og lot seg kunstig befrukte. De følte at livet begynte å gå i sirkler, og at livet hadde stoppet opp. De hadde hatt det morsomt en stund, med mange single venner. Men etter en stund forsvant også de inn i parforholdets trygge rammer, inn i narrativen. Da står man plutselig alene, og alle Carriene, Samanthaene, Mirandaene og Charlottene, som skulle sikre at singellivet hadde noe for seg, forsvant. Det er det samme for menn. Ikke særlig kult å gå ut på byen alene. Takk gud for nett-datingen.

Er det fordi vennene forsvinner, og at man står igjen alene, utenfor narrativen, som gjør at det oppleves som så fortvilende, eller er det fordi at man rett og slett går lei av singelkjøret? Sannsynligvis finnes det mange virkeligheter for single mennesker, men en ting er sikkert. Uten tilgang på bekreftelse fra motsatt (eller foretrukket) kjønn, er mye av moroa borte. Alder blir også en faktor, og da kan man spørre seg hvor realistisk livsstilene til kvinnene i Sex og Singelliv er. Kanskje vi har latt oss lure av narrativen de presenterte for oss?

Pernille Dysthe ga nettopp ut en bok om farene med nettsjekking. At hun ble avhengig, og følelsesmessig amputert. Det er selvfølgelig mulig å bli avhengig av alt som er stimulerende, og mennesker varierer i hvilken grad de er disponert for avhengighet. Når sjekking blir så tilgjengelig som det er i dag, bare et tastetrykk unna, skal det kanskje heller ikke så mye til. Men så kan man kanskje spørre seg hva alternativet skulle være for godt voksne Pernille Dysthe. Kommer hun nå til å jage rundt på byen?

Jeg tror en viktig runde å ta med seg selv, er om man er ute etter å få bekreftelse, eller om man faktisk leter etter en partner, for det finnes en forskjell her. Ofte blir jeg fortalt at det er nettopp det å måtte gi slipp på å kunne skape bekreftelse for seg selv, som er det vanskelige med å forlate singellivet. Nett-dating gjør førstnevnte veldig lett, fordi man kan lettere manipulere presentasjonene av seg selv, gjennom bildene man velger, og hva man skriver, enn i virkeligheten. Man slipper til og med å ha single venner. Det blir lettere å få raske bekreftelser fra interessenter, men gjerne vanskeligere å være ærlig, slik at det faktisk er en selv som skal ha denne bekreftelsen, og ikke et glansbilde man har konstruert. Samme hvilken narrativ man velger, så bør man gjøre det med omhu.

Du må være logget inn for å kunne melde deg på dette arrangementet.

Kommentarer

Sukkerbruker

5 nov. 08 15:09

Interessamt artikkel. Tror at sex og singelliv damene vel så mye er en parodi og at det i større grad er mennene som har den rollen over en viss alder. Jamfør uttrykket "for livets glade gutter går solen aldri ned". Tror vi alle har godt av å realitets orienteres litt i forhold til hva vi kan få.

Sukkerbruker

16 nov. 08 08:02

Trur nok at lille Norge er litt mer gammeldags og bakåtstreverskt enn New York, det er ganske mange fler muligheter der, for BEGGE kjønnen!

Det at vi generelt er så tilbaketrukket er et hinder for kontakt og deretter forhold. Siden kontakt i seg er ''skummelt'' så kan det være vanskelig å komme seg videre derfra.

Vi henger oss lett opp i alder mens ''over there'' gjør selvfølgelig også noen det, men der finnes fler open-minded souls som er åpne for kontakt generelt, og det gjelder begge kjønnen, uansett alder. Da er det selvfølgelig også lettere å komme seg inn i noen type forhold...

Jeg trur ikke at sex og singelliv damene er en parodi, men en realitet i en annen kontekst enn den vi lever i her i Norge. Men vi henger på her også, og vi er ikke mange år etter...

Sukkerbruker

26 nov. 08 15:46

legger meg ... på min msn hornyroxy2008@hotmail.com

Sukkerbruker

26 nov. 08 23:14

Sex & the city traff et stort publikum som har vært underernært i mange år, ettersom mesteparten av tv-produksjon (og filmer) er tuftet på familielivet og parforhold.

Det er en stor misforståelse at serien handler om å knulle som menn. Første sesong sparkes riktignok i gang med dette som et av mange spørsmål - fikser vi å ha sex som menn? (Men tvilen er også introdusert, da hovedpersonen ikek helt klarer det). Derfra handler det om å manøvrere seg gjennom den tidlig-voksne delen av livet, med vennskap som den primære bærebjelken og med dynamikken i parforhold som et vitkig tema. Livsstil og handling er selvsagt eskalert, men gjennom de seks sesongene dekker den utrolig mange problemstillinger man kan komme opp i - på datefronten, i parforholdet, på vennskapsarenaen. Jeg vil påstå at filmskaperne har hatt et "prosjekt" - i motsetning til en rekke andre tv-produksjoner, og tar hatten av for manusforfatterne.

Jeg tror at mange av de som uttaler seg ikke har sett serien i sin helhet.
V